Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Större våld enn nöden kräver

Professor, Institutt for kriminologi, Universitetet i Oslo

Ulf Dalquist (1998) Större våld än nöden kräver. Medievålds debatten i Sverige 1980-1995.

Borea Bokförlag

Man får en bok i hende. Det er som å få nøkkel til et ukjent hus. Man kjenner ikke forfatteren, kjenner ikke huset og har foreløpig bare nøkkelen å holde seg til. Men den er vakker. Pene farger. Et litt utydelig forsidebilde. Ikke før langt ut i boken forstod jeg at det var en motorsag jeg så. Boken har også et usedvanlig fint tekstoppsett. Maria Svallfors på Boréa Bokförlag fortjener de god-ord hun får helt i innledningen. Samme sted, i forordet, begynner man å få glimt av forfatteren. Jeg synes å skimte en sint ung mann som ikke lenger er fullt så sint. Da han begynte på arbeidet var han

…. övertygad om att svensk filmcensur uteslutande var följden av lika delar kulturelitism, okunskap och småborgerlighet, og det skulle världen tamejfan få veta i min doktorsavhandling.

Då tyckte jag at de blodigaste skräckfilmerna var subversiva angrepp på hyckleri, den borgerliga kulturen och det kapitalistiska samhället. ”Våldsfilmerna” var radikala konstverk där gränserna för yttrandefriheten testades samtidigt som traditionella smakhierarkier sattes ur spel. Förkastade man dessa fantastiska filmer berodde det bara på trångsynthet. Det tycker jag inte längre. Även om det finnes rejält blodiga skräckfilmer som jag fortfarande tycker er lysande, har jag kommit fram til at det meste faktiskt är skräp.

Dette er jo en interessant konklusjon. Men her, i forordet, er faktisk det eneste sted denne konklusjon ytres. Jeg vil komme tilbake til dette. Men først om boken. Den er i fire hoveddeler. I den første, ”Bakgrunn” føres vi gjennom tre korte kapitler inn i temaets forhistorie, og hvordan forfatteren har grepet saken an. Fra Platon, via stadsfiskalen i Kalmar som ubønnhørlig forbød alle filmer der ”porslinskrossing förekom” – slikt foregikk alt for meget i virkeligheten og burde ikke ytterligere oppmuntres via film – og fram til lederskribenter i Dagens Nyheter, har man hele veien bekymret seg for hvilke budskap som formidles. Og man har, som i Kalmar, grepet inn, eller i det minste agitert for inngrep. Grunnen, en grunn jeg synes forfatteren senere forsømmer, angis allerede på s. 16:

Med stor sannolikhet förhöll det sig på samma sätt då som det gör idag; att censur-ingreppen kan betraktas som en spegel av en allmänt omfattad samhällsmoral.

Fordømmelsen av slike som Robert Mapplethorpe Salman Rushdie og mange, mange andre motiveres først og fremst i hva som angis å være verkenes umoralske karakter, ikke i deres potensielle skadelighet. Vi må derfor, mener forfatteren, skille verkets moralske status fra dets potensielle skadelighet. Og selv vil han holde seg til skadeligheten:

I denna studie fokuserar jag i huvudsak på utsagorna om filmen som direkt skadlig och lämnar argumenten om filmernas förargelses-väckande karaktär därhän. I den mån verkens anstötlighet diskuteras, sker dette uteslutande i samband med påståenden om direkta skadeverkningar. Följaktigen behandlas inte fördömanden som uteslutande grundas i påståenden om filmernas amoraliska, obscena eller hädiska (avsaknad av) kvaliteter, (s.17)

Og hva er det da han isteden selv vil gjøre? Det sier han på s. 19. For det første vil han foreta en kritisk gjennomgåelse av hva medieeffektsforskningen har produsert av kunnskap om voldsskapende virkninger av voldsskildringer på film og video. Dernest vil han foreta en analyse for å vise hvorledes dagspressen skaper et helt annet bilde av mediavolden og dennes påståtte virkninger.

Begge deler gjennomføres med stor grundighet. Voldsvirkningene av å se voldsfilmer gjennomgås i Del 2 – Om Medieeffekter. Hovedkonklusjonen er at det ikke finnes noen tilfredsstillende studie som dokumenterer skadevirkninger. I hans ord:

Det kan knappast ha undgått läsaren att jag förhåller mig mycket tveksam till om det går att empiriskt belägga att fiktivt våld föder reellt våld. Naturligtvis går det inte att utesluta att hypotesen att medievåld föder reellt (vold) är riktig och att vi en dag kommer att kunne empiriskt belägga detta. Idag kan man dock knappast påstå att dette är gjort.

Men i media hersker det ikke stor tvil om de voldsskapende virkninger, noe som dokumenteres i Del 3 om medievoldsdebatten. Materialet hans her er 1029 avisartikler fra perioden 1980-1995. Forfatteren inndeler materialet i fem hovedkategorier; overordnede grunner til engasjement mot fenomenet, beskrivelsen af fenomenet, utsagn om hvorledes fenomenet påvirker, utsagn om hvilke konsekvenser det får, og så til slutt botemidler. Det gis en god og grundig beskrivelse av den offentlige forskrekkelse. I et eget kapittel gis dessuten en fremragende oversikt over de retoriske teknikker som anvendes i omtalen av medievolden.

Så langt, så godt. Og det er godt. Godt og grundig. Etter lesingen har man fått god oversikt over både metoder og hovedresultater om voldens virkninger. Selv føler jeg meg overbevist om at det ikke finnes avgjørende bevis for voldsfilmenes voldsskapende virkninger. Like klart synes det å være at avisene systematisk formidler et budskap om at voldsfilmene er voldsskapende. Til sammen gjør dette boken vel verdt å lese, og vel verdt den doktorgrad den bragte forfatteren.

Men når nå dette er grundig fastslått, har jeg lyst til å gå et skritt videre og stille et spørsmål til hele den tradisjon av studier, den sjanger, som denne boken tilhører: Voldsfilmer virker ikke voldsskapende sier noen. Andre kommer til motsatt resultat. Så er da voldsfilmene henholdsvis frikjent eller dømt.

Men jeg kjenner en uro ved begge konklusjoner. Det er en uro ved at diskusjonen om voldsfilmene gjøres til en diskusjon om vold. Det er som om samfunnsforskernes bidrag til mediadebatten ikke kan være annet enn en påvisning av at folk oppfører seg stygt, eventuelt ikke oppfører seg stygt, etter å ha sett eller hørt slike budskap. Og så kommer andre faggrupper inn og sier noe om filmenes kunstneriske kvaliteter, eventuelt mangel på slike. Men med denne tosidige dominans av virkningsstudier og kunstkritikk er det som om vi mister noe av hovedsaken. Det blir ikke plass til andre former for vurdering av disse filmene. Kanskje jeg kunne si det sterkere: Med samfunnsforskernes og kunstkritikeres dominans, er det oppstått en slags språkløshet. Skal vi i vår tid si at noe er bra eller ikke bra, må vi si det i form av utsagn om skadevirkninger eller i dimensjoner om kunstneriske kvaliteter. Og skal vi kartlegge hva folk sier om slike filmer, forsterker vi denne tendens ved nettopp å gi slike virkningsutsagn dominans.

Jeg føler meg overbevist om at Dalquist har rett i at det ikke er påvist økt voldelighet som som følge av å ha sett slike filmer. Men er det noen viktig påvisning? Dalquist ser ut til å mene det. Han avslutter sin bok med dette budskap:

Jag tror att vårt samhälle skulle bli bättre att leva i om vi inte förkastade delar av den kultur andra männeskor konsumerar. Jag tror att vårt samhälle skulle bli bättre att leva i om vi inte talade om för våra barn att de blir dumma i huvudet av saker de tycker är roliga. Jag tror at vårt samhälle skulle bli bättre att leva i om vi försökte förstå denna kultur i stället för att fördöma den. Framför allt tror jeg att vårt samhälle skulle bli bättre att leva i om vi i stället for att bekämpa filmer som vi antar är skadlige lade ner all denna energi på att komma tillrätta med faktiska, odisputabla sociala problem.

Men jag kan naturligtvis också ha fel.

Det tror jeg han har.

Han tar feil fordi påstandene om voldsvirkninger ofte er forsøk på å si noe helt annet.

Mange vil, som jeg, finne det krenkende å se bilder av mennesker som parteres. Det hjelper ikke at det er på film, og kanskje bare triks. Med kropper skal man ikke gjøre slikt og heller ikke vise bilder av det. Men det er ikke i pakt med tiden å si dette, bare i pakt med noen grunnleggende verdier. Vi blir opprørt over å se på at kropper blir partert, og så begrunner vi opprørtheten med at det sikkert er skadelig for andre å se slike filmer. Vi snakker om virkninger, men forsøker å si at dypt forankrede verdier er krenket. Men om jeg har rett, om det mangler et språk, blir det ekstra viktig å lese inn i utsagnene det informantene fratatt sine ord forsøker å si. Det er ikke at filmene er voldsskapende eller kunstnerisk dårligere, det er at de viser noe de ikke burde vise.

Samfunnsforskernes utfordring i denne situasjon må vel være å forstå sine informanters forståelse. Vi kan ikke ta folk på ordet, vi må lytte oss fram til den underliggende mening. Et ord kan i en sammenheng være en kjærlighetserklæring, i en annen dypt degraderende. Fremmede stammers uttrykksformer ville vi neppe oversette bokstavelig, vi ville forstå at bildene de brukte måtte uttrykkes i form av våre bilder, for å få mening for oss. Slik også med utsagnene om medievold. Ulf Dalquists konkluderer i sin bok i et sluttord (s. 235) hvor han uttrykker håpet om å kunne lugna de ängsliga; våld i rörliga bilder är kanske inte så fasansfullt när allt kommer omkring.” Men han legger til at forestillingene om at medievold utvilsomt er veldig skadelig er meget vanskelige å rugge på. Selvfølgelig er de det. Selvfølgelig er de vanskelige å rugge på hvis det er slik at utsagnenes hovedbudskap er noe helt annet, at det slett ikke er voldens voldsskapende virkninger saken gjelder, men at slike filmer krenker det ukrenkelige og derfor ikke burde finnes.

***

Engang hadde galehusene et system med inngangsbillett. Man betalte, og så kunne man vandre rundt og forlystes over synet av de gale. Mer velkjent er hvordan den offentlige henrettelse var folket til stor fornøyelse. Man tok med barn, svigermor og nistekurv, og sørget for å være tidlig ute for å få gode syn- og lytterforhold i det nakken knakk. I en periode har vi med skam tenkt på at oldeforeldrene gjorde dette. Men så snur det igjen. Nylig er det kommet forslag om å sende henrettelsene i Texas over fjernsyn. Domstolene har hittil sagt nei. Jeg har ingen tro på at det forargelige ligger fast. Men det er der, i kjernen for det sosiale liv. Det må ha den selvfølgelige plass i den sosiologiske analyse, såvel som det har det i våre personlige liv. Sosiologene må selvfølgelig være med i moraldebatten. Men i tillegg skal vi analysere denne debatten. Til det trenger vi kategorier egnet til å fange opp moraldebatten, også når debatten ikles fremmedartede språklige former. Kanskje vi har hatt for liten kontakt med teologene. Vi må bidra til formulering og analyse av de moralske kategorier som er i bruk, se hva de er, hva de er forbundet med, hvem som bruker dem, og også analysere hvordan dette skifter fra epoke til epoke. Vi må lytte, og også huske at vi selv er med å skape det språk som for øyeblikket ansees å være det mest gyldige i samfunnsdebatten.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon