Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Når matopplysning blir til opplevelsesmåltid:

om de siste års endringer i NRKs matlagingsprogram
When the dish of the day turns from enlightenment to excitement: A look at recent changes in the television cooking programmes on NRK.

Sara Brinch er stipendiat ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU.

Da Lars Barmen debuterte med matprogrammet Barmeny, forklarte han forskjellen mellom Fjernsynskjøkkenet og sitt eget program på følgende vis: "Ingrid Espelid Hovig la vekt på det pedagogiske og oppdragende i sine programmer, jeg vil formidle opplevelse og matglede".1 I dette ligger essensen av den nye strategien NRK valgte å ta i bruk for å få mat ut til folket. Hvordan har denne strategien kommet til uttrykk? Med utgangspunkt i ulike matprogram NRK har hatt på sin meny de siste par årene, ser artikkelen på hvilke formidlings- og henvendelsesformer som preger disse programmene.

During the autumn of 1998 major changes took place in the "culinary department" at the Norwegian Broadcasting Corporation (NRK). Although these changes were not totally unexpected, they nevertheless marked a reorganisation of the outlook and broadcasting schedules for NRK's cooking programmes. In this article the author discusses the changes within cooking programmes produced by NRK during the last few years. Through textual analysis of two of these – the traditional Fjernsynskjøkkenet (The Television Kitchen) and the newcomer Barmeny (Bar-menu) – the author focuses on discursive strategies at play in order to identify the changes that have taken place. These strategies are furthermore seen as parts of a general tendency within fact-oriented programme formats, where you also find series led by enthusiastic hosts such as Michael Palin, David Attenborough or Keith Floyd, sharing their knowledge in a impressionistic, self-centred manner.

NRK HAR PUSSET OPP SIN KJØKKENAVDELING

Etter mange års jevnlig bruk er de fleste kjøkken klare for oppussing. Enkelte ganger holder det med litt småflikking, andre ganger må det en fullstendig overhaling til: en ny kjøkkeninnredning, eller til og med en helt ny planløsning. NRKs Fjernsynskjøkkenet var i mange år et uttrykk for det stabile og uforanderlige. Interiøret ble kanskje forsiktig skiftet ut fra tid til annen, men helhetsinntrykket forble det samme. Årsaken var i første rekke Ingrid Espelid Hovig, som fra starten tidlig på 1960-tallet var den som organiserte kjøkkenet, laget mat og tok imot gjester. I 1997 skjedde det imidlertid enkelte merkbare forandringer i Fjernsynskjøkkenet, men det var først da Lars Barmen offentlig ble gitt oppdraget om å overta ansvaret for NRKs matlaging høsten 1998 at den store forvandlingen inntraff. Hans inntreden førte både til en utseendemessig reorganisering og en omlegging av sendeskjemaet til NRKs matprogram.

Denne artikkelen vil ta for seg endringene innen matprogram produsert av NRK i løpet av de siste årene. For å kunne gi et inntrykk av forskjellene mellom det tradisjonelle Fjernsynskjøkkenet og det nye Barmeny, vil jeg gjennom en analyse av programmene fokusere på hvilke diskursive strategier som er med i spillet. Ønsket er å illustrere at ukonvensjonelle måter å henvende seg til fjernsynspublikumet på nå er synlig også i en av "public service" fjernsyns opprinnelige bastioner, i henhold til sitt ønske om både å opplyse og rettlede en hel nasjon i kosthold og ernæring. Dette kommer ikke bare til uttrykk i selve presentasjonsformen, men også med hensyn til hvilken rolle Lars Barmen spiller i forhold til sin posisjon som Barmenys bærende element. I tillegg er mitt mål å vise at disse endringene kan bli sett i sammenheng med en generell tendens innenfor faktaorienterte programformer. Dette er en tendens kjennetegnet ved en følelse av tilstedeværelse for dem som ser på, at vi tilsynelatende får være med og dele andres opplevelser idet det skjer. Det betyr at tilskueren sitter med en følelse av aldri å vite sikkert om det han eller hun ser på, vil avsløre noe ekstraordinært eller spektakulært. Dette er velkjent fra reality-TV med dets variasjoner av "redningsshow" som Cops, LAPD, Intensivennår sekundene teller, og fra forskjellige varianter av "survival of the fittest"-konkurranser, som for eksempel Ekspedisjon Robinson eller 71° nord. Jeg vil påstå at denne medierte følelsen av nærhet og nærvær, ikke i tid eller faktisk rom, men i forhold til opplevelsen, er karakteristisk også for mange nye historieorienterte TV-dokumentarer, naturprogram så vel som de nye matprogrammene.

FJERNSYNSKJØKKENET SOM "PUBLIC SERVICE"-TV

I sin artikkel «Fjern-syn for sagn» pekte Søren Birkvad (1996) på at budskap og mening gjennom opplevelse er en retorisk strategi som kan gjenkjennes i flere nyere TV-dokumentarer, der denne strategien i all hovedsak har som oppgave å pirre publikums nysgjerrighet og seerlyst. Hans eksempel var blant annet hentet fra TV2s Dokument 2, som med sin tilknytning delvis til folkeopplysning, delvis til lett suspekte tema, ble sett i lys av det de danske medieforskerne Helle Fritze og Mimi Olsen har kalt for "konkurrencealderens omdefinerede public servicebegrep".2 Også Trine Syvertsen har i sin bok Den store TV-krigen skrevet om endringene i måten vi forstår begrepet "public service"-fjernsyn på, og viser til at man kan regne opp minst tre ulike oppfatninger av det. I en historisk sammenheng har public service i første rekke blitt betraktet som et offentlig gode. Kringkastingen ble skulle være tilgjengelig og til nytte for hele landets befolkning, slik vann, vei og kloakk er ment å være. Den andre forståelsen går mer i retning av public som offentlighet, som et apparat tilknyttet statssamfunnet. I en slik forståelse blir en allmennkringkasters oppgave "å fremme samfunnets dialog med seg selv", skriver Syvertsen, og legger til at dens oppgave dessuten er "å tilby et mangfold av program som kan gi innsikt, refleksjon, opplevelse og kunnskap". Gjennom sine kringkastede program markedsfører public service-kanalen verdier som blir vurdert å være til folkets beste. Den tredje og siste betydningen er å forstå public som publikum, og dermed blir public service en type kringkasting som skal tjene sitt publikum: "kringkasting i publikums tjeneste", som Syvertsen betegner det. Dette er den nyeste måten å forstå betegnelsen på, en forståelse som ligger nær det man tradisjonelt har knyttet til kommersiell kringkasting (Syvertsen 1997: 38). Ved å ta Fjernsynskjøkkenet og Barmeny i nærmere øyesyn, gjenspeiles nettopp denne utviklingen av hva vi legger i begrepet public service i NRKs konsepter for matlagingsprogram.

Fra den aller tidligste begynnelse av norsk fjernsyn har mat, kosthold og matlaging vært en del av NRKs satsingsområder. Så tidlig som i 1956, fire år før det som skulle komme bli året for den offisielle åpningen, ble det første matlagingsprogrammet sendt (Dahl m.fl. 1996: 278). Kokken som lagde maten – et assortert utvalg av silderetter – var en liten kvinne i 30-årene. Navnet var Ingrid Espelid, og den gang var hun tilknyttet Opplysningsutvalget for fisk. Senere, på 70-tallet, ble hun hetende Ingrid Espelid Hovig. Da hadde hun i tillegg blitt en svært populær figur i NRK, med sitt eget program: Fjernsynskjøkkenet.

Fra oppstarten i 1964 fungerte hun både som fjernsynskokk og som vertinne de gangene Fjernsynskjøkkenet inviterte gjester, enten det nå var ernærings- og kostholdseksperter eller mesterkokker. Denne rollen har Espelid Hovig hatt gjennom alle disse årene, og over samme tidsperiode har Fjernsynskjøkkenet blitt nærmest en institusjon i seg selv innenfor NRK. Dette skyldes trolig den populariteten programmet har skaffet seg blant tilskuerne opp gjennom tiårene som har gått, men også det faktum at Fjernsynskjøkkenet på mange måter synes å være en utmerket bekreftelse av public service-tanken, i det minste i den første og den andre forståelsen av den. Fra starten av har målet hele tiden vært å rettlede tilskuerne i sunt kosthold, alltid " (…) i samsvar med den rettleiing våre ernæringsforskarar frå tid til annan gir for godt kosthald. ", som Ingrid Espelid Hovig selv har uttalt (Hovig 1985: 8). Den sterke sosialdemokratiske likhetstanken som preget landets tankesett, kan også finnes i Fjernsynskjøkkenets egen diskurs. Maten og oppskriftene som skulle presenteres, skulle alltid være plukket ut på grunnlag av hva slags ingredienser som var tilgjengelig for alle, over hele landet.3 Selv om dette var den rådende retningslinjen, hadde Fjernsynskjøkkenet det også som et av sine mål å informere tilskuere om eksotisk mat, mat som var fremmed for de aller fleste. Dette kunne blant annet dreie seg om frukt og grønnsaker.4 I tillegg var programmet også opptatt av å ivareta og holde i hevd gamle tradisjoner, og mange av programmene tok utgangspunkt i tradisjonell matlaging, der Espelid Hovig og resten av redaksjonen dro til små plasser rundt om i landet, og lot de lokale ekspertene få fritt spillerom. (Hovig 1985: 9.)

MORO MED MAT

Etter over tredve år i NRKs tjeneste annonserer Ingrid Espelid Hovig i flere presseoppslag sin egen pensjonering fra posisjonen som landets ledende TV-kokk og ernæringsrådgiver i slutten av august 1998. Samtidig gir hun intervjuer sammen med sin arvtager, den 35-år gamle mesterkokken Lars Barmen.5 Barmen var blitt valgt til å være vert for et nytt matlagingskonsept kalt Barmeny, som var planlagt å starte 20. oktober samme høst. Barmens ansikt var imidlertid langt fra ukjent for fjernsynsseerne. Ved flere anledninger hadde han besøkt Fjernsynskjøkkenet og laget mat, ledsaget av Ingrid Espelid Hovigs velkjente blanding av entusiastiske overraskelsesutbrudd og pedagogisk funderte spørsmål.6 Den faktiske forskjellen var at nå var det han som skulle være kokk, i sitt eget program. Allikevel, selv om Barmen – og med ham Barmeny – ble annonsert som etterfølger i NRKs kjøkkenavdeling, var endringen i seg selv verken uventet eller total.

De siste årene har NRK hatt en rekke programmer som har vært viet mat og matlaging. I tillegg til Fjernsynskjøkkenet, styrt av Espelid Hovig, ble programmet Min Livrett introdusert høsten 1996, nærmest som et slags biprodukt til Fjernsynskjøkkenet. Hvert program varte 10 minutter, og konseptet var enkelt; en offentlig person eller en rikskjendis avslørte sin favorittrett, som så ble laget i stand av en kjent mesterkokk. Mot slutten av 1997 introduserte redaksjonen for Fjernsynskjøkkenet en "stand-in" for Espelid Hovig: fjellstuevert og tidligere Dagblad-journalist Gøril Wiker. Med henne ved grytene sendte Fjernsynskjøkkenet 11 program, fra de siste månedene av 1997 til utpå våren 1998. I løpet av våren og sommeren var det mesterkokken Bent Stiansen, en hyppig besøkende hos Espelid Hovig, som sto som ansvarlig kokk for programmet.

Dette er imidlertid ikke den eneste audiovisuelle maten som NRK har kunnet servere oss i løpet av de siste årene. Fra begynnelsen av har Fjernsynskjøkkenet vært organisert under det som tidligere hadde navnet NRK Opplysningsavdelingen, men ble etter NRKs store omorganisering gjort til en del av Allmennavdelingen. I løpet av det siste tiåret har denne avdelingen, i likhet med Underholdningsavdelingen, vist en voksende interesse for matlaging. Vis meg ditt kjøleskap kjøleskap, et programkonsept der en reporter og en kokk tilsynelatende uanmeldt kommer på besøk til kledelig overraskede kunstnere og kjendiser, er ett av flere programformat produsert på oppdrag fra Underholdningsavdelingen. Mens kokken vrenger kjøleskapet for innhold for å finne råvarer til et måltid – fortrinnsvis bestående av flere retter – gjør reporteren det man nærmest må kalle et lite portrett av "verten". Vis meg ditt kjøleskap ble første gang introdusert for det norske tv-publikum på slutten av 80-tallet, med Toppen Bech og Robert Brun. Senere ble flere program laget, både med ny kokk og reporter, og med fokus rettet mot en yngre tilskuer. Ytterligere et underholdende matkonsept signert Underholdningsavdelingen kom på skjermen da Kokkekamp dukket opp.7 De første programmene ble satt opp i sendeskjema høsten 1998, og NRK var høsten 1999 inne i sin andre runde av Kokkekamp. Konseptet er enkelt: To lag, der hvert lag består av en kokk og en velkjent person, enten fra politikk, kulturliv eller fjernsyn, konkurrerer mot hverandre. Det er gjesten som tar med ingrediensene, kjøpt for anledningen. Kjøpesummen må ikke overskride 100 kroner, og i løpet av 25 minutter skal de to lagene gjøre i stand et treretters måltid. Studio-publikumet er jury, og bestemmer hvilket lag som har oppnådd best resultat. Evalueringskriteriene synes å inkludere både en vurdering av utførelse, samt vittige kommentarer og bemerkninger under konkurransen, som et vellykket resultat.

Enten det nå gjelder et intervjubasert program som Vis meg ditt kjøleskap eller programmer fokusert på konkurranse, har matlagingsprogrammene produsert av Underholdningsavdelingen tradisjonelt vært mer rettet inn mot leken og showet enn det programmene laget av Opplysningsavdelingen og Allmennavdelingen har vært. Slik er det nødvendigvis ikke lenger. Med Barmeny har ikke bare det underholdende, det uventede og det spennende entret arenaen der helse og kosthold før rådde grunnen. Programmet til Lars Barmen er også resultatet av en sammenblanding av genrer, ulike nivå av seriøsitet og representasjonsmåter; et konsept som i forlengelse av artikkelens kulinariske fokus kan kalles fusion TV.

FUSION TV

I en rekke år har begrepet infotainment vært brukt for å beskrive det særegne ved kombinasjonsprogram som for eksempel de mer intelligente talkshows, mens edutainment gjerne har vært et begrep knyttet til barne- og ungdomsprogram der læring inngår i en symbiose med noe som oppfattes som artig. Dette er merkelapper som kanskje i første rekke karakteriserer programmenes intensjon – det å informere eller lære bort på en mest mulig underholdende måte – mer enn å beskrive på hvilken måte dette blir gjort. Ved å rette blikket mot en tydelig trend innen livsstil og matlaging kan man der finne et begrep som også brukes til å beskrive den TV-erfaringen et program som Barmeny er ment å kunne tilby sine seere. Med merkelappen fusion er dette en trend som har gått i retning av større åpenhet for å blande forskjellige uttrykk, smaker og kvaliteter. På samme måten kunne crossover også være bra som betegnelse.

I sin første sesong presenterte Lars Barmen nye omgivelser for måltidene til hvert av de 11 programmene, og overraskelsesaspektet og det uforutsigbare bidro til Barmenys popularitet.8 Som tilskuer visste du aldri helt hva du skulle få ta del i, bortsett fra at Barmen i en eller annen utgave skulle lage et måltid i løpet av et kvarter. Hans konsept hadde flere distinkte likheter med den britiske kokken Keith Floyds mange tv-serier over emnet kokekunst i utradisjonelle omgivelser og miljø, blant annet hans serie fra Skandinavia vist på NRK1 våren 1998 under tittelen FloydEllevill mesterkokk langt mot fjord. Keith Floyd kaller seg selv for gastronaut, og et typisk floydsk show er en blanding av reisebrev, turistguide, matlaging og ren oppvisning, der den vante tilskuer blir overrasket, men ikke vippet av pinnen over synet av Floyd som lager i stand fiskesuppe i dens naturlige element, stående med vann til livet i en australsk havn. Selv om maten er hovedårsaken for å lage programmene, gjør Floyds personlighet dem til svært underholdende opplevelser, også utover matlagingen.

Lars Barmen og hans program har definitivt noe som kan minne om Floyd, selv om Barmeny har en mindre anmassende stil. Man kjenner den samme følelsen av underholdning som preger utøvelsen, en slags lekenhet, eller showmanship. På en skala mellom Ingrid Espelid Hovigs behagelige og alltid korrekte oppførsel og manerer på den ene siden, og Floyds mer eller mindre animerte oppførsel på den andre, mikser Barmen sitt talent som entertainer med yrkesprofesjonenes korrekthet. Det er imidlertid ikke bare dette som gjør Barmeny til et stykke fusion-TV. Det som i første rekke skiller Barmeny fra Fjernsynskjøkkenet, er måten matlagingen blir presentert på, gjennom en blanding av ulike genrer og presentasjonsformer, der hovedprinsippet synes å være at man skal overraske tv-publikummet med nye variasjoner hver eneste gang. Resultatet blir at du bare delvis vet hva du kommer til å bli servert. Du vet at programmet vil presentere deg for ny innsikt i kokekunstens verden samt en ny oppskrift, men du vet ikke hvordan maten er tilberedt. Dette er også hovedprinsippet for hvordan fusion food blir servert på enkelte restauranter. Du får mulighet til å velge ut hovedingrediensene, for eksempel sjømat, og deretter gjør kokken jobben sin. Resultatet blir gjerne en blanding av kjøkken fra ulike nasjonaliteter i en og samme rett. En slags fusjon: noe uventet, men forhåpentligvis smakfullt.

Poenget er at Barmeny er strukturert som en blanding av ulike TV-genrer, det vil si ulike former av presentasjonsformer som opptrer i et diskursivt samspill der mat og matlaging bare er to av flere komponenter. Noen eksempler fra høsten 1998 kan illustrere dette: I sitt første program drar Barmen og en venn på Harley Davidson-syklene sine for å skaffe til veie noen kantareller og litt annen sopp som skal brukes i en pastarett. I et annet program besøker Barmen "The Norwegian Crab-raking Team" og tar del i deres aktiviteter, samtidig som han også demonstrerer sine dykkerferdigheter og ser etter krabber til "krabbe og torsk"-kaker. Noen uker senere besøker han sykehuset i Sandefjord, et sykehus som er kjent for sine mat-buffeter. Høsten er tiden for rakfisk-festivaler, og Barmen drar til Fagernes sammen med en pasjonert rakfisk-produsent. Til tross for sin gode markedsføring vinner de ikke prisen for beste fisk. Barmen ser ikke ut til å ta seg nær av dette, og trekker seg i stedet tilbake til campingvognen for å lage en noe utradisjonell rett bestående av fiskespesialiteten. Senere, i et annet program, besøker han et høyfjellshotell utenfor turistsesongen, under påskudd av å skulle portrettere en hemmelig gjest. I omgivelser som etter hvert minner mer og mer om hotellet i Stanley Kubricks Ondskapens hotell, begynner Barmen å beskrive personen uten å avsløre hans eller hennes identitet, mens han venter på at gjesten skal ankomme. Til de fleste tilskuernes overraskelse dukker gjesten aldri opp. Grunnen er selvfølgelig at den mystiske gjesten ikke er noen annen enn Barmen selv.

Variasjonen i aktiviteter og blandingen av ulike representasjonformer synes å være åpenbar. Reisebrev, oppsøkende journalistikk, portrettintervju og i det siste eksemplet også en klar intertekstuell referanse til en fiksjonsfilm, er alle gjenkjennelige genrer i programformen til Barmeny. Det jeg ønsker å fokusere på i et forsøk på å utdype forskjellene mellom det nye og den gamle måten å lage mat på i en diskursiv sammenligning, er det siste av de 11 programmene, vist like oppunder nyttår. Grunnen til dette er at bare noen uker tidligere sendte NRK en ekstraordinær utgave av Fjernsynskjøkkenet, nok en gang med Ingrid Espelid Hovig som vert.

HVORDAN TILBEREDE EN FUGL: MATLAGING SOM UNDERVISNING OG SOM UNDERHOLDNING

Dette året fokuserte Fjernsynskjøkkenets spesialnummer på amerikanske julespesialiteter, og den første delen av det halvtimes lange programmet var satt av til å vise hvordan man skal tilberede en typisk amerikansk kalkun. For å få det hele korrekt, besøkte Espelid Hovig kjøkkensjefen ved den amerikanske ambassaden i Oslo. Mens han gjør sine forberedelser til stekning av fuglen, sørger Espelid Hovig for kommentarer, spørsmål og små entusiastiske utfall over ting som virker nye for henne. Sekvensen varer bortimot åtte minutter og gir fjernsynspublikumet en nøye og inngående introduksjon til en av mange måter å tilberede julekalkun på.

Stilen i denne sekvensen er tradisjonell, med kamera og kokk plassert på hver sin side av en kjøkkenbenk. For å få de beste og mest avdekkende utsnittene av teknikken og utførelsen, blir vi ofte presentert for close-up av fuglen, og dette er igjen klippet med interiørutsnitt og halv-totale bilder av de to som snakker og kommenterer. De ulike trinnene i forberedelsen er vist i detalj og så å si i full lengde. Mens kokken gjør det som behøves – det å løsne på fuglens skinn, gni den inn med smør og sitron, krydre og fylle den med stuffing – har de to en konversasjon gående der Espelid Hovig er den som stiller spørsmål til hva han gjør, og hvordan han gjør det. Klippingen er langt fra sofistikert, noen ganger med brå kutt og krappe overganger som definitivt ikke er intenderte.

I sitt siste program av Barmeny i 1998, sendt 30. desember, tilbereder også Lars Barmen en fugl, men langt fra slik ambassade-chef Mark Davis gjorde det. De to programmene har imidlertid en interessant likhet i anslaget. Der Fjernsynskjøkkenet etter sin introduksjonsvignett starter med Ingrid Espelid Hovig stående utenfor den storslåtte ambassadevillaen, der hun forklarer hva vi snart skal komme til å se, starter Barmeny med et bilde av et herskapshus, filmet i svart/hvitt. En kjent lyd høres, en ensom trompet som spiller "Happy Birthday to You". Det er begynnelsen på Grevinnen og Hovmesteren, der grevinnen feirer fødselsdagen (eller kanskje nyttårsaften, eller begge deler) sammen med minnene av gamle venner som for lengst er falt fra, og deres midlertidige inkarnasjoner personifisert av grevinnens hovmester.9 Mens musikken hittil bare har ligget oppå bildene av huset, starter nå Grevinnen og hovmesteren, fulgt av Barmen som kommer til syne – også han i svart/hvitt – bærende med noen flasker vin opp fra en kjeller. Vi står inne på et kjøkken; grevinnens kjøkken. I en blanding av den gamle fjernsynssketsjen og et matlagingsprogram fra 1998 spiller Barmen grevinnens kjøkkensjef og mesterkokk, og vi følger hans arbeid med å gjøre i stand de ulike rettene som skal serveres for grevinnen og hennes "gjester". For første gang får vi anledning til å bivåne Miss Sophies middagsforberedelser: indisk Mulligatawny soup; "the fish", som er ovnsbakt fiskefilet; "the bird", som er kylling med champagnesaus, og til dessert: marsipantildekkede mandariner.

Tilberedningen av "the bird" illustrerer tydelig forskjellene mellom de to programmene. Som en del av fiksjonen reagerer Barmen i overensstemmelse med den filmiske diegesen. Fra kjøkkenet overhører han konversasjonen fra spisestuen som tilsynelatende er plassert i etasjen rett over. Han tilkaller hovmesteren hver gang grevinnen har gitt et signal om en ny rett, for å gi ham ordre om å servere maten. Som en del av programmets fakta-orienterte diskurs rettet mot oss, forklarer han hva han gjør; sier hva vi må gjøre for å få det til på en korrekt måte. På samme tid befinner han seg in transit, mellom de to sfærene av fakta og fiksjon. Han forklarer oss hvordan han vil tilberede maten etter det han kaller grevinnens formaninger. Scenen fra kjøkkenet starter med at Barmen sier at hvis fuglen skal bli ferdig i rett tid, må han heller sette i gang, ikke i betydningen at han må få den ferdig tidsnok i forhold til oss, eller sendetiden for den saks skyld, men i rett tid til å bli servert for grevinnen og hennes gjester. Der Fjernsynskjøkkenets kalkun innslag tok nærmere 8 minutter, gjør Barmen fuglen ferdig på litt over minuttet. Barmen forklarer oss hva det er han gjør mens han gjør det, ikke fra den andre siden av kjøkkenbenken, men fra bordenden med kroppen bare halvveis vendt mot oss. Vi er ikke frontalt plassert i forhold til hendelsene slik vi var i Fjernsynskjøkkenet, i stedet får vi følelsen av å være plassert noe tilfeldig der det er plass til oss på kjøkkenet. Inntrykket blir at det som skjer – matlagingen – er gjort for grevinnen og ikke for oss, men samtidig har vi fått lov til å delta. Selv om Fjernsynskjøkkenet på en måte gir oss full oppmerksomhet og tydelig demonstrerer matlagingen slik av vi kan lære noe av det, gir Barmeny oss en følelse av å ha fått tilgang til opplevelser og hendelser som ligger utenfor det vi normalt kan være deltagere til. Dette er kanskje den mest signifikante forskjellen mellom den gamle og den nye måten å gjøre fjernsynsmatlaging på, forskjellen mellom undervisning og underholdning, mellom en skoletime og et show.10

PERSILLEKVASTENS TAPTE STATUS

Maten står fremdeles sentralt i NRKs nye satsing, men det er interessant å merke seg at man vektlegger Barmeny som et "mat- og opplevelsesprogram" når programmet skal profileres. Selve matlagingen er ikke markant forskjellig fra slik det var tidligere, selv om det hele tar kortere tid, både å forberede og å få ferdig. Den største forskjellen kan knyttes til de to programledernes ulike framtoning, hvordan de markerer seg som programmenes sentreringspunkt. Ulikheter i holdning, både kroppslig og i forhold til sin rolle som formidler, er kanskje det mest iøynefallende vesensforskjellen mellom de to. De fleste, også de som tidligere har gjort parodier på Espelid Hovig, ser henne for seg ulastelig antrukket i beige høyhalset pologenser med et småblomstret forkle – gjerne lyseblått – knyttet bak i nakken, i det hun legger siste hånd på verket: en liten persilledusk til pynt. Lars Barmen på sin side kjører enten en ytterst profesjonell stil med kokkeuniform, eller totalt avslappet hverdagskledd og lett hengende ved en kjøkkenbenk eller en komfyr. Faglig sett har Ingrid Espelid Hovig en tradisjonell utdanning som husstellærerinne, mens Lars Barmen er utdannet restaurantkokk, og rollene som lærer og som profesjonell kokk gjenspeiles i deres væremåte. Med sin bakgrunn fører Espelid Hovig som programleder en pedagogisk fundert formidling, og resultatet blir fjernsyn med store likhetstrekk til den tradisjonelle skolekjøkkenundervisningen. Hun forklarer grundig hver detalj når hun selv tilbereder retter, og er nøye med å stille spørsmål på vegne av oss når innbudte gjester lager maten. Et godt samarbeid med ulike opplysningskontor og institusjoner som Statens ernæringsråd har i alle år medført at Fjernsynskjøkkenet har vært et forum der sunt kosthold har blitt formidlet på basis av fakta og vitenskapelige data. Mange vil for eksempel huske professor Kåre R. Norum hyppige visitter på Ingrids kjøkken tilbake tidlig på 80-tallet, da hele nasjonen gjennom Norums oppdiktede gjennomsnittsperson med det betydningsladede navnet Erna Ring skulle få bygd opp en bevissthet om sine ernæringsbehov. Lars Barmens formidling er på sin side mer impresjonistisk fundert og tildels improvisert. Han gir i alle fall inntrykk av det.

I andre runde av Barmeny, vist våren 1999, dro redaksjonen til Asia for å lage program. Resultatet ble eksotiske storbyinntrykk og wok-måltider i en salig blanding. Ved flere anledninger tilberedte Barmen måltider utendørs, ofte bestående av svært enkel mat, ledsaget av et inntrykk av at dette var gjort på sparket. I entusiastisk glede over å finne et rikt utvalg av kylling i et av Singapores mange supermarkeder slenger han ut kommentarer om den stakkarslige situasjonen som finnes hjemme i Norge. Dette er høyst personlige kommentarer som neppe er fundert hverken på faktiske forhold i norske ferskvaredisker eller på data hentet fra Opplysningskontoret for egg og fjørfe og Prior, tatt i betraktning deres satsing nettopp på ferskt kyllingkjøtt. Det som i første rekke preger Barmeny er Lars Barmens person. Den nye strategien impliserer at programmets oppslutning i stor grad står og faller med hans utstråling og popularitet. Klarer han å appellere til tilskueren, klarer han også å dra programmet i havn. Et program som Barmeny er med andre ord fullstendig avhengig av programlederens publikumstekke.

Man kunne kanskje forsøke å forklare forskjellen mellom Espelid Hovigs pedagogiske og Barmens lett selvsentrerte stil som kjønnsbasert. Hvis man imidlertid sammenligner den nye formidlingsstilen Lars Barmen representerer med andre nyere matlagningsprogram, finnes det kvinnelige programledere som kjører samme stil. BBCs matserie Two fat ladies vist på SVT1 under navnet Två tjokka tanter er ett eksempel, der vi følger to kvinnelige kokker godt opp i årene på motorsykkeltur gjennom England på jakt etter neste vertshus der de kan lage maten sin. Flere matprogram, også med mannlige programledere, holder seg dessuten fremdeles til en konvensjonell formidling. Barmeny har også hatt enkelte innslag av svært konvensjonell oppbygging. I andre omgang av programserien våren 1999 kom to avsnitt om saus, og her hadde man vendt tilbake til den tradisjonelle Fjernsynskjøkken-stilen. Til tross for at man tidvis klippet inn små sekvenser av Barmen hengende ved Wenche Foss sin komfyr i avslappet konversasjon, var Barmenys sausekurs holdt fullstendig i Espelid Hovigs ånd. Lange tagninger, nærbilder av gryter og inngående forklaringer av arbeidsmetode preget de to programmene, ett om saus laget på fisk, og ett om saus til kjøtt. Disse to har imidlertid vært svært utypiske for Barmeny-konseptet slik det hittil har framstått. Samlet sett viser likevel variasjonene mellom de ulike matprogrammene en endring innenfor audiovisuelt formidlet matlaging.

FRA OPPLYSNING TIL OPPTRINN

Kan denne endringen forklares i teoretiske termer eller settes inn i en videre kontekst? I Bill Nichols' bok Blurred Boundaries diskuterer han utviklingen innen dokumentaruttrykket, både i film og fjernsyn. Han hevder at i nye nonfiction TV-genrer – som reality-TV – eksisterer ikke lenger de karakteristiske trekkene man vanligvis forbinder med en dokumentarfilmatisk diskurs. Etter Nichols' syn er det ikke noe tegn til en uttrykksform som prøver å vekke sitt publikum, som har som intensjon å bidra med kunnskap eller være bevisstgjørende: "a committed eye that engaged the world with a sense of purpose and responsibility", i de nye non-fiction produktene (Nichols 1994: 47). For Nichols representerer disse nye programformene kun et rent skue.

Når han snakker om dokumentarfilm, opererer Nichols med ulike representasjonsformer. I boken Representing Reality utviklet han fire modi for å beskrive og kategorisere variasjonene innen dokumentaruttrykket. Strategier knyttet til diskurs, teknikk og tema gjenspeiles i disse modiene, kalt det ekspositoriske, det observasjonelle, det interaktive og det refleksive. I Blurred Boundaries mente Nichols tiden var inne for et nytt modus, tatt i betraktning en ny tendens som hadde gjort seg gjeldende innenfor den dagsaktuelle dokumentaren. I likhet med reality-TV representerer tendensen det Nichols kaller "a deflection of documentary from what has been its most commonsensical purpose – the development of strategies for persuasive argumentation about the historical world" (Nichols 1994: 94). Der reality-TV synes å forårsake et rent kollaps av dokumentarfilmens diskurs, er det samme ikke tilfelle for all virkelighetsrepresentasjon. For å gi den nye formen for representasjon en beskrivende betegnelse, kaller Nichols den for en performativ dokumentar. Der de fire andre modiene understreker det referensielle aspektet i en audiovisuell kommunikasjon med den hensikt å representere virkeligheten, legger den performative dokumentaren vekt på de ekspressive og poetiske kvalitetene ved kommunikasjon. I tillegg gjør den performative dokumentaren tilskueren til sin fremste referent, heller enn den historiske verden. For å få dokumentaren til å fungere, impliserer dette skiftet en sterkere forbindelse mellom tilskueren og den filmiske diskursen. Den impliserer også et mer følelsesmessig engasjement fra tilskuerens side.11

DEN KARISMATISKE VERT

Selv om karakteristikken av den performative dokumentaren etter Nichols' mening ikke har noe å gjøre med en non-fiction genre som for eksempel rescue shows, vil jeg allikevel hevde at det særegne for den performative dokumentarfilmen på mange måter kan sammenlignes med et konsept som Barmeny. Begge har en diskurs rettet mot en tilskuers uventede opplevelse, å få oppmerksomhet like mye som å representere. For å ville holde på denne oppmerksomheten må tilskueren forbli fascinert. I forhold til det er både den performative dokumentaren og et program som Barmeny sentrert rundt en performance, en form for forestilling. Det er Lars Barmen som utfører denne forestillingen, Lars Barmen som i kraft av sin egen opptreden overskrider funksjonen "TV-kjøkken-kokk". Ifølge Nichols kjennetegnes den performative dokumentaren ved at det i dens uttrykk gis " (… ) greater emphasis to the affective dimensions of experience for the filmmaker (… ) " (Nichols 1994: 96). Til tross for at Nichols her vektlegger filmskaperen, bør dette også kunne gjelde et program som Barmeny eller ethvert annet program der man finner en personlig orientert lederfigur eller vert. Søren Birkvad er også inne på dette i sin «Fjern-syn for sagn», når han skriver at å lykkes som programleder i et faktaprogram i stor grad bygger på å kjenne betydningen av vertskap. "Ikke bare i betydningen sagkyndig bistand (… ) men værtskab i helhjertet konceptuel betydning. " Han fortsetter videre: "Strategien er almen og vinder stadig større indpas: Uden personligheder ingen story. Uden en story glemt i morgen" (Birkvad 1996: 17). Keith Floyds kokkeleringer, Michael Palins reiseskildringer og David Attenboroughs ulike naturprogram er alle karakterisert ved at det legges et klart fokus på de tres oppførsel, tilstedeværelse og opplevelser som ledere for de ulike programmene. Som verter er de imidlertid i mindre grad formidlere av nøytral informasjon og kunnskap enn de er personer som snakker utfra eget hjerte, til oss. De er personer som deler sin kunnskap og opplevelser i en nokså impresjonistisk, selvsentrert måte. Hva disse eksemplene på non-fiction-programmer representerer, er etter mitt syn ikke annet enn en kommersiell variant av Nichols performative modus.

FRA MODERNISTISK MOR TIL SHOWMANSHIP

Mens Ingrid Espelid Hovigs siste hånd på verket alltid inneholdt en liten dusk kruspersille, kommer Lars Barmen i forbifarten på at basilikum nok sikkert passer godt til tørkede jordbær, der han står mot en bakgrunn av Singapores skyskrapere. Forskjellen mellom de to er slående, uten at det betyr at de ikke fungerer godt som formidlere, hver på sin måte. Der Espelid Hovig som vertinne inviterer oss "hjem" til sitt veltilpassede og ryddige kjøkken, snur Barmen om på det hele og inviterer oss heller med på en tur ut. De to representerer ikke bare ulike generasjoners væremåte, men er med sine programmer også fundert i hver sin epoke, både sett i forhold til NRKs skiftende selvbilde og til public service-tanken generelt.

Barmeny kan best forstås som en av NRKs strategier for å hevde seg i en konkurransesituasjon med matlagingsrelaterte programmer vist på andre kanaler. Å tiltrekke seg grupper av seere utover det tradisjonelle Fjernsynskjøkken-publikummet ved å tiltale dem ikke bare med en ny innpakning, men også med nytt innhold, er en bevisst strategi i en "presset" situasjon. Ved å la maten være én av flere ingredienser forsøker man å ekspandere interessen for matlagingsrelatert fjernsyn, for forhåpentlig å trekke til seg flere tilskuere. I en situasjon der NRK er under konstant press fra kommersielt baserte fjernsynskanaler, beveger ideen om en public service-TV seg i retning av å gi publikum det de vil ha. Endringene i NRKs fjernsynsbaserte matlaging kan derfor bli karakterisert ved et skifte fra et Fjensynskjøkken som gir tilskuerne det som av andre ble vurdert som til deres eget beste, til et Barmeny som gir publikum noe de ikke helt vet hva er.

REFERANSER

Birkvad, Søren (1996) "Fjern-syn for sagn", s. 13–19 i Norsk medietidsskift nr. 1 /96.

Dahl, Hans Fredrik m.fl . (1996) Kinoens mørke og fjernsynets lys. Levende bilder i Norge gjennom 100 år . Oslo: Gyldendal.

Hovig, Ingrid Espelid (1985) Velkommen til mitt kjøkken. 20 år i Fjernsynskjøkkenet. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

Nichols, Bill (1991) Representing Reality. Issues and Concepts in Documentary. Bloomington and Indianapolis: Indiana University Press.

Nichols, Bill (1994) Blurred Boundaries. Questions of Meaning in Contemporary Culture. Bloomington and Indianapolis: Indiana University Press.

NRKs Barmeny-sider på web <http://www.nrk.no/nrk1/barmeny/ny.html>, sist besøkt 19.01.00.

Rønning, Øyvind (1999) NRK bedriver hærverk < http://www.dagbladet. no/kultur/1999/01/03/151609.html>, sist besøkt 19.01.00.

Syvertsen, Trine (1997) Den store TV-krigen. Norsk allmennfjernsyn 1988–96. Bergen: Fagbokforlaget.

1Lars Barmen sitert på Barmenys nettside.
2Søren Birkvad referer med sitt sitat til Fritze, Helle og Olsen, Mimi (1992) "Krig på kniven – eller på kvaliteten? Den danske tv-dokumentarisme i konkurrencealderen", s. 39–53 i Mediekultur nr. 19
3Fjernsynskjøkkenet hadde flere organisasjoner å støtte seg til når det gjaldt kost-holdseksperter og oppskrifter, blant annet Meierienes prøvekjøkken, Opplysningskontoret for kjøtt, Opplysningskontoret for egg og fjørfe, Opplysningskontoret for frukt og grønnsaker, Opplysningsutvalget for fisk, NKLs prøvekjøkken og Forma husmortjeneste.
4For eksempel var Fjernsynskjøkkenet 19.03.1986 under tittelen "Frukter frå fjerne land" i sin helhet viet temaet.
5Se for eksempel Tommy Fossums artikkel "Det blir andre boller…når Lars overtar etter Ingrid" i Dagbladet 15.08.98
6Lars Barmen er også kjent som Årets kokk for 1997, og som en av de deltagende kokkene i NRKs første runde av programmet Kokkekamp.
7Kokkekamp blir produsert på grunnlag av BBCs program Ready, Steady, Cook. Vis meg ditt kjøleskap er for øvrig også bygget på et internasjonalt kjent konsept.
8I henhold til tall oppgitt av NRK Forskningen hadde Barmeny en gjennomsnittlig markedsandel på 36 % høsten 1998. Programmet hadde da sendetid tirsdager fra kl. 20.15.
9Grevinnen hadde for anledningen flyttet inn på Bogstad Hovedgård.
10Dette programmet fikk et nokså interessant etterspill. 31. desember trykket Dagbladet Kjell Aukrusts reaksjon der han går til kraftig angrep på den friheten Barmeny- redaksjonen hadde tatt seg i forhold til Grevinnen og hovmesteren. Etter hans mening var programmet klippet i stykker og servert i småbiter, som lapskaus. Få dager senere fulgte Pompel og Pilts far Arne Mykle opp saken og gav Aukrust sin fulle støtte. Under overskriften NRK bedriver hærverk kritiserte han ikke bare NRKs behandling av Grevinnen og hovmesteren, men betegnet også institusjonens behandling av hans egne fjernsynsprogram som den rene massakrering (jf. Dagbladet på web 19.01.00).
11Eksempler på filmer Nichols betegner som performative: Sari Red (Pratibha Pamar, U.K. 1988), Unfinished Diary (Marihu Mallet, Canada 1983), Tounges Untied (Marlon Riggs, U.S. 1989), Forest of Bliss (Robert Gardner, India/United States, 1985).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon