Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ytringsfrihet under press

Amanuensis, Høgskolen i Bodø

Stig Finslo (red.) (1999) Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten … – Redaktørinstituttets status 1999, Årbok fra Norsk Redaktørforening, Kristiansand: IJ-forlaget.

“En redaktør skal alltid ha pressens ideelle mål for øye. Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/ hennes mening tjener samfunnet”. Slik lyder det første avsnitt i dagens redaktørplakat. Store ord og et ansvarsfullt oppdrag lagt på redaktørens skuldre. Pressens ideelle mål om uavhengig og fri informasjons- og opinionsformidling er i dag under press fra mange hold. Medievirkeligheten er i stadig forandring, noe Norsk Redaktørforening ikke synes å være blind for. Årboka tematiserer hvordan presseetikken settes på prøve, hvordan ytringsfriheten presses, og hvordan det journalistiske oppdraget stadig synes å støte på nye utfordringer. Disse faglige utfordringene drøftes i årboka ved at de i stor grad knyttes til konkrete hendelser som har inntruffet i pressemiljøene i løpet av det siste året, noe som gjør både jusen, grunnlovens bokstav og de etiske diskusjonene forståelige også for oss som ikke jobber som redaktører til daglig.

Det er det evige spørsmålet om hva som egentlig er pressens oppgave som på nytt tas opp til vurdering. Hvorfor er det viktig med ytringsfrihet, pressefrihet og uavhengighet? Hvorfor må vi ha mest mulig åpenhet omkring ulike prosesser i samfunnet? Selvsagte demokratiske prinsipp som vi tar for gitt, og som vi kanskje synes er litt unødvendige å stille spørsmål ved til stadighet. Det eksempelmaterialet artikkelforfatterne legger for dagen i denne årboka, viser imidlertid at det er helt på sin plass å vende tilbake til disse spørsmålene, ja endog ansvarsløst å la være å se til at idealene settes under debatt. Pressens idealer blir stadig utfordret, enten som et resultat av at statens lover og regelverk endres, at eiernes kontroll skjerpes, eller at markedets krav til inntjening øker. Som en rød tråd i boka finner vi redaktørforeningens skepsis til om pressen vil være i stand til å ivareta sitt samfunnsoppdrag dersom de foreslåtte endringer i lov- og rammeverk vedtas.

Årboka fra Norsk Redaktørforening er formet som en antologi. Det er ingen statistisk oppsummering og faktabasert oversikt over utvikling, tilvekst og produksjon innenfor redaktørinstituttet, men en samling artikler som tematiserer og drøfter faglige utfordringer for dagens journalistikk. Innholdet spenner fra historiske artikler til drøftende debattinnlegg rettet mot pågående pressepolitiske behandlinger i departement og storting. Boka inneholder ni artikler skrevet av åtte forskjellige menn. Det finnes altså bare mannlige bidragsytere i denne årboka, noe som sannsynligvis gir et korrekt bilde av kjønnsfordelingen i dagens redaktørstab – fremdeles er det få kvinnelige redaktører å finne i norsk presse.

De mest interessante artiklene i årboka er etter mitt syn fire artikler som knytter seg direkte til det presseetiske og juridiske rammeverket som pressen er bundet til, bl.a. Vær varsom-plakaten og bestemmelser i lovverket. Det er utfordringer knyttet til personvern, ærekrenkelser, opphavsrett og tekstreklame. De pressefaglige utfordringene blir drøftet på en grundig måte ved at det tas utgangspunkt i aktuelle eksempler fra pressen, noe som synliggjør hvilke konsekvenser eventuelle endringer i lov- og rammeverk vil ha for den daglige journalistikken.

Nils E. Øy har skrevet artikkelen Det vanskelige personvernet. Han viser at innstramming av lovverket, i retning av økt hemmelighold av privatlivet, vil kunne være en enda større trussel mot personvernet enn frykten for åpenhet. Øy argumenterer godt for at åpenhet gir rettssikkerhet for enkeltmennesker. Kyrre Eggen har i artikkelen Journalistisk formidling av ærekrenkende ytringer – med særlig vekt på betydningen av Kommisjonens avgjørelse i Tromsø-saken – satt fokus på tre saker som på hjemmebane er dømt for ærekrenkelser, men frikjent av den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Eggen viser på en interessant måte hvordan lover blir tolket forskjellig i de ulike domstolene. Drøftingen av temaet ærekrenkelse blir også spennende lagt frem ved at vi blir konfrontert med konkrete og aktuelle saker, Thorgeirson-saken fra Island, Jersildsaken fra Danmark og “selfangst”-saken mot avisa Tromsø fra Norge.

Stig Finslo og Eirik Moe har skrevet artikkelen Den besværlige opphavsretten. Denne artikkelen drøfter kravet om utvidet økonomisk kompensasjon for intellektuelle og kunstneriske åndsverk. De stiller spørsmålet: Når beveger opphavsretten seg fra å være en beskyttelse av enkeltmenneskers intellektuelle og kunstneriske prestasjoner til å bli en uakseptabel “nyhetsskatt” som undergraver idealene om informasjonsfrihet og pressefrihet (s. 133)? Drøftingen er særdeles spennende, og forfatterne argumenterer godt for at vi ikke må komme i en situasjon hvor spørsmål om innsyn og innflytelse blir avhengig av mediers økonomiske styrke og betalingsvillighet.

I den fjerde av disse artiklene setter Gunnar Bodahl-Johansen fokus på tekstreklame. Han kaller artikkelen Tekstreklamen er selve arvesynden, og drøfter problemet som oppstår når presseetikken skal gjelde for alle medier og medieproduksjoner. Det største problemet er at vi oppfatter medier, presse og journalistikk som synonyme begreper, sier Bodahl-Johansen, mens publikum ser forskjell på underholdning og nyheter, og ikke forventer at presseetikken som skal være retningsgivende for journalistikken, også skal ha gyldighet for et underholdningsprogram (s. 158). Bodahl-Johansen viser også hvordan tekstreklameplakaten har endret seg fra første plakat forelå i 1925 og frem til i dag. Endringen av plakaten har skjedd i takt med de etiske utfordringene vi har måttet forholde oss til, noe jeg opplever forfatteren mener også må være retningsgivende i dag.

De øvrige artiklene omhandler alt fra historiske utviklingstrekk og juridiske drøftinger knyttet til lovendringsforslag til konkrete beskrivelser av utviklingen innad i et avishus. Nils E. Øy drøfter redaktørplakatens prinsipper i forhold til grunnlovens § 100. Artikkelen heter Redaktørplakaten og § 100– Redaktørinstituttets status. Et særdeles viktig tema som ble aktualisert ved at Justisdepartementets lovavdeling i 1998 reiste spørsmål om redaktørplakatens prinsipper vil være i strid med grunnlovens bestemmelser om ytringsfrihet. Redaktørplakaten forbyr eiere å overprøve redaktørens utforming av avisens meninger, og Justisdepartementet er redd for at dette vil kunne stride mot grunnlovens bokstav “enhver har frihet til å trykke eller utgi skrifter”. Øy presiserer at eiere og utgivere har samme ytringsfrihet som andre borgere i vårt samfunn, og at redaktørenes uavhengighet er påkrevd først og fremst for å sikre en fri og uavhengig presse. Øy mener også det er prisverdig at det endelig settes søkelys på grunnlovens § 100, men påpeker likevel det merkverdige ved at det er i en sak som dette at departementet har behov for å “blankpolere paragrafen”, som han uttrykker det. Artikkelen er særdeles interessant og aktuell, men det hadde kanskje ikke vært nødvendig å gjengi de juridiske brevene fra Justisdepartementet og advokatfirmaet Schjødt i sin helhet, noe som gjør artikkelen unødig vanskelig. (Advokatfirmaet ble anmodet av Norsk Redaktørforening om å se kritisk på lovavdelingens anførsler.)

Redaktør i konflikt er en artikkel som er forfattet av redaktøren av årboka, Stig Finslo. Denne eksemplifiserer hvilke konflikter eller interessemotsetninger redaktørene står overfor i dag. Finslo skiller mellom ulike konflikter; som konflikter til eiere, daglige ledere, mellomredaktører, medarbeidere og publikum. Vi får i denne artikkelen et godt bilde av hvilke konflikter som dominerer mellom redaktøren og ulike parter i og rundt pressen. Forfatteren gjør orienteringen ekstra interessant ved å reise prinsipielle spørsmål etterhvert som de ulike konfliktområdene presenteres, og trekker dermed også frem hvilke faglige utfordringer det fra redaktørhold bør tas tak i. Jeg opplever imidlertid at Finslo unnlater å ta skikkelig tak i det som virkelig er vanskelig, nemlig konfliktene i forhold til publikum eller kildene. Hvordan skal en som redaktør formidle en ubehagelig sak uten å skape unødvendig ubehag for dem det gjelder? Hva med Norsk Redaktørforenings ansvar eller eventuelle tiltak i forhold til de konfliktene som oppstår etter påståtte overtramp? Hva med et ansvar som går ut over det å beklage, for eksempel å kunne ta initiativ til debatt om overtramp mot enkeltmennesker i media? De andre konfliktområdene som presenteres, er grundigere drøftet, og forfatteren løfter etter mitt syn debatten bedre frem her. Artikkelen er imidlertid skjemmet av en del skrivefeil, noe som kan tyde på at redaktøren av årboka har hatt det litt for travelt med sin egen artikkel i redigeringsfasen.

Andreas Norland er forfatter av en historisk artikkel, Redaktøren blir til underveis. Norland viser hvordan redaktørrollen har utviklet seg i takt med ulike personligheter og hendelser fra 1814 og hundre år frem i tid. Eivind Smith presenterer en artikkel kalt Kongen og masten. Om grunnlovens rolle i vår tid. I artikkelen er det satt fokus på forholdet mellom grunnloven som symbol og grunnloven som redskap for den dagsaktuelle politikk. Smith argumentorer for at grunnloven i større grad må bli en mast vi bindes til, og ikke bare et symbol vi pryder oss med, og forundres over medienes taushet på dette området. I artikkelen Fra partiavis til stiftelse redegjør Steinar Hansson for Dagsavisen Arbeiderbladets frigjøringsferd fra parti, via konsern, og til et selvstendig liv med egen stiftelse – og han oppfordrer på en måte andre til å gjøre det samme. Han argumenterer godt for Dagsavisens valg utfra presseetiske krav til uavhengighet og integritet, og mener dette kan være en modell til etterfølgelse når konsernenes storhetstid en dag muligens vil være på hell (s. 155).

Å benytte årboken fra Norsk Redaktørforening til å løfte fram viktige og prinsipielle pressespørsmål til teoretisk drøfting og debatt, er både fruktbart og prisverdig. Det er i så måte et kvalitetsprodukt som her er levert fra redaktørenes hånd, hvor aktuelle konflikter i pressen blir tematisert. Samtidig er det viktig å påpeke at dette – naturlig nok – representerer et redaktørperspektiv på pressevirkeligheten. Fokus rettes mot det redaktørene opplever som stadige press mot ytringsfriheten og det journalistiske samfunnsoppdrag de er satt til å ivareta. Et annet – og like viktig – perspektiv er hvordan pressen forvalter sitt oppdrag. Hvor går grensene mellom det nødvendige og unødvendige ubehaget som enkeltmennesker påføres når pressen formidler ulike saker, som Hans Erik Matre uttrykker det i sin artikkel Det offentlige rom i det norske hus? (IJ 1997) Kan lovendringsforslagene være nødvendige inngrep for å verne enkeltmennesker mot krenkelse av integritet og privatliv? En skal kanskje ikke forvente at disse spørsmål gjøres til hovedtema i Redaktørforeningens årbok, men i en balansert diskusjon om forvaltningen av ytringsfriheten hører de absolutt med.

Og til slutt – jeg savner en kort presentasjon av bidragsyterne i årboka. Det er viktig informasjon dersom boken tenkes spredt utenfor redaksjonene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon