Hun sto dessverre langt bak i køen

da skjønnheten ble delt ut

José Saramago

før lot de seg sortere i noen få rigide kategorier:

den pene […] "de stille" […] "de stygge",

de man aldri skal gifte seg med

Roy Jacobsen

Skjønnhet er en naturlig medfødt egenskap. På samme måte virker vår samfunnsorden, demokratiet, hevet over ismene og like naturgitt. Et av demokratiets viktigste idealer er individets selvstendighet og dets mulighet til å oppnå alle samfunnets statuser gjennom egen handling. Skjønnhet og demokrati er derfor omvendte størrelser: Hvordan godtar vi at det finnes medfødte egenskaper som ikke kan oppnås? Det gjør vi ikke.

Den naturlige skjønnhet

Alle vet hva en pen kvinne er. Alle vet at det å være født med et vellykket ytre, fører til mange fordeler, og ikke bare som modell, skuespiller eller mediastjerne; man får også lettere arbeid, og sannsynligheten for at man lettere oppnår status som kone og mor øker. Likevel blir kvinnelig skjønnhet snakket om som en estetisk egenskap uten sekundære konsekvenser, et slags væren; "hun er pen". I denne kronikken viser jeg til den kvinnelige skjønnhets underkommuniserte sosiologi og estetikk i demokratiet. Den mannlige skjønnhet og kjønnethet – hvis betydning i dag i større grad enn tidligere er rykket i fokus – lar jeg i denne sammenheng ligge.

Det er påfallende at samfunnsvitenskapen har produsert hyllemeter på hyllemeter med tekster om systematisk urettferdighet innenfor økonomi, klasse og kjønnspolitikk, mens skjønnhetens sosiologi ikke er blitt skrevet. Skjønnhet har omfattende politiske og sosiologiske implikasjoner uavhengig av demokratiets moralske normer. Man kan gjerne innvende at rike mennesker har lettere for å holde seg pene, og vise til maktdiskursenes teorier, eller at hegemoniet til enhver tid bestemmes av de høyere klasser. Man kan også bruke klasseteorier til å vise at rike kan kjøpe seg skjønnhet gjennom tilgang til de dyreste remedier, kirurgi eller den til enhver tid rette bekledning. Skjønnhetens betingete læring forblir skjult. Selv om det fra forskjellige fagtradisjoner er gjort utallige forsøk på en definisjon, finnes det ingen objektiv vitenskap om det skjønne. Etnografiske og historiske funn peker på skjønnhetsidealets konstante endringer.

Skjønnhet er en naturlig størrelse, men den er samtidig konstruert, når skjønnhetsidealet endrer seg over tid og er kontekstavhengig. Den vestlige formen for skjønnhet har sin egen kanon og tradisjon. 'Pen' kommer for eksempel ifølge bokmålsordboka fra fransk "(en) peine (de)", som betyr forlegen, og kan vitne om hvilke egenskaper som gjør kvinnen vakker. Konnotasjonene til de selvstendige kvinnebegreper 'kvinnfolk', 'fruentimmer', 'kvinnemenneske' og 'hunkjønn' er langt mindre pene i forhold til de opphøyde klassebegrepene som 'dame' og 'lady', mens de som hentyder til ekteskapet i monogam relasjon, er nøytrale, slik som 'gemalinne', 'make, ' (ekte-) hustru' eller 'viv'. Begrepet "skjønnhet" synes i seg selv å ha religiøse (kristne) konnotasjoner, og kvinnelige skjønnhetsidealer er knyttet til renhet og dydighet, og står i relasjon til de mannlige skjønnhetsbegrepene 'kjekk' eller 'barsk'. Begreper som er knyttet til kvinnelig utseende, er ofte direkte og indirekte knyttet til et seksuelt attraktivt objekt. 'Søt' er knyttet til smaken av kvinnen, som 'smårips', 'drops' eller 'lakris', som har klare seksuelle konnotasjoner i forhold til den delikate spiselige kvinnen.

I et patriarkalsk idéhistorisk perspektiv er det alltid noe fysisk galt med kvinnen, der det å være "menneske" er å være mann. Den bibelske Eva er vanligvis framstilt som fristende, sensuell og kjødelig, som fører menn til vanhellige seksuelle relasjoner. Pornografiens representasjoner av kvinnen som vulgær blir rimelig i en slik sammenheng. Skjønnhet er djevelsk hvis dens attraksjon er seksuell, og god hvis den appellerer til spirituelle eller indre krefter.

Det blir stadig hevdet at det er det mannlige blikket kvinner blir objekt for, og at hans blikk diskursivt påføres kvinnens verden. I en patriarkalsk tolkning er selvfølgelig dette riktig, og man kan i et slik nedarvet perspektiv godt tenke at mange kvinner ikke reflekterer over denne posisjonen eller ikke har definisjonsmakt til å styre agendaen. En annen tolkning er at kvinnen selv ønsker dette blikket, og har lært å bruke det. Sett i lys av de mange kvinnebladenes ellers frigjorte selvforståelse, der karriere og autonomi er viktige kvinnelige egenskaper både i ledere og reportasjer, synes det påtagelig at kvinner til de grader skulle vært underlagt et mannlig skjønnhetsideal.

Skjønnhetens sosialdemokratiske terapi

På samme vis som rettferdighet er en metafysisk størrelse som vi sublimerer til jus, er skjønnhet en størrelse som vi henviser til dramaet og terapien (pleie). Det synes som om skjønnhet er et tabu, vi anerkjenner ikke skjønnhetens sosiologiske og politiske betydning og kan derfor ikke snakke om det. Det finnes med andre ord en betydelig ambivalens.

I et sosialdemokratisk ethos, slik som vårt, er status noe vi oppnår gjennom arbeid og forsakelse. Skolens skjulte pensum er læren om forsakelse, med belønning om god jobb og godt liv i en tenkt framtid. Unge kvinner gjennomskuer imidlertid dette med en gang de kommer i puberteten, og bruker langt mer tid og penger på manipulering av utseende enn på utdannelse. Og med rette. Det er rimelig sannsynlig at for mange karrierer vil kunnskap om sminke være mer egnet til å lede til et rikt liv enn gode karakterer. Skjønnhet kan også eksplisitt være en motsetning til utdannelse. Jeg har møtt akademiske kvinner som sier at "jeg var ikke så pen, så jeg satset heller på utdannelse". Både i et absolutt og i et kvinnehierarkisk perspektiv er skjønnhet makt. Kvinnelig skjønnhet er noe som kan manipuleres eller perfeksjoneres for å oppnå posisjoner.

Skjønnhetens orden er nådeløs, og kanskje blir den enda mer nådeløs når den i et likestilt univers ikke høre hjemme, når den ties i hjel. Norge er i realiteten et ættesamfunn med sterke tilskrevne statuser gjennom navn og arv. Skjønnhet er sammen med eiendomsretten tilskrevne statuser som ikke hører hjemme i et samfunn der alle skal være født like, med like rettigheter og muligheter. At vi skal være like ved fødselen, er selve demokratismens kjerne. Med en slik inkonsistens mellom idé og praksis er underkommunisering av skjønnhet en nødvendig konsekvens, og skjønnhetsklatring blir galt, men alle vet at prinsen ikke gifter seg med en stygg jente. (Det er i det hele tatt påfallende hvordan prinser omgir seg med fotomodeller.) Det kommer stadig jenter fra lavere lag i samfunnet som slår seg opp gjennom sin gudegitte skjønnhet, som modeller eller vinnere av skjønnhetskonkurranser – og langt vanligere – blir sjekket opp av velstående menn.

Det finnes imidlertid meget sterke føringer – både politisk og kulturelt – for at skjønnhet ikke skal være et vektig argument. Å eksplisitt vurdere et menneske etter utseende er ikke politisk akseptabelt. Ansettelser skal bygge på formelle kvalifikasjoner, utdannelse og generelle evner. Og ekteskapet skal bygge på kjærlighet og indre verdier. Demokratiske idealer stiller mennesket likt og sier at alle statuser kan oppnås. Det er med andre ord et misforhold mellom er og bør.

Når den politiske offentligheten ikke er i stand til å behandle utseende, blir det som så mye annet forflyttet til dramaet og terapiens verden. I alle askepottvarianter er det slik at den pene blir slemt behandlet i begynnelsen av stykket, og det blir sett på som rettferdig at hun gifter seg med prinsen. De stygge er altså også slemme. Dette kalier amerikanerne presist "face value", og det virker som om det er liten tvil om at den psykososiale responsen vakre kvinner blir møtt med er omfattende. At eventyret om Askepott er så populært og stadig kommer i så mange varianter, viser hvor dypt ideen om den stille, snille skjønnheten sitter. Det er både rettferdig og riktig at den pene får prinsen til slutt, men Julia Roberts i Pretty Woman kunne ikke ha fått mannen med pengene om hun ikke var blitt banket opp som barn og hadde lidd i mange ydmykende år som hore først. I samsvar med det politiske idealet kan ikke den skjønne få prinsen bare på grunn av sitt utseende. Hennes lidelseshistorie er helt nødvendig for å legitimere det heldige bryllup. Eventyret gjenspeiler med andre ord den politiske ambivalensen: Penhet skal ikke i seg selv være grunnen til den status man får. Det er den ydmyke lutringen som gir skjønnheten. Det er gjennom offeret og egen forsakelse at Askepott får prinsen.

Skjønnhet er selvfølgelig sterkt knyttet til ungdomsidealet, og ungdom i seg selv er relativt skjønnere enn alderdom. 'Gammel' og 'stygg' er nærmest synonymer, stadig med referanse til unge menns samtaler seg imellom. Skjønnhetens terapi blir derfor nødvendigvis mer prekær for eldre som skal "utsette hudens aldringstegn". Ungdommelig politisk opprør innehar som regel et element av stygghet. Rock, punk og antirasistiske og rasistiske bevegelser bryter gjerne med skjønnhetsidealer. Å være stygg i de etablertes øyne synliggjør opprøret, men synliggjør også skjønnhetens konformitet og den mer fascistoide politiske skjønnhet. Dette tyder på at den konvensjonelle skjønnheten forstås implisitt som en konserverende og repressiv kraft.

Den debatten som imidlertid dukker opp på den politiske arena med jevne mellomrom, er skjønnhetens tyranni, der kvinnens lidelse for egen og mannens estetikk og erotikk har ført til vann i puppene, innsnørte føtter, korsett, silikon og ansiktsløftning osv. Her er det politiske ideal på ett nivå ganske klart, men på et annet paradoksalt. Man skal ikke la seg kue av mannens ønsker og blikk. På den annen side er denne debatten også ganske rar i forhold til demokratismens vesen. Hvis vi godtar at også arbeideren har rett til å kjøpe hytte og dyr vin, hvorfor skulle hun ikke også få lov til å rette ut rynkene med legens hjelp? Implisitt i denne politikken er det galt å bruke både tid og penger på å forandre sitt vesen. Skjønnhetens urettferdighet blir også i denne sammenheng underkommunisert totalt.

Alle vil være pene, men ingen tør å snakke om det offentlig. Kvinners generelle kunnskap om hvordan man skal holde seg vakker er enorm sett med en gjennomsnittlig middelklassemanns øyne. Kunnskapene om merker på kremer, shampooer, neglelakk, maskara og alle andre remedier som hører kvinnelig skjønnhetspleie til, synes ikke å ha noen grenser. Ambivalensen i at alle er opptatt av å være pene, men at det ikke er lov til å snakke om det, fører til at diskursen om skjønnhet foregår utenfor den allmenne offentlighet. I mediene har man således to sfærer. Den ene er en politisk korrekt sfære der skjønnhetsdiskursen er utelatt. I denne sammenheng er Dagbladets schizofreni spesielt interessant. Dagbladet må ha en reportasje om brystoperasjoner for å vise fram bilder av pupper. Kvinnens estetikk skal oversettes til sykehusenes teknologi eller statistikker over samleiefrekvens. Den folkelige (politisk ukorrekte) diskursen er momsbelagt, og dens remedier er ekstra avgiftsbelagt. Sammen med alkohol og tobakk holder parfyme og kremer til i en tvilsom sfære.

Kvinner er kvinner verst

Skjønnhet er altså en egenskap som kan brukes opportunt, et middel man kan bruke for å oppnå forskjellige typer makt og statuser. Skjønnhet er derfor er en arena for konkurranse mellom kvinner.

Det er ikke særlig tvil om at pene kvinner sanksjoneres i det såkalte kvinnefellesskapet. Det er mange fortellinger om hvordan kvinner holder hverandre nede hvis de stikker seg ut. Så mange at det er rimelig å anta at det ligger noe i det. Metaforer som "hakking" eller uttrykk som "kvinne er kvinne verst" viser et overskudd av mening om kvinner som illojale. Akkurat som de rike ikke har legitimt grunnlag for politisk å diskutere sosialhjelp, kan ikke den pene ha problemer.

Kvinnepolitisk kamp blir raskt definert som antiskjønn. Kvinner som melder seg inn i den kvinnepolitiske kampen, blir av de fleste menn karakterisert som stygge, noe som absolutt vitner om et maskulint hegemoni. Rødstrømpe er et klart skjellsord som er antonymt med skjønnhet. At man applauderer den skjønne i form av konkurranser, er også et tegn i samme retning. Kvinnelig folkelig forståelse av kvinnekamp og rødstrømper er imidlertid like negativ som menns. Denne folkelige forståelsen av rødstrømper viser at ideen om et politisk kvinnefellesskap er en middelklassekonstruksjon der man tolker kategorien kvinne som en kooperativ gruppe. I enkelte situasjoner vil kategorien kunne virke kooperativt, når man har noe felles å kjempe for, slik som lik lønn, stemmerett eller pensjonsordninger. Kvinners tyngste lojalitet ligger ellers ikke – og har aldri gjort det – i sosialt kjønn. Den tyngste lojaliteten ligger i slektskapet som institusjon og familien som ideologi. Hvis det finnes noe kvinnefellesskap, er det i avgrensede perioder og i enkelte atskilte sfærer.

Om det er ideen om et kvinnefellesskap, og at man sviker denne som gjør at kvinner skjuler ovenfor omverden at de legger inn vann eller fett i puppene, eller om det er skyldfølelser overfor tukling med skaperverket, er vanskelig å avgjøre. Manipulering med skjønnhet er uansett et problematisk tema som forsterker den sosiologiske ambivalensen. Skjønnheten er en individuell egenskap, og den skal skjules så godt det går. Selve begrepet kvinnefellesskap viser imidlertid til at det burde finnes, og at det er illojalt å bryte det.

Dronning Sonja og skjønnhetens oppnådde status

Grunnen til vårt ambivalente, og sterkt underkommuniserte, forhold til skjønnhet synes å ligge i den protestantiske og den demokratiske opphausingen av oppnådd status, og tilsvarende benektelse av den tilskrevne. Selve demokratiet er i motsetning til det føydale system bygget på individuelle krefter. Adelen var innsatt av Gud, og det er rimelig å tenke seg at en omfattende ideologisk motstand mot en slik forskjellsbehandling var nødvendig for å markedsføre liksom-likhetens politiske status. I forskjellige tidsepoker har forskjellige varianter av individuell skaperkraft vært framhevet (og fortsatt er det noen som vil ha underskriften på maleriet for å sette pris på dens innhold). Skjønnheten i en idéhistorisk sammenheng er en gudegitt etterlevning sammen med romantikkens geni- og aurabegreper, og hører ikke hjemme i det moderne demokratiet, hvor likhet og rettferdighet ikke bare er rettesnorer, men også den kollektive livsløgnen. I mytene om demokratiet elsker vi historiene om den oppnådde status, om Askeladden, de som klarer det selv uten arv og skjønnhet, men som får nettopp dette gjennom egeninnsats.

Dronningen er et godt eksempel på ambivalensen mellom skjønnhet som oppnådd og tilskrevet status i så måte. Sonja giftet seg med prinsen, men i og med at “like barn leker best“, “like møter like“, eller statistisk inngifte (homogami) i hvert sosiale sjikt, finnes det ikke prinsens like i Norge. Den kvinnen som skal gifte seg med prinsen, vil derfor mytisk sett være nødt til å benytte seg av sin kvinnelighet. I dette begrepet ligger det store føringer av kvinnelige egenskaper. Underforstått Sonja må ha benyttet seg av renkespill, skjønnhet og kvinnelist for å forføre prinsen. At hun blant unge menn blir kalt “sjefshurpe“, er en nødvendig mytisk konsekvens av hennes posisjon. Hun har giftet seg – og ble ikke født – til tronen. Skjønnhet er ingen oppnådd status, men Sonja ble prinsesse, og det går jo ikke, uten å være renkespiller og hurpe. Historien om oppkomlingsprinsessen og dronningen viser at skjønnhet er greit når man vinner prinsen, men etter at forelskelsens legitimitet er borte og husfrua regjerer på slottet, blir skjønnheten transformert til gammel hurpe.