Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Med såpeopera som jobb

Universitetslektor, Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU

Karen Klitgaard Povlsen (1999): Beverly Hills 90210 – soaps, ironi og danske unge. Århus: Klim

Gode bøker om fjernsynsfiksjon er en mangelvare. I undervisningssammenheng er det etter hvert lite tilfredsstillende å være avhengig av litteratur som anvender Dallas, Dynastiet, eller i ferskeste fall, Twin Peaks, som eksempelmateriale. Hvordan skal vi behandle dagens fjernsynsserier, de som unge i dag faktisk forholder seg til? Her fyller Karen Klitgaard Povlsens bok Beverly Hills 90210 – soaps, ironi og danske unge et hull i den nordiske medielitteraturen. Både gjennom forfatterens valg av serie og hennes studie av danske unge gir denne utgivelsen oss nå nytt materiale. Resultatet er blitt en lett og velskrevet studie av et viktig populærkulturelt fenomen. Hun får lett og greit fram seriens karakteristika også for en med lite seererfaring mht det konkrete materialet. Ikke minst sier det litt om forfatterens engasjerte formidling av sitt stoff at leseren sitter og ønsker seg et gjensyn med serien.

Som Klitgaard Povlsen viser, er de amerikanske seriene så kvantitativt dominerende, også på nordiske TV-skjermer (særlig godt hjulpet av de kommersielle kanalene), at dette i seg selv fordrer en analyse. Eksempelvis viser hennes materiale at Beverly Hills 90210 i 1996 hadde 200 millioner seere “worldwide”, og at serien gjennomsnittlig ble fulgt av mellom 750 000 og en million dansker per uke i perioden 1995–98 (s. 51). Den eksisterende litteraturen om fjernsynsserier består hovedsakelig av resepsjonsforskning knyttet til kvinners bruk av såpeopera, gjennomført av feministiske medieforskere (særlig på 1980-tallet), eksempelvis Mary Ellen Brown, len Ang, Charlotte Brundson og Christine Gledhill. Klitgaard Povlsens egen posisjon blir i den konteksten en plass mellom de feministiske posisjonene, som har studert populærkultur som et fenomen som enten har et regressivt eller subversivt potensial. Denne forskernes posisjon er et både-og-perspektiv, hvor tilskueren tiltros en aktiv fortolkning, men likevel påvirkes av såpeoperaen.

Klitgaard Povlsens studie er interessant rent metodisk. Hun plasserer seg innenfor den nyere fjernsynsforskningen som representerer en metodepluralisme. Studien favner dermed så vidt at den dekker seerobservasjoner, analyse av produksjon og distribusjonsvilkår, tekstanalyse av utvalgte episoder, tekstanalyse av offentlige tekster om serien, og stiler fra elever i videregående skole, samt kvantitative spørreundersøkelser. Noe av det særpregede metodisk sett er at seerobservasjonene som står sentralt, er foretatt i forfatterens egen stue, og at observasjonene er av forskerens egne barn og deres venner. Observasjonene danner i første rekke forfatterens fortekst og implisitte referanse, mens hennes analyse av 128 stiler skrevet av unge på videregående skole (utvalgt av et materiale på 300 stiler), er det viktigste, og best utnyttete, empiriske materialet. Boken er mest spennende som resepsjonsstudie, og tilskuerposisjonene og bruken av serien er de meste interessante funnene.

Hvordan forholdt så de unge dansker seg til denne ukentlige, amerikanske ungdomssåpen? (Selv om serien ennå produseres, dekker studien de første syv sesongene og resepsjonen i Danmark 1992–97). Svaret er: Både med ironisk distanse og innlevelse. Elevenes stiler avdekker at Beverly Hills 90210 er serien de unge dansker elsker å hate. Ambivalensen i tilskuerposisjonene kommer godt fram, og Klitgaard Povlsens påpekninger av den empatiske innlevelsens forutsetning for det ironiske er gode. I det hele er hennes behandling av kjente og sentrale begrep som ironi, pastisj og refleksivitet gode og instruktive.

Morsomme er også iakttakelsene av at de unge på den ene siden “avslører” serien som fiksjon, og ikke som representasjon av virkelighet, mens de på den andre siden plasserer serien som uttrykk for den typisk amerikanske virkeligheten. Som de igjen både tar avstand fra, og tar opp i sin egen kultur. Forfatteren ser ikke sine studieobjekter som passive mottakere, men som aktive fortolkere, og hun er opptatt av den “lyst” seerne skaper i fortolkningskonstruksjonene. Inndelingen av seerposisjonene etter alder og kjønn er her interessante. Hun beskriver skiller i alder hvor seerne går fra innlevelse (9–12 år), via mer distanserte blikk på seriens framstilling av mote og stil (12–16 år), til en ironisk og kompetent lesning (17–23 år). Skillet mellom kjønnene går, ikke uventet, på større grad av innlevelse hos jentene, og større ironisk distanse hos guttene, og samtidig er dobbeltheten i tilskuerposisjonene sentrale funn.

Et annet interessant område som inngår i bokens analyse, er fjernsynsseriens sekundære danske mediekretsløp, i første rekke representert gjennom danske Se og Hør, men også tenåringsmagasiner som Mix og Vi unge. Den kulørte pressens doble speiling av serien er et moment her, men særlig observasjonene av de unges tro på disse medienes troverdighet er interessant: “Så man kan sige, at mens fiktionsbevidstheden omkring selve serien er høj, og de færreste unge ser serien uden refleksive mellomregninger, så ser det ud, som den naive “fortælling” i det sekundære mediekredsløb om personen bag figuren går lige ind uden nogen filter" (s. 134). Dette er konklusjoner forskeren drar på bakgrunn av stilmateriale, men det berøres noe kort i gjennomgangen, og er en påstand jeg gjerne skulle sett bedre oppfulgt og begrunnet. Særlig i dette kapitlet blir forskerens redegjørelse for det empiriske materialet for detaljert på bekostning av plassen som vies analysen av dette materialet.

På samme måte blir næranalysene av enkeltepisoder noe korte og overfladiske. Hovedpoengene knyttet til seriens tematisering av iscenesettelse av kropp og kjønn (et sentralt emne i nyere nordisk fjernsynsforskning), og den innskrevne pastisjen i serien, kommer likevel godt fram. Til det siste er episoden The Unreal World et godt eksempel, det er en parafrase over MTVs Real world- serie, som igjen er en doku-såpepastisj over serier à la Beverly Hills. Dette er innsikter som ikke bare belyser denne konkrete serien, men som med fordel kan anvendes i møte med andre fjernsyns- eller filmprodukter. Særlig bør boken ha et stort potensial hos lærere og lærerstudenter, hvor den også kan gi mer allmenne innsikter i medieanalyse og seriekonsepter. Forlaget (og forfatteren?) har også videregående skole som målgruppe, noe som forklarer at boken totalt sett oppleves som noe elementær for universitetsbruk. Men som en lettlest og morsom innføring både til såpeserier, ungdom og medieresepsjon, og ikke minst praktisk metodebruk, anbefales boken. Unødvendig og irriterende er rusk i litteraturhenvisninger hvor kilder som siteres, ikke finnes i litteraturlisten eller har feil årstall. Sidehenvisninger savnes også.

Nesten mest imponerende er det tekstanalytiske materialet, synliggjort som vedlegg til boken, hvor forfatteren gir 197 (sic!) resyméer av episoder. Det er grunn til å tro at forfatteren også har sett noen av de neste sesongenes 64 episoder også, noe som viser forskerens utfordring når det gjelder studier av serials. Høydepunktet i boken er likevel et sitat fra beskrivelsen av forfatterens sønn i en skoleårbok: “Tavs forældre er vistnok meget kloge. Hans mor lever vist af at se Beverly Hills 90210.” En gjenkjennelig kommentar for mange av oss som jobber med bildemedier. Boken viser oss dog at det kan komme noe godt ut av det.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon