Kroppen oppleves som en skjebnesvanger kategori. Dens utvikling og forfall danner absolutte rammer for vår eksistens som overprøver viljen og intellektets kraft. I vår sekulariserte tid blir ikke dette forholdet akseptert og forstått som uttrykk for en større overmenneskelig orden. Det tvingende ved vår kroppslige eksistens oppleves i stedet som et ubehag, en tyngende følelse av å være ute av kontroll som kan avføde protester eller fornektelser. Legevitenskapens utvikling er relatert til dette ubehaget, og artikulerer indirekte et opprør mot kroppens overherredømme over våre liv.

Samtidig er kroppen mulighetenes område. Innenfor et individualisert samfunn hvor enkeltmennesket selv står ansvarlig for sin egen skjebne, blir en velfungerende kropp utgangspunktet for sosial suksess og anseelse. Den tiltakende rasjonaliseringen og effektiviseringen av arbeidslivet krever en god helse. En velpolert ytre overflate gir også et utvilsomt konkurransefortrinn i en tid da markedskreftene slippes løs. For å få suksess er det til en viss grad nødvendig å kunne projisere et ytre bilde av suksess. Kroppens overflate er ikke lenger forpliktet til å representere en sann, indre kjerne og normene for den ideelt skjønne kroppen skifter i takt med trendene. De såkalte indre verdier teller fremdeles, men uten energi og erotisk utstråling blir disse vanskelig å kommunisere. Kosmetikk, moral og intellekt er med andre ord ikke lenger motsatte størrelser, men går opp i en høyere enhet.

Kroppen er også en kilde til den umiddelbare nytelsen og den planløse hengivelsen. Under det gode måltidet, i den nære fysiske kontakten og i sportslige aktiviteter oppleves en følelse av autentisitet, av eksistens for eksistensens egen skyld, av å være noe mer enn et lite hjul i samfunnsmaskineriet. Men dessverre er det slik at den kroppslige lysten ofte kommer i konflikt med kroppen som redskap for sosial anseelse og redselen for det kroppslige forfallet. Lysten blir betinget, noe som må reguleres og utporsjoneres innenfor rammene av den sosiale orden. Balansen mellom lyst og plikt er vanskelig. Kroppen blir på denne måten et lerret som diverse konkurrerende fortellinger og forhandlinger blir projisert på.

Dette nummeret av Norsk Medietidsskrift har valgt å fokusere på kroppen fordi vårt undersøkelsesobjekt – massemediene – vet å spille på den betydning kroppen har for våre liv. Helse, skjønnhet, sex og mat selger godt, så godt at dagens massemedier er preget av en generell overfokusering på det kroppslige. Film, fjernsyn, aviser og ukeblader utgjør en stadig påminnelse om vår kroppslige tilkortkommenhet. Samtidig peker disse kommunikasjonskanalene på kroppslige problemer som vi tidligere ikke ante at vi hadde. I våre dager er enhver føflekk en potensiell dødelig kreftsvulst, og ethvert tilløp til kroppsfett har i økende grad blitt en trussel både mot helsen og den sosiale anseelsen. Idet massemediene konstruerer kroppen som et minefelt, skaper de samtidig en mulighet til å opptre som kroppsrådgivere og kroppsterapeuter. De forsyner oss med en jevn strøm av informasjon om hvordan vi kan bli friskere, vakrere og oppleve større kroppslig nytelse. For massemediene har kroppen blitt en gullgruve som tilsynelatende aldri går tom.

Artiklene i dette nummeret har ulike innfallsvinkler til temaet kropp og medier. Den første temaartikkelen er skrevet av Karin Ljuslinder, og tar opp et hittil lite omtalt fenomen, nemlig fjernsynets representasjon av handikappede. Hun påpeker og kritiserer den ensidighet som preger disse representasjonene, og avslutter sin artikkel med en rekke forslag som kan tjene til å gi denne sosiale gruppen en mindre stigmatiserende behandling i fjernsynsmediet. Margrét Helgadòttir Næss er opptatt av hvordan kroppen fremstilles i actionfilmen, og diskuterer i hvilken grad nye bilder av maskulinitet og de kvinnelige, muskuløse actionheltinnene innebærer et brudd med filmens tradisjonelle kjønnsstereotypier. Monica Rudberg foretar en symptomal analyse av en rekke populære tv-serier hvor hun med utgangspunkt i en tese om kroppens evige gåtefullhet, påviser at kvinners endrede status i samfunnet leder til representasjoner som preges av nye fortolkninger av den uomgjengelige kroppslige fremmedgjøringen. Karen Klitgaard Povlsen presenterer en næranalyse av Peter Greenaways film The Pillow Book som berører sammenhenger mellom kropp, seksualitet og skrift. Hun tolker denne filmen som et oppgjør med feministiske bestrebelser på å oppheve forskjellene mellom de to kjønn. Kirsten Frandsens artikkel om kropp og sport har en historisk innretning, og påviser hvordan kjønnsforskjeller har preget journalistikkens skiftende fremstillinger av sportsutøverne.

For øvrig er både bokklassikeren og kronikken i dette nummeret knyttet til kroppstemaet. Kate Goodnow har valgt Julia Kristevas studie Powers of Horror som sin foretrukne klassiker. Denne boken presenterer en analyse av frykt og angst knyttet til det kroppslige. I kronikken diskuterer Runar Døving skjønnheten som en fundamentalt sett udemokratisk sosial kategori. Dette nummerets artikkeldel avsluttes imidlertid med en tekst skrevet av Liv Hausken, hvor kroppens gleder og forbannelser legges til side. Dette bidraget inneholder en kritisk gjennomgang av tekstanalysen og tekstteorien som medievitenskapelig underdisiplin. Anmeldelser av ny medievitenskapelig litteratur er som vanlig plassert til slutt i nummeret.

Gjennomgangen av temaartiklene avslører at hele fire av de til sammen fem bidragene er særlig opptatt av kvinnekroppen. Dette avspeiler en tradisjonell tendens til å forbinde det kvinnelige med kropp og natur, mens det mannlige knyttes til intellekt og kultur. Kvinners samfunnsinnsats har lenge primært vært forbundet med moderskap og en allmenn kroppslig forpleining, og som Runar Døving påpeker i nummerets kronikk, har kropp og utseende i langt større grad vært en mulig karrierevei og kilde til økonomisk trygghet for kvinner enn for menn. Kvinners økende deltakelse i det økonomiske og offentlige liv sammen med en generell verdiheving av den estetiske dimensjonen i det postmoderne samfunnet er i ferd med å forskyve denne inndelingen. I dag er det en selvfølge at kvinner har rett til utdanning og yrke. Moderskap er i noe mindre grad en styrende forpliktelse, og mer et spørsmål om livsstilvalg. Menn blir i stadig sterkere grad konfrontert med forventninger om å yte omsorg uten at kravene til virilitet forminskes tilsvarende. Samtidig er de i ferd med å bli underlagt de samme krav til et velpleiet og vakkert ytre som kvinner. Kroppens krav er med andre ord i ferd med å lirkes ut av kjønnsdikotomiene. Massemediene bidrar til dette, selv om det fremdeles er slik at medieoppslagene primært kleber kroppen til det kvinnelige og dermed fortsatt gjør kroppen til en mer skjebnesvanger og hemmende kategori for kvinner enn for menn.

Temaredaksjonen