Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den redigerende makt

Forsker ved Institutt for journalistikk

Martin Eide (2000) Den redigerende makt – Redaktørrollens norske historie. Oslo: HøyskoleForlaget, IJ-forlaget.

Norsk Redaktørforening, beskrevet som et fellesskap for ytringsfrihet og doble konjakker, feiret sine 50 første år i vår og brukte anledningen godt; Martin Eides jubileumsbok er verken en vanlig organisasjonshistorie eller en krønike om store og små redaktører, men i stedet en mangfoldig og kritisk studie av journalistikkens og redaktørrollens historiske framvekst.

Tematisk er boken delt inn i fire hovedavsnitt, alle med bibelske allusjoner. I Skapelsen beskrives redaktørrollens forhistorie og tilblivelse, knyttet til framveksten av en norsk offentlighet og de første kimene til den journalistiske institusjonen. I Bekjennelsen er emnet hvordan redaktørrollen etableres gjennom identitetsbygging og organisasjonsstrev, med særlig vekt på hvordan redaktørrollen posisjoneres i forhold til både eiere, journalister og myndigheter. I Prøvelsen tar forfatteren opp forvaltningen av redaktørrollen i spenningsfeltet mellom børs og katedral, med mange og instruktive eksempler fra redaktørrollens typegalleri. Og selvsagt avrundes historien (slik det skjer med Johannes som talerør i Det nye testamentets skrifter) med Åpenbaringen, en drøfting av redaktørrollens moderne legitimitet, dens muligheter og begrensninger i en ny – og børsnotert – medietid.

Hovedperspektivet i denne verdslige skapelsesberetningen, skriver Martin Eide, er at redaktørrollen må ses som et sentralt innslag i utviklingen av et journalistisk felt i Norge, altså i institusjonaliseringen av presse og journalistikk. Et felt forstås her som en arena der det foregår en kamp om makt, inkludert kampen for å definere feltet i forhold til andre aktører og felt som det litterære, politiske og økonomiske. I en fotnote skriver Eide at ”den sosiologisk interesserte leser vil i det følgende ane inspirasjon fra den franske sosiologen Pierre Bourdieu, uten at noen sosiologisk begrepseksersis hører hjemme i denne sammenheng”. Et annet bourdieusk begrep som benyttes flittig i framstillingen, er den symbolske kapital som akkumuleres og forvaltes på mediefeltet, materialisert gjennom statutter, redaktørplakat og etiske retningslinjer, men spesielt knyttet til det tillitsforhold som bygges overfor publikum og den anerkjennelse av journalistikkens betydning for den offentlige samtalen som søkes etablert.

Utviklingen av en offentlig sfære begynte for alvor etter 1814, med framveksten av opposisjonsavisene som synlige uttrykk for trykkefriheten, og skjøt fart etter 1830. Bare i perioden 1838–51 ble det etablert minst 42 aviser, selvsagt begrenset i utgivelsesfrekvens, sidetall og opplag, men med redaksjoner og boktrykkerier som samlende møtesteder, diskusjonsklubber og ”kaffehus”. Eide minner om at de første redaktørene normalt var ukjente for offentligheten. De hadde en annen hovedjobb, noen ganger i staten. Utenfor storbyene var det lektorer og adjunkter som bar oppe betydelige deler av norsk presse. Profesjonaliseringen gikk langsomt. Etter hvert begynte imidlertid de mest profilerte redaktørene å stå fram med navns nevnelse, posisjonert som det offentlige ordskiftets garantister.

Mange av forestillingene om medienes og journalistikkens betydning for folkemening og demokrati ble formulert med patos allerede i denne pionertiden. I 1832 skrev Peder Soelvold en programartikkel i Statsborgeren om det som i dag kalles journalistikkens ”avsløringsoppdrag”: hans blad ville omtale ”pligtstridige Embedshandlinger, samt alt hvad kan ha skadelig Indflytelse, saavel paa det hele Statssamfund, som paa enkelte Individer og Indretninger i staten”. To år senere karakteriserte Sylvester Sivertson pressen som ”den fjerde makt i staten; man burde ha tilføyet: og den høyeste”. Pressen skulle være en informativ og kritisk arena i folkemeningens tjeneste, intet mindre.

Honnørforestillingene om pressens betydning for det politiske demokratiet var hentet, som en skribent uttrykte det, fra ”det herlige England”, og idealene kan tolkes som et bevisst forsøk på å bygge opp symbolsk kapital på pressens vegne. Politiske hensikter og pekuniære interesser måtte i en slik sammenheng tones ned; det gjaldt å bygge opp tilliten til at avisene og dens redaktører representerte allmenninteressen.

Mot slutten av århundret vokste det fram, i det minste i hovedstaden og de største byene, et sjikt av markante redaktører med en tydelig stemme i offentligheten. Redaktørene erobret også en plass i skjønnlitteraturen. Bjørnsons Redaktøren (1874), sannsynligvis med Morgenbladets redaktør Christian Friele som modell, og Knut Hamsuns Redaktør Lynge (1893), det siste vurdert som nidportrett av Ola Thommessen i Verdens Gang, er eksempler Eide trekker fram. Her formuleres noen av journalistikkens rollekonflikter og etiske dilemmaer i jakten på nyheter og ”sensasjoner” allerede før redaktørrollen er etablert og befestet gjennom yrkeskodekser og organisasjonsbygging.

Bekjennelsen til en redaktørrolle ble mulig først etter at grunnmuren til den var reist gjennom langvarig redaksjonell praksis og programmatiske artikler. Den moderne historien omfatter bl.a. milepæler som dannelsen av Norsk Presseforbund (1910), den første plakaten mot tekstreklame (1925), Vær Varsom-plakaten (1936), lovfestingen av (et rett nok begrenset) kildevern i 1951, og avtalen mellom Redaktørforeningen og aviseierne om Redaktørplakaten (1953). Martin Eide legger imidlertid mindre vekt på stiftelsesmøtene og de formelle dokumentene; det er de lange konfliktlinjene, dragkampene og forhandlingene som påvirker formingen av redaktørrollen forfatteren prioriterer. Og hele tiden med øye for ”den symbolske kapital” som akkumuleres og knyttes til redaktørinstituttet.

En slik langvarig konfliktlinje er den iboende kampen i nyhetsmediene mellom butikk og etikk, børs og katedral. ”Skal det være hodet eller portemonnæen, som skal være den ledende kraft i pressen? ” het det i et møtereferat fra Den Konservative Presse Forening i 1910. Bakgrunnen var konflikten mellom redaktør Ola Thommessen og eierne i Verdens Gang om forholdet mellom annonser og redaksjonelt stoff, der redaktøren krevde forrang for nyhets- og meningsstoffet. Konflikten endte med at Thommesen etablerte sin egen avis, Tidens Tegn. Striden ble en foranledning til dannelsen av Presseforbundet, og styrket utvilsomt forestillingen om redaktøren som de journalistiske prinsippenes vokter. Dette idealiserte bildet er, som Eide får tydelig fram, bare er en del av historien. Aktørene på mediescenen hadde også andre motiver for sine rollevalg, ikke minst politiske ambisjoner.

Redaktørene vant uansett gradvis større gehør for prinsippet om egen styringsrett, noe som senere formaliseres gjennom Redaktørplakaten. Leseren skal kunne stole på at den redaksjonelle prioriteringen bygger på en ”fri og uavhengig redaksjonell vurdering”. Samtidig er denne friheten, som Den redigerende makt gir mange konkrete eksempler på, en autonomi innenfor eierstyrte rammer. Redaktørplakaten gir redaktørene en lisensiert autonomi, men gir samtidig eierne et vern mot at redaktører og journalister gir en publikasjon en annen profil enn det eierne har ønsket gjennom sitt valg av grunnsyn – og redaktør.

Martin Eide viser gjennom portretter av ulike redaktørtyper at redaktørrollen kan formes og fylles på høyst ulike vis. En sentral historisk skikkelse er Provinsredaktøren, parodiert som småbyredaktør Syvertsen i Trangvikposten, og udødeliggjort i Alexander Kiellands St. Hansfest (1887), der den mektige redaktør Kruse (les: Lars Oftedal i Stavanger Aftenblad) ”hadde Gud i den ene lomme og byen i den andre”. I vår tid har de hardere krav til avkastning meldte seg, også i Trangvik, heter det i beretningen, og lokalavisen har for lengst blitt en profesjonalisert mediebedrift, med større vekt på konfliktorientert journalistikk. I antall er det den moderne lokalavisredaktøren som dominerer dagens medielandskap.

Det gjør definitivt ikke en annen historisk redaktørtype, Partiredaktøren, som avsluttet sin glanstid allerede på 1960-tallet, men som først ble historie i århundrets siste tiår. Den rollen var, på godt og vondt, preget av redaktøren som profilert skribent og agitator, men også som partiets tillitsmann og ”enighetens vokter”. Eide skildrer også denne idealtypen med sans for nyanser og, ikke minst, med historisk forståelse for sammenhengen mellom rolleutforming, tidsånd og samfunnsvilkår. Han går også inn på andre eksempler fra redaktørrollens typegalleri, som dikterredaktøren, kringkastingsredaktøren og ikke minst redaktøren som profesjonell ”avissnekrer” og nyhetsmenneske.

Etter all denne ros, noen innvendinger? Jeg skal kort nevne tre forhold, i det minste formulert som et savn. Jeg etterlyser ikke ”sosiologisk begrepseksersis”, men tror likevel framstillingen (når først Bourdieu-terminologien brukes) ville tjent på at spesielt et sentralt begrep som symbolsk kapital var blitt drøftet mer eksplisitt, ikke minst mht. hvordan andre kapitalformer (som økonomisk og kulturell kapital) kan konverteres til symbolsk kapital gjennom ulike typer av anerkjennelse. Presse og kringkasting spiller en vesentlig rolle i en slik sammenheng. Martin Eide siterer jo selv Hamsuns ord om redaktøren i Segelfoss Tidende: Redaktøren var ”ikke uten anerkjendelse og det var ikke uten betydning når han anerkjendte”.

Et annet moment: Martin Eide har skrevet en bok om redaktørrollens norske historie, men berører bare i fragmenter den internasjonale presseutviklingens betydning for redaktørrollens utforming her hjemme. Jeg etterlyser ikke et eget kapittel om dette, mer et tydeligere søkelys på forbindelseslinjene og den idéhistoriske konteksten. Det gjelder også for perioden nærmere vår egen tid, der norske redaktører definitivt har pleid internasjonale kontakter og latt seg påvirke av problemstillinger og ideologi, ikke minst fra presse og kringkasting i USA og England.

Et tredje savn er knyttet til kjønnsperspektivet, Martin Eide skal krediteres for at han synliggjør kvinnelige pionerredaktører fra tidlige tider. Likevel drøfter han ikke konsekvensene av at redaktørrollen i stor grad har vært en rendyrket mannsrolle. I jubileumsåret 1999 fantes det ikke én kvinnelig sjefredaktør i noen av de store mediebedriftene, og samlet er 16 prosent av medlemmene i Norsk Redaktørforening kvinner. Det er om lag nøyaktig den samme kvinneandelen som i Den norske kirkes presteforening. Hvilke mekanismer sørger stadig for en slik utsiling, hvilke virkninger har det hatt for redaktørrolle og nyhetsverdier, og hvordan påvirker det symbolsk makt knyttet til det journalistiske feltet?

Den redigerende makt er generøst utstyrt med historiske bilder, interessante detaljopplysninger og sitater i margen, samt en kronologisk oversikt (ved Stig Finslo). Martin Eide trekker selvsagt veksler på den litteraturen som allerede finnes om journalistikkens historie på ulike områder, men refleksjoner og redigering demonstrerer et suverent, syntetiserende grep. Boka er en spennende, historisk og sosiologisk rolle- og institusjonsstudie, men vil også tjene som et rikholdig oppslagsverk om norsk presse og journalistikk.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon