Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Sympatisk og problematisk om tv-journalistikk

Førsteamanuensis ved Avdeling for humanistiske fag, Seksjon for journalistikk og mediefag, Høgskolen i Bodø

Olav Njaastad (1999) TV-journalistikk. Bildenes fortellerkraft. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Olav Njaastad er en erfaren fjernsynsjournalist med fartstid både fra NRK og TV2. Han har skrevet den første læreboken om fjernsynsjournalistikk på norsk, og det er i seg selv fortjenstfullt. Boken henvender seg først og fremst til journalister og journaliststudenter, men kan også være aktuell for grunnfag i medievitenskap. Jeg vil derfor vurdere den med tanke på begge målgrupper. Njaastad bygger i hovedsak på egen erfaringskunnskap, men han forsyner seg også av andres teorier. Jeg synes Njaastad er best når han systematiserer sine egne erfaringer, og svakest når han behandler teorier om journalistikk og litteratur. Det skinner igjennom at han mangler oversikt over grunnleggende litteraturteori og den rikholdige litteraturen om medier og journalistikk. Iblant virker det tilfeldig hva han trekker inn i sine analyser.

Motsigelser gjøres til dualismer

La meg først si at boken gir et sympatisk inntrykk; her møter vi en av fagets idealister, som er opptatt av å trekke opp etiske og kildekritiske grenser for sitt fag. Men samtidig må det sies at Njaastad er inne i en tankeprosess som neppe er avsluttet. Han har da også gitt seg i kast med et nybrottsarbeid, og vanskelige spørsmål lurer bak hver sving. Desto viktigere er det at boken blir tatt på alvor, og at svakheter blir påpekt og diskutert. Det uferdige i tenkningen gir seg utslag i en rekke innebygde motsigelser, som røper ambivalens og kanskje en smule hjelpeløshet. Men i stedet for å gjøre motsigelsene produktive i teksten, gjør han dem om til en rekke dualismer, og foretar tilsynelatende umotiverte valg, uten å begrunne dem tilstrekkelig. Motsigelsene dreier seg om forholdet mellom informasjon og underholdning, objektivitet og subjektivitet, episke og dramatiske former, og ikke minst bildenes betydning i fjernsynsjournalistikken.

Jeg vil forsøke å beskrive disse motsigelsene fortløpende når jeg presenterer bokens innhold. Det er et stort lerret Njaastad slår opp, kanskje for stort. Han nøyer seg ikke med en innføring i fjernsynsjournalistikk, men vil samtidig behandle flere av journalistikkens grunnproblemer. Slik blir det sprang i bokens nivåer – fra detaljert håndverksinnføring i dramaturgi til store erkjennelsesfilosofiske emner om virkelighet og objektivitet. Det er noe sympatisk over viljen og anslaget, men jeg synes ikke de forskjellige delene er godt nok integrert i en helhet.

I et åpningskapittel presenterer Njaastad formålet med boken. Et hovedformål er å utvikle egne fortellermodeller for nyheter og reportasje på fjernsyn. Utgangspunktet er at de fortellermodellene som brukes i dag, er hentet fra fiksjonens verden. ”Dette søker boka å rette på”, skriver Njaastad, som har satt seg det ambisiøse mål å beskrive ”en dramaturgimodell som fullt ut er tilpasset journalistikken”. Det gjør han for så vidt også, men med fare for å bli noe firkantet og dogmatisk.

Selsomt om dramatisk og episk

Njaastad tar utgangspunkt i forholdet mellom dramatiske og episke fortellerformer, og hevder med brask og bram at ”journalistikken er en episk fortellerform”, og at ”den klassiske dramatiske modellen er dårlig egnet i journalistikk fordi vi ikke overskuer virkeligheten og aktørene. ” Her gjør forfatteren et tvilsomt grep, fordi han slutter direkte fra klassisk drama til moderne hollywooddramaturgi, og hevder: ”Dette utelukker Hollywoods fortellermåte. ” (s. 185–186) Forfatteren begrunner synspunktet med at den episke formen har en ”kritisk distanse” som ikke finnes i dramaet. Men er vi i antikken eller i moderne tid? Hvilke størrelser er det som sammenliknes? Her har forfatteren rotet det til, i alle fall for denne leseren. Han later tilsynelatende som om dramaet er klassisk (tilbake til Aristoteles), mens de episke formene er en slags moderne opprør mot dramatikken (med Brecht som talsmann. ) Dette er med respekt å melde tøv. Hvis forfatteren egentlig forsøker å si noe annet (og det tror jeg), så er iallfall framstillingen uklar. Det er synd, for de to kapitlene om fortellermodeller (kapitlene 8 og 9) inneholder mye godt, men jeg er redd de kan virke forvirrende på litteraturkyndige studenter (og villedende på de ukyndige.) Problemet ligger i en ukritisk sammenblanding av en framstilling av klassiske litterære former med en moderne diskusjon om ulike former for dramatisk diktning (Brechts ”Ent-fremdung” mot hollywooddramaet). Her har eklektismen gått for langt, og begrepsbruken er slapp og tilslørende. Resultatet blir selsomt.

Njaastads oppgjør med hollywooddramaturgien i fjernsynsjournalistikken har jeg stor sympati for, men jeg synes nok han heller ut barnet med badevannet når han avviser all dramatisk form. Jeg savner også en dypere diskusjon av forskjellige sider ved de ulike fortellerposisjonene (skjult og tydelig forteller). Er det nå så sikkert at den tilstedeværende, fortellende reporter er å foretrekke? Det kan man få inntrykk av når han framhever at den foretrukne episke skolen synliggjør fortelleren, mens den dramatiske skolen skjuler fortellergrepene (s. 178). Det er de bastante konklusjonene jeg har problemer med: Han velger det episke, og forkaster det dramatiske, og det blir en like problematisk posisjon som den omvendte. I praksis har vel de fleste moderne fortellerformer innslag av både episk og dramatisk tenkning. Men for øvrig inneholder de to kapitlene mange gode bidrag til nye modeller i fjernsynsjournalistikken. Forsøket på å omskape hollywoddramaturgiens premissbegrep til et brukbart begrep i journalistikk er både originalt og nyttig.

Boken roper på en ”tredje” posisjon

I tråd med skillet mellom episk og dramatisk opererer Njaastad med en dualisme mellom fornuft og følelse (en rasjonalistisk dualisme det neppe er grunnlag for i dag): Episke former taler til fornuften, mens dramatiske former taler til følelsene. Selv er det tydelig at han velger fornuften, for eksempel når han framhever det episke dramaets ”kritiske distanse” som slående likt journalistikkens ”samfunnsoppdrag” (s. 179), og i formuleringer som at det er samfunnsinformasjon til borgerne som er den ”grunnleggende oppgave” (s. 190). Men han er langt fra konsistent. Sentrale formuleringer (og premisser) er ”magefølelsen” (s. 21) og ”tv-mediet gir opplevelse” (s. 56). Om den politiske reportasjen skriver han for eksempel: ”Det å skape en sterk følelse av ubehag er antakelig mer effektivt for å få satt noe på den politiske dagsorden enn konfrontasjon” (s. 91). Da er følelsesappellen plutselig overordnet fornuften. Det jeg savner, er en mer inngående evne til å konfrontere tilsynelatende dualistiske posisjoner med hverandre. Boken roper ofte på en ”tredje” posisjon, som oppløser dualismene. Beslektet med denne ambivalensen er hans forhold til bildenes styrende kraft i tv-journalistikken – det han kaller bildenes fortellerkraft (s. 15). I et kapittel om nyhetsjournalistikk på fjernsyn (kapittel 3) er utgangspunktet (naturlig nok) at bildetilgangen kan være avgjørende for hvilke nyheter som prioriteres, men forfatteren insisterer likevel på at kravet til bildene ikke utelukker vesentlig stoff fra nyhetene. Informasjonsverdien skal være overordnet. Men et annet sted i boken (s. 204) sier han at bildet er ”tvingende og bestemmende i produksjonen av TV- journalistikk ”. Jeg synes dette er forvirrende.

I et eget kapittel tar Njaastad opp ”kampen om virkeligheten” (kapittel 7), og også her er det mye uferdig tenkning. Først slår han fast at målet er ”størst mulig grad av objektiv virkelighetsbeskrivelse”, og deretter fyrer han løs med følgende kanonade: ”En journalist som avviser at objektiv belysning av virkeligheten er et mål for journalistikken, kan like gjerne bli pølseselger. ” Her synes jeg med respekt å melde forfatteren burde gått dypere inn i forholdet mellom virkelighet og fortelling. Det påhviler ham med et slikt utsagn å sannsynliggjøre muligheten for ”objektiv belysning” av virkeligheten. Nå blir utsagnet stående mer som besvergelse enn som argument. Forfatterens gjennomgang av objektivitetsdebatten er dessuten selektiv og ufullstendig, og noe klart begrep om hva objektivitet skulle være i journalistikk, klarer han ikke å etablere. Det blir dermed litt ynkelig (med tanke på kanonaden over) når han ender med begrepet ”begrenset objektivitet. ” Hva er da egentlig det for noe? Mye tyder på at forfatteren ikke har tatt noe oppgjør med den positivistiske korrespondanseteorien for sannhet i journalistikk, som impliserer at det er mulig å oppnå samsvar mellom virkeligheten og vår beskrivelse av den. Slike teorier er i dag utdatert, og må i det minste diskuteres. Det er symptomatisk at forfatteren stadig bruker den gamle speilmetaforen, som hører til i denne tankeverdenen: ”Nyhetenes ønske om autoritet krever at virkeligheten speiles på en troverdig måte” (s. 188), og ”begivenhetenes speil” (s. 94). En liknende naiv tanke uttrykker han når han hevder at språket i en nyhetskommentar skal være ”verdinøytralt. ” (s. 110). Det problematiske (og typiske for bokens uavklarte ambivalens) er at det subjektive og personlige ved tv-journalistikk understrekes så mange andre steder i boken. Igjen mangler det systematisk konfrontasjon mellom tilsynelatende dualistiske posisjoner.

Manglende problematisering av underholdningsbegrepet

Boken skiller fortjenstfullt mellom faktafortelling og fiksjonsfortelling, og hovedhensikten er som sagt å begrunne faktafortellingen som en type fortelling som skiller seg fra fiksjonsfortellingene. Det makter Njaastad i stor grad, selv om det han presenterer, naturlig nok bare er begynnelsen på en prosess der andres bidrag vil utfylle og utdype. Nært knyttet til dette skillet lanserer han to nye begreper (eller ”merkelapper”, som han kaller dem): samfunnsjournalistikk og underholdningsjournalistikk (s. 38). Han skiller mellom de to typene ved hjelp av begrepet vesentlighet samfunnsjournalistikken er vesentlig, mens underholdningsjournalistikken ”verken objektivt sett eller normativt sett er vesentlig. ” Begge typene har ifølge forfatteren livets rett, og de utlegges i en serie underkategorier. Så skriver Njaastad: ”Enkelte har ytret ønske om å skille mellom journalistikk og underholdning. Dette er ikke en fruktbar inndeling, fordi skillet egentlig går mellom fakta og fiksjon – mellom det som er dokumentarisk og det som er diktet opp. ” Her synes jeg han omgår et sentralt spørsmål i medielitteraturen litt for enkelt. Uten problematisering av underholdningsbegrepet blir utsagnet bortimot meningsløst.

I flere kapitler (bl.a. kapitlene 4 og 5) tar forfatteren for seg faser i arbeidet med fjernsynsjournalistikk. Angrepsmåten er både ryddig og instruktiv. Men når det gjelder forarbeidsfasen, lar han et viktig tema gå nokså upåaktet hen: Hvor langt kan man gå i å forberede en reportasje før man går ut i virkeligheten uten å kludre med den samme virkeligheten? To utsagn om forarbeidet kan illustrere dilemmaet: ”Prøv å formulere saken som en setning. Når du klarer å lage en overskrift eller ”headline”, har du langt på vei strukturen klar i TV-fortellingen. ” (s. 66), og ”Ved å jobbe grundig med tema og premiss i forberedelsesfasen klargjør vi kjerneinnholdet i kommentaren; ofte er det bare selve formgivingen som gjenstår” (s. 104). Her reises viktige spørsmål om innhold og form som roper på en grundigere behandling. Riktig nok stiller fjernsynsmediet særlige krav til forberedelse og ryddighet, men det er samtidig grenser for hvor langt man kan forhåndsredigere uten å påvirke den virkeligheten man skal fortelle om. Den danske fotografen Henrik Saxgren har sagt noe viktig om dette dilemmaet: ”Det værste man kan gøre som reportagefotograf er at forsøge at få virkeligheden til at stemme overens med sine forestillinger.” (Saxgren 1990: Tid. Om fotojournalistik.)

Gode oppslag for forskning

Hittil er det blitt mange kritiske merknader, og leseren kan trekke den konklusjon at dette er en dårlig lærebok. Det mener jeg ikke, men det er en uferdig lærebok. Det skyldes selve emnet, som er vanskelig, fordi Njaastad gjør nybrottsarbeid uten så mye litteratur han kan bygge direkte videre på. Det er således mye bedre at det er kommet en uferdig bok, enn at det ikke skulle kommet noen bok i det hele tatt. Hans systematiseringer av egne erfaringer er det mye å lære av, og ikke minst viser han fram spennende problemstillinger som både han selv og andre kan gå videre på. For medie- og journalistikkforskere kan boken delvis leses som en rapport fra praksis, med flere interessante oppslag for forskning.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon