Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ungdom, filmkritikere og vold i bildemediene: Intervju med forsker Hilde Pape

Signe Brandsæter er cand. philol i medievitenskap og jobber som fagreferent i medievitenskap ved Universitetsbiblioteket i Oslo

På et filmkritikerseminar arrangert under Tromsø Filmfestival i januar i år, presenterte forsker Hilde Pape en rapport som hun og to andre forskere fra NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) hadde skrevet om ungdom og vold i bildemediene. Denne rapporten inneholdt resultater og bearbeiding av materiale fra en undersøkelse foretatt blant 1400 ungdomsskoleelever i tre norske kommuner, der ungdommene blir spurt om preferanser, forbruk og oppfatninger omkring medievold. Undersøkelsen ble foretatt på oppdrag fra Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene. Tall i rapporten viser blant annet at høykonsumenter av medievold i langt større grad enn andre unge får lyst til å slåss etter å ha sett voldsscener i mediene. Rapporten forårsaket stor debatt blant filmkritikerne under seminaret og senere i en rekke aviser. I mai publiserte Pape en kronikk i Aftenposten, der hun også presenterte funn fra undersøkelsen. Kronikken ble etterfulgt av to motinnlegg, fra journalist Øystein Hagen og senere medieviter Anne Gjelsvik, som begge – dog på ulikt grunnlag – var kritiske til Papes uttalelser og forskning. Norsk Medietidsskrift har snakket med Pape om selve undersøkelsen og om den etterfølgende aviskronikken.

  • – Undersøkelsen og den påfølgende rapporten ble bestilt av Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene. Hvilke politiske konsekvenser mener du resultatene fra undersøkelsen bør få?

  • – Det er et vanskelig spørsmål. For det første synes jeg resultatene i og for seg er lite oppsiktsvekkende. Det handler om å dokumentere kunnskap som man har mye av fra før, også fra undersøkelser som er langt mer omfattende og grundigere enn den studien som jeg har hatt i oppdrag å gjøre. Jeg mener at jeg som forsker verken kan eller ønsker å gjøre noe mer enn å vise et empirisk grunnlag, og politiske konsekvenser som f eks strengere sensur eller høyere aldersgrenser, velger jeg å overlate til andre. Jeg har ikke spesielt sterke synspunkter på det heller. Jeg er ikke medieforsker, snarere en ungdomsforsker. Men jeg synes at debatten trenger å åpnes opp i større grad enn det man har gjort hittil, og at man kanskje bør sette noen inn for å overholde regler som allerede gjelder og som ikke er spesielt kontroversielle.

  • – Hvis man setter hensynet til den kunstneriske ytringsfriheten opp mot de sårbare seergruppene som dere omtaler i undersøkelsen, hvor skal da grensen gå mellom denne ytringsfriheten og sensur?

  • – Jeg som forsker har ingen kompetanse til å uttale meg om dette. Mitt bidrag er å formidle både egen og internasjonal forskning på området; forskning som viser at det er en sammenheng mellom voldseksponering i mediene og aggressiv adferd blant unge, og som viser at det særlig er enkelte grupper som er mer sårbare enn andre.

  • – Nå i ettertid, ser du noen svakheter ved undersøkelsen?

  • – Det er flere åpenbare svakheter ved spørreskjemaet vi har benyttet. Jeg har ikke selv konstruert det, og jeg ville nok gjort ting på en nokså annen måte enn det som forelå da jeg kom inn i prosjektet for å gjennomføre analyser av materialet, skriving av rapport osv. En av de mest åpenbare svakhetene er selvfølgelig at det ikke skilles mellom medievold som handler om virkelig-hetsvold og den som handler om fiksjonsvold. Men med alle sine svakheter så er dette likevel den eneste undersøkelsen av sitt slag i Norge.

  • – Hvorfor mener du at mangelen på et slikt skille mellom virkelighets- og fiksjonsvold er en svakhet?

  • – Når man spør unge mennesker “hvor ofte ser du vold i bildemediene?”, så er dette altfor generelt formulert. Selv ville jeg sannsynligvis svart at jeg ser vold i bildemediene hver eneste dag, fordi jeg er glad i å se på nyheter. Samtidig tror jeg ikke de unge har tenkt så langt, men jeg synes det er nærliggende å tenke i den retningen. Det ser i stor grad ut til at de har svart ut fra underholdningsvold når de har besvart spørreskjemaet. Til tross for at nøkkelspørsmålet er altfor generelt formulert, så avtegner det seg likevel klare sammenhenger. Og hadde man tolket spørsmålet i alle mulige retninger, hvilket det kanskje åpner opp for, så ville man ikke funnet noe systematikk i materialet ved nærmere analyse. Det gjør vi altså likevel, og systematikken vi har funnet er helt i samsvar med annen forskning på feltet.

  • – Er det mulig å se mediepanikken i samfunnet når det gjelder vold i bildemediene som en slags kulturkamp mellom ulike intellektuelle nivåer i befolkningen?

  • – Jeg vet ikke om det er åpenbare skillelinjer på dette området. Jeg har likevel inntrykk av at mange, kanskje først og fremst de med en eller annen slags fagkompetanse som berører dette feltet, inntar et mellomstandpunkt i debatten. Jeg tenker da på fagfolk som f eks barnevernsarbeidere, psykologer osv. Samtidig har jeg inntrykk av at det på et mye mer folkelig plan eksisterer nokså forenklede forestillinger om at medievold tillegges mye større betydning enn det som er berettiget. På den annen side tror jeg at de som benekter at medievold kan ha skadelige virkninger også tilhører de intellektuelle; filmfolk i særdeleshet. Så mitt inntrykk er at denne konflikten er mer komplisert enn bare å skille mellom ulike intellektuelle lag.

  • – Er det mulig å se den samme mediepanikken som et symptom på en generasjonskonflikt; at unges forbruk av medietekster som inneholder ulik grad av vold gjør dette som en reaksjon mot eller i opposisjon til foreldregenerasjonen?

  • – Det vil jeg tro er et fruktbart perspektiv. Men i tillegg tror jeg at barn og unge er mer påvirkbare og mer sårbare enn det voksne mennesker er. Samtidig har voksne en tendens til å tro at ugunstige virkninger i forhold til medievold kun gjelder de som er yngre enn dem selv. På denne måten settes det også et aldersperspektiv på debatten hvor aldersforskjellene kanskje overdrives. Det som er av sosiale problemer er på en måte alltid knyttet til ungdom, og det kan kanskje stilles spørsmålstegn ved dette; om det er medievold eller om det er andre faktorer som spiller inn.

  • – Rapporten bærer preg av effektforskningstradisjonen. Ville ikke en mer medieetnografisk tilnærming, med kvalitative dybdeintervjuer med ungdommene i undersøkelsen, gitt mer nyansert og grundigere kjennskap til ungdoms forhold til medievold, deres forståelse av ulike typer vold, ulike typer medier osv? Gir ikke et spørreskjema en veldig forenklet beskrivelse av mer kompliserte sammenhenger?

  • – For det første vil jeg ikke beskrive min egen forskning som effektforskning. For det andre, så er det grunnleggende spørsmålet hva hensikten med en slik undersøkelse er. Det å få innblikk i unge menneskers forståelse og fortolkning av den volden de ser i bildemediene er en helt annen type problemstilling enn den vi har jobbet ut fra i denne undersøkelsen, men som har sin helt åpenbare berettigelse. Mitt prosjekt har vært et helt annet, hvor vi har kartlagt ungdoms medievaner, og jeg mener at dette ikke er konkurrerende perspektiver, det er tilnærmingsmåter som gir svar på helt ulike spørsmål, og da må man tilbake og vurdere om noen spørsmål er riktigere eller galere enn andre. Det er der den diskusjonen bør føres, mener jeg. Det er også viktig å huske at dette ikke er en stor undersøkelse. Det er et mindre, mer utrednings-preget arbeid som ikke tar for seg de mer kognitive sidene ved problemstillinger omkring unge og vold i bildemediene. Undersøkelsen har heller ingen ambisjoner om å foreta et vitenskaplig løft på internasjonalt nivå, og må tas for det den er.

  • – Dere legger stor vekt på kjønnsforskjeller i rapporten og i selve undersøkelsen. Dere hevder bl.a. noen tradisjonelle reaksjonsmønstre knyttet til kjønnene som et viktig skille mellom ungdommenes forhold til medievolden.

  • – Hadde det ikke vært vel så interessant å dele i ulike ungdomsgrupper snarere enn en slik kjønnsdifferensiering?

  • – Å skille mellom ulike ungdomsgrupper som risikogrupper og mer normalgrupper kan medføre visse forskningsmessige problemer. Hvis man snakker om ekstremgrupper, så er de tallmessig så få at det statistisk sett er vanskelig å dele opp materialet. I en slik studie av ekstremgrupper må man dessuten ha veldig store datasett.

  • – Etter kronikken du hadde i Aftenposten i slutten av mai, tydet responsen på at du ble oppfattet som at du hevdet et direkte kausalt forhold mellom medievold og ungdommers voldsbruk i samfunnet.

  • – Jeg synes det er helt klart at jeg i kronikken, som i rapporten, sier at det sannsynligvis handler om effekter som primært rammer mindre grupper blant de unge, særlig sårbare grupper. Og jeg påpeker også i kronikken, som i rapporten, at medievolden sannsynligvis ikke er spesielt betydningsfull og at andre faktorer er adskillig viktigere, men at medievolden på en måte ikke kan friskrives som betydningsløs. Dette poengterer jeg veldig tydelig begge steder.

  • – Hvor alvorlig mener du egentlig at det er at én av fem tenåringsgutter i normalbefolkningen blir slåsslystne etter å ha sett voldsscener på film/video/tv?

  • – Funnet i seg selv trenger ikke å bety så mye. Man kan anse det for å være et uttrykk for følelser, og ikke noe annet. Selv om tallet etter mine begreper var overraskende høyt, så er det ikke nødvendigvis slik at det trenger å gi grunn til bekymring. Men når jeg ser nærmere på materialet, finner jeg at de guttene som svarer slik også peker seg ut ved å være veldig mye mer utagerende og aggressive enn andre. Slik at det er snakk om gutter som ofte tyr til nevene, og hvor det er sannsynlig at en del av dem nettopp tilhører den lille sårbare gruppen med et høyt aggresjonsnivå som tåler medievolden særdeles dårlig. Jeg synes at når det gjelder dette resultatet så må man ha med seg denne tilleggsinformasjonen, og ikke bare se på det som en enkeltstående setning.

  • – I kronikken påpeker du at forholdet mellom medievold og voldelig adferd er komplisert, og at det først og fremst er unge med utageringstendenser som hovedsaklig er i faresonen for påvirkning fra vold i bildemediene. Er det de som faktisk aktivt søker slike stimuli det bør forskes nærmere på?

  • – Jeg tror det spørsmålet kommer an på hva man anser som bekymringsverdig i denne sammenhengen. Dersom man tenker på adferdsmessige effekter, så er det nok slik at det må fokuseres på denne sårbare gruppen med adferdsproblemer som medievolden sannsynligvis bidrar til. Men det er særlig en rekke andre effekter der volden i bildemediene, sammen med det øvrige kulturbildet, bidrar til å flytte grenser som igjen påvirker holdnings-grunnlaget i det brede lag av befolkningen. Så det kommer egentlig an på hva man er ute etter å undersøke. Og det ville kanskje være vanskelig å forstå de mest sårbare uten å se dem i kontrast til de mer robuste.

  • – Hvordan forholder du deg til det tilløpet til debatt som oppstod etter kronikken din i Aftenposten?

  • – Det kom ikke noe svar fra meg til de to innleggene som etterfulgte kronikken min av to grunner. Den viktigste grunnen var at jeg synes kronikken fra Øystein Hagen var usaklig. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle besvare den eller ikke, og skulle jeg ha gjort det så ville jeg ha forholdt meg til én eneste ting, og det er påstanden fra han om at jeg er kjøpt og betalt av oppdragsgiver. Det er helt greit at han sier det, men da krever jeg til gjengjeld dokumentasjon på det. Jeg synes i det hele tatt det er en pussig forestilling. Alle forskere, alle filmskapere for den saks skyld, er betalt av noen. Alle får midler fra et eller annet sted, en eller annen oppdragsgiver, enten det er fra Norges Forskningsråd eller den norske regjering. Det andre Øystein Hagen hadde å fare med bryr jeg meg ikke noe særlig om. Jeg betraktet det som uten faglig hold, og jeg anså det heller ikke for å være særlig velartikulert. Den andre grunnen til at jeg ikke besvarte innleggene som etterfulgte kronikken min, var at det var sommerferie.

  • – Har undersøkelsen, etter din mening, blitt gjennomgående tabloidisert i pressen?

  • – Jeg synes det har vært to varianter av oppslag. Den ene er den hvor det slås fast at medievolden er årsaken til aggressiv adferd blant unge. Den andre varianten er den stikk motsatte, der medievolden framstilles som fullstendig “frikjent som dårlig påvirkning”, som var en av de overskriftene som kom i kjølvannet av rapporten; en overforenkling jeg mener i og for seg ikke er noe uvanlig i pressen på noe felt.

  • – Hagen sier også i sin kronikk at “de (forskerne, red. anm) har akseptert å undersøke en sammenheng som kunst – og medieforskning for lengst har god dokumentasjon på, er usann”. Hva er din kommentar til denne uttalelsen?

  • – Han tillegger disse synspunktene andre enn seg selv, og det er umulig å vite hva slags dokumentasjon han refererer til.

  • – Hagen trekker inn medienes katarsisfunksjon i forhold til seerne, som en slags dampventil i samfunnet. Har dette perspektivet noe for seg i den sammenhengen vi her forholder oss til, nemlig undom og deres relasjon til vold i bildemediene?

  • – Av det som finnes av forskning er det ingenting som tyder på at den teorien er berettiget. Tvert imot.

  • – Det andre motinnlegget til kronikken din kom fra Anne Gjelsvik, som har forsket på filmkritikeres forhold til vold i film gjennom analyse av en rekke kinoanmeldelser. Hun tar filmkritikerne i forsvar, og mener at den motvillige holdningen fra dem som du har skissert ikke stemmer overens med hennes funn.

  • – Jeg har ikke grunnlag for å snakke om filmkritikere generelt. I kronikken skriver jeg konsekvent “enkelte filmkritikere”, “noen filmkritikere” eller “mitt inntrykk er” i forhold til den konkrete forsamlingen som jeg møtte på seminaret i Tromsø under årets filmfestival. Jeg har derfor forsøkt å være veldig varsom med å generalisere. Jeg kan bare referere til det inntrykket jeg fikk i Tromsø, et inntrykk som jeg også har fått seinere. Men det er kanskje de argeste filmkritikerne som tar ordet i en slik debatt, mens de med et mer nyansert synspunkt lar det være.

  • – Gjelsvik legger fram påstanden om at ungdom ved å se mye film og video ikke nødvendigvis er i en risikogruppe, men snarere utvikler en kompetanse på hvordan å forstå levende bilder. Hun mener at den likegyldigheten som ungdommene i undersøkelsen gir uttrykk for i sitt møte med volden i actionfilmen, istedenfor kan bety at de leser actionfilmen med en “mediekompetent distanse”. Hva er din kommentar til dette?

  • – Jeg lurer på hva slags status uttalelsen hennes har; om hun refererer egne tanker og refleksjoner, eller om dette er forskningsbaserte og dokumenterte utsagn. Jeg er også usikker på om det er slik at man blir det hun kalier “mediekompetent” av å se veldig mye tv og video. Dessuten vet jeg ikke helt hva det innebærer – det hun kalier “høy mediekompetanse”. Det er for meg et veldig uklart begrep. Man må gjerne mene at barn og unge har en sofistikert forståelse av de ulike nivåer av fiksjon og virkelighet innen film og fjernsyn, men jeg mener det gjenstår å se – og her vil det sikkert også være stor grad av individuell variasjon – om de som er spesielt sårbare for påvirkning i negativ retning har den analytiske forståelsen av det de ser. Om det er hensynet til disse mest utsatte som skal gå foran, så mener jeg det er en politisk prioritering.

  • – Råder det en omvendt mediepanikk blant filmkritikerne, forstått som at de nekter å se at det de beskytter som kunst også har mer problematiske sider?

  • – Mitt inntrykk er at det nok er grupper innad i filmmiljøet – både kritikere og andre – hvor det er en ganske uttalt benekting av at vold i film kan være skadelig. Det virker som de lukker øynene for eventuelle ubehagligheter i forhold til noe så edelt som en kunstart.

Pape, Hilde m fl (1998) Ungdom og vold i bildemediene , Rapport nr 1, Oslo: NOVA

Pape, Hilde (1998) “Filmkritikernes forunderlige motforestillinger”, kronikk i Aftenposten 25. mai

Hagen, Øystein (1998) “Er forskere klokere enn filmkritikere? “, kronikk i Aftenposten 21. juni

Gjelsvik, Anne (1998) “Film, mediene og andre farer”, kronikk i Aftenposten 12. juli

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon