Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

TV-nyheter i konkurranse

Førsteamanuensis, Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen

Stig Hjarvard (1999): TV-nyheder i konkurrence. København: Samfundslitteratur.

“Spændende var det sant for dyden ikke. […] Summa summarum: Gråt, humørforladt, oversaglig oplæsning, ingen udnyttelse af fjernsynets umådelige muligheder, skuffelse, antiklimaks.” (Ekstra Bladet s. 52). Lest det før? Det er ingen TV-anmeldelse anno år 2000. Det stod å lese i Ekstra Bladet, etter at den danske TV-Avisen hadde premiere 15. oktober 1965. Dette og mye annet historisk materiale presenterer Stig Hjarvard i sin bok om utviklingen av TV-nyhetene i Danmark. Hjarvard vil beskrive og dokumentere utviklingstrekk i nyhetenes form og innhold. Men han har også større ambisjoner. Han vil finne forklaringer på utviklingen, og han vil diskutere hvilke konsekvenser utviklingen kan få for den demokratiske prosess.

TV-nyheter er et fascinerende forskningsfelt. De befinner seg midt i samfunnsprosessene. Samfunnsmessige endringer rapporteres fortløpende. Samtidig endrer TV-nyhetene selv karakter over tid. Slik blir de framvisningsagenter for endringer i dobbelt forstand. Samtidig er TV-nyheter tradisjon. I Skandinavia har de hatt sin naturlige plass i en generasjon eller mer. Og de har i dag som tidligere stor seeroppslutning gjennom sin rituelle kraft. Dette til tross for at den magiske blandingen av ritual, plikt og fascinasjon publikum tidligere møtte TV-nyhetene med, er i ferd med å avta. Men denne magiske kraft kommer også fra nyhetenes status i kringkastingsselskapene, i offentligheten og blant beslutningstakere. Det er i spennet mellom samfunnsmessig endring, tradisjon, ritualisme og samfunnsmessig og sjangermessig status TV-nyhetene presenterer seg.

I Norge er kringkastingshistorien, inklusive fjernsynsnyhetenes historie, rimelig godt dokumentert. I Sverige avslutter en nå et løfterikt etermedieprosjekt, som dokumenterer etermedienes virksomhet på mange ulike felt. I Danmark har historisk orienterte empiriske analyser av TV-nyhetenes virksomhet latt vente på seg. Det er derfor et viktig arbeid Hjarvard har gjort når han nå har analysert nyhetene i DR1, DR2, TV2 og TV3.

Hjarvard støtter seg på sosiologene Anthony Giddens og Erwin Goffman, og viser hvordan forvaltningen av det journalistiske feltet er forankret i en sosialt definert selvforståelse og i en yrkesutøvelse som ikke er statisk. Han mener endringer i nyhetenes framstillingsformer og estetikk er relatert til samfunnsmessige endringer: “Udviklingen på tv-nyhedsområdet er ikke kun væsentlig set ud fra en politisk interesse for folkestyre og mediepolitik. Tv-nyhedernes udvikling påkalder sig en bredere sociologisk og æstetisk interesse, i det den både afspejler nogle centrale træk ved tv-mediets forandring og vidner om journalistikens ændrede rolle i samfundet.” (s. 12)

Et av Hjarvards hovedpoeng er at TV-nyhetene har utviklet seg til å bli autonome institusjoner med en egen type styringsdynamikk. Han argumenterer for at en ny styringslogikk i TV-nyhetene avspeiler et tap av politisk styringsrasjonalitet og økt vekt på markedet som styringsmodel. Utviklingen har gått fra høy grad av avsenderstyring til en høyere grad av mottakerstyring. Om dette ikke er en ny medievitenskapelig – eller for den saks skyld samfunnsvitenskapelig – observasjon, blir den svært godt illustrert og argumentert for i Hjarvards analyse. “Selv om medierne i stadig mindre grad er rene transmissionskanaler for repræsentation af andre kultur- og samfundsinstitutioner, fortæller medierne fortsat om politik, kultur og samfund. De gør det imidlertid i stigende grad ud fra deres egne karakteristika og muligheder som massemedier. Når tv-mediet fortæller om politik sker det således i højere grad end tidligere ud fra præmisser sat af tv-institutionen selv (præmisser afledt af mediets udtryksformer, publikumssegmenter, arbejdsrutiner, finansieringsformer etc.) end ud fra et ønske om at være en transmissionskanal for politiske aktører.” (s. 40).

Hjarvard tar for seg fire ulike perioder i utviklingen av TV-nyheter: det tidlige monopol, det sene monopol, den tidlige konkurranse, og den utviklede konkurranse. Inndelingen virker fornuftig, og periodene konstitueres som faser, selv om det på mange måter er snakk om punktnedslag. En kvantitativ innholdsanalyse viser at TV-nyhetene har fått et mer dynamisk presentasjons- og fortellertempo, at det har skjedd en gradvis fokusendring i nyhetstema ved at bløtere og mer underholdende stoff – inklusive krim og hendelser – har fått mer plass, samt at politiske og organiserte interesser nå er relativt mindre representert enn “vanlige mennesker”. Det politiske området har, ifølge Hjarvard, blitt både mer og mindre omfattende. Den tradisjonelle politikken får mindre behandling, mens flere typer områder nå får status som, og blir behandlet som, politiske problemfelter.

Når Hjarvard så vurderer nyhetsdekning i forhold til graden av kommersiell avhengighet, finner han følgende: “DR1 og TV3 utgør således yderpolerne i udviklingen, og TV2 placerer sig gennemgående et sted midt imellem. Der kan samtidig iakttages en klar udviklingstendens, hvor DR1 og TV2 tilnærmer sig hinanden på forskellige parametre.” (s. 129)

Hjarvard oppsummerer seinere med å si at det er konkurransen som skaper mottakerorienteringen, mer enn det er reklamefinansieringen og profittmotivet i sig selv. Men, sier han, reklamefinansiering og profittmotiv er medvirkende årsaker som skjerper mottakerorienteringen når konkurransen spisser seg til.

Hjarvard gjør også en kvalitativ analyse av utvalgte innslag. Han stiller bl.a. følgende spørsmål i en kapitteloverskrift: “Fra politikernes kanal til borgernes advokat?” Han analyserer de diskursive trekk som kjennetegner rapporteringen av det politiske feltet i ulike perioder, og gjør interessante overveielser om en ny type dikotomi mellom “folket” og “systemet”: “Set med populismens briller fører systemets logik til absurditeter, magtmisbrug, ressourcespil etc., som kunne have været undgået, hvis blot den sunde fornuft havde rådet. Hvor folket udgør et fællesskab af konkrete individer, er systemet et abstrakt samfund bestående af institutioner.” (s. 154). Hjarvard argumenterer for at den populistiske tendensen ikke i seg selv fører til et bestemt politisk standpunkt, men innebærer en diffus prioritering av folkets og individets rett overfor systemet. Dette argumentet er koblet til en overveielse omkring økningen av det fortellermessige virkemidlet “nærhet”. Hjarvard mener at i den grad nærhetsorienteringen favoriserer en populistisk individualisert framstilling, vil den politiske journalistikk gradvis kunne bli avpolitisert til fordel for en kontinuerlig populistisk maktkritikk.

Så kontekstualiserer Hjarvard dette argumentet, og mener TV-nyhetene forteller om den ytre verden på måter som preges av den indre verden. Utfra en analyse av frokost-TV tar han igjen opp populismens problem: “Hvis kravet om at demonstrere nærhed over for modtagere i realiteten bliver mere dominerende end ønsket om at udøve magtkritik, bliver den kritiske journalist forvandlet til en populistisk aktør. Som populistisk aktør leverer journalisten ikke længer magtkritik, men er i stedet blevet et instrument for udøvelse af mediemagt.” (s. 245).

Hjarvards TV-analyse er oppbyggelig lesning. Studien er historisk orientert, med et stort empirisk materiale og informative tabeller, figurer, illustrasjoner og fotografier. Den gir mange nye – og nå og da overraskende – innsikter gjennom forfatterens konfrontasjoner av samfunnsvitenskapelige perspektiver og empiriske observasjoner. Hjarvard har et skarpt blikk, han skriver godt, og han kontekstualiserer sine funn og analyser på et vis som få andre gjør etter ham. Mot slutten av boka blir en slått av hvor mye han får ut av sitt analytiske felt. Han presenterer stadig nye innsikter, tilsynelatende uten å dra stoffet for langt. Underveis har observasjoner og funn fra ulike analytiske nivå blitt pent brettet ut, pakket inn, og plassert der de hører hjemme. Ryddig og ordentlig. Og ikke overraskende går analysen opp.

Dessverre er Hjarvard som forsker, vi som lesere, og medieforskningen generelt, blitt sveket på helt unødig vis. Hjarvard har ikke fått adgang til viktig materiale: “Det var oprindeligt intensjonen, at prosjektet skulle gå mer i dybden med de historiske forhold fra 1960'erne og frem til monopolbruddet. Danmarks Radio har imidlertid ikke villet give adgang til TV-Avisens arkiver eller til referater af Radiorådets lukkede møder. Tilsvarende viste det sig umuligt at få adgang til DR's eget arkiv over gamle TV-Aviser til en pris, der stod i et rimeligt forhold til de faktiske omkostninger forbundet med en sådan adgang.” (s. 17). Det er trist å lese at allmennkringkasteren Danmarks Radio forvalter en felles nasjonal kulturarv på denne måten!

Helt mot slutten av boka presenterer Hjarvard en slags overordnet konklusjon på årsaken bak TV-nyhetenes endringer. På generelt nivå svarer endringene til omveltninger i de politiske institusjoner. Ifølge Hjarvard er dette en tydelig utvikling fra en sosialliberal stat til en responsiv stat: “De træk, som karakteriserer de danske TV-nyheders forandring, skal således ses i lys af en generel international eller i det mindste nordvest-europæisk udvikling, hvilket dels gør det vanskeligt at forestille sig, at det kunne været gået meget annerledes, og dels indikerer, at danskernes kulturelle eller politiske egenart næppe er en væsentlig faktor bag den igangværende udvikling.” (s. 254).

Observasjonen synes umiddelbart riktig. Men den har også noen implikasjoner. Den første er en undring over at Hjarvard i liten grad henter innsikter fra nordiske analyser i sin framstilling. Den andre implikasjonen er at en i medieforskermiljøet generelt bør være mer oppmerksom på at det en presenterer som genuine nasjonale analyser, svært ofte har nordiske paralleller. Vi burde etablere plattformer for overgripende nordiske analyser. Hva med å etablere et nordisk etermedia-prosjekt?

Uansett kontekst – nordisk eller nasjonal – Hjarvards studie er hermed anbefalt på det sterkeste!

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon