Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den mediehistoriske metoden – finnes den?

The Method of Media History – does it exist?

Hans Fredrik Dahl er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Finnes det en egen mediehistorisk metode? En metode som er annerledes enn de andre metodene som gjelder i studier av mediene, deres struktur, utbud og virkemåte? Spørsmålet krever en avklaring av hva disiplinen “mediehistorie“ er, og hvilke særlige utfordringer den stiller forskeren overfor. Dernest forutsetter spørsmålet en avklaring av hva mediefagets gjenstand egentlig er. Kort sagt, metodespørsmålet åpner her som ellers for en grunnlagsdebatt – som kanskje kan finne sin opplysning i den store strid mellom “empirikere“ og “metodikere“ i den klassiske oldtid.

Is there a particular historical method in the study of the media past? This essay argues that media history should be seen as a branch of "normal" media studies, simply as media studies of the past – although characterised by two issues. Firstly, the data ("sources") available for historical studies of the media are quite often fragmented and incomplete, compared with the situation in ordinary research. Secondly, when dealing with the media past, the researcher must him/herself provide the relevant context of the investigation, as there is scarcely any shared context between the "sources" and the reader of the study. These two issues place media history in a position somewhere in between what we normally understand as qualitative and quantitative research methods.

En mediehistorisk metode, forstått som en påvisbar vei til å oppnå gyldige resultater annerledes enn andre veier og måter, finnes ikke. “Den historiske metode“ er i det hele tatt et nokså villedende begrep. Mange er de – medieforskere og andre – som har åpnet Ottar Dahls lille klassiker Grunntrekk av historieforskningens metodelære (Dahl 1973) i håp om der å finne en brukbar ABC for hva historisk metode enkelt og greit går ut på. Men hva finner de: I bokens første setning slår forfatteren fast at “betegnelsen 'metodelære' vil i denne fremstilling bli brukt i temmelig vid og vag betydning“. Og det skal være sikkert. Den leser blir skuffet som går ut fra at metode betyr regel, at metodelæren gir et regelsett som kan fremstilles i den form at gjør du først slik, deretter slik, og endelig slik – da har du begått historieforskning. Oppskrifter av denne art glimrer helt ved sitt fravær i Ottar Dahls bok. Det som kommer, er som kjent noen funderinger over alt som er utrygt og usikkert når det gjelder historieforskerens arbeid, både med hensyn til problemstillingen, kildegranskingen og endelig teoridannelsen i historien.

I stedet bør man legge vekt på en anekdote fra Ottar Dahls forord. Den gang en stor tysk Lehrbuch der historischen Methode ble oversatt og tilrettelagt for et skandinavisk publikum, ble den omdøpt til Historisk Teknik. Dette gir en fornuftig begrensning av ambisjonene. Historiefaget, også mediehistorien, har sine teknikker. Men en teknikk, en techne, er noe annet enn en methodos. En techne er en dyktighet, et sett av ferdigheter. Og det gir også en tilstrekkelig identifikasjon av mediehistorien: Det dreier seg om medieforskning på et fortidig materiale, gjennomført med de ferdigheter i retning av å tilpasse problemstilling, materialbehandling og analyse til hverandre som historieforskningen gir forbildene til.

Om historien mangler én enkel og grei metode, har den historiske forskningen likevel sine metodeproblemer. Det er dem vi skal oppholde oss ved her. Og da gjør vi straks et skifte fra den generelle historien til mediehistorien, til de vanskeligheter av prinsipiell art som møter oss når vi skal studere mediene i fortiden. Vi legger til grunn at mediehistorie simpelthen er medieforskning om fortiden, medievitenskap på et fortidig materiale. Mens vanlig medieforskning gå ut fra et samtidig eller kanskje til og med et fremtidsrettet materiale, så består mediehistoriens datagrunnlag, kildene, i levninger og/eller beretninger – ofte begge deler – fra fortiden. Dette stiller forskningen overfor to utfordringer som annen medieforskning ikke nødvendigvis kjenner: at materialet er spredt og mangelfullt overlevert, samt at forskeren selv må etablere konteksten. Det siste skal vi regne som det viktigste i denne sammenheng. Det er nemlig i en mediehistorisk undersøkelse knapt noen kontekst rundt forskningsgjenstanden som man kan ta for gitt, på samme måte som annen medieforskning kan ta omgivelsen for gitt. Man må selv etablere den meningsfulle omgivelse som del av undersøkelsen, noe andre medieforskere oftest slipper.

Holder vi fast ved at mediehistorie er medieforskning om fortiden, følger at de problemstillingene vi arbeider med i mediehistorien, stort sett er av samme karakter som i annen medieforskning. Når vi spør: Hva sto det egentlig i Morgenbladets lederartikler i 1890-årene? Eller: Hvordan ble radiointervjuet til som sjanger, eller: Hvordan virket Statens Filmkontroll under Koreakrigen – da gjenkjenner vi uten videre disse problemstillingene fra annen medieforskning. Det er den samme type spørsmål vi stiller, epistemologisk sett. Men altså med den forandring at materialet ofte er ufullstendig, og at konteksten ikke uten videre er gitt, den må etableres.

La oss se nærmere på disse to forutsetningene særskilt.

SPREDT OG UFULLSTENDIG MATERIALE

Fortidens levninger angripes fra mange hold. Det kan være “musenes gnagende kritikk“, som Karl Marx snakket om; møll og rust, vannskader eller sopp, alt slikt som rent fysisk fortærer historiens kilder. Det kan også være mer dramatiske årsaker til at materialet er mangelfullt: brann og bombeangrep, som ofte har skapt hull i kildene fra kriger. I BBCs historie er det et velkjent faktum at en tysk V2-rakett i 1944 slo inn i kontorene ved Great Portland Place: “the bombing of Broadcasting House“ har skapt en varig og uopprettelig lakune i BBCs arkiver (Briggs 1995). Mer vanlig er imidlertid at medieinstitusjoner som andre kontorer kaster sitt materiale eller hvert som medarbeiderne bytter skrivebord og noen føler trang til å rydde. De av oss som har arbeidet med NRKs historie, kjenner materialets ufullstendighet som et helt vanlig problem. Massevis er kastet. Ikke alle typer materiale, riktig nok. Ledelsens arkiver foreligger pent og prydelig bevart. Særlig gjelder dette alt som har med Stortingets og regjeringens behandling av NRK-saker å gjøre. Hvert komma av dette er omhyggelig oppbevart og nøye arkivert i kjelleren til det hvite hus på Marienlyst. Men mye annet mangler. Det meste av materialet etter radioens og fjernsynets programavdelinger er utslettet. På medarbeidernivå er det tilfeldig hva som finnes bevart av arkivalia: noen har spart på alt, andre – de fleste – har kastet unna.

Situasjonen i NRK er likevel bedre enn i mange andre medieinstitusjoner. Avisbedriftene kaster for eksempel svært mye. Det er en notorisk kjensgjerning at det foreligger et høyst ufullstendig kildemateriale bevart fra landets mange hundre avisredaksjoner. Redaktørens korrespondanse, som ville ha vært en gullgruve for innsyn i lokalsamfunnets liv og avisen bak kulissene, er i de fleste tilfeller forsvunnet, likeledes regnskapsavdelingens arkiver.

Én type materiale vil likevel enhver avisredaksjon vokte så nøye at vi som kommer etterpå som historikere, finner en komplett samling. Avisen som sådan er bevart – den er til og med offentlig avlevert og finnes høytidelig magasinert i Nasjonalbibliotekets bombesikre rom i Rana. Her er situasjonen nærmest den motsatte av kringkastingens. I NRK er utbudet, programmene, ikke bevart – annet enn rent bruddstykkevis. Det er først fra 1981 at vi har det norske radio- og fjernsynsprogrammet noenlunde komplett. Forskjellen viser at kringkastingsprogrammer har en annen ontologisk status enn avisens trykte sider. Mens trykksiden trykkes for å bestå, er lyd- eller billedsendingen i prinsippet efemær, forgjengelig: den er en fremføring her og nå, ikke en eksemplarfremstilling som kan oppbevares fysisk. Dette gjelder rettslig så vel som forvaltningsmessig, helt ned i institusjonenes arkiveringsrutiner.

Det at materialet – kildene – for en historisk undersøkelse så ofte foreligger spredt og ufullstendig overlevert, gjør at vi må prøve det ekstra nøye. Vi må for eksempel se om det tross alle huller kan brukes til å besvare den problemstilling vi gjerne vil reise. Kan vi ut fra det mildest talt ufullstendige materialet som foreligger fra Dagsrevyen i 1960-årene, eller fra underholdningsavdelingen i samme periode, si noe om disse programformatenes historie? Denne prøvingen av materialets bærekraft kalles kildekritikk. Den dreier seg vanligvis om akkurat den samme form for kritisk prøving som en journaliststudent vil lære på Journalisthøgskolen – en prøving av vitneutsagns verdi, av informanters pålitelighet, av informasjonens nærhet eller fjernhet til begivenhetene. Andre ganger gjelder kildekritikken materialets proveniens – hvor kommer det fra, er det ekte eller falskt, kopi eller original? I slike tilfeller må materialet prøves etter samme teknikker som anvendes i filologiske eller estetiske tekstfag.

Det at mediehistorisk forskning foregår på et fortidig, ikke uten videre komplett tilgjengelig materiale, gjør at den mediehistoriske problemstilling kan være av et veldig enkelt slag. Hva skjedde – den gang? Tidligere har vi slått fast at epistemologisk sett er det ingen forskjell på en mediehistorisk eller en annen medievitenskapelig problemstilling. Den har samme kunnskapsstruktur. Men i henseende til kompleksitet vil det være en viss forskjell. En så enkel problemstilling som “Hva hendte? “ vil mange andre medieforskere – med bakgrunn i sosiologi, statsvitenskap, kulturanalyse – knapt gi seg i kast med. Som regel vil selvfølgelig også mediehistorikeren spørre langt mer sammensatt og analytisk enn bare “Hva skjedde“ – wie es gewesen war. I de fleste tilfeller vil for eksempel generelle teorier fra mediefaget være med på å forme problemstillingen. Men i prinsippet kan en historisk problemstilling være akkurat så enkel, og man bør kunne få ståkarakter, til og med laud, ved å gjennomføre en undersøkelse med en så enkel problemstilling som: Hva skjedde? For eksempel: Hva skjedde med radioprogrammet da NRK fikk sine første magnetofonoer i 1935? (Andersen og Bernstein 1999). Det kan være et fullgodt historisk arbeid i seg selv å fremskaffe materialet, ordne det kronologisk og presentere det tematisk slik at det tilfredsstiller et så enkelt spørsmål.

“Hva skjedde“-spørsmålet har mange varianter. Her er én jeg gjerne skulle sett undersøkt: Hvordan var egentlig Guldbrand Lunde (1901–1942) som amatørsmalfilmer? Nazismens propagandasjef og ledende ideolog i Norge var nemlig ivrig 8 mm smalfilmer. Det var en ferdighet han hadde lært seg i studietiden i Tyskland i 1920-årene. Han filmet som andre familiefedre barn og tanter, bikkjer og utflukter – men også noe fra politiske møter i NS, og noen av menneskene han møtte i politikken. Det ville utvilsomt være en gyldig historisk problemstilling å finne fram i, ordne og legge til rette, samt kildekritisk drøfte dette smalfilmmaterialet. I prinsippet ville det knapt være nødvendig å anlegge verken propaganda- eller nazismeteorier, kulturteorier eller noe annet, for at et slikt faglig arbeid skulle bli et godt stykke mediehistorisk forskning. Det forholdsvis nye britiske tidsskriftet Media History (Oxford: Carfax) gir mange eksempler på hvordan mediehistoriske undersøkelser gjennomføres under en nesten forbausende grad av fravær av generaliserende ambisjoner. “Hva skjedde“-problemstillinger gir oppslag gode nok.

UNDERSØKELSENS KONTEKST

Den andre iøynefallende forskjellen mellom mediehistorie og annen medieforskning gjelder konteksten, den meningsfulle omgivelsen om undersøkelsen, som har betydning både for valget av problemstilling og for analysen av resultatene.

I vanlig medieforskning, for å kalle den det, springer undersøkelsens kontekst ut av forskerens egen samtid. Omgitt av medier og mediebudskap som vi alle er, utkrystalliseres gjerne en problemstilling ut fra forskerens egen erfaring, derunder hennes eller hans egen medieerfaring – om ikke annet som daglig og vanlig mediebruker. Tenk hvordan en hovedfagsstudent eller en doktorand vanligvis velger sitt undersøkelsestema og etter hvert kommer fram til en problemstilling. Som regel skjer det ut fra en samtidig interesse, ofte en svært samtidig interesse. En veileder må iblant advare mot at det siktes mot altfor høyaktuelle tema i så måte: husk at innen du har gjort deg ferdig med avhandlingen, så har det tema du nå velger, skiftet status – fra å være alminnelig sett og kjent, til å bli halvgammelt, ofte glemt. Det påhviler oss et visst ansvar i så måte for at det særlig studentene velger av oppgave, har en betydning av hva vi kan kalle varig verdi.

I et mediehistorisk valg av problemstilling fortoner dette seg annerledes. Det er ikke egen medieerfaring som får en til å undersøke retorikken i Morgenbladets 1890-tallsledere eller til å studere overgangen fra direktesendte til bånd-opptatte radiosamtaler i 1930- og 40-årene. Heller ikke et tema som sensurpraksis av spillefilm under Koreakrigen er samtidsvalgt. Hva det er som bestemmer slike valg, kan være så mangt. Noen ganger er det materialet – bevisstheten om at her ligger det et stoff, passende omfattende til å undersøkes i det format man sikter mot. Andre ganger er ens interesse vakt av en annens arbeid, en bok man har lest, en samtale man har hatt. Mediehistorien som fagområde genererer, som andre fagområder, gjerne “egne“ problemstillinger. Dette er velkjent fra forskningen allment. Historiefaget slik det drives i ulike land eller til og med ved ulike universiteter, kan bli svært forskjellig – på grunn av de internfaglige tradisjoner. I mellomkrigstiden var nesten alle hovedoppgaver eller doktoravhandlinger i historie ved UiO studier av middelalderen. Fascismen og en ny verdenskrig sto for døren – men våkne studenter skrev fortrinnsvis om Sigvat Skald og Ottar Svarte og slike folk.

Like fullt må vi tro at den samtidige mediekonteksten spiller inn, også når det gjelder utformingen av mediehistoriske problemstillinger. Vi betrakter jo historien ut fra samtidens forutsetninger. Ofte velges tema og problemstilling ut fra en tilstand slik vi kjenner den i dag, ved at man spør: hvordan ble det slik, hva er forhistorien til den tilstanden vi har nå? Sett at man finner det påfallende og derfor interessant at dagens medier gir en “tabloidversjon“ av bestemte forhold, la oss si, av en regjeringskrise. Da vil man kanskje med dette som utgangspunkt finne ut av hvordan en regjeringskrise i pre-tabloidisk tid ble håndtert av et tilsvarende medium. I så fall er problemstillingen gitt av den samtidige kontekst, og analysen av resultatet vil bli gjennomført tilsvarende, selv om materialet er rent historisk.

Et tilfelle som dette kan generaliseres. For selv om man velger et historisk tema, så vil det i alminnelighet i vårt fag ligge innenfor en kontekst av samtidig relevans. Man velger et punkt eller et avsnitt i en begivenhetsrekke som peker mot dagen i dag, ja mot morgendagens mediesituasjon. Man ser altså for seg en “medieutvikling“, en kontinuitet, og velger et tema langs dennes vei. Det kan være avsluttet i tid, dette tema. 1890-årene tok jo slutt, og Koreakrigen og den kalde krigen er også historie i betydningen: avsluttet som hendelsesforløp. Men emnet står ikke derfor isolert. Når du etablerer den meningsgivende konteksten om din undersøkelse – begrunner problemstillingen, og til sist gjennomfører analysen – så relaterer den seg på én eller annen måte til en kontinuitet innenfor medieverdenen som strekker seg opp til i dag.

Vi sporer for eksempel en viss interesse for telefonens historie i dag, en fornyet nysgjerrighet med hensyn til hvordan telefonanleggene ble til og hvordan de opererte i tiden rundt forrige århundreskifte. Dette skyldes sikkert det nye nettverkssamfunnet – The Rise of the Network Society (Castells 1996) – som strekker en kontinuitet fra 1880-tallet og fram mot dagens og morgendagens cyberspace.

Men ikke alle studier faller innenfor en allmenn “medieutvikling“. Det hender at man med fordel studerer blindgater. Medietiltak som ikke ble noe av, som viste seg å være en bakevje uten betydning for den videre utvikling, kan være like interessante som kontinuitetene. Kringkastingsselskapet i Trondheim i 1926–27 ble merkelig nok ikke noe av (Grut 1998). Hva var det som manglet – her hadde man jo både et kommersielt omsetningsliv og et teknologisk miljø? En blindgate som dette kan forklare hvorfor andre tiltak lyktes og ikke ble til bakevjer, og på denne måten gi en negativ betydning til kontinuiteten: fremveksten av det norske riksprogrammet. Eller ta et tidsskrift som ikke ble noe av. Det er mange slike gjennom mediehistorien. De færreste planlagte tidsskrifter blir egentlig noe av. La oss si at vi ville studere nærmere ett av disse – det ufullførte tidsskriftprosjekt fra 1933 som utgikk fra kulturradikalismens stjernelag, trekløveret Sigurd Hoel, Helge Krog og Arnulf Øverland. Disse tre planla et tidsskrift de kalte “Tendens“, som siktet mot “å samle radikale krefter til felles kamp på bred front“ – en særdeles tidstypisk 1930-tallsformulering (Dahl under utgivelse). Man skulle tro – og aktørene trodde sikkert selv – at dette ville bli tidens viktigste tidsskrift. Hvorfor ble det da ikke noe av? Analysen av dette ville for så vidt angå en blindgate. Men det ville samtidig være en analyse som forklarte hvorfor andre tidsskriftetableringer i samme epoke lyktes, og altså allikevel få sin kontekst innplassert i en kontinuitet.

Det vi fastslår her, er i virkeligheten ikke annet enn at vår forsknings gjenstand er mediene i nåtid og fortid: den samlede historiske kontinuitet av massemediene og deres virkemåte før og nå, et corpus som strekker seg gjennom et visst antall generasjoner av både mennesker og maskiner – og som selvfølgelig inneholder både funksjonelle og dysfunksjonelle elementer. Mediene er jo ikke en enkel sak som konstitueres av sin fremgang. De er et komplekst fenomen som rommer både fremganger og bakevjer, forretningsmessig, teknologisk og kulturelt.

MELLOM KVALITET OG KVANTITET

Ytterligere ett forhold springer i øynene om vi ser mediehistorien i forhold til andre forskningstilnærminger innenfor mediefaget. Det er at mediehistorien står i en mellomstilling mellom det vi vanligvis kaller den kvantitative og den kvalitative forskningen.

Kvalitativ medieanalyse vil som kjent ofte gå ut fra et materiale som er her, som foreligger – oftest en tekst, som er overlevert og som uproblematisk eksisterer som en helhet, for eksempel i form av hele avisårganger, eller i form av muntlige informasjoner slik de foreligger som opplysende fortellinger som finnes, og som vi nedtegner gjennom såkalt kvalitative intervjuer. Vi finner tekstens mening ved å avdekke dens indre strukturer.

Kvantitative analyser gjør vi derimot ofte på materiale som ikke foreligger, men som vi henter inn, for eksempel i form av intervjudata, som vi etablerer ved å iaktta bestemte regler for representativitet. Vi kan også etablere et materiale gjennom ekstrakt av et større: vi oppretter et mikrokosmos som “representerer“ et makrokosmos. Det er måten vi innhenter materialet på – for eksempel i form av standardiserte informasjoner, eller etableringen av systematiske utvalg – som gjør at vi kan behandle det kvantitativt, om man vil: matematisk, og derav trekke slutninger ut fra en sikkerhetsgrad som lar seg beregne.

Nå vet alle at ulik forskningsmetodikk glir over i hverandre. En mediesosiolog vil kunne bruke Jan Kjærstads romantrilogi om Jonas Wergeland som materiale for sin fremstilling. Men når det skjer, følger det andre oppskrifter enn de som står beskrevet i sosiologenes metodebok. Teksttolkeren kan på sin side bruke både prosentregning og korrelasjonsteknikker til å bringe mening inn i sitt materiale. Naturligvis finnes det massevis av slike tilfeller. Men at de to hovedretninger – kvantitativ og kvalitativ medieforskning – lar seg skille som intellektuelle prosesser både ut fra sitt datagrunnlag og ut fra hvordan dette grunnlaget behandles, det er klart nok.

Mediehistorikerens stilling likner ikke helt på noen av disse. Historikerens kildemateriale finnes – men det er i alminnelighet ikke tilgjengelig slik medietekstene fra i dag er for oss. Det må hentes fram, fra arkiver og skuffer. Denne fremhenting tilsvarer ikke den prosess vi nytter når vi via et spørreskjema trekker ut et materiale som belyser publikums preferanser – når vi altså etablerer et materiale som ikke var der fra før. Fremhenting skjer på grunnlag av bestemte ferdigheter, som i hovedsak er andre enn de som kreves i så vel tekst- som sampleanalysen.

Også når det gjelder behandlingen av selve mediebudskapet, medieteksten, står den historiske undersøkelse i en slags mellomstilling mellom de metoder vi gjerne omtaler som kvalitative og kvantitative. Håndteringen av medieteksten er selvsagt svært viktig. Den konstituerer medieforskningens kjerne – det dreier seg jo om det som til syvende og sist er massemedienes særlige bidrag til verden: den ustanselige strøm av flyktige, industrielt frembrakte, serielt fungerende tekster. Og det er her de kanskje største metodeproblemer reiser seg for mediehistorikeren. Denne forskeren skal nemlig ofte analysere hele kildeserier av mediebudskap – for eksempel fem avisårganger eller ti års radioprogrammer – men da ikke gjennom ren tekstanalyse, men for å trekke slutninger på institusjonelt nivå. Vi spør for eksempel: hva skjedde med avisen og dens journalistikk i den eller den perioden? Hvordan utviklet NRK seg i dette tiåret? Og da må vi gi oss i kast med et tekstmateriale av meget stort omfang.

Én fremgangsmåte kan da være den impresjonistiske: at man lar sin egen lesing av medieteksten som en første tilnærming styres av “inntrykk“ av allmenn art. Man setter seg helt enkelt i leserens, lytterens eller seerens sted – og lar budskapet rulle forbi mens man registrerer det man selv oppfatter som påfallende – som spesielt, som avstikkende i forhold til hva man venter. Man bruker den metode at man setter seg selv i stillingen som leser, lytter, og lar seg påvirke av stoffet impresjonistisk: registrerer det man finner påfallende, noterer det som virker interessant – kort sagt: setter seg som forsker i publikums sted. Uten denne tilnærming kan man vanskelig studere mediebudskapets historie, etter mitt skjønn. For mediene må jo studeres også ut fra den funksjon de opprinnelig er tenkt i: som underholdning og informasjon for den enkelte leser, presentert som flimrende serier av daglige inntrykk. Å sette seg i publikums sted, og la seg underholde og informere, blir simpelthen en teknikk man må oppøve om man vil lese gamle avisårganger eller lytte til fortidige radioprogrammer som historisk kilde.

Nå kan ingen sette seg i et historisk publikums sted uten meget inngående kjennskap til perioden og dens egenart. En ettertids-impresjonistisk tilnærming av denne art må bli basert på intuisjon og inntrykksvarhet, hvilket igjen avhenger av individuell dagsform og av alle slike faktorer som en forskningsmetodikk jo nettopp skal eliminere betydningen av. Den impresjonistiske lesning gir altså en nødvendig, men langt fra tilstrekkelig tilnærming til materialet.

For undersøkelsen styres jo av en problemstilling. Når problemstillingen gir seg etter en viss mengde lesning, går lesningen overfra å være impresjonistisk til å bli systematisk i forhold til materialet. Enhver systematikk innebærer prioriteringer, altså utvalg. Håndteringen av tekstmaterialet baseres på et utvalg av momenter eller trekk som egner seg til å besvare den aktuelle problemstilling. Utvalget gjøres ofte slik: I prinsippet blir hele teksten, alt relevant materiale, gjennomgått. Men bare de hendelser og episoder velges ut til behandling som på en karakteristisk måte kaster lys over problemstillingen.

Karakteristisk for historikerens problemstilling er først og fremst en interesse for forandringer. Det at nye former, nye rutiner oppstår i den daglige strøm av tekstproduksjon, påkaller en særlig interesse. Her kreves årvåkenhet, men også passende målemetoder. Når for eksempel en avis går over fra å sette rene stikkord som tittel – “Et mord“, “En grufull ildebrann“ – til å trekke titlene ut i flerspalters sekvenser med bruk av handlingsmettede verb, da er noe vesentlig skjedd i avisens henvendelse til leseren. Det kan dateres og måles, og gis betydning – selv om samme avis ennå i mange år holder på stikkordstittelen som sideform i presentasjonen. Slike endringsprosesser kan være langvarige. I enkelte aviser eksisterte stikkord og handlingsreferat side ved side i flere tiår av det tidlige 1900-tall. Fra Dagsrevyen første gang droppet musikken til reportasjeinnslagene, til man siste gang nyttet musikkillustrasjoner i det hele tatt, gikk flere år (Totland 1992).

Er de etablert, har de først funnet en varig form, kan historikeren regne de ulike sjangre og konvensjoner som kjente størrelser og ta deres nærvær for gitt. Det er under tilblivelsen, forandringen, at historikerens analyse først og fremst setter inn, for problemstillingen vil nesten bestandig dreie seg om en prosess, en endring. Å skille ut slike endringer, identifisere forandringene, krever noe midt imellom en kvalitativ og en kvantitativ analyse, slik vi forstår dem som typiske virksomheter i henholdsvis humanistisk og samfunnsvitenskapelig medieforskning. Hvis vi kunne satt opp en sølvmedalje – slik man gjorde i gamle dager – ville jeg foreslå følgende prisoppgave: “Om den historiske tekstanalyse i medieforskningen“, for her trenger vi teoretiske bidrag.

GI STOFFET MENING

Mediehistorikeren står med sitt materiale overfor akkurat den samme utfordring som alle andre: Det gjelder å gi materialet mening. Gjøre det interessant, relevant. Kan vi da si at det foreligger noen metode eller metoder som kan sikre fremgang i denne meningsgivende prosess?

Vi vet alle at noen forskere er i stand til å gi sitt materiale mye mening, underkaste det dristige hypoteser, lure ut av det skjulte budskap, avdekke paradokser eller motsigelser. Andre, derimot, ser bare bekreftelser. De stabler sitt resultat oppå andres resultat og er fornøyd med det. Forskjellene forskerne imellom når det gjelder evnen til å oppdage fornyelser versus bekreftelser, er ganske store. Dette gjelder i alle fag. Det er lett å si at den svarer til forskjellen mellom god og dårlig forskning. Men vi har da også heldigvis en viss metode for å sikre fornyelse og unngå bekreftelse. Denne metode er komparasjon, sammenlikning.

Det er ved å sammenholde våre egne strukturer og prosesser med andre, mer eller mindre liknende tilfeller, at vi kan gi mening til våre funn ut over hva materialet selv bærer til skue. Meningsgivningen kan gjøres implisitt, men vil ofte med fordel kunne gjennomføres eksplisitt. Komparasjon kan innebære et steg mot generalisering – men det er ikke alltid nødvendig å søke generaliseringer i et historisk materiale. Tilstrekkelig vil det være at komparasjonen tvinger oss til å se spenninger, eiendommeligheter, avdekke motsigelser i vårt eget materiale, selv om de kanskje bare står i kontrast til ett annet tilfelle. For å fremelske dette må vi alltid og i enhver sammenheng premiere tverrfaglighet, parallellisme, sammenføyninger av kunnskaper fra ulike universer. Ut i luften, opp i trærne, det må være om ikke en metoderegel så i alle fall et strategibud. Vi må sammenlikne medier med sykehus, programmer med prekener, abonnementsordninger med generelle bytte- og strategimodeller fra rational choice til fangens dilemma. Her syndes det selvfølgelig over alt, blant historikere ikke minst. Hvor mye det syndes akkurat i mediefaget, kan vi anskueliggjøre med følgende kontrollspørsmål: Når leste vi sist en doktoravhandling, en fagartikkel, en hovedoppgave som trakk en komparasjon for langt? Som gjorde en sammenlikning for søkt, sendte stoffet og konklusjonene for høyt til værs?

Det at det så sjelden skjer, kan tyde på at vi er for lite stimulert i denne retning.

EMPIRI OG METODE

Av en historiker kreves gjerne at han skal sammenlikne sitt stoff med et enda eldre stoff, gjerne fra det gamle Hellas, under kampropet “Allerede Aristoteles“. For å oppfylle dette sjangerkrav vil jeg avslutningsvis bringe i erindring den store strid mellom metodikerne og empirikerne. Den ble utkjempet i tidsrommet mellom augusteisk og hellenistisk tid, med glimrende navn på begge sider av frontlinjen (Lübke 1914).

Blant metodikerne talte man den lærde Proculus, den høyreiste Menemachos, foruten Thessaolos, Philion, Antipater og Soranos – i tillegg da til Themison fra Laodikeia, selve hovedtalsmannen. Man vil forstå at metodikerne var en tung fylking.

Empirikernes sekt, som man kalte den, var heller ikke smågutter. Ved siden av hovedmannen Philinos fra Kos finner vi her Serapion fra Aleksandria, Glaukias og Zeuxis, Appollonius senior og junior fra Antiocia, ved siden av Lykios, Dionysios og Diodor.

Den avgjørende forskjell var den følgende: Metodikerne anbefalte behandling etter et på forhånd oppstilt skjema der alle sykdommer var delt i tre såkalte kommuniteter og fire stadier – ja, for denne striden fant altså sted innen oldtidens medisin, mellom tilhengerne av Hippokrates på den ene og etterfølgerne etter Asklepiades på den andre siden. Empirikerne derimot foretrakk å sette egen observasjon i høysetet: Ethvert sykdomstilfelle måtte innordnes i alle tidligere sykdomstilfellers anerkjente historia og fordomsfritt behandles slik at ethvert ukjent tilfelle ble innordnet under et kjent.

Skarpt sto de imot hverandre, disse legevitenskapens glimrende menn. Kun én ting hadde metodikerne og empirikerne til felles:

Begge betraktet anatomi som en overflødig vitenskap.

Anatomien med sin forestilling om at alt er viktig i kroppen, at alle organer henger sammen og påvirker hverandre, var en lære som stred mot noe vesentlig hos dem begge: mot prinsippet om at det hersker et klart hierarki i kroppen, slik at man effektivt kan skille mellom det viktige og mindre viktige, og se bort fra overflødige organer.

Det er vel unødvendig å si at begge de to stridende retninger anså sine organer som de viktigste og mest betydningsfulle for kroppen.

Av dette kan vi kanskje lære at hverken metoden eller empirien alene bestemmer et fag fullt ut. Bestemmelsen forutsetter først og fremst enighet om hva som er fagets gjenstand – dets corpus, bokstavelig talt; hva det er man kan og skal stille spørsmål om.

Vår forsknings gjenstand er og blir mediene i nåtid og fortid: den samlede historiske kontinuitet av massemediene og deres virkemåte fra før til nå, nedlagt i et corpus som strekker seg gjennom skiftende generasjoner av både mennesker og teknologier. Først med dette som utgangspunkt kan vi begynne å innta de øvrige posisjoner, og fruktbart diskutere de metodene vi vil bruke.

REFERANSER

Andersen, Richard og Bernstein, Dagfinn (1999) Kringkastingens tekniske historie. Oslo: NRK.

Briggs, Asa (1995) The War of Words 1939–1945. The History of Broadcasting in the United Kingdom III. Oxford: Oxford University Press.

Castells, Manuel (1996) The Rise of the Network Society. The Information Age: Economy, Society and Culture, Vol. I. Oxford: Blackwell.

Dahl, Hans Fredrik (under utgivelse) De store ideologienes tid. Norsk idéhistorie 1914–1955. Oslo: Aschehoug.

Dahl, Ottar (1973) Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo: Universitetsforlaget. Grut, Arnulf (1998) Lyd på lufta – liv i kulissene. Glimt fra Trøndelags radiohistorie 1926– 1960. Oslo: NRK Hustrykkeri.

Lübke, Friedrich (1914) Reallexikon des klassischen Altertums. Leipzig: Teubner.

Totland, Geir (1992) Fra filmavis til dagsrevy. En studie i fjernsynsnyhetenes historie. Levende bilder nr. 6/1992. Oslo: Norges forskningsråd.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon