Metodebegrepet er et av vitenskapens grunnbegreper, og er nok for mange – i hvert fall utenfor humanvitenskapene – fremdeles et slags synonym for vitenskapelighet: å undersøke noe på en vitenskapelig måte er å undersøke noe metodisk. Men ordet “metode“ kommer fra gresk, og betyr opprinnelig ikke annet enn “veien mot målet“ – eller rett og slett “fremgangsmåte“. Målet for dette nummeret av Norsk Medietidsskrift er å diskutere “framgangsmåtenes“ betydning for noen av de mange prosjektene som for tiden er under arbeid i medievitenskapen. Nå er det kanskje misvisende å bruke bestemt form entall om faget: medievitenskapen. Det er ikke noen homogen og enhetlig vitenskap, men snarere en disiplin med mange ulike perspektiver, teoretisk arvegods, fremgangsmåter – og metoder. Vi foretrekker derfor å bruke ordet i flertall – metoder – for å illustrere denne spennvidden. Dette mangfoldet til tross: Selv om medieforskere bruker ulike metoder og kan ha svært ulike oppfatninger om metode, synes det å være bred enighet om at metode er noe det er viktig å ha meninger om. Alle medieforskere “gjør“ forskning i en eller annen forstand. Derfor blir metodebegrepet også vanskelig å komme utenom i refleksjoner over forskningsvirksomheten.

Men metodebegrepet viser ikke bare til praktiske regler for god framgangsmåte. I den historisk-institusjonelle oppbyggingen av mediefaget har ideen om “metode“ i stor grad blitt et symbol på grunnleggende skiller i faget. I form av grunnlagsdebatter og diskusjoner om metodenes plass på pensum har 'metode' også blitt en 'kampsone', for å låne et begrep fra Martin Eide og Terje Rasmussen (1985), hvor ulike faglige tilnærminger har kjempet om legitimitet. Likevel har lite vært publisert om metode innenfor medievitenskapen på norsk, og det er for så vidt symptomatisk at den første systematiske innføringsboken om metoder i medievitenskapen ikke forelå før i 1997 (Østbye m.fl. 1997). Forhåpentlig vil dette nummeret av Norsk medietidsskrift bidra til å føre metodedebatten videre – også i skriftlig form.

I dette nummeret drøfter Arild Fetveit metodebegrepets plass i mediefaget. Gjennom en bred og kritisk drøfting, argumenterer han for at det ikke finnes noen “humanistisk metode“, og at metodebegrepet også har en begrenset verdi i deler av den samfunnsvitenskapelige forskningen. Fetveit hevder at en derfor må slutte å bruke “metode“ som en generell betegnelse på forskningshåndverket i mediefaget. Forsøkene på å gi “tverrfaglig metodeundervisning“ en sentral plass kan, ifølge Fetveit, ha viktige fagpolitiske konsekvenser, og føre til en marginalisering av forskning som har et perifert forhold til metodebegrepet.

Søren Kjørup tar utgangspunkt i en konkret metodisk retning – diskursanalyse – som er vokst frem som “motedisiplin“ de siste årene, ikke minst innenfor medieforskningen. Kjørup går med kritisk blikk inn på det kunnskapsteoretiske fundamentet til diskursanalysen, og i bredere forstand til sosialkonstruktivisme. Spesielt ønsker han å tale mot relativismen som preger denne synsmåten, og som resulterer i markant angst mot begreper som sannhet, virkelighet og objektivitet. Eller, som han sier, mange tør ikke tale om disse uten kronisk bruk av anførselstegn og tilhørende “fagter i luften“.

Hans Fredrik Dahl gir oss et innblikk i de metodiske utfordringer en mediehistoriker møter i artikkelen “Den mediehistoriske metoden – finns den?“. Svaret heller vel i retning av 'nei', idet mediehistorikere i stor grad jobber med de samme spørsmålsstillinger som medieforskere for øvrig. Men det faktum at studieobjektet er historisk (og ofte forgangent), innebærer noen særegne problemer for mediehistorikeren, knyttet til ufullstendige kilder og til vansker med å rekonstruere den aktuelle konteksten på en dekkende måte.

Utviklingen av 'nye' medier aktualiserer spørsmålet om vi også trenger 'nye' metoder. Torill Mortensen tar utgangspunkt i sitt pågående doktorgradsprosjekt om flerbrukerspill på internett, og viser hvilke utfordringer hun blir stilt overfor i møte med et nytt medium og nye bruksmåter. Om ikke de tradisjonelle metodene kommer fullstendig til kort i møte med den nye medieteknologien, stilles de på betydelige prøver. Mortensens løsning når hun skal studere ett av de genuint nye forskningsobjektene som muliggjøres av internett – MUDs – er å kombinere kjente metoder, men under nye teoretiske forutsetninger. Artikkelen gir utenforstående et godt innblikk i MUDs, som er blant de nye ordene medievitere må lære å forholde seg til i dag.

I dette nummeret presenterer vi også en ny 'sjanger' for NMTs del: kommentarartikkelen. Vi har bedt Dorte Marie Søndergaard å kommentere Kjørups kritikk av diskursanalysen og sosialkonstruktivismen, siden hun er en av de forskerne Kjørup bruker som eksempel i sin artikkel; delvis som forbilde på fremragende forskning, men samtidig med et problematisk vitenskapsteoretisk syn. Søndergaard tar i kommentaren til motmæle, og vi får en spennende vitenskapsteoretisk debatt i møtet mellom de to tekstene, som også for lesere som ikke kjenner diskursanalysen, bringer fram mange generelle og grunnleggende vitenskapsteoretiske problemstillinger. Kanskje vi kan håpe på et svar fra Kjørup, eller andre debattanter, i neste nummer?

Nummeret bringer også tre artikler som ikke drøfter temaet 'metode'. Anne Krogstads artikkel gir en 'state of the art'-oversikt over forskning om politikerspråk og kjønn i Norden. Hun argumenterer for at det samlet sett er betydelige likheter mellom kvinnelige og mannlige politikere på tvers av landene – og at dette langt på vei gjenspeiler en mer generell likhetsorientering i politisk representasjon. At de forskjellene som finns er mer subtile, kan imidlertid også forstås ut fra den rådende likhetsideologien. Kristina Widestedt tar på sin side opp det journalistiske objektivitetsidealet, som diskuteres fra en ny og spennende vinkel: dagspressens estetiske kritikk i første halvdel av 1800-tallet. Widestedt vil vise at den estetiske musikk-kritikken langt på vei kan forstås som en viktig kilde for nyhetsjournalistikken, og antyder tesen om at objektivitetsidealet kan ha sprunget ut av den estetiske kritikken. Sara Brinch runder av artikkeldelen i dette nummeret med artikkelen “Når matopplysning blir til opplevelsesmåltid“. Her sammenlikner Brinch NRK-klassikeren Fjernsynskjøkkenet med matprogrammet Barmeny fra 1998. Denne analysen avdekker viktige endringer i norsk fjernsyns presentasjonsmåte og henvendelsesformer, som vi også kjenner igjen i andre sjangre.

Dette nummerets “klassiker“ er Gudmund Hernes' “Det media-vridde samfunn“, presentert av Øystein Sande. Denne artikkelen har jo mange et forhold til, og Sande påpeker at mye av artikkelens klassikerpotensial ligger i at dens observasjoner bare blir mer og mer aktuell og treffende med årene.

Temaredaksjonen

REFERANSER

Eide, Martin og Rasmussen, Terje (1985) "Kildene, makten og æren", s. 36-43 i Nytt Norsk Tidsskrift, vol. 2 nr. 4.

Østbye, Helge , Helland, Knut , Knapskog, Karl og Hillesund, Terje (1997) Metodebok for mediefag. Bergen: Fagbokforlaget.