Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Spennende bok med skjønnhetspletter

Førsteamanuensis ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo

Stig Finslo (red.) (1998) ”Ved redaktør forstås…" – Redaktørinstituttets status 1998, Årbok for Norsk Redaktørforening, Oslo: Institutt for journalistikk

Norsk Redaktørforening har gitt ut sin første årbok, redigert av Stig Finslo. Ifølge forfatterens forord er hensikten med denne første årboken ”å belyse ulike sider av det spenningsfeltet redaktøren står i mellom lov og etikk – og mellom børs og katedral for den saks skyld”.

Boken har ialt 10 bidrag som spenner over et bredt spekter av emner som alle mer eller mindre har direkte tilknytning til redaktørrollen.

Sigurd Allern er i bidraget ”Redaktøren og den journalistiske egenkapital” opptatt av forholdet mellom mediebedriftenes kommmersielle interesser og redaktørenes journalistiske intergritet. Allerns bidrag er et nyttig innspill i debatten om journalistikkens autonome status i en medievirkelighet som i stadig større grad blir en tumleplass for kapitalsterke investorer. Allern diskuterer også moderne utgaver av problemer med tekstreklame i form av ulike typer annonsebilag i avisene og press fra annonsørene i de nye reklamefinansierte kanalene.

I begynnelsen av Allerns innlegg er det en redaksjonell merknad som gjør det klart at dette opprinnelig var et innlegg som ble holdt på Norsk Redaktørforenings årsmøte. Lignende merknader finnes foran noen innlegg, men årboken er ikke konsekvent på dette punktet. Slike opplysninger er viktige fordi det sier noe om hvilken kontekst de ulike innspillene har kommet i. Nils E. Øy har for eksempel et svært interessant innlegg om den historiske utviklingen av redaktørinstituttet med en påstående tittel om at ”Aldri har så mange vært opptatt av redaktørinstituttet”. Det går imidlertid ikke fram av i hvilken sammenheng dette innlegget er presentert, eventuelt om det er skrevet eksklusivt for årboken.

En annen redaksjonell svakhet med årboken er at den med fordel kunne vært delt inn i klare temabolker. Øy/Allern utgjør en naturlig enhet knyttet til årbokens hovedtema ”redaktørrollen”, mens flere andre innlegg berører spørsmål knyttet til ytringsfrihet. Her har vi for eksempel Francis Sejersteds bidrag ”Informasjonsfrihet og ytringsfrihet”, og Stig Finslos artikkel ”§135a: Vern mot rasisme – eller vern av rasister?”, som er en tankevekkende analyse av mulige langsiktige konsekvensen av Kjuus-dommen. Hele Kjuus-dommen fra Høyesterett er dessuten trykket opp som et eget bidrag i årboken. Hans Erik Matre og Nils E. Øy har et felles bidrag om ”Kritisk søkelys på injurielov og domstolpraksis – også et spørsmål som knytter an til teamet ytringsfrihetens grenser.

Det siste bidraget med tilknytning til ytringsfrihet er en ”skyggerettsak” som Norsk Redaktørforening arrangerte for å belyse forbudet mot filmen ”To mistenklige personer”. Filmen er en dramatisering av en omdiskutert mordsak på Ringerike i 1926, og Høyesterett forbød visning etter en kjennelse i 1952. Begrunnelsen var at filmen brukte ”levende modeller” på en måte som Høyesterett mente var i strid med personvernet. Hele dommen fra 1952 er også trykket i sin helt i årboken. Igjen savner jeg et redaksjonelt grep som setter disse bidragene inn i en sammenheng. Hadde ikke jeg visst om at Norsk Redaktørforening arrangerte et seminar med den før omtalte ”skyggerettssaken” ville jeg fortsatt vært uvitende om det etter å ha lest disse bidragene i årboken. Ja, jeg tro ærlig talt at jeg ville vært ganske forvirret over å lese en ”dom” der dommerne Anne Lise Ryel, Jon Bing og John Stanghelle ”tillater visning”. Jeg ville selvsagt blitt mye klokere av å lese Steinar Hanssons historiske introduksjon om sakens realiteter, men jeg ville fortsatt ikke skjønt i hvilken sammenheng denne innledningen ble presentert. En kort redaksjonell innledning hadde vært ønskelig.

De to siste innleggene i årboken (som er plassert midt blant de før omtalte artiklene om ”ytringsfrihet”), kunne med fordel ha vært plassert under en overskrift som kunne hete ”Pressetikk”. Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold reflekterer over de etiske dillemmaene rundt mediedekningen av Dianas død i artikkelen ”Di” og vi”, og Sven Egil Omdal spør: ”Hva gjør journalistene med barnet i likhaugen? ” Med utgangspunkt i den danske journalisten Jørn Stjerneklars sjelsettende erfaringer fra Rwanda, diskuterer Omdal de mange dilemmaene journalister møter i sin hverdag. Stjerneklar så et lite barn røre seg i likhaugen, trakk det fram og kjørte det til sykehus. Med utgangspunkt i dette spørsmålet spør Omdal hvor grensen går i de situasjonene der en journalist bør velge om de i et gitt øyeblikk skal kaste kamera eller skriveblokk til side for å kunne være et bekymret og handlende medmenneske? Er det etisk forsvarlig å se et barn dø fordi det bryter med journalistrollen å gripe inn i de situasjonene du er satt til å dekke?

Det skorter altså ikke på interessante og gode bidrag i den første årboken fra Norsk Redaktørforening. Jeg ser fram til neste årbok og ønsker meg da en mer velredigert utgave som gjør det lettere for meg som leser å orientere meg i stoffet. Da håper jeg også redaksjonen unngår den pinlige trykkfeilen at sidetallet glitrer med sitt fravær i innholdslisten.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon