Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Presseskikkens samtale

Førsteamanuensis ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo

Lars Arve Røssland (1999): Presseskikkens samtale. Samtaleposisjonar for Norsk Presseforbund sitt faglege utval 1930–1972. Bergen: Fagbokforlaget.

Når Pressens Faglige Utvalg (PFU) sender ut pressemeldinger om sin virksomhet, heter det ikke at en avis er blitt felt, den er blitt “felt”. Hvis den skjærer klar, går den “fri”. Vi har å gjøre med yrkesideologisk motiverte hermetegn – de skal markere at selvjustis er vesensforskjellig fra rettshåndhevelse. Likevel er det på det rene at pressens selvdømmeapparat, PFU med tilhørende Vær varsomplakat, har gjennomgått en utvikling som gradvis har gjort det mer likt en domstol. Lars Arve Røssland kaller utviklingen en jussifisering og sikter med det til endringer som har gjort saksbehandlingen mer konsistent og forutsigelig, mer preget av saklighet og mindre av subjektive smaksdommer. Til jussifiseringen hører også en tiltakende tendens hos utvalget til å påberope seg hjemler, enten i Vær varsom-plakaten eller i tidligere uttalelser i klagesaker (tilsvarende juristenes henvisning til prejudikat).

Røssland påviser i sin bok (som også er hans doktoravhandling) at en slik tendens gjorde seg gjeldende allerede før 1972, da en gjennomgripende reform la grunnlaget for den nåværende versjonen av klageorganet som til da het Det faglige utvalg (DFU). Det er forfatterens syn at jussifisering i denne forstand har vært et klart framskritt. Så sent som i 1960-årene finner han nemlig flere eksempler på at DFU ikke var “saksbehandlingskompetent” (s. 68). Noen av utvalgets uttalelser (“dommer”) kunne således få preg av belærende utlegninger der ikke bare god presseskikk, men også god – tilmed kresen – smak figurerte som kriterium.

Det var altså et betydelig innslag av synsing i ytringene fra det gamle utvalget, men det var høyt kvalifisert synsing – utvalget var bemannet av meget erfarne yrkesutøvere, for det meste redaktører. Innenfor en yrkesgruppe og en presseinstitusjon med høyst variabel grad av perfeksjon, var det formålstjenlig at folk med udiskutabel autoritet ble utsett til rollene som faglige orakler.

Det var også en side av saken at uttalelsene fra de profesjonelt sett samspiste menn ble preget av faglig mainstream, som Røssland hevder. Han belyser denne observasjonen fra flere kanter, mest interessant ved å sammenligne Det faglige utvalgs holdninger til henholdsvis Dagbladet og Aftenposten. Dagbladet var med sine 48 “brudd på god presseskikk” ubestridt ledende i den perioden Røsslands undersøkelse dekker (1933–1972), med Verdens Gang (14) og Arbeiderbladet (10) på de neste plassene. Aftenposten kom ikke engang på pallen med sine 3 brudd.

Den mest nærliggende tolkningen er naturligvis at Dagbladet var i særklasse den mest hensynsløse avisen – noe katten kom slepende inn med, ikke hunden, slik tilfellet nok var med Aftenposten. Røssland tolker mer nyansert. Han mener noe av forklaringen på DFUs gjentatte konfrontasjoner med Dagbladet kan finnes i de to kamphanenes ulike syn på journalistikkens oppgaver, metoder og uttrykksmidler. Det kan med andre ord ha vært et mer systematisk opposisjonsforhold mellom to faglige tradisjoner som ytret seg i en vedvarende animositet. Hypotesen synes å ha noe for seg, men avhandlingen gir ikke svar på hvor langt forfatteren kan følges. Sondringen mellom Dagbladet som presseetisk kasus og som faglig innovatør kunne være verdt en egen studie.

Røssland setter Det faglige utvalgs virksomhet i sammenheng med profesjonaliseringen av journalistikkens utøvere. Han har interessert seg for hva slags bidrag til profesjonaliseringen som kom fra utvalget, men uten å sette fram påstander om hvor viktige disse bidragene kan ha vært. Den obligatoriske visitten hos profesjonssosiologene er med, men Røssland demonstrerer en sunn skepsis til anvendeligheten av den konvensjonell lære: “Bruk av tradisjonell profesjonssosiologi, med det formålet å måla 'profesjonaliseringsgrad' vil vera meir eigna til å fordunkla enn å klargjera journalistikken som profesjon eller som felt” (s. 242). Han finner det likevel meningsfullt å bruke prosessbegrepet profesjonalisering, vel å merke med “journalistisk variant” som ytterligere spesifikasjon.

Journalistene skiller seg ikke ut fra andre fremadstrebende yrkesgrupper når det gjelder å hige etter autoritet og status. Men siden de ikke kan skilte med noe overbevisende kunnskapsmonopol, synes det yrkesetiske apparatet å bli tildelt en særlig viktig autoritetsbyggende rolle. Det bør kanskje tilføyes at det selvsamme apparatet ikke bare bidrar til å hevde yrkesutøvernes autoritet, men også til profileringen av pressen som institusjon og merkevare. Det kan hende at begrepet yrkesetikk iblant gir misvisende signaler både om normenes tilblivelse og ansvaret for anvendelsen av dem – journalister er jo også produksjonsarbeidere.

Lars Arve Røssland har studert alle uttalelser fra Det faglige utvalg fra starten i 1933 til den store reformen i 1972. Det er en undersøkelse med presseetikk som tema, men ikke som materiale for moralfilosofisk analyse. Ytringene fra Det faglige utvalg betraktes i stedet som symptomer, først og fremst på utvalgets didaktiske rolle innad i pressen og som autoritetsskaper både innad og utad. I tillegg avdekkes et autodidaktisk as-pekt i den forstand at Det faglige utvalg gradvis tilegnet seg et bedre grep på visse sider ved saksbehandlingen. Det er for så vidt en liten profesjonaliseringsprosess for seg.

Siden utvalget hadde (og stadig har) påvirkning som sitt primære mål, blir språkbruk, særlig retoriske virkemidler, et sentralt studieobjekt. Røssland bruker “samtaleposisjoner” som betegnelse på de tankemønstrene som manifesterer seg i utvalgets henvendelser til ulike interessenter – nevnte så vel som unevnte. Dette utgangspunktet åpner for interessante innsikter, og gjør det mulig å kombinere rene tekststudier og biografiske data på en ubesværet måte.

Avhandlingen er en bok for spesielt interesserte i den forstand at den gir en akademisk beretning om et relativt smalt emne. Først og fremst er den en grundig historiefortelling om framveksten av pressens selvdømmeapparat, men den peker også ut relevante bindinger mellom pressen og samfunnet for øvrig. Stykkevis er den faktisk også morsom, ikke minst der kildene siteres med pompøse utsagn som var ment i fullt gravalvor. Den inneholder dessuten meget verdifulle oversikter og tabeller, men dessverre ikke stikkord- eller personregister.

Boka er naturligvis preget, men ikke særlig tynget, av doktoravhandlingens sjangerkrav. Den teoretiske diskursen er imidlertid ikke anmelderens bord – den kan muligens fremdeles diskuteres, men er for lengst ferdig disputert.

Presseskikkens samtale heter boka, og opplegget inviterer til en avklarende drøfting av nøkkelbegrepet “god presseskikk”. Her blir ikke forventningene helt innfridd, først og fremst fordi forfatteren ikke også har vurdert begrepet som en “rettslig standard”, på linje med f.eks. “god markedsføringsskikk”. Et selvdømmeapparat vil alltid ha et ord med i laget når det gjelder å definere hva som til enhver tid skal anses som god – eller snarere: akseptabel – presseskikk. I rettssaker mot pressen kan således PFU innta en “samtaleposisjon” med rettsapparatet, selv om det (slik Nils Øy har dokumentert) nesten aldri skjer ved at retten lener seg på PFUs uttalelse.

Det utvidete samtalebegrepet har fått epidemisk spredning de senere årene, ikke minst gjennom klisjeen “den offentlige samtalen”. Hos anmelderen gir begrepet fortsatt sjenerende assosiasjoner i retning av usortert verbal tidtrøyte. Hva med det litt mer krevende “ordskifte” til en forandring?

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon