Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Stumfilmmusikk: Øyeblikkets kunst

Førsteamanuensis ved Institutt for Kunst – og Medievitenskap, Norges Teknisk-Naturviten-skapelighe Universitet i Trondheim

Ann-Kristin Wallengren (1998) En afton på Röda Kvarn – Svensk stumfilm som musikdrama, Lund: Lund University Press

I 1925, da han var på sin første utenlandsreise, skrev Tarjei Vesaas et reisebrev fra Stockholm. Møtet med storbyens hastige rytme ble et sjokk for ham, og filmmediets popularitet var et symptom på storbyens maskinaktige ødeleggelse av folks smak. I sitt reisebrev skrev han: ”Minst 80 kinoar skal her vera, den fornemste heiter so maalande ’Röda Kvarn’, det kunde alle heite, kvenna er dei, som mel sund smaken hjaa folk, og tankane hjaa folk, so dei gaper som tomrom til slutt. ”

Hadde Tarjei Vesaas besøkt Röda Kvarn på Biblioteksgatan midt i Stockholm hadde kanskje reaksjonene hans vært mer forsiktige. Röda Kvarn, som fremdeles er kino den dag i dag, ble åpnet i 1915, og var på 1920-tallet Svensk Filmindustris premierekino. Det var storbyens staskino, der de største filmene fikk premiere. Ikke bare var kinoen berømt for sine storfilmer og sitt vakre ytre, en svensk motsvarighet til de stor slagne amerikanske ”picture palaces”, men også for sitt orkester.

Dirigent Rudolf Sahlberg på Röda Kvarn i Stockholm var den svenske stumfilmmusikkens mest legendariske kapellmester. Han ledet et orkester som på 1920-tallet hadde vokst fra 14 til omkring 20 musikere. Sahlbergs oppgave var å se den kommende filmen før premieren, og deretter velge ut passende musikk fra ulike kilder. Svært få ganger kom filmene til Sverige med spesialkomponert musikk. Musikledsagelsen var som oftest kompilert fra spesielle håndbøker med filmillustrasjonsmusikk, men supplert med svisker fra kunstmusikken forøvrig. Når filmen fikk premiere, ledet han så det store filmorkesteret. Sahlbergs navn kom til å bli tett knyttet til Röda Kvarn, og kinoen fikk ryktet av å være den svenske kino med best musikk. Også utenfor landets grenser var Sahlberg berømt. Sahlbergs musikk var vel tilpasset filmopplevelsen, og det var han som etter sigende innførte et musikalsk forspill før filmen startet.

Rudolf Sahlberg og Röda Kvarn står sentralt i en ny svensk doktoravhandling, En afton på Röda Kvarn – Svensk stumfilm som musikdrama, skrevet av Ann-Kristin Wallengren ved Lunds Universitet. Innledningsvis peker Wallengren på to blinde flekker i filmvitenskapelig forskning. Innenfor stumfilmsforskningen, som siden slutten av 1970-tallet har antatt et nesten industriaktig omfang, har man vært bemerkelsesverdig lite interessert i den musikk som ledsaget de aller fleste filmforestillinger i ”stumfilmstiden”. Innenfor filmmusikkforskningen, som også er i ferd med å bli et stort og spennende felt innenfor filmvitenskapen, har man heller ikke vært særlig opptatt av stumfilmens musikk. Selv om det selvsagt finnes en god del litteratur om emnet, er Wallengrens avhandling et forsøk på å bidra til å gi farge til nesten hvite flekker på kartet. Også i nordisk sammenheng er musikken til stumfilmen et forsømt område, og dette gjør at En afton på Röda Kvarn blir et pionérarbeide i dobbelt forstand.

Ann-Kristin Wallengrens bok er en utmerket innføring til et spennende fagfelt. Med stringens og klarhet gjennomgår hun innledningsvis filmmusikkens teorier, lager en historisk skisse der filmmediet perspektiveres av en gjennomgang av musikalske billedfortellinger før filmens fødsel, peker på melodramateaterets viktige bakgrunn for filmen, og skildrer de ulike forsøkene på å skape fonografer eller andre maskiner som kunne ledsage film med ferdig innspilt musikk. Hun diskuterer deretter de to typene av stumfilmsmusikk i en svensk kontekst. Både den kompilerte illustrasjonsmusikken, som f.eks. Sahlberg ved Röda Kvarn satte sammen til en helhet, og den spesialkomponerte musikken diskuteres. Avhandlingen avsluttes med en serie næranalyser. Først analyserer hun den kompilerte stumfilmmusikken i svenske filmer, med en hovedvekt på Bellman-filmen Två konungar (Elis Ellis, 1925), som fremstår som den rene stumfilm-musical, og deretter nærleser hun den eneste svenske stumfilm med spesialkomponert musikk; Mauritz Stillers Sången om den eldröda blomman (1919) med musikk av Armas Järnefelt. Begge filmene fikk forøvrig premiere på Röda Kvarn.

Ann-Kristin Wallengrens bok er både en utmerket introduksjon til filmmusikk generelt og stumfilmmusikken spesielt, og en historisk studie av svensk stumfilmmusikk. I tillegg har Wallengren en sentral problemstilling og idé som de historiske analysene er ment å underbygge. Med sine historiske skisser og analytiske diskusjoner ønsker hun også å bidra til teoretiseringen omkring stumfilmmusikken, og tar avstand fra de enkle påstandene om at musikkens rolle i stumfilmen var rent illustrativ eller kun med for å motvirke stillheten i lokalet. Wallengren peker på hvordan musikken i stumfilmtiden var bærer av viktig informasjon som skulle gå tapt dersom filmen ble vist helt stum.

Hun viser på en overbevisende måte hvor mange ulike og differensierte funksjoner stumfilmmusikken hadde. Den var ikke bare illustrerende og stemningsskapende, men hadde også viktige dramaturgiske, narrative og strukturelle oppgaver. Ifølge Wallengren kan man dermed sammenligne stumfilmen med musikkdramatikken, som stumfilmen på mange måter var en forlengelse av.

Dette er avhandlingens mest interessante tese, og selv om den forsvares med styrke og klarhet, åpner Wallengren opp for interessante spørsmål som desverre forblir nesten ubesvart. Röda Kvarn presenterte filmene med Sahlbergs kompilat og et orkester på omkring 20 personer, men hva skjedde når filmen et sted på landsbygda ble presentert med en helt annerledes musikk, et annet kompilat, framført av en fiolinist eller en pianist? Variasjonen må i forlengelse av Wallengrens tese ikke bare ha hatt konsekvenser for selve den sosiale og ”estetiske” del av publikumsopplevelsen, men også for avkodingen av filmens dramaturgiske, narrative og strukturelle elementer. Hvordan en slik ”avkodning” kunne variere fra sted til sted, fra by til land og fra land til land, og hvilke konsekvenser det fikk både for tilskuer og film er så å si uutforsket for stumfilmens del, og Wallengren går heller ikke inn på dette i utstrakt grad.

Innledningsvis peker Wallengren på at stumfilmen i altfor stor del har blitt tolket som rent visuelle fortellinger i filmvitenskapen. Musikken og dens rolle er i liten grad blitt gjenstand for oppmerksomhet i næranalyser av stumfilm. Når hun selv vil bøte på dette, faller hun ofte i samme felle, gjennom å betone det rent visuelle i mindre grad enn det musikalske og dramaturgiske. En eksemplarisk stumfilmanalyse burde selvsagt ta hensyn til musikken, og analysere samspillet mellom visualitet, dramaturgi og musikalsk struktur. Spesielt i analysen av Sången om den eldröda blomman mister man imidlertid til tider følelsen at det er snakk om en film; en fortelling som forteller både med bilder, ord og musikk.

Disse invendingene til tross er En afton på Röda Kvarn en bok jeg gjerne anbefaler. I endel noter mangler sidetall, slik at etterprøving og nysgjerrig videre lesning blir vanskeligere enn ønskelig i en doktoravhandling, men ellers er Wallengrens bok eksemplarisk. For alle som er interessert i musikk og levende bilder er boken et viktig bidrag. I nordisk sammenheng er det dessuten et pionérverk. Lesingen gir stadige oppslag, idéer og refleksjoner, og dens litteraturdiskusjoner er helt aktuelle og velorienterte. En afton på Röda Kvam er definitivt en bok å lære av, og som forhåpentligvis kan spore til flere historiske studier og analyser av stumfilmens musikk. En musikk som til tross for sine viktige stemningsmalende, strukturelle og dramaturgiske oppgaver var ”en stundens konst”; øyeblikkets magiske kunst.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon