Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Allmenkringkastingens autoritet

Professor, Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU

Espen Ytreberg (1999): Allmennkringkastingens autoritet – Endringer i NRK Fjernsynets tekstproduksjon 1987–1994, Oslo: Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

Espen Ytreberg har levert en avhandling som er stoffrik og selvstendig, og bringer fram interessant nytt materiale. Den kan beskrives som en produksjonsstudie, i og med at et sentralt siktemål er å forstå fjernsynets programmer, dets tekster, i sammenheng med disse tekstenes produksjonsprosesser. Produksjonsprosessene undersøkes konkret, basert på 31 intervjuer med programansvarlige på ulike nivå, fra direktører til programsekretærer og programledere, nåværende og tidligere. I tillegg til intervjuene utgjør NRK-dokumenter av ulikt slag sentrale kilder. Med bakgrunn i dette materialet og solid kjennskap til den (sparsomme) internasjonale forskningen innen produksjon av fjernsynstekster kan Ytreberg presist beskrive de valg, intensjoner og overlegninger som ble gjort under programproduksjonene på NRK. Han stopper imidlertid ikke med enkeltprogrammene og deres institusjonelle produksjonsprosesser, men ser dette i sin tur ut fra et overordnet perspektiv på NRKs konkurransesituasjon i den aktuelle perioden, hvor public service-fjernsynets utvikling populært kan beskrives som en overgang fra public til service, når fokus legges på seertall på en ganske annen måte enn tidligere i NRKs historie.

Med et så bredt siktemål er det naturlig at Ytreberg har måttet begrense seg til nærmere analyse av noen utvalgte tekster. Han undersøker Dagsrevyen og fredagsunderholdningen tidligere og senere i perioden, og ser i tillegg på overgangene mellom programmene. Konsentrasjonen om fredagskveldene har sammenheng med at her stod konkurransen NRK/TV2 særlig sterkt. Ytrebergs tekstutvalg rommer faktagenrer som nyheter, blandingsgenrer som de populærjournalistiske showene og rene underholdningsprogram som O.J. ute på prøve.

Hva gjør så Ytreberg med de tekstene han analyserer? Det spørsmålet som særlig stilles i analysene, er spørsmålet om autoritet. Ytreberg forfølger en tese om endringer i autoritetsstrukturen, og undersøker hvilke former for autoritet som står på spill i de ulike fjernsynsprogrammene, og hvordan autoriteten endrer karakter. Også dette er en relativt original innfallsvinkel, akkurat som valget av fokus på forholdet produksjon – tekst er det. Disse valgene er sterkt medvirkende til å gi avhandlingen det nyskapende og selvstendige preget den utvilsomt har.

Ytrebergs overordnete problemstilling om hvordan NRKs allmennfjernsyn påvirkes av den kommersielle konkurransen er spesifisert i følgende tre under-problemstillinger (s. 7):

Hvordan bidro NRK Fjernsynets overgang fra tilnærmet monopol til konkurranse til å endre måten tekstproduksjonen ble organisert på? Hvordan bidro overgangen til å endre NRK Fjernsynets legitimering av tekstproduksjonen innad, altså overfor NRK-aktørene selv?

Hvordan bidro overgangen til å endre den måten NRK Fjernsynet legitimerte seg utad på, gjennom konstruksjonen av personlig autoritet (personers autoritative framtreden) i tekstene?

Allerede her skjønner leseren at legitimitet og autoritet vil være nøkkelbegreper i analysen. Max Weber utgjør et sentralt utgangspunkt for begge disse begrepene, og det redegjøres for den videreutvikling i forståelsen av dem som har skjedd etter hans tid. Ytreberg legger vekt på at NRK Fjernsynets legitimeringsprosesser går to veier, både innad i organisasjonen for å skape tilslutning til endringene som settes i verk, og utover mot samfunn og offentlighet. I denne siste betydningen understreker Ytreberg at fjernsynstekstene selv spiller en legitimerende rolle for institusjonen NRK. I forhold til denne videre drøftingen av legitimiteten setter Ytreberg autoritetsbegrepet i sentrum. For å forstå autoritet er Richard Sennett en viktig inspirasjonskilde i tillegg til Max Weber. Weber skiller mellom autoritet av typen tradisjonell, legal og karismatisk. Sennetts begrep om den autonome autoritet er beslektet med Webers legale autoritet. Begge refererer til de moderne byråkratenes profesjonelle maktutøvelse, men Sennett er mer opptatt av de sosialpsykologiske realitetene, og vektlegger den autonome autoritetens selvtilstrekkelighet. Slike autoriteter kan dømme andre, men er selv upåvirkelige for andres dom, og utstråler uforstyrrelig ro og selvkontroll. Sennett understreker at autoritet er en relasjon basert på ulikhet. Noen har, noen mangler. En annen sentral autoritetskategori for Sennett er paternalisme – “the analogy of false love” – autoritet forkledd som kjærlighet, men Ytreberg finner dette begrepet lite egnet til analyse av fjernsynets autoritetsrelasjoner.

I den sosiologiske tradisjonen etter Weber er maktaspektet helt sentralt. Autoritet dreier seg først og fremst om sjansen for at undersåtter vil adlyde. Autoritet er den type makt som undersåtter underordner seg frivillig. Det er verdt å merke seg at ingen av disse hovedkildene er opptatt av tekstlig autoritet. Ytreberg sier at autoritet i tekst dreier seg om forsøk på å skape tilslutning og tegne et positivt preget bilde av NRK. I det analytiske arbeidet ser han dermed på personlig autoritativ framtreden, og først og fremst programlederne. Ytreberg går nøye inn på diskusjonen om autoritetstap for allmennfjernsynet, og argumenterer mot den forståelsen sentrale danske medieforskere har brakt til torgs. Meyrowitz og Goffman står sentralt i disse diskusjonene. Ytreberg ser det imidlertid slik at autoritet i tekster ikke tapes, men den tar nye former. Tekstanalysene viser hvilke former autoriteten i NRK Fjernsynet tar. Dermed nærmer vi oss avhandlingens resultater.

Ytreberg viser hvordan den økte vekten på konkurranse og seertall svekket NRK som et profesjonsbyråkrati. Utviklingen fant ikke sted uten kamp. Faglige, journalistiske vurderinger av form og innhold i enkeltprogrammer ble utfordret av de nye tenkemåtene hvor det i mye større grad planlegges større programflater enn enkeltprogrammer. I kapitlet som beskjeftiger seg med overgangene mellom programmene, dokumenteres økt vektlegging på trailere og selvannonsering, og ikke minst er weekendvert-konseptet gjenstand for en grundig analyse. Denne viser hvordan weekendvertene i sin henvendelsesform overfor seerne beveget seg bort fra en mer formell, distanserende autoritet og over mot en individualiserende, karismatisk autoritet. Ved hjelp av redskaper fra diskursanalysen kan Ytreberg påpeke ganske presist hvordan dette skjer. Weekendverten skulle framstå som en venn, en man kunne tenke seg å invitere inn i stua til en kopp kaffe og ha en hyggelig fredagskveld sammen med.

Både analysene av Dagsrevyen og de populærjournalistiske showene (Par-i-bol (Lotte-Lise Folge og Lars Jakob Krog 1992) og Rondo (Petter Nome 1994)) konkluderer når det gjelder autoritetsstruktur med at de uttrykkene for autoritet som seerne i høy grad kan forventes å ha sin oppmerksomhet rettet mot, reduseres, mens uttrykk med lav seeroppmerksomhet opprettholdes. Programlederne oppfører seg rett og slett ikke som autoriteter i mer gammeldags forstand. Den klassiske “Reporterrøsten” som vi kjenner fra f. eks. Filmavisen er forlatt til fordel for mer “samtaleaktige” måter å snakke på. Men programlederne har fortsatt kontroll over programmene ved hjelp av blant annet kontekstualisering og turtakingskontroll. Samme hvor intim, personlig og vennlig programlederen ønsker å framstå som, er vedkommende like fullt den instansen som har myndighet til å angi vinkling for samtalen og summere opp, samt fordele ordet og lede samtalen. Denne autoritetsutøvelsen er, slik Ytreberg ser det, mindre åpenlys, men det er like fullt snakk om utøvelse av autoritet. Slik belegger Ytreberg synspunktet sitt om at autoritet ikke tapes i fjernsynstekster, men antar nye former.

Når det gjelder fredagskveldens mer eksperimenterende underholdningsprogram, har Ytreberg konsentrert seg om The show (1992) og O.J. ute på prøve (1994). Otto Jespersen er en sentral person i begge. The Show kom i stand ved at en gruppe unge programskapere med interesse for fjernsynssatire fikk relativt fritt spillerom, ettersom NRK trengte å styrke sin stilling blant den unge, velutdannete bybefolkningen. The Show ble realisert i en produksjonsmodell med et mer fritt stående produksjonsteam, og gikk på lufta atskillig mer rufsete i lyd og bilde enn det NRK vanligvis presenterte. I O.J. ute på prøve ble det satset bevisst på personen Otto Jespersen, mens det mer frittstående produksjonsteamet han tidligere hadde vært en del av, mistet betydning. Otto Jespersen fikk mye å si for programmenes utforming, dog utfra målsettingen om at dette skulle være et bredere program, som skulle legitimeres utad både som seermagnet og som fjernsynssatire. Mens satiren i The Show kanskje først og fremst rammer selve fjernsynsinstitusjonen, harselerer O.J. ute på prøve primært over programlederfunksjonen.

Ytreberg dokumenterer godt den risiko Otto Jespersens intervjuobjekter plasserte seg i. De måtte være fullstendig på det rene med at O.J. var kongen, og deres eneste funksjon var at dette skulle komme fram. Dette er et godt satirisk poeng, men de intervjuobjektene som prøvde å svare med kvikkheter når de ble gjenstand for programlederens manglende respekt, og i det hele tatt prøvde å gjøre noe annet enn å svare med enstavelsesord og smile, kunne komme ganske ille ut. Like fullt finner Ytreberg at satiren i hovedsak rammer programlederen selv og i mindre grad gjester som (det kvinnelige) likestillingsombudet og (den kvinnelige) barneministeren. Man aner skyggen av en kjønnsdimensjon som verken er tematisert av programlederen i O.J. ute på prøve eller av avhandlingens forfatter.

Dette aspektet med parodi på programlederrollen formulerer Ytreberg som “en distansering fra formell og karismatisk autoritet”, når det gjelder The Show, mens i O.J. ute på prøve er ikke denne distanseringen like gjennomført, og programlederrollen innehar elementer av karismatisk autoritet.

Ytrebergs avhandling framstår som ryddig og oversiktlig i sin konsentrasjon om autoritet i tekst. Spørsmålet er interessant diskutert, men oppleves ikke som uttømmende behandlet i avhandlingen. Hvis autoritet i sin kjerne dreier seg om å adlyde, å underkaste seg makt frivillig og med glede, i hvilken forstand kan vi da snakke om autoritet i tekst? Er ikke begrepet om troverdighet like velegnet? Det lar seg da også lett knytte til den retoriske tradisjonen, som har den fordel at det grunnleggende dreier seg om tekst og overbevisning, mens Weber og Sennett ikke har levert tekstteorier, men er konsentrert om samfunnet som sådan. Vi vet fra flere empiriske undersøkelser at Dagsrevyens reportere har skåret høyt på troverdighet. Ytreberg er selvfølgelig ikke den eneste som har snakket om autoritet i tekst, og han gjør godt rede for denne tradisjonen, men den er først og fremst koplet til nyhetsmedier og journalistikk. Det er i slike tekster at publikum “adlyder”, i den forstand at de er villige til å ta for sanne de virkelighetsrepresentasjoner som nyhetsjournalistene presenterer. Hvilke “autoritetsstrukturer” gjelder for underholdningsprogram? Hvis O.J. kan sies å besitte personlig autoritet, er det i en helt annen forstand enn Dagsrevyens Ingolf Håkon Teigene. Otto Jespersen framstår heller ikke med en enhetlig identitet i programmene sine. Han framstår som herskesyk inntil det parodiske i sine intervjuer, men kan i neste øyeblikk ha rollen som kanarifuglmyrdende uteligger i en innklipt sketsj. Hvilke konsekvenser har disse identitetsskiftene for hans eventuelle personlige autoritet?

Om ikke emnet tekstlig autoritet oppleves som uttømmende behandlet hos Ytreberg, er det like fullt mange interessante innspill å hente i hans avhandling. Også sluttkapitlet peker på mange viktige problemstillinger som kan stimulere til videre forskning. For eksempel understreker Ytreberg retten til en fasade. Han drøfter intimisering i fjernsynet, og advarer mot at programledere oppfordrer medvirkende til “bare å være seg selv”. Ingen “er seg selv” på fjernsyn. Selvrepresentasjonen blir uvegerlig preget av konteksten, også for programlederne. Det dreier seg om å sette egne emosjoner i scene på en fjernsynsrelevant måte, det dreier seg om å ha evnen til å konstruere en intim fasade, og dette poenget burde etter Ytrebergs mening ikke underkommuniseres til intervjuobjekter og gjester i fjernsynsshow. “Det trengs kritikk av karismaens illusjoner, det trengs kritikk av den distanserende autoritetens ansvarsfraskrivelse, og det trengs en påminnelse om retten til å framstå med en fasade som muliggjør sosial beherskelse og sikrer omdømmet til dem som medvirker i programmene” (s. 299). Kloke ord – og dem er det mange av i denne avhandlingen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon