Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den trojanske hest:

Om metodebegrepets marginalisering av humanistisk Medieforskning
The Trojan horse: how the concept of “method” serves to marginalize the perspectives of humanities within media studies

Arild Fetveit er stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Siden metodebegrepet står sentralt innenfor samfunnsvitenskapen, er det lett å anta at det også finnes en tilsvarende “metode“ på humanistisk side. Det er imidlertid ikke tilfelle. Som jeg i det følgende vil forsøke å vise, er det ingen humanistisk “metode“.

Forsøk på å gi “tverrfaglig metodeundervisning“ en sentral plass i faget kan derfor lett medføre en marginalisering av humanistisk og annen type forskning som har et perifert forhold til metodebegrepet.

Since the concept of "method" is central to much social science research, it is easily assumed that the concept is as central within the humanities. However, the concept is used only marginally today within the humanities. Thus, attempts to give "method" a strong position within media studies happens at the risk of marginalizing humanist and other research perspectives that have a peripheral relation to this concept.

Det er like dødelig for ånden å ha et system som ikke å ha et.

Den må altså derfor beslutte seg for å ha begge.

(Friedrich Schlegel)

Frykten for spekulasjon, den angivelige flukt fra det teoretiske til det

blott praktiske, fører med nødvendighet til

den samme platthet i handling som i tanke.

(Friedrich W.J. Schelling, metodeforelesninger i Jena, 1802)

Metodebegrepet synes kanskje nøytralt, men alle som har forsøkt å sette sammen et metodepensum, har erfart at det er langt vanskeligere å finne den humanistiske enn den samfunnsvitenskapelige komponenten. Mens “samfunnsvitenskapelig metode“ er et velkjent begrep både fra kurs og litteratur, er “humanistisk metode“ først og fremst en retorisk konstruksjon som speiler førstnevnte.

Denne fundamentale mangel på balanse korrigeres ikke ved å presentere narratologi, semiotikk, retorikk, hermeneutikk etc. under overskriften “humanistisk metode“. Problemet forsvinner heller ikke ved å sløyfe begrepene “humanistisk“ og “samfunnsvitenskapelig“ slik at metoden fremstilles som “felles“ og “tverrfaglig“. Dette er først og fremst egnet til å tildekke. Vi må derfor stille spørsmålet om metode på en langt mer radikal måte.

I det følgende vil jeg underkaste selve begrepet en nærmere undersøkelse. Det innebærer for det første en utforskning av begrepets meningsinnhold, med enkelte sideblikk til hvordan det tidligere har vært brukt. Dernest forsøker jeg å belyse de kunnskapsinteressene som ligger bak begrepet slik det nå fremstår innenfor medieforskningen, og hvordan de forholder seg til humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning. Til sist tar jeg opp fagpolitiske implikasjoner av å gi begrepet en sentral posisjon i et felt hvor humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver er ment å sameksistere. Men la oss altså først stille spørsmålet hva er metode?

HVA ER METODE?

Et første svar er at metoden er middel, ikke mål. Det vi ønsker å vite, må avgjøre hvordan vi går frem for å skaffe oss kunnskapen; problemstillingen må styre metodevalget. Om metoden kommer til å diktere problemstillingen, blir forskningen forutsigbar og taper sin nyskapende kraft.1

Om metode er et middel, hva er så målsettingen? Målsettingen med vår vitenskapelige virksomhet er selvsagt å produsere god forskning. Wayne Booth, Gregory G. Colomb og Joseph M. Williams beskriver i boken The Craft of Research god forskning på følgende vis: “Good research should change our thinking. It asks us to accept a new idea, or in the strongest case, to rearrange our system of beliefs in fundamental ways“ (1995: 111). Forskningen skal altså “endre vår tenkning“, få oss til å “akseptere nye ideer“, til og med “endre våre oppfatninger på fundamentale måter“.2

Hva slags kompetanse er det så vi behøver for å skape god forskning? Er det metodekompetanse? Trenger vi annen kompetanse? Eller for å stille spørsmålet på en annen måte: Hvilken plass har metodekompetansen i den overordnede kompetanse som må til for å produsere god forskning?

Vi må opplagt ha god kjennskap til emnet vi skal forske på, til tidligere forskning, aktuelle teorier og posisjoner på feltet, til svakheter og styrker ved tidligere forskningsopplegg. På denne bakgrunn må vi kunne utforme en problemstilling som ikke bare er spennende for oss selv, men som også er viktig for andre forskere på feltet. Vi må kunne formulere ulike påstander som vi så kan underbygge gjennom det materialet vi har samlet inn, og vi må kunne gi det hele en overbevisende fremstilling så vi kan vinne tilslutning blant våre lesere. Uansett hvordan vi velger å beskrive forskningsprosessen, står det vel klart at metodekompetansen er en nokså begrenset del av den kompetansen vi trenger som forskere.

Men hva betyr så begrepet “metode“, og hvilken del av denne kompetansen betegner det? Metode kommer fra det greske “meta“ (etter) og “hodos“ (vei). Det betyr ifølge Bokmålsordboka “å følge en viss vei mot et mål“ (1986: 377). I en slik åpen beskrivelse kan begrepet dekke et vidt felt. Man kan f.eks. spørre om ulike måter å tenke på kan representere ulike veier man kan følge, dvs. ulike metoder? Historien synes å bekrefte dette. I 1637 gav René Descartes ut verket Om metoden: for riktig bruk av fornuften og for utforskning av sannhet i vitenskapene. I Meditasjoner over filosofiens grunnlag som utkom ti år senere, snakker han om at den “vei“ han har valgt, er “lite opptråkket og ligger …fjernt fra allfarveien“ (Descartes [1647] 1980: 17). I forrige århundre, i Martin Heideggers tidlige hovedverk Sein und Zeit ([1927] 1992) finner vi også metodebegrepet, men da brukt om den særlige form for metodisk tenkning fenomenologien representerer (se s. 49–63). Heidegger er også fortrolig med begrepet “vei“. I åpningen av “Spørsmålet om teknikken“ sier han at

Ethvert spørsmål befinner seg på en vei. Derfor er det tilrådelig fremfor alt å akte på veien og ikke bli hengende i de enkelte ord og uttrykk. Veien er en tankens vei. Alle slike veier fører, mer eller mindre merkbart, på en særegen måte gjennom språket. ([1954] 1973: 75)

Å tenke på en særskilt måte er avgjørende for Heidegger. I Grundfragen der Philosophic: Ausgew ä hlte “Probleme“ der “Logik“ snakker han også til å begynne med om viktigheten av å “stemme vår spørrende holdning til den rette grunnstemning … og la denne grunnstemningen få en første resonans“ [min oversettelse] (Heidegger [1937–38] 1984: 1). Vi finner også refleksjoner over begrepet “metode“ hos Walter Benjamin i åpningen av hans Goethes Valfrändskaperna ([1924] 1995) og i Det Tyske Sørgespillets Historie ([1928] 1994). I “Erkjennelseskritisk fortale“ til sistnevnte verk forsvarer han en filosofisk “metode“ mot en rigorøs “didaktikk“ på følgende vis:

Hvor tydelig matematikken enn belegger at en fullstendig eliminering av fremstillingsproblemet – som enhver streng didaktikk viser seg som – er et tegn på ekte erkjennelse, like overbevisende fremstiller den sitt avkall på det området av sannheten som språkene sikter mot. Det som er metode i filosofiens utkast, går ikke opp i deres didaktiske innretninger. (1994: 28)

Det er viktig å understreke at det som i Benjamins og Heideggers fremstillinger kan oppfattes som poetisk språkbruk, er motivert av en vilje til erkjennelse og ikke kun av en sans for dekor. Heidegger søker således innsikt om “væren“ hos poeter, og Benjamin snakker – med velutviklet sans for den nære forbindelsen mellom form og innhold – om “det området av sannheten som språkene sikter mot“. For øvrig synes en betydelig begrepsglidning å ha funnet sted siden Benjamin skrev denne passagen. I dag synes metodebegrepet, med sine foreskrevne prosedyrer, å stå nokså nært den rigorøse didaktikk han kritiserte.

Når vi først reflekterer over spørsmålet om tenkning som metode, kan det også være på sin plass å nevne formallogikken. Den er et språkfilosofisk verktøy som i første rekke ble utviklet som et hjelpemiddel for en ekspanderende naturvitenskap. Heideggers tenkning avtegner seg i sterk kontrast til denne “vitenskapeliggjøringen“ av tenkningen; vi må “gjøre oss fri fra den tekniske tolkning av tenkningen“, som han sier i Brev om humanismen ([1947] 1968: 6). Han setter seg imot at tenkningen blir en “techné“, en refleksjonsprosess som tjener handling og produksjon. Både formallogikken utviklet av de logiske empiristene og den nykantianske erkjennelsesteorien representerte en reduksjon av filosofiens rolle, fra refleksjon over virkeligheten i bred forstand (etikk, estetikk, metafysikk etc.), til metodisk hjelpeapparatur for de empiriske vitenskapene (se bl.a. Lübcke [1982] 1989: 17–24).

Hans Georg Gadamer svarte på positivismens og nykantianismens forsøk på å omdefinere filosofien til metodisk hjelpeapparatur for vitenskapen ved å stille opp sannhet som alternativ til metode i Wahrheit und Methode (1960). Her ligger en dypere strid om rasjonalitet til grunn. En rekke tenkere i det 20-ende århundre var opptatt av hvordan den vitenskapelige fornuft, rasjonaliteten, slo tilbake i irrasjonalitet. Derfor var det påkrevet å utvikle kritiske alternativer. Det er i en slik sammenheng Max Horkheimer utvikler begrepet “kritisk teori“, senere brukt om Frankfurterskolens forskning generelt, blant annet av den amerikanske massekommunikasjonsforskeren Paul F. Lazarsfeld i dikotomien “kritisk“ og “administrativ forskning“ (Lazarsfeld 1941).

For å oppsummere: Vi kan altså slå fast at det er mulig å diskutere ulike måter å tenke på som representerende for ulike metoder. Eller mer presist: Det har i alle fall vært mulig å operere med et slik metodebegrep. I dagens humanistiske forskning er imidlertid begrepet meget marginalt tilstede, både om ulike tenkemåter og om forskningsmessige strategier og prosedyrer.3 Det jeg kort har pekt på, kan derfor se ut til å være en forfallshistorie – en historie hvor Gadamers verk Wahrheit und Methode kan se ut til å representere et av de avgjørende nådestøt for begrepet.

DAGENS METODEBEGREP

Det vi i dagens norske medieforskning forbinder med begrepet “metode“, er da også nokså forskjellig fra den “hodos“ eller “vei“ som Heidegger eller Benjamin kunne diskutere. I Metodebok for mediefag av Helge Østbye m.fl. heter det at “Med metode forstår vi en planmessig framgangsmåte for å nå fram til kunnskap“ (1997: 11). I hovedsak er det som diskuteres planmessige framgangsmåter for innsamling og bearbeiding av data. Metodebegrepet slik det nå fremstår for oss, har nok også sin mest sentrale betydning på dette området.

Det synes imidlertid å eksistere en spenning mellom to betydninger av begrepet. En dominerende assosiasjon er til systematiske datainnsamlings- og bearbeidingsteknikker – hvilket er det tema som fyller manualer og metodebøker. En annen er til noe vi kunne kalle “forskningsstrategi“, “design“ eller kanskje “tilnærmingsmåte“ – noe som i betydelig mindre grad er berørt i litteraturen. Denne dobbeltheten skaper forvirring om begrepets mening. Stiller vi noen spørsmålet “hvilken metode bruker du? “, blir vi ofte vitne til artikulasjonsproblemer og usikkerhet. Det kan henge sammen med at spørsmålet implisitt tar for gitt at vi alle bruker og behøver “en metode“. Spørsmålet inneholder således et tvilsomt premiss. Dets logiske struktur er ikke ulik den vi kjenner fra det mer eklatante “har De sluttet å slå Deres kone?“. Det hjelper noe om vi spør “hvilke metoder bruker du?“. Da blir det i alle fall enklere å svare for dem som kan snakke om survey-undersøkelse, deltagende observasjon, intervjuer eller andre datainnsamlingsmetoder. En del kan også bekvemt snakke om en overordnet metodisk strategi. I den siste meningen er imidlertid begrepet nokså diffust, hvilket også er illustrert ved at Østbye m.fl. knapt har noe å si i sitt kapittel om “forskningsdesign“ utover George Bernard Shaws råd om at “The Golden rule is that there are no golden rules“ (sitert i Østbye 1997: 255). Her synes også de å skrive seg inn i tradisjonen fra Paul Feyerabend, som i Against Method ([1975] 1988) advarer mot bruk av “metode“ siden det så lett hemmer kreativitet.4 Det overordnede metodebegrep som kunne referere til noe i retning av “strategi“, forblir altså diffust. Det er i sin referanse til systematisk datainnsamling at metodebegrepet fremstår med klarhet.

Av det jeg har sagt om dagens metodebegrep, kan det synes som om begrepet i seg selv er forbundet med samfunnsvitenskapen. Som Østbye m.fl. også sier: “Innenfor de fleste samfunnsfagene er det vanlig å gi særskilt undervisning i metode. I de fleste humanistiske fag drøftes metodeproblemer mer vevd inn i faget for øvrig“ (1997: 7). Når “metodeproblemer“ drøftes “vevd inn i faget for øvrig“ skjer nok det sjelden utfra begrepet “metode“, men gjennom andre begreper som er utviklet for mer spesifikke formål. 5

MÅLING OG SAMFUNNSVITENSKAP

Hva kan så grunnen være til at metodebegrepet virker mindre relevant for humanistisk forskning? Hvorfor er humanister i langt mindre grad opptatt av datainnsamling og behandling styrt av systematiske prosedyrer? Jeg tror vi må gå et skritt tilbake og spørre om det kan ha å gjøre med grunnleggende forskjeller i erkjennelsessyn eller erkjennelsesinteresser.

Innenfor vesentlige deler av samfunnsvitenskapen, særlig i det Lazarsfeld kaller “administrativ forskning“, er hensikten å måle ulike fenomener. Man ønsker ikke bare å granske deres art, men også å gi eksakte mål på deres utbredelse. Det kan være alt fra utbredelsen av TV-apparater og mobiltelefoner til vaner, holdninger og publikumsreaksjoner. I forbindelse med slike måleoppgaver strekker ikke dømmekraften vår til. Den er grunnleggende kvalitativt innrettet og ikke i stand til å utføre en måleoperasjon uten bruk av en støttende apparatur. Dømmekraften må ha midlertidig hjelp fra et apparat som kan kompensere for dens utilstrekkelighet. Dette apparatet er metoden. Metoden bidrar således med en midlertidig avstivning eller suspensjon av dømmekraften. Mer eller mindre eksakt foreskrevne prosedyreregler trer midlertidig inn og avløser dømmekraften. Jo mer omfattende dømmekraften er suspendert, jo mer nøyaktig er prosedyrene foreskrevet, og jo lettere er det å sette bort deler av arbeidet til en forskningsassistent som kan instrueres i de påkrevde gjøremål. Dette betyr selvfølgelig ikke at samfunnsforskning generelt er mindre kreativ enn humanistisk forskning. Det betyr heller ikke at ikke god samfunnsforskning stiller forskeren overfor en rekke vanskelige valg (hvor dømmekraften er sentral), men det betyr at i sentrale måleoperasjoner har man en prosedyre til rådighet som kan gi en av metoden definert objektivitet som vår kvalitativt orienterte dømmekraft ellers stiller seg i veien for.

I forbindelse med metoder for systematisk innsamling av kvalitative data er avstivningen av dømmekraften atskillig mindre omfattende enn når man produserer kvantitative data. Men også i forbindelse med “intervjumetoder“ og “dokumentanalyse“ som tar sikte på å generere kvalitative data, foreskrives prosedyrer som virker avstivende på dømmekraften, og som dermed gir disse aktivitetene en aura av vitenskapelig måling. Intervjuet kan til en viss grad behandles som en eksperimentsituasjon hvor ulike intervjuobjekter kan motta tilnærmet samme stimuli.6 Dermed blir forskjellene i respons signifikante utslag som kan sammenlignes og måles. Lesning av brev og notater fremstår også mer som en objektiv vitenskap gjennom begrepet dokumentanalyse enn gjennom det mer subjektivt investerte tekstanalyse.7 Begrepet borger nettopp for at det her har foregått en avstiving av dømmekraften i måle-interessens tjeneste. Således har vi også når det gjelder såkalte “kvalitative metoder“ oftest å gjøre med kvalitative målemetoder. Det kan derfor ikke overraske at metodestriden mellom resepsjonsforskere og tradisjonelle massekommunikasjonsforskere om disse metodenes holdbarhet foregår innenfor måleparadigmet (Höijer 1990, Rosengren 1996, Jensen 1996). Likeledes utspilles konflikten mellom valg av kvantitative eller kvalitative metoder – i den grad man ikke er kommet over denne – først og fremst internt i samfunnsvitenskapen, og ikke mellom humaniora og samfunnsvitenskap.

Finnes det noen tilsvarende avstiving av dømmekraften som preger humanistisk forskning, eller annen forskning som ikke søker å måle? Neppe. Teorier og begrepsapparater gir riktignok føringer for tenkningen. De bidrar til å løfte frem noen aspekter og skjule andre i det materialet man studerer. Dette innebærer imidlertid meget sjelden klare prosedyreregler, selv om teoretiske arbeider kan påpeke hvilke vitenskapelige forklaringer man kan bruke, og hva som kan fungere som belegg for en påstand. Dessuten er jo teoretiske resonnementer og begreper like aktuelle innenfor humanistisk som samfunnsvitenskapelig forskning.8 Der vi finner de klareste prosedyrereglene innenfor humanistisk forskning, er trolig på fremstillingens område, med krav til referanser, korrekt sitatbruk etc., men det gjelder jo også vitenskapelig fremstilling allment. Siden det ellers har vært begrenset interesse for formulerbare prosedyreregler innenfor humaniora, har det heller ikke vært stor interesse for et formalistisk metodebegrep.

Så langt har det fremstått som om måleinteressen som ligger bak datainnsamlings- og bearbeidingsmetodologiene er samfunnsvitenskapelig. Det er imidlertid ikke riktig så enkelt. Den skjærer faktisk gjennom samfunnsvitenskapen. Metodebegrepets relevans bestemmes altså ikke bare av hvorvidt man er engasjert i humanistisk eller samfunnsvitenskapelig forskning. Innenfor samfunnsforskningen er heller ikke empiriske datainnsamlingsmetodologier enerådende. Tvert imot finnes det et vesentlig felt som er sosialfilosofisk. Forskere som Anthony Giddens, Zygmunt Baumann og Charles Taylor, delvis også Pierre Bourdieu, samt medieforskere som David Morley, Roger Silverstone og Terje Rasmussen har levert arbeider innenfor feltet “social theory“. Her benytter man seg sjelden eller aldri av systematiske datainnsamlingsteknikker selv om man ofte gjør bruk av statistisk materiale.9 Med andre ord: Også for vesentlige deler av samfunnsvitenskapen er et metodebegrep som først og fremst forbindes med systematiske datainnsamlings- og bearbeidingsteknikker, på grensen til det irrelevante.

La meg rekapitulere. Så langt har jeg argumentert for at metode er et middel. At metodekompetansen er en begrenset del av den totale kompetansen god forskning krever. Jeg har påvist en begrepets dobbelthet, at det kan referere til “overordnet forskningsstrategi“, men at det først og fremst forbindes med systematiske datainnsamlings- og bearbeidingsteknikker. Videre har jeg søkt å knytte det til en måle-interesse som først og fremst er forbundet med samfunnsvitenskapelig forskning, men i mindre grad med sosialfilosofiske retninger (social theory).

Vi har altså fått en dypere forståelse for hva metode er, men la oss nå se litt mer konkret på hvordan forskere kan forholde seg til metodeproblematikken.

HVEM BRUKER METODEBEGREPET, OG HVORDAN?

I Habermas' forord til Borgerlig Offentlighet ([1962] 1991) brukes det overordnede metodebegrepet i betydningen forskningsstrategi. Der heter det at

Undersøkelsens fremgangsmåte er bestemt av de spesifikke vanskelighetene som ligger i dens gjenstand…den er så kompleks at den ikke kan undersøkes med de spesifikke framgangsmåter som foreskrives innenfor det enkelte fag…innenfor grensene til hver enkelt samfunnsvitenskapelige disiplin, tatt for seg, løser gjenstanden seg opp. (s. XLIX)

I skjæringspunktet mellom sosiologiske, økonomiske, statsrettslige og statsvitenskapelige, sosial- og idéhistoriske perspektiver konstituerer Habermas sitt undersøkelsesobjekt, men det er kanskje de sosiologiske og historiske perspektivene som er mest fremtredende. Som han sier:

Det andre særtrekk ved metoden kommer av det faktum at man tvinges til å gå fram både sosiologisk og historisk…den sosiologiske undersøkelsen av historiske “trends“ [holder] seg på et generaliseringsnivå som gjør at enkeltstående forløp og hendelser bare kan nevnes eksemplarisk – det vil si fortolkes som eksempler på en samfunnsutvikling som griper utover enkelttilfellet. Det kan synes som om denne sosiologiske framgangsmåten skiller seg fra historieskriving i streng forstand ved en større vurderingsfrihet overfor det historiske materialet. På sin side tilfredsstiller den imidlertid de like strenge kriteriene til en strukturanalyse av samfunnsmessige helhetssammenhenger. (s. XLIX-XLX)

Det finnes neppe noen lære eller noen prosedyrer som ligger til grunn for Habermas' behandling av metodiske utfordringer. Dette er altså ikke metodekunnskap vi kan hente fra metodebøker som fokuserer på datainnsamlingsteknikker.10

Et meget anerkjent og suggestivt kulturanalytisk verk er Susan Buck-Morss' The Dialectics of Seeing: Walter Benjamin and the Arcades Project (1991). Når jeg nevner dette, er det fordi det representerer noe vi har altfor lite av i europeisk medieforskning; teoretisk drøfting av tidligere forskning. Den presenterer også deler av den sterkeste kultur- og medievitenskapelige forskningen som ble utført før mediefaget ble konstituert, perspektiver vi bør ha med videre om vi skal utvikle medievitenskapen til et ledende kulturfag.

Når Buck-Morss drøfter og gir en fremstilling av Benjamins fragmentariske notater til “Passageverket“ han aldri rakk å fullføre, nevner hun ikke begrepet “metode“. Hun snakker om “philological rigor“ (s. xi) og understreker at verket er “scholarly, adhering quite rigorously to the mandates of academic research“. Samtidig har det med seg elementer fra Benjamins lyriske skrivestil, hvor formen er tett sammenvevet med innholdet (noe som gjør Benjamin uvanlig vanskelig å parafrasere). Som et eksempel på Buck-Morss' strategi, og samtidig Benjamins, kan vi se på et lite avsnitt om mote:

Fashion is the medium that “lures [sex] ever deeper into the inorganic world“ – the “realm of dead things. “[note] It is “the dialectical switching station between woman and commodity – desire and dead body.“[note] With its power to direct libidinal desire onto inorganic nature, fashion connects commodity fetishism with that sexual fetishism characteristic of modern eroticism, which “lowers the barriers between the organic and inorganic world. “[note] (1991: 101)

Buck-Morss gir konsistens og sammenheng til Benjamins fragmenter, som her hvor hun har hentet tre sitater fra to ulike steder i det uferdige Passageverket.

I kulturanalytiske observasjoner som dette er det ellers vanskelig å lokalisere den viljen til generalisering som er drivkraften bak en rekke metodiske prosedyrer. Det overlates til leseren å se analysens kraft og dens relevans for ulike tilfeller uten at den søkes kvantitativt bestemt eller målt. Dette gjelder også når Vivian Sobchack leser nyhetskavalkader på TV i lys av Benjamins historiefilosofiske teser og hans begrep om dialektiske bilder (under utgivelse). Hun ser ikke her noe behov, knapt noen relevant mulighet, for å måle denne fortolkningens gyldighet og generaliserbarhet. Hun ønsker å argumentere for dens fruktbarhet, for dens bidrag til å la oss se nye aspekter ved disse kavalkadene.

Det finnes imidlertid humanistisk forskning som også gjør bruk av utvalgsmetoder for å gi en målemessig eksakthet. Et eksempel er David Bordwell, Janet Staiger og Kristin Thompsons meget omstridte bok The Classic Hollywood Cinema (1985). Der lar forskerne et utvalg på 100 filmer danne korpus for en streng metodisk viderebehandling med sikte på å avdekke det som er karakteristisk for “den klassiske Hollywoodfilmen“. I forbindelse med at utvalget ble laget, søkte de bevisst å suspendere dømmekraften slik at “our choices were not biased by personal preferences or conceptions of influential or masterful films“ (s. 388). Det kan diskuteres i hvilken utstrekning denne manglende “bias“ er et problem eller en ressurs. Fremgangsmåten er i alle fall uvanlig i humanistisk forskning.11 For å gjøre en slik studie etterprøvbar eller transparent (slik at man kan se hva som er gjort), er ikke et vanlig referansesystem tilstrekkelig. Man må ha et eget metodekapittel, oftest og best løst i form av et appendix, slik man finner det i samfunnsvitenskapelige studier som Elihu Katz og Paul F. Lazarsfelds Personal Influence (1955), eller Yale-sosiologen Joshua Gamsons When Freaks Talk Back: Tabloid Talk Shows And Sexual Nonconformity (1998).

Men om man søker mer allmenngyldige observasjoner, kan man da unngå målelogikken og metodebegrepet? La meg kort skissere tre humanistiske forsøk på å løse en slik utfordring, først et som er noe problematisk. Jonathan Crarys bok Techniques of the observer: On vision and modernity in the nineteenth century (1990) har på kort tid blitt et hovedverk innenfor feltet visuell kultur (visual culture). Han hevder der at utviklingen av synsmåten fra oppdagelsen av perspektivet (i renessansen) og videre frem mot fotografien og filmen ikke kan ses som en lineær prosess. Tidlig på 1800-tallet oppstår et radikalt brudd i synsmåten hvor den ikke lenger modelleres etter camera obscura. Synsmåten blir kroppsliggjort ved at eksperimenter med etterbilder på netthinnen og utviklingen av stereoskopet bryter med og problematiserer det perspektiviske prinsipp camera obscura hadde bidratt til å etablere. Crary søker empiriske data som kan underbygge et slikt brudd. Han ønsker å si noe allmenngyldig om epoken med bakgrunn i sine data, og det er her han skaper problemer for seg selv. Kanskje som ledd i en strategi for å få sitt funn til å fremstå som mest mulig banebrytende, formulerer han det på et meget generelt og abstrakt nivå. Oppdagelsen hans kan dermed fremstå som vesentlig (i sin allmenngyldighet) og som besnærende (i sin abstraksjon), men overvurderingen av det “brudd“ han mener å ha lokalisert, gjør ham også sårbar for kritikk. Som W.J.T. Mitchell påpeker, viser ikke Crary respekt for

many of his own warnings about overgeneralization and categorical truth-claims. His modest and interesting account of optical devices and physiological experiments rapidly gets inflated into “a sweeping transformation in the way in which an observer was figured, “ a “hegemonic set of discourses and practices in which vision took shape, “ a “dominant model of what an observer was in the nineteenth century“ (p. 7). Dominant for whom? Hegemonic in what sphere? Sweeping across what social boundaries? Crary cannot ask, much less answer, these questions because he shows no interest in the empirical history of spectatorship, in the study of visuality as a cultural practice of everyday life, or in the observer/spectator's body as marked by gender, class or ethnicity. (Mitchell 1994: 20)

Til tross for sine uspesifiserte generaliseringer har Crary levert en studie som bidrar til å blottlegge de rike mulighetene som ligger i feltet visuell kultur, i en utforskning av bildekulturen som ikke lenger skiller mellom et kunsthistorisk og et medievitenskapelig felt. Studier av sjangerendringer, intertekstuelle påvirkninger, dynamikker mellom høy- og lavkulturelle uttrykk, endringer i synsmåter og vårt forhold til synsteknologier – ikke minst med et perspektiv som også kan innreflektere dagens medieteknologiske utvikling – gir rike muligheter for spennende arbeider fremover.12

Mindre problematiske forsøk på allmenngyldige utsagn finner vi hos Roland Barthes i hans bok om fotografiet. Der var han grepet av et “'ontologisk' begær i forhold til Fotografiet“ han “ville for enhver pris vide hvad det var 'i sig selv'“ ([1980] 1987: 11). For å tilfredsstille dette forlater Barthes den semiologien han har stått sentralt i å utvikle og vender tilbake til fenomenologien som metode (se Hausken 1998). Han søker fotografiets essens og finner det som “[d]et-har været“ ([1980] 1987: 95). I det ligger, som han sier, at “jeg kan aldri nægte at tingen har været der, når jeg står overfor et fotografi“ (s. 94). Denne essensen er en ideell størrelse, men likevel høyst reell siden den er sentral for vårt begrep om hva et fotografi er. Vi kan siden bruke denne ideelle størrelsen til å drøfte konkrete manifestasjoner av fotografiet og se i hvilken utstrekning de virkeliggjør denne essensen.

Et tredje humanistisk verk som søker å si noe generelt er Tzvetan Todorovs Den fantastiske litteratur ([1970] 1989). Todorov ønsker her å identifisere hva som kjennetegner fantastiske fortellinger. Det dreier seg om å “afdække en regel, som er virksom i en rekke tekster, og som får oss til at anvende navnet 'fantastiske værker' om dem, ikke om det spesifikke ved hvert av disse værker“ (s. 9). Hvordan går man så frem?“[H]ar man ret til at diskutere en genre uden at have undersøkt (eller i det mindste læst) alle de værker der utgør den?“. Ja, svarer Todorov. “Faktisk fremdrager man et relativt begrænset antal tilfælde, udlæder en almen hypotese deraf og afprøver denne på andre værker hvorved den korrigeres (eller forkastes)“ (s. 10). Her er vi vitne til en meget pragmatisk beskrivelse av en utvalgsmetode (Todorov bruker ikke metodebegrepet selv, men han gir en instruktiv drøfting av sine forskningsstrategiske avveininger). Tanken på å tallfeste, eller på annen måte måle, gyldigheten av den teori Todorov utvikler om den fantastiske fortellings egenart har neppe streifet ham, skjønt vi kan være tettere på en slik målelogikk enn i Barthes' fenomenologi. Begge har imidlertid forskerintuisjon og dømmekraft med seg når de avgjør hvilke objekter de skal fokusere på, de er langt unna den suspensjon av “bias“ eller dømmekraft som Bordwell og kolleger gjør nytte av.

Det finnes altså, meget marginalt riktignok, humanister som tar måleteknikker i bruk for å sørge for at det materiale de undersøker er utvalgt uten “bias“.13 La meg nå forsøke å skissere noen mer teoretiske perspektiver knyttet til forsøk på å gi beskrivelser med gyldighet utover det spesifikke uten å trekke på generaliserings- og målelogikken. Et godt utgangspunkt kan vi faktisk finne i en av den moderne samfunnsforskningens grunnleggere.

DET ALLMENNE OG DET SPESIFIKKE

I Max Webers program for en fortolkende samfunnsvitenskap understreker han at “all kunnskap om den kulturelle virkelighet“ er basert på “særlige synspunkter“ og “verdioppfatninger“ som gjør det mulig for oss å “skille det viktige fra det uviktige“ ([1904] 1982: 191). Selv om slike verdioppfatninger langt på vei er felles og dermed kan bidra til å konstituere vitenskapelige perspektiver og trender, understreker han også betydningen av den personlige sensibilitet hos forskeren: “verdienes fargebrytning i hans sjels speil, [vil] angi retningen for hans arbeid“, som han sier. Samfunnsforskningens ytterste mål er ifølge Weber å fremskaffe “kunnskap om den kulturelle betydning av konkrete historiske sammenhenger“ (s. 219). Til det behøves en kombinasjon av teori- og begrepsutvikling og empiri. Det er for å tjene et slikt program at Weber utvikler en idé om “idealtyper“ – et redskap som tar sikte på innfange “det viktige“ og egenartede snarere enn det generelle. “Overalt er det ikke den idealtypiske begrepsdannelses formål å bringe det generelle, men tvert om det egenartede ved kulturelle fenomener klart til bevissthet“, sier han (s. 209). Måten han kommer frem til en slik idealtype på, er gjennom en tilsvarende levende utfoldelse av dømmekraften – i en veksling mellom teori og empiri – som den vi fant hos Todorov og Barthes. For å avklare hva som ligger i begrepet skriver han følgende:

Idealtypen er ingen “hypotese“, men vil angi retningen for hypotesedannelse. Idealtypen er ingen fremstilling av virkeligheten, men vil skaffe fremstillingen entydige uttrykksmidler… Man kommer frem til den ved at man ensidig betoner et eller flere synspunkter, og sammenfatter en mengde enkeltfenomener som forefinnes spredt og med uklare grenser – her i større, her i mindre grad, og enkelte steder ikke i det hele tatt – enkeltfenomener som føyer seg etter de nevnte ensidig fremhevete synspunkter og blir til et i seg selv enhetlig tankebilde. Ikke noe sted i virkeligheten finnes noe empirisk motstykke til dette tankebilde i dets begrepsmessige renhet. Det er en utopi, og oppgaven for den historiske forskning blir å fastslå i hvert enkelt tilfelle hvor nært eller fjernt dette idealbilde står virkeligheten, (s. 199–200)

Det slår meg at vi her har å gjøre med en måte å tenke og arbeide på som ikke er vesentlig ulik den som også preger mye av forskningen som foregår innenfor humaniora.14 Men la oss se litt nærmere på hvilket forhold som kan utvikles mellom den teoretisk-begrepsmessig utformede idealtypen og empirien.

Weber understreker verdien av å skille mellom idealtypen på den ene siden og virkeligheten, historien, eller “den abstrakte art eller klasse“ (s. 208) på den annen. Å forveksle idealtypen med virkeligheten slik den er, ville være å reifisere et analytisk begrep. Målsettingen om å holde de to atskilt kompliseres imidlertid av følgende interessante strategi:

I den hensikt å anskueliggjøre idealtypen eller den idealtypiske utvikling forsøker man å tydeliggjøre dem ved å bruke anskuelsesmateriale fra den empirisk-historiske virkelighet. Faren ved denne i og for seg helt legitime fremgangsmåte ligger i at her opptrer den historiske kunnskap for en gangs skyld som teoriens tjener, i stedet for omvendt. For teoretikeren er det temmelig fristende enten å anse dette forhold som det normale, eller, hvilket er farligere, å la teori og historie gå over i hverandre og bent frem forveksle dem med hverandre. (s. 211)

Jeg tror imidlertid at vi her har å gjøre med en meget fruktbar strategi. Den medfører vel snarere et gjensidig utbytte mellom teori og empiri, enn at empirien kun blir teoriens tjener. Fremgangsmåten synes å være i slekt med Benjamins collage-pregede virkelighetsbeskrivelse, hvor en collage av empiriske fragmenter synes å mane frem et teoretisk bilde som har den fordelen fremfor abstrakte generaliserende beskrivelser at det opprettholder en meget stor nærhet til de spesifikke fenomenene som beskrives, samtidig med at de løftes opp gjennom suggestive sammenligninger og belyses teoretisk.15 Kanskje skulle vi se begrepet “theorizing“ (teoretisering) som utviklet nettopp for å beskrive strategier for en slik tett sammenveving av teoretiske poenger og empiriske observasjoner.16 Vi kan også se det som et paradoksalt forsøk på å distansere seg fra teoribegrepet på samme tid som man søker å beholde det. Problemet med teoribegrepet er jo at vi i meget begrenset omfang har teorier i streng forstand innenfor humaniora og samfunnsvitenskapen, eller som Heidegger sier i Brev om humanismen:

Karakteriseringen av tenkningen som teori … og bestemmelsen av erkjennelsen som den “teoretiske“ holdning skjer … allerede innenfor den “tekniske“ utlegning av tenkningen. Den er et reaktivt forsøk på å redde også tenkningen inn i en selvstendig stilling overfor det å handle og gjør noe. Efter det befinner “filosofien“ seg stadig i den nødssituasjon at den må rettferdiggjøre sin eksistens overfor “vitenskapene“. ([1947] 1968: 6–7)

Kanskje bør vi se de stadige “problemer“ innenfor humaniora med å identifisere “teorier“ som uttrykk for at vi i det stille er kommet til å importere et begrep som vanskelig lar seg skille fra sine naturvitenskapelige idealer? Men heller enn å forlate teoribegrepet burde det vel la seg gjøre å appropriere det for våre formål. Søker ikke nettopp begrepet “teoretisere“ å gjøre dette?

I lys av det som er kommet frem, ser vi at berøringspunktene mellom humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver, utenfor metodens målelogikk og i en felles kulturvitenskap, er vesentlige. Det ligger altså neppe i seg selv altfor mye i veien for gode fellesprosjekter av humanistisk og samfunnsvitenskapelig natur, selv om vi så langt ikke har sett mange slike.17 Det er således ikke korrekt, hverken i eller utenfor medieforskningen, at distinksjonen mellom humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver er blitt irrelevant. Forutsetningen for at distinksjonens relevans skal forsvinne innenfor medieforskningen så lenge den er relevant utenfor, er for øvrig at medieforskningen avsondrer seg fra andre grunndisipliner. Det kan tvert imot se ut til at distinksjonen, i kjølvannet av resepsjonsforskningens desimering, og generelle problemer innenfor kulturstudier (cultural studies), igjen fremstår med større klarhet (se bl.a. Ferguson og Golding 1997).18 Ser vi dette i et lengre historisk perspektiv, tror jeg imidlertid det blir klart at konjunkturene vil skifte for samarbeidsprosjekter, og at de vil dannes på ulike områder til ulike tider. Det viktige i denne sammenheng er at vi ikke marginaliserer noen perspektiver fordi de insisterer på å bruke metodebegrepet, eller andre fordi de finner begrepet irrelevant. Og her kommer jeg til de mer forskningspolitiske konsekvensene av det som er blitt sagt.

FORSKNINGSPOLITISKE KONSEKVENSER

Vi har altså slått fast at det ikke finnes noen “humanistisk metode“. Har det så noen hensikt allikevel å analysere den humanistiske forskningspraksisen i lys av metodebegrepet? Et minstekrav må i så fall være at man ser at metodebegrepet dermed blir brukt, ikke som et begrep aktørene bruker om egen aktivitet (som på samfunnsvitenskapens område), men som et analytisk begrep for å konseptualisere aktiviteter aktørene selv overveiende beskriver med andre termer.19

Viktigere er det imidlertid at det synes vanskelig å bruke begrepet uten at man tar med seg dagens idealer om hva som er “god metode“, og de idealene kan se ut som om de i overveiende grad går ut på å anvende systematiske datainnsamlingsmetoder. I kjølvannet av et metodebegrep som er smalt definert, men likevel har fått en sentral posisjon, skjuler det seg en rekke farer som allerede skjemmer deler av medieforskningen: ureflektert empirisme, begrenset dialog med tidligere forskning, svak teori- og begrepsutvikling, upresise og brede problemstillinger som søkes kompensert av systematiske datainnsamlingsmetoder. Vi ser her konturene av en “forskning“ som vanskelig lar seg skille fra den dyptpløyende journalistikken eller fra populærvitenskapelige fremstillinger. Den ureflekterte empirisme slekter på den positivisme Heidegger karakteriserte ved at den “tror den kan klare seg med fakta, eller andre og nye fakta, mens begreper kun er midler som man riktignok trenger, men som man ikke burde involvere seg for mye i siden det ville være filosofi“ [min oversettelse] ([1923–1944] 1984: 52). En av farene ved å dyrke en populær fremstillingsform er at man ikke oppnår stor nok presisjon i begrepene. “Bruken av udifferensierte kollektivbegreper av det slag som dagligtalen opererer med, er stadig et skalkeskjul for uklarheter i tanken og viljen, ofte nok et redskap for betenkelige tilsnikelser, og alltid en hemsko for utviklingen av den riktige problemstilling“, sier Weber ([1904] 1982: 218).

Det som skiller forskning fra dyptpløyende journalistikk er ikke først og fremst bruk av andre datainnsamlings- og kildebehandlingsteknikker, men utvikling av en dypere teoretisk forståelse av sitt felt, gjennom presise begreper, stringent argumentasjon og en aktiv dialog med tidligere forskning.

Metodebegrepet – i den grad vi tillater at det får utgi seg som like relevant for humanistisk som for samfunnsvitenskapelig forskning – kan komme til å bli innfallsport for at samfunnsvitenskapelige perspektiver, og da spesielt det Lazarsfeld kalte “administrativ forskning“, vil marginalisere humanistiske og andre målekritiske perspektiver. Metodebegrepet kan fungere som en trojansk hest hvorigjennom den empiristiske målelogikk som preger deler av den samfunnsvitenskapelige forskningen, vil kolonialisere og marginalisere humanistiske (og målekritiske) perspektiver. Dette kan se ut som en overraskende påstand, og den krever en nærmere begrunnelse.

DEFINERES FAG GJENNOM SIN METODE?

Det er blitt sagt at en vitenskap er definert ved sin metode. Sosialantropologien ble for en stor del konstituert gjennom feltarbeidet med deltagende observasjon, den moderne historievitenskapen gjennom utviklingen av kildekritikken. Spørsmålet om “metode“ gjøres derfor hurtig til et spørsmål om “fagets kjerne“ og dets “vitenskapelighet“, metoden blir et middel til å definere faget innenfor et begrenset paradigme. Dette er heller ikke ukjent på medieforskningens område.

Karl Erik Rosengren argumenterte i artikkelen “Communication Research: One Paradigm, or Four? “ (1983) for et slikt program. Seks år senere skriver han at medievitenskapen må “leave the present state of preparadigmatic research and move from a proto-science to a full-fledged science of communication“ (1989: 21). For at det skal skje, må imidlertid også de humanistiske medieforskerne inn under et felles metodologisk program; “Humanistically oriented communication scholars must overcome their aversion against formal models“ (1993: 16), de må bli med på en “positive spiral of development, in which substantive theory, formal models and empirical data are combined to produce certified and precise knowledge“ (s. 8).20

De begrep om metode som vi kan finne i Heideggers tenkning, innenfor Frankfurterskolens kritiske teori, samt i Benjamins forsøk på å søke nye fremstillingsformer, har det til felles at de skyr den teknifiseringen av tenkningen som et mer moderne metodebegrep utformet i målingens interesse (og under stadig press fra naturvitenskapelige idealer) er kommet til å stå for. Kanskje krever denne økende teknifiseringen at vi igjen tenker over relevansen av Lazarsfelds dikotomi mellom administrativ og kritisk forskning, og spør oss selv hvilken rolle den akademiske forskningen har i en tid da næringsinteresser i økende grad betraktes som sammenfallende med forskningsinteresser. Med det økende behovet for beslutningsgrunnlag for mediepolitikken kommer betydelige deler av forskningsbevilgningene allerede med eksplisitte krav (eller implisitte forventninger) til at det er målinger som skal foretas. Det skal utføres “administrativ forskning“, både i Lazarsfelds betydning og i en helt bokstavelig mening: departement, institusjoner og politikere skal ha beslutningsgrunnlag, noe som risikerer å transformere universitetsavdelinger til underbetalte konsulentfirma hvor eksterne oppdragsgivere i stadig større grad kan sette agenda for forskningen. Slike føringer gjør det atskillig lettere å finansiere forskning om “nettet“ og om “public service“ enn om nyere filmestetikk. Her er det en utfordring å forsvare humanioras rett til å forfølge sine forskningsinteresser uten å underkaste seg den administrativt orienterte måleinteresse som datainnsamlingsmetodologiene representerer.

Vi bør altså slutte å snakke om metodebegrepet med referanse til forskningshåndverk for mediefaget generelt så lenge vi tenker oss dette som både humanistisk og samfunnsvitenskapelig. Vi må behandle dagens metodebegrep utfra den mening og den begrensede relevans det har. Det vil naturligvis fortsette å ha relevans for forskning som baserer seg på kvantitative eller kvalitative målinger av ulike slag, blant annet for å utføre en viss type representative sammenligninger enten de er historiske eller samtidige. Slike forskningsstrategier preger deler av samfunnsforskningen, særlig den som er administrativt orientert. Kompetent metodebruk er her en forutsetning for et godt resultat. Ønsker vi imidlertid et overordnet begrep for å organisere en styrket forskning og undervisning på mediefeltet, bør vi heller enn å fokusere på metode stille spørsmålet: Hvilken forskningskompetanse behøver vi for å utføre ulike forskningsprosjekter på best mulig måte?

PLURALISME OG KONTAKT MED GRUNNDISIPLINENE

Ti år etter Journal of Communications “Ferment in the Field“-nummer beklager Rosengren at vi ikke har noe felles paradigme, men bare “a number of isolated frog-ponds“ (1993: 6). Trolig er ideen om “ponds“, ideen om at det på mediefeltet ikke finnes noe enhetlig vitenskap (annet enn i institusjonell forstand), men kun en rekke “ponds“ både en brukbar observasjon av dagens tilstand og en rimelig beskrivelse av slik det bør være. Det er nemlig ytterst usikkert om mediefeltet i seg selv er egnet for å konstituere en koherent vitenskap. Weber var inne på en slik problematikk da han noterte at “[d]et som ligger til grunn for inndeling av vitenskapen i forskjellige arbeidsområder er ikke 'tingenes' 'saksmessige' sammenheng, men problemenes tankemessige sammenheng: Der et nytt problem undersøkes ved hjelp av en ny metode som oppdager sannheter som åpner for nye, betydningsfulle synsmåter – der oppstår en ny 'vitenskap'“ ([1904] 1982: 177).

Ofte finner man også derfor forskning som er mer i slekt med egen forskning utenfor medievitenskapen enn innenfor. Dette er en av grunnene til at det er avgjørende for medievitenskapen å opprettholde kontakten med grunndisiplinene. Konstituerer vi et mediefag for å lukke det om seg selv, diskvalifiserer vi oss lett i dialogen med forskere som arbeider med media med utgangspunkt i grunndisipliner som filosofi, sosiologi, antropologi, litteraturvitenskap, statsvitenskap og kunsthistorie. Kun gjennom å åpne medievitenskapelige arbeider for kritikk på høyeste nivå både internt og fra relevante grunndisipliner, kan respekt og innflytelse utover egne rekker oppnås.21 Vi glemmer dessuten lett den svært ulike institusjonelle tilknytningen forskere som bidrar til medievitenskapen har. Jeg tror i hovedsak vi skal se på denne ulike organiseringen som en ressurs. Den åpner for produktive koblinger av fagperspektiver, forskningsstrategier og teorier, koblinger som gjør oss bedre i stand til å svare på tidens utfordringer.

KONKLUSJON

Begrepet “metode“ er altså ikke fruktbart som samlebegrep for det man kunne kalle forskningshåndverket innenfor et humanistisk og samfunnsvitenskapelig mediefag. Begrepet “samfunnsvitenskapelig metode“ er veletablert gjennom en rekke kurs og pensumbøker, mens begrepet “humanistisk metode“ i beste fall er en ny konstruksjon laget for å speile begrepet “samfunnsvitenskapelig metode“ – i et forsøk på å oppnå balanse mellom humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver. Dette forsøket er imidlertid feilslått. Begrepet er for en stor del irrelevant, ikke bare for humanistisk forskning, det har også begrenset relevans for viktige deler av samfunnsforskningen. Dermed er det heller ikke et begrep som egner seg for en allmenn drøfting av hvordan vi skal bli bedre forskere i et miljø hvor både samfunnsvitenskapelige og humanistiske perspektiver skal blomstre.

For å fremme målsettingen om å produsere god forskning, bør vi heller fokusere på spørsmålet om hvilken forskningskompetanse vi trenger for å utføre ulike oppgaver. Blant gevinstene ved å stille spørsmålet om forskningskompetanse er at vi mer presist kan tenke over de ulike kunnskapene og ferdighetene som er nødvendige i ulike forskningsprosjekter. Dessuten åpner det feltet utover teknikkenes område slik at utvikling av interessante problemstillinger, og av begreper og teori, ikke marginaliseres til fordel for oppskriftsorientert metodikk.

Det hevdes med jevne mellomrom at medieforskningen er “lett“, og at den ofte tar farge av den populismen som kan prege dens gjenstandsfelt. Dette går igjen sammen med tendenser til ureflektert empirisme, svak teori- og begrepsutvikling, samt en vilje til å lukke mediefaget om seg selv. Disse trekkene bør vi gjøre noe med, og jeg foreslår altså at et skritt i riktig retning er å slutte å lete etter en “humanistisk metode“, samt å gi metodebegrepet en langt mindre sentral stilling. Slik kan vi styrke medievitenskapens teoretiske og begrepsmessige fundament, og vi kan åpne for noen av de humanistiske og sosialfilosofiske perspektivene som kan gi faget større tyngde, og bidra til at det kan innta den sentrale plass blant kulturfagene som medienes sentrale plassering tilsier at det burde ha.

Takk til Arnt Maasø og Gunnar Sæbø som stimulerte meg til å skrive, og som sammen med resten av redaksjonen i NMT og en anonym konsulent har gitt verdifulle innspill. Jeg skylder også Liv Hausken og Terje Rasmussen takk for konstruktive kommentarer.

LITTERATUR

Barthes, Roland ([1980] 1987) Det lyse kammer: Bemærkninger om fotografiet . København: Rævens Sorte Bibliotek.

Belsey, Catherine (1999) Shakespeare and the loss of Eden: the construction of family values in early modern culture . Houndmills: Macmillan.

Benjamin, Walter ([1924] 1995) Goethes Valfrändskaperna . Stockholm: Symposion.

Benjamin, Walter ([1928] 1994) Det Tyske Sørgespillets Opprinnelse . Oslo: Pax Forlag.

Benjamin, Walter ([1936] 1991) "Kunstverket i reproduksjonsalderen" , s. 35–64 i Kunstverket i reproduksjonsalderen . Oslo: Gyldendal.

Bokmålsordboka (1986) Bergen: Universitetsforlaget.

Booth, Wayne C ., Colomb, Gregory G . og Williams, Joseph M . (1995) The Craft of Research . Chicago: Chicago University Press.

Bordwell, David , Thompson, Kristin og Staiger, Janet (1985) The Classic Hollywood Cinema: Film, Style and Mode of Production to 1960 . New York: Columbia University Press.

Buck-Morss, Susan ([1989] 1991) The Dialectics of Seeing: Walter Benjamin and the Arcades Project . Cambridge, Massachusetts: MIT Press.

Crary, Jonathan (1990) Techniques of the observer: On vision and modernity in the nineteenth century . Cambridge, Massachusetts: MIT Press.

Custen, George (1992) Bio/Pics: How Hollywood Constructed Public History . New Brunswick: Rutgers University Press.

Descartes, René ([1637] 1938) Discours de la methode: Pour bien conduire sa raison, et cher- cher la verité dans les sciences [Om metoden – for riktig bruk av fornuften og for utforskning av sannheten i vitenskapene] . Paris: Delagrave.

Descartes, René ([1641] 1980) Meditasjoner over filosofiens grunnlag og andre tekster . Oslo: Aschehoug.

Ferguson, Majorie og Peter Golding (red.) (1997) Cultural Studies in Question . London: Sage.

Fetveit, Arild (1996) "Et forsvar for teksten", s. 61–73 i MedieKultur nr. 24.

Fetveit, Arild (1997) "Digital billedmanipulation og fiktive fotografiske portrætter", s. 26–28 i Øieblikket vol. 7 nr. 34.

Fetveit, Arild (1999) "Reality TV in the digital era: a paradox in visual culture? ", s. 787–804 i Media, Culture & Society vol. 21 nr. 6.

Fetveit, Arild (under utgivelse) "Anti-essentialism and reception research: In defence of the text". (Kommer i International Journal of Cultural Studies. )

Feyerabend, Paul ([1975] 1988) Against Method . London: Verso.

Gadamer, Hans-Georg (1960) Wahrheit und Methode: Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik . Tubingen: Mohr.

Gamson, Joshua (1998) Freaks Talk Back: Tabloid Talk Shows and Sexual Nonconformity . Chicago: University of Chicago Press.

Geertz, Clifford (1983) "'From the Native's Point of View': On the Nature of Anthropological Understanding", s. 55–70 i Local knowledge: further essays in interpretive anthropology . New York: Basic Books.

Giddens, Anthony (1984) The constitution of society: outline of the theory of structuration . Cambridge: Polity Press.

Gripsrud, Jostein (1998) "Ti år i bransjen: Fortid, samtid, framtid", s. 17–24 i Nordicom Information vol. 20 nr. 3.

Habermas, Jürgen ([1962] 1991) Borgerlig Offentlighet – dens fremvekst og forfall . Oslo: Gyldendal.

Hausken, Liv (1998) Om det utidige: Medieanalytiske undersøkelser av fotografi, fortelling og stillbildefilm . Rapport nr. 38. Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen.

Heidegger, Martin ([1927] 1992) Varat och tiden [Sein und Zeit] . Göteborg: Daidalos.

Heidegger, Martin ([1937–38] 1984) Grundfragen der Philosophie: Ausgewählte "Probleme" der "Logik" . Gesamtausgabe Band 45. Frankfurt am Main: Vittorio Klostermann.

Heidegger, Martin ([1947] 1968) Brev om humanismen . Oslo: Cappelen.

Heidegger, Martin ([1923–44] 1984) Die Frage nach dem Ding: Zu Kants Lehre von den Transzendentalen Grundsätzen . Gesamtausgabe Band 41. Frankfurt am Main: Vittorio Klostermann.

Heidegger, Martin ([1954] 1973) "Spørsmålet om teknikken", s. 75–111 i Oikos og Techne: "Spørsmålet om Teknikken" og andre essays . Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag.

Höijer, Birgitta (1990) "Studying viewers' reception of television programs: theoretical and methodological considerations", s. 29–56 i European Journal of Communication , vol. 5 nr. 1.

Jensen, Bruhn Klaus (1996) "The Empire's Last Stand: Reply to Rosengren", s. 261–267 i European Journal of Communication , vol. 11 nr. 2.

Kjørup, Søren (1971) Æstetiske problemer: en indføring i kunstens filosofi . København: Munksgaard.

Kjørup, Søren (1996) Menneskevidenskaberne: problemer og traditioner i humanioras videnskabsteori . Frederiksberg: Roskilde Universitetsforlag.

Katz, Elihu og Lazarsfeld, Paul F . (1955) Personal Influence: The Part Played by People in the Flow of Mass Communications . New York: The Free Press.

Lazarsfeld, Paul F . (1941) "Remarks on Administrative and Critical Communication Research", s. 2–16 i Zeitschrift für Sozialforschung, vol. 9.

Livingstone, Sonja (1998) "Audience research at the crossroads: The 'implied audience' in media and cultural theory", s. 193–217 i European Journal of Cultural Studies vol. 1 nr. 2.

Lübcke, Paul (red.) ([1982] 1989) Vor tids filosofi: Engagement og forståelse . København: Politikens Forlag.

Mitchell, W.J.T . (1994) Picture Theory: Essays on Verbal and Visual Representation . Chicago og London: The University of Chicago Press.

Morley, David (1997) "Theoretical Orthodoxies: Textualism, Constructivism and the 'New Ethnography' in Cultural Studies", s. 121–137 i Ferguson, Majorie og Golding, Peter (red.) Cultural Studies in Question . London: Sage.

Rosengren, Erik Karl (1983) "Communication Research: One Paradigm, or Four? " , s. 185–207 i Journal of Communication . Ferment in the Field, Special Issue, vol. 33 nr. 3.

Rosengren, Erik Karl (1989) "Paradigms Lost and Regained", s. 21–39 i Dervin, Brenda m.fl . (red.) Rethinking communication, vol I: Paradigm dialogues: Theories and issues . Newbury Park, California: Sage Publications.

Rosengren, Erik Karl (1993) "From Field to Frog-Ponds", s. 6–17 i Journal of Communication . The Future of the Field I, Special Issue, vol. 43 nr. 3.

Rosengren, Erik Karl (1996) "Review Article: Klaus Bruhn Jensen, The Social Semiotics of Mass Communication", s. 129–141 i European Journal of Mass Communication , vol. 11 nr. 1.

Sobchack, Vivian (under utgivelse) "'Happy New Year/Auld Lang Syne': On Televisual Montage and Historical Consciousness", i Friedman, James (red.) Reality Squared . New Brunswick, New Jersey: Rutgers University Press.

Taylor, Charles (1971) "Interpretation and the sciences of man", s. 3–51 i The Review of Metaphysics vol. 25 nr. 1.

Todorov, Tzvetan ([1989] 1970) Den fantastiske litteratur . Århus: Forlaget Klim.

Weber, Max ([1904] 1982) "Samfunnsvitenskapenes 'objektivitet'", s. 159–220 i Makt og byråkrati: essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier . Oslo: Gyldendal.

Wimsatt, W.K. Jr . og Beardsley, Monroe C . Wimsatt, W.K. Jr ([1946] 1982) "The Intentional Fallacy", s. 3–18 i . The Verbal Icon: Studies in the Meaning of Poetry . Lexington: The University Press of Kentucky.

Wimsatt, W.K. Jr . og Beardsley, Monroe C . Wimsatt, W.K. Jr ([1949] 1982) "The Affective Fallacy", s. 20–38 i . The Verbal Icon: Studies in the Meaning of Poetry . Lexington: The University Press of Kentucky.

Østbye, Helge , Helland, Knut , Knapskog, Karl og Hillesund, Terje (1997) Metodebok for mediefag . Bergen: Fagbokforlaget.

1Griper man til standardiserte metodiske opplegg uten å avklare hva som egentlig skal undersøkes, risikerer man å ende med store datamengder hvor lite synes mer relevant enn noe annet. Et rikt bakgrunnsmateriale er alltid en fordel for å lære et felt bedre å kjenne, men uten en god problemstilling kan ikke resultatet bli banebrytende.
2Tzvetan Todorov uttrykker seg på lignende vis når han sier at vi “anerkender … en teksts ret til at figurere i litteratureller vitenskapshistorien i det omfang, den afstedkommer en forandring i den forestilling, man indtil da havde gjort sig om det pågjældende område“ ([1970] 1989: 11–12).
3Innenfor litteraturvitenskapen kunne kanskje noen snakke om tekstanalytiske “metoder“, men stort sett skys dette begrepet med sine assosiasjoner til foreskrevne prosedyrer, og man snakker for eksempel heller om tekstanalytiske “tradisjoner“. Å neglisjere dette eller å søke å gjeninnføre et humanistisk metodebegrep på egen hånd ville både være overmodig, og risikere å ende i solipsisme. Ikke minst om vi ikke kan fremlegge overbevisende argumenter for at begrepet behøves.
4Det meget siterte “anything goes“ er ikke noe prinsipp Feyerabend i utgangspunktet anbefaler. Han beskriver det som et forbauset utbrudd fra en som trodde vitenskapelige oppdagelser fulgte rasjonelle prinsipper idet vedkommende gjennom en nærmere kjennskap til vitenskapens historie oppdager at dette ikke er tilfelle. For dem som insisterer på å ha et prinsipp eller en metode å arbeide etter, er imidlertid dette det beste Feyerabend kan komme på, siden det i minst grad vil hemme nyskapning.
5Et tilsvarende forhold synes å gjøre seg gjeldende på vitenskapsfilosofiens område. Mens utlegninger av samfunnsvitenskapens vitenskapsteori ikke er uvanlige, er humanioras vitenskapsteori i meget liten utstrekning behandlet som sådan. Skjønt når vi får en vitenskapsfilosofisk utlegning av humaniora (se Kjørup 1996), er det påfallende at store deler handler om kjent stoff. Det har bare ikke før vært presentert som vitenskapsteori. Det ser dermed ut til at det innenfor humaniora foregår en utstrakt problematisering av egne grunnlagsproblemer og forskningsstrategiske utfordringer, men at de er innbakt i teoridiskusjoner på et vis som ikke skiller dem ut som “metode“ eller “vitenskapsteori“.
6Mottar de “samme stimuli“ eller stimuli inntil de reagerer på “samme måte“? Det vil si, besvarer spørsmålene på en slik måte forskeren forventer og kan godta. Her skjuler det seg naturligvis en rekke feilkilder, særlig i forhold til fortolkning og felles forståelse av temaet man snakker om. Kulturelle forskjeller kan også gjøre det vanskeligere å artikulere presist det en person mener (om vedkommende i det hele tatt mener noe presist). Slike problemer øker selvfølgelig idet man nærmer seg mindre håndgripelige fenomener som estetisk erfaring. I lys av slike metodiske problemer er det et tankekors at resepsjonsforskningen fikk undergrave tekstanalysens legitimitet ved å påberope seg privilegert tilgang til “hva virkelige lesere gjør“.
7At tekstanalysen er investert med subjektivitet betyr på ingen måte at den er “subjektiv“ i betydningen “kun gyldig sett fra det subjekt som utførte den“. En tekstanalyse må tilfredsstille intersubjektive krav til vitenskapelighet og stringens som enhver annen analyse (dog uten å være etterprøvbar i betydningen at den vil kunne gjentas av en annen analytiker med samme resultat). Den gir også tradisjonelt langt større plass for, til og med krever, blottlegging av personlig sensibilitet og dømmekraft. Således er den i betydelig grad performativ, ikke bare deskriptiv.
8Innenfor samfunnsforskningen har funksjonalistiske forklaringer blitt sterkt kritisert utfra prinsippet om at vi ikke kan forklare et fenomens tilkomst gjennom den funksjon det siden har fått. Årsaken må jo komme før virkningen. Likeledes har teleologiske forklaringer blitt kritisert innenfor historieskrivingen. Innenfor tekstteorien er kanskje W.K. Wimsatt og Monroe C. Beardsleys “intensjonale feilgrep“ fra 1946 den teoretiske utlegning som har generert den sterkeste fornemmelsen av et metodologisk tabu ([1946] 1982) (mindre kjent er det “affektive feilgrep“ de lanserte tre år senere ([1949] 1982)). Wimsatt og Beardsley oppsummerer de to feilgrepene på følgende vis: “The Intentional Fallacy is a confusion between the poem and its origins… It begins by trying to derive the standard of criticism from the psychological causes of the poem and ends in biography and relativism. The Affective Fallacy is a confusion between the poem and its results… It begins by trying to derive the standard of criticism from the psychological effects of the poem and ends in impressionism and relativism. The outcome of either Fallacy… is that the poem itself, as an object of specifically critical judgement, tends to disappear“ (s. 21). I ly av disse to metodologiske tabuene fikk den nærlesing av tekster vi gjerne forbinder med nykritikken utvikle seg inntil den ble detronisert eller omdefinert (av strukturalisme, poststrukturalisme, dekonstruksjon, “reader-response criticism“, biografiforskning, nyhistorisme m.m.). Utfordringen, stilt overfor slike metodologiske “forbud“ av ulike slag, er ikke å akseptere dem som absolutte tabuer, men å søke mer presist deres gyldighet og verdi (se f.eks. Søren Kjørups behandling av det “intensjonale feilgrep“ i Æstetiske problemer: En indføring i kunstens filosof (1971)).
9Innenfor antropologien og sosiologien er det også fenomenologiske og hermeneutiske tradisjoner som er sterkt empirisk fokusert uten å benytte noen målemetode. Se for eksempel arbeider av Clifford Geertz, Harold Garfinkel, Erving Goffman og Jack Katz.
10Vi må snarere søke steder hvor det reflekteres over hva forskning er og bør være, f.eks. i metateoretiske drøftinger og i forord. Tidligere forskning kan også gi inspirasjon og ideer. Tilsvarende kilder er også nyttige for å bli nærmere kjent med humanistiske forskningsstrategier.
11Et annet og tilsvarende eksempel utarbeidet i kjølvannet av denne studien er George F.Custens (1992) bok om den biografiske spillefilmen.
12Benjamins essay “Kunstverket i reproduksjonsalderen“ er langt på vei en studie i hvordan vår synsmåte endres gjennom modernitetserfaringer. Han snakker om en “gjennomgripende forandring i appersepsjonen“ som “har sitt egentlige øvelsesinstrument i filmen“ ([1936] 1991: 62). I et mer beskjedent omfang har jeg forsøkt å peke på en endring i synsmåten som følge av utviklingen av digitale teknikker for manipulasjon av fotografiske bilder (se Fetveit 1997, 1999).
13Innenfor lingvistikken og arkeologien finner vi riktignok en rekke målemetoder i anvendelse, men dette har beskjeden relevans for humanistisk medieforskning. Mer relevant er bruken av målemetoder innenfor historiefaget. Målemetodene er imidlertid først og fremst perifere støtteprosedyrer, siden historikeren snarere søker det karakteristiske enn det gjennomsnittlige. Til det behøves den særlige dømmekraft som har fått enkelte til å karakterisere historieskrivingen som halvt vitenskap, halvt kunst.
14Nå er selvfølgelig ikke Weber fremmed for å gå videre herfra med målinger som i sin tur trekker på begreper utviklet som idealtyper, om et prosjekt skulle kreve det.
15Kulturforskere som trekker på analytisk filosofi, foretrekker som regel hypotetiske fremfor faktiske eksempler, siden de førstnevnte kan utformes for å gi en klarest mulig illustrasjon av et forhold. Forskere som orienterer seg mot kontinentale tanketradisjoner, skyr dette siden de ønsker å bringe ideene i nærkontakt med det stoff de omhandler, for å hente nyanser fra virkelighetens fylde.
16Det er ellers interessant å notere at begrepet har en positiv klang av vitenskapelig dybde i ledende amerikanske forskningsmiljøer, mens det i en norsk medievitenskapelig kontekst høres ut som om man vanskeliggjør noe. Nå har da også både norsk og svensk medieforskning vært skjemmet av teorifattig empirisme, noe Norsk Medietidsskrift gjerne kunne gjort mer for å avhjelpe.
17Det feltet hvor brobyggingen mellom humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver er blitt sterkest profilert, er uten tvil den empiriske resepsjonsforskningen, men i den senere tiden har det også oppstått interesse for å kombinere studiet av tekster og produsenter. Det er litt tidlig å si noe om hva den sistnevnte forskningen vil bringe, men når det gjelder den empiriske resepsjonsforskningen, ser festen ut til å være over (se Livingstone 1998). Et overfladisk teorigrunnlag – hvor begreper som “decoding“, “polysemy“, “resistance“ og “active audience“ sirkulerte i en postmoderne begeistring over “leserens frihet“, mens humanistiske tekstteorier ble avvist som uholdbare eller irrelevante – ledet til omfattende problemer med relativisme (se Fetveit 1996 og under utgivelse).
18Innenfor kulturstudier har både humanister og samfunnsvitere tatt til orde for styrket vitenskapelig stringens. Det typiske er da at man søker seg tilbake til vitenskapelige idealer hentet fra grunndisiplinene. Morley ønsker for eksempel å erstatte “textualism“ med “sociological rigor“ (1997), mens Chaterine Belsey etterlyser “rigor“ utfra et humanistisk perspektiv (1999). Det synes for meg som om en vesentlig del av konfliktene mellom humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver springer ut fra strid om målelogikken og den tilhørende behandlingen av empiri. Dette ville en studie av konkrete samarbeidsproblemer i prosjekter som kombinerer humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver kunne klarlegge nærmere.
19Distinksjonen mellom forskerperspektiv og perspektivet til dem som studeres er sentral for en fortolkende samfunnsvitenskap (se Taylor 1971, Giddens 1984). Innenfor antropologien har betegnelsene “etisk“/“emisk“ vært brukt for å beskrive distinksjonen. Clifford Geertz har imidlertid tatt til orde for å gjøre skillet mindre skarpt i kantene ved å snakke om “opplevelsesfjærne“ og “opplevelsesnære“ begreper (1983).
20Jostein Gripsrud (1998) gir et historisk tilbakeblikk på ulike konfliktområder mellom humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning, ikke minst i forhold til metodespørsmålet.
21Det har vært hevdet at medievitenskapelige arbeider som berører andre fag må bedømmes mildere enn arbeider innenfor disse fagene selv. Konsekvensen kan være at en medievitenskapelig avhandling som lingvistisk, filosofisk, sosiologisk etc. knapt forsvarer grunnfagsnivå, godkjennes utfra tanken om at man ikke kan forlange dypere kjennskap til andre fagområder fra en medieviter. Dette er en strategi som kun er egnet til å opprettholde medievitenskapens relativt beskjedne anseelse i tilgrensende fagkretser.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon