Sex og vold blir gjerne behandlet som noe problematisk i mediene. Inntrykket er at sex og vold som en last blir overkommunisert, mens sex og vold som en lyst gjerne blir underkommunisert. Sex og vold behandles ikke bare innenfor en journalistisk ramme, sex og vold behandles også innenfor kunstneriske rammer, i skrift, i tale og i ubevegelige og bevegelige bilder. Sex og vold behandles hver for seg og i kombinasjon. Av forskere er en rekke perspektiv blitt anvendt. Sex og vold er blitt analysert som effekter, om medienes formidling kan skape imitasjon, om den påvirker handlinger, og om den fører til lovbrudd er blitt analysert. Sex og vold er blitt behandlet i et kulturperspektiv, det betoner forholdet mellom det mediene formidler og kultur, ideologi, samfunn og individ. Sex og vold er blitt analysert med utgangspunkt i det aktive publikum, det opptrer aktivt i forhold til det mediene formidler, og oppfatter og tolker det på en måte som gir den enkelte mening. Sex og vold er også blitt analysert i lys av økonomiske maktrelasjoner i samfunnet, der det mediene formidler blir tillagt mindre vekt enn eierskap og kontroll med mediene.

Forskere har ambisjoner om å favne temaer som problematiserer laster og lyster, forsøker å peke på skjulte sammenhenger mellom at noen lar seg fascinere av vold og sex, mens andre er målbærere av en avsky. Sex og vold fordrer ikke utelukkende en stillingstaken innenfor en moralsk ramme, den fordrer en teoretisk reflektert behandling innen en kulturell, kontekstuell og historisk ramme. Det var også intensjonen til Norsk medieforskerlag. Vårkonferansen i mai 1998 i Bodø fikk temaet Vold og sex i mediene. Her ble det presentert en rekke innlegg, og et utvalg av disse innleggene fyller dette heftet. Et viktig mål for konferansen var å få fram både det som blir underkommunisert og det som blir overkommunisert i det offentlige ordskiftet, et annet mål var å gi det offentlige ordskiftet et teoretisk perspektiv, og gi den en videre kontekst. Konferansen samlet forskere fra det medie-vitenskapelige felt, fra journalistutdanningen og andre interesserte.

Barbara Gentikow retter et kulturhistorisk blikk på sex- og voldstekster i artikkelen Kroppens eksesser. I denne artikkelen blir begrepet eksesser vurdert, utviklet og brukt for å kaste et historisk lys over sex- og voldstekster. Hun viser at begrepet eksess har flere dimensjoner, en peker på overdrivelse, en annen peker på brudd med allmenne normer og en tredje betoner det spektakulære. Dernest beskriver artikkelen pornografiens og voldens eksesser med flere eksempler, og endelig blir volds- og pornografiske tekster plassert i en resepsjonsramme.

Anne Gjelsvik retter blikket mot hvordan pressens filmkritikere vurderer innslag av vold i anmeldelser av et utvalg filmer fra de seinere årene i artikkelen Rått, rått, rått og innmari godt. Hun drøfter vold som attraksjon med utgangspunkt i motsetningen mellom et publikum som ser på filmvold som noe positivt, og filmkritikere som vurderer vold som noe negativt. Dette gjør hun ved å belyse attraksjon som et formbegrep og som en publikumsverdi.

Lars Arve Røsslands blikk er rettet mot en identifisering av personer som har begått alvorlige lovbrudd knyttet til sex og vold i Pressa, dei kriminelle og vanlege folk, og han diskuterer hva som er blitt anført av argumenter for å identifisere disse på tvers av selvpålagte normer i pressen for helst å unngå identifisering. Røssland argumenterer for å innføre en distinksjon mellom journalisme og kriminaljournalisme for å kunne diskutere forholdet mellom de lovlydige og de kriminelle. Tesen som blir drevet fram er at det er nødvendig å endre fokus fra en debatt om identifisering til en debatt om grenseoppgang mellom de identifiserte og ikke-identifiserte i kriminal-journalistikken.

I siste artikkel Den offentlige angst av Ola Erstad, ser forfatteren med et tilbakeskuende blikk på statlige utspill mot vold i bildemediene, og drøfter i hvilken grad initiativene fører til en reduksjon av voldsinnslag og til å dempe den vedvarende offentlige angsten. Og han spør om hvilken funksjon kampanjene og handlingsplanene har hatt.

Siste års debatt om vold i mediene har engasjert filmkritikere, filmvitere, og forskere i en debatt i Aftenposten. Hilde Pape, ved NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, startet debatten i kjølvannet av et forskningsprosjekt om virkningen av vold i mediene på barn og unge, der hun gikk ut mot filmkritikere og filmfolk. Norsk Medietidsskrift bringer et intervju med Pape der hun kaster et blikk tilbake på debatten.

Foruten temaartiklene rommer dette heftet av Norsk Medietidsskrift også artikler som ikke forholder seg direkte til tema. Wenche Muhleisen har analysert programmet Baluba, og diskuterer om programlederen med rette kan definereres som en postfeministisk heltinne som spiller på et reflektert forhold til kjønn, makt og seksuelle relasjoner i samfunnet.

Svennik Høyer og Øyvind Ihlens artikkel handler om journalister, journalist-rollen og utdanningstilbudet, i artikkelen Journalister utdanning og yrkeserfag. De argumenterer for at profesjonalisering av journalistikken er et viktig mentalt og intellektuelt botemiddel mot markedsorienteringen i dagens massemedier med utgangspunkt i en innholdsanalyse av stillingsannonser og en analyse av utdanningsvalg over tid.

Red.