Per Torsvik døde i sitt hjem i Kristiansand 20. juni i år. Han ble vel 72 år gammel. Han vil bli stående som Den store institusjonsbyggeren i norsk medieforskning.

Per Torsvik kom fra en pressefamilie. Det var redaktører i et par generasjoner før han – i Fædrelandsvennen og Bergens Tidende, og broren, Tomas hadde også et langt liv som journalist og utenriksredaktør i Bergens Tidende. Per valgte en annen veg, som til å begynne med førte vekk fra pressen. Han studerte statsvitenskap i Oslo og tok magistergraden i 1954. Temaet for avhandlingen var likevel i grenselandet mot pressen: “Statsregulering av næringslivet: oppfatning av reguleringer i tre epoker av norsk politisk debatt". Og etter at den akademiske graden var avlagt, ble han sugd inn av familietradisjonen, og han tilbrakte en tid i Trondheim, i den gamle venstreavisa Nidaros.

Det tok imidlertid ikke så lang tid før han igjen fikk en tilknytning til det akademiske miljøet. Det hadde lenge vært arbeidet for å få til en journalistutdanning og forskning om journalistikk og presseutvikling. Journalistutdanningen kom i 1950 i form av et relativt kort kurs som ble ledet av Carl Just. Da hadde allerede botanikeren, professor Knut Fægri i Bergen, i et foredrag i byens presseforening, pekt på at en journalistutdanning måtte følges av forskning. Fægri mente det nye universitetet i Bergen måtte være et egnet sted for en slik utdanning, men det var i stedet Universitetet i Oslo som tok initiativet. Rektor, juristen Frede Castberg, som hadde vært sentral ved etableringen av statsvitenskap, sa på Norsk Presseforbunds møte i Trondheim i 1952 at pressen burde gjøres til gjenstand for forskning. Forskningsrådet tok opp saken, men det tok ytterligere tre år før noe avgjørende skjedde. I 1955 ble det ved Kronprinsregentens resolusjon nedsatt en komité som skulle “utrede mulighetene for vitenskapelig presseforskning i Norge". Komiteen kom i gang med sitt arbeid i 1956. Leder var professor i sosiologi, Sverre Holm – og sekretær: Per Torsvik. Universitetet i Oslo var skeptisk til å få en praktisk journalistutdanning i fanget, men ville gjerne ta ansvar for presseforskningen. Pressens organisasjoner med Werner Erichsen i spissen, søkte å få både Journalistakademiet og presseforskningen lokalisert sammen med presseorganisasjonene. Men det veide trolig tungt at Kirke- og undervisningsministeren, professor Birger Bergersen, gikk inn for å plassere presseforskningen inn under Det samfunnsvitenskapelige fakultet, som da var under opprettelse ved Universitetet i Oslo. Den 29. august 1958 skrev Det Akademiske Kollegium til Kirke- og undervisningsdepartementet og meddelte at Institutt for presseforskning var etablert (Torsvik 1990). Samtidig fikk Per Torsvik et toårig arbeidsstipend og ble i lang tid eneste universitetsansatte på det nye instituttet. Etter perioden som stipendiat, ble han tilsatt som amanuensis. Eilert Sundts Hus på Blindern var ennå ikke ferdig, og instituttet holdt i noen år til i Løkkeveien 7. Miljøet her er beskrevet av Marit Bakke (1990).

Per Torsviks doble bakgrunn som pressemann og akademiker, gjorde ham til en nyttig brobygger mellom presseorganisasjonene og universitetet. Jeg kjenner ikke til hans posisjon når det gjaldt plasseringen av det nye instituttet – som en del av universitetet eller under en paraply av presseorganisasjonene. Men i den videre kampen om instituttets sjel – skulle det drives seriøs akademisk forskning eller skulle miljøet domineres av pressens ønsker – gjorde Torsvik en stor innsats for å sikre kvalitet og akademisk frihet. Det var ikke bare instituttet Per Torsvik grunnla, men også tradisjonen for en uavhengig, akademisk medieforskning i Norge.

Per Torsvik ble i 1957 knyttet til Valgforskningsprosjektet, og det ble et tett vennskap og faglig fellesskap med Henry Valen (med Institutt for statsvitenskap og Institutt for samfunnsforskning som base) og Stein Rokkan (som i denne perioden var knyttet til Chr. Michelsens Institutt i Bergen). Et viktig resultat av samarbeidet, ble en rapport og en artikkel om partipressens struktur i Norge og sammenhengen mellom avisstyrke og partivalg (Torsvik og Rokkan 1964; Rokkan and Torsvik 1970). Koplingen til valgforskerne styrte Per Torsviks utvikling i retning av kvantitativ analyse. Men han delte også Rokkans interesse for de langsiktige og ikke kvantifiserbare trekk i utviklingen. Det Torsvik har publisert, bærer ikke så mye preg av dette, mens hans forelesningsrekker inkluderte nesten alltid et langsiktig utviklingsperspektiv. Noen mindre artikler om innføringen av fjernsynet plasserer også fjernsynet i en større sammenheng (Torsvik 1965 og 1967).

Mange studenter har for første gang fått en systematisk beskrivelse av det norske mediesystemet gjennom Torsviks kapittel i Det norske samfunn (Torsvik 1968). Den samme typen bred oversikt som Torsvik viser der, var også nyttig i “A guide to Norwegian mass media statistics" (Torsvik 1969). Disse kan sees som forløpere for MedieNorge-prosjektet som i dag finnes ved Nordicom i Bergen.

Kontakten med Rokkan førte til at Torsvik i 1969 ble bedt om å vikariere for Rokkan mens han var ved et amerikansk universitet et års tid. I løpet av det året Torsvik var i Bergen, utarbeidet han en innstilling overfor forskningsrådet om satsing på medieforskning. Initiativet til utredningen var opprinnelig kommet fra Kringkastingsrådet, som i 1968 hadde bedt om å få utredet spørsmålet om mer satsing på radio- og fjernsynsforskning. Torsvik ledet en utredning der Stein Rokkan (som da var kommet til Universitetet i Bergen) og Leif Holbæk-Hansen (Norges Handelshøyskole) også deltok. Utredningsutvalget foreslo at Forskningsrådet skulle opprette et sekretariat som skulle samordne medieforskningen (Torsvik, Rokkan og Holbæk-Hansen 1972). Forskningsrådet fulgte innstillingen og opprettet NAVFs sekretariat for mediaforskning, lokalisert til Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen. Torsvik ble forskningsleder.

Per Torsvik kunne da forlate Institutt for presseforskning i en ekspansjonsperiode. Hans arbeid der hadde sikret instituttets posisjon og framtid. Den faste staben var fordoblet, Svennik Høyer gikk inn i et nyopprettet dosentur, og Anita Werner etterfulgte Torsvik i amanuensis-stillingen.

Per Torsvik tok da i 1972 fatt på arbeidet med å bygge opp en ny institusjon, sekretariatet i Bergen. Trolig hadde det vært Rokkans plan å få Torsvik til Bergen for å bygge opp et fagtilbud innen journalistikk eller massekommunikasjon. Et slikt tilbud hadde ligget i kortene helt siden den opprinnelige planen for samfunnsvitenskapene ved Universitetet i Bergen (den såkalte Myklandkomiteen, som i 1963 hadde lagt fram en “Innstilling om utbygging av de samfunnsvitenskapelige fag i Bergen", der Rokkan hadde vært medlem (se Lerheim 1992)).

I 1972 ble også Nordisk dokumentasjonssentral for massekommunikasjon, Nordicom, etablert. Det opprinnelige initiativet var kommet fra Olof Hultén, men hans samarbeidspartner i Norge, var Per Torsvik. Det var også Torsviks fortjeneste at departementet i 1975 gjorde dokumentalist-stillingen permanent gjennom en bevilgning til Universitetet i Bergen. Torsvik var med i styret for Nordicom i den første, avgjørende perioden.

Også fire andre tiltak har mye å takke Per Torsvik for: Han hjalp til med planleggingen av høgskolestudiet i journalistikk i Volda. Han var en drivkraft i NRKs kontaktutvalg med samfunnsforskningen, som i en lang periode finansierte kringkastingsforskning i Norge. Han var med i arbeidet med å etablere Rådet for anvendt presseforskning (nå: Rådet for anvendt medieforskning) og han var med i Rådet de første to periodene. Og han arbeidet i to faser med Scandinavian Political Studies, han redigerte bind III (1968) og jobbet med omleggingen fra årbok til tidsskrift. Hans evner som redaktør var store, og både hovedfagsstudenter og kolleger har dratt stor nytte av hans evne til å få god struktur på en tekst. Denne egenskapen ble trukket fram av Henry Valen i minnetalen i Per Torsviks bisettelse i Oddernes kapell 29. juni 1998.

Det var etableringen av fag og institutt i Bergen som ble Per Torsviks siste store innsats som institusjonsbygger. Etter at NAVF avsluttet sin finansiering av sekretariatet for mediaforskning, fortsatte virksomheten som et Senter for medieforskning. Per Torsvik var da i en førsteamanuensis-stilling på Sosiologisk institutt/INSS (og etter at storinstitutt var splittet opp, ble mediemiljøet spredt på Sosiologisk institutt og Institutt for sammenliknende politikk) og han var den sentrale personen i Senter-miljøet. Et viktig steg i formaliseringen av virksomheten var opprettelsen av en hovedstilling i kommunikasjon, som ble besatt da Per Torsvik ble utnevnt til dosent i 1978 (en stilling som seinere ble omgjort til professorat).

Etter et initiativ utenfra (blant annet fra Normann Kirkeide i Bergens Tidende), satte universitetsledelsen igang en utredning om muligheten for å opprette et mediefag. Gjennom flere runder av utredninger og komitearbeid, ble det enighet om å opprette et grunnfag i massekommunikasjon og mediekunnskap (nå: medievitenskap) og et Institutt for massekommunikasjon (nå: medievitenskap), som et samarbeid mellom HF- og SV-fakultetet. Per Torsvik var sentral i alt dette arbeidet, og en særlig viktig rolle spilte han som leder for en intern komite på SV-fakultetet der det ble skapt en intern enighet om at fakultetet skulle støtte opprettelsen av et mediefag. Grunnfaget kom igang høsten 1985, med 30 studenter. Instituttet ble etablert fra 1/1-86. Høsten 1987 kom også et samfunnsvitenskapelig hovedfag.

I de minneordene Kjartan Rødland skrev om Per Torsvik i Bergens Tidende (24/6-98) ble det lagt vekt på Per Torsviks omgjengelige form, han var speidergutt fra Fjøsanger, blid sørlending og bergenser. Jada, det var han. Men han var mer. Han har satt varige spor etter seg som institusjonsbygger. Dette kan det være lett å overse. Per Torsvik var ikke den som sto opp og holdt flammende taler i viktige møter eller utøvet makt på en åpenlys måte. Han markedsførte ikke seg selv. Hans form var den lavmælte samtale. Ofte med de mektige, og ofte med et meget klart mål for samtalen. Det blir derfor ikke noe motsetningsfylt bilde av den omgjengelige sørlending og institusjonsbyggeren.

Referert litteratur

Bakke, Marit (1990) "Livet som student på Institutt for presseforskning i 1960-årene", s. 10-12 i Norsk medieforskning nr 1.

Lerheim, Magne (1992) "Stein Rokkan – universitetsmannen", i Bernt Hagtvet (red.): Politikk mellom økonomi og kultur. Stein Rokkan som politisk sosiolog og inspirator , Oslo: ad Notam Gyldendal.

Mykland, Knut (formann) (1963) Innstilling om utbygging av de samfunnsvitenskapelige fag i Bergen, Bergen: Universitetet i Bergen.

Rokkan, Stein , and Per Torsvik (1970) "The Voter, the Reader and the Party Press", ch. 13 i Rokkan (et.al.): Citizens, Elections, Parties , Oslo: Universitetsforlaget.

Torsvik, Per (1954) Statsregulering av næringslivet: oppfatning av reguleringer i tre epoker av norsk politisk debatt , Oslo: Institutt for statsvitenskap 1954 (magistergradsavhandling).

Torsvik, Per (1965) "Fem år med fjernsyn" i Markedskommunikasjon .

Torsvik, Per (1967) "Folk og fjernsyn" i Minervas Kvartalskrift 1 .

Torsvik, Per (1968) "Massemedia", kap. 9 i Natalie Rogoff Ramsøy og Mariken Vaa (red.): Det norske samfunn , Oslo: Gyldendal.

Torsvik, Per (1969) "A Guide to Norwegian Mass Media Statistics", i Scandinavian Political Studie vol.IV.

Torsvik, Per (1990) "Opprettelsen av Institutt for presseforskning", s. 6-10 i Norsk medieforskning nr 1.

Torsvik, Per , og Stein Rokkan (1964) Velgeren, leseren og partipressen (stensil), Oslo: Institutt for presseforskning.

Torsvik, Per , Stein Rokkan og Leif Holbæk-Hansen (1972) Medieforskning , Oslo: Universitetsforlaget (en litt omarbeidet og generalisert versjon av en innstilling som egentlig ble avgitt i 1970).