Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Med fokus på kroppen

Stipendiat ved Institutt for Kunst og medievitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU

Christa Lykke Christensen, Anne Jerslev, John Thorup (1998): Kroppe, billeder, medier, Valby: Borgen/Medier

Sangeren Madonna har i en lang årrekke vært en åpenbar eksponent for den muligheten menneskets kropp har til, etter ønske, å være i forandring, til å endres og formes. Hun har i utallige videoer og opptredener vist at det er fullt mulig å endre stil, utseende og tilsynelatende også personlighet gjennom å iscenesette sin egen kropp. Madonna er imidlertid bare én representant for en generell tendens hvor kropp blir gjenstand for iscenesettelse, en tendens der kroppen blir tillagt skiftende betydninger. Dette er særlig tydelig innenfor fotografi, fjernsyn og film. I en akademisk forstand fører denne tendensen til et uklart forhold mellom begrepene representasjon, kropp og identitet.

Med en slik situasjon mener personene bak den danske boken Kroppe, billeder, medier at det er relevant å spørre ”(…) på hvilke måder kroppen kan være bærer af identitet, og hvad det er for en krop, som sættes i scene i medierne”, som det står bak på omslaget. Gjennom ulike innfallsvinkler er ønsket å analysere den medieformidlede kropp som et visuelt-estetisk uttrykk i en kultur der kroppen øyensynlig ikke lenger representerer noe bestemt. Resultatet er ikke blitt noen faglig tungvekter, men er likevel til tider svært interessant.

Kroppe, billeder, medier er en artikkelsamling med utspring i seminaret ”Krop, medier, visualitet” som ble holdt våren 1997 av Center for Ungdomsmedier ved Institutt for Film og Medievitenskap, Københavns Universitet. Samlingen består av artikkelbidrag fra Bent Fausing, Anne Jerslev og ”vår egen” Tone Kolbjørnsen, samt Niels Brügger, Christa Lykke Christensen, Vibeke Pedersen og John Thorup. Av disse har Christa Lykke Christensen, Anne Jerslev og John Thorup fungert som redaksjon.

Innholdsfortegnelsen viser at man gjennom seminaret har valgt å sette et vidtfavnende fokus på den medieformidlede kropp. Her finnes artikler både om iscenesatte kropper slik de framkommer i motefotografiet, i talkshow’et og i musicalen; om de spektakulære kroppene som fyller science-fiction- og horrorfilmen; dessuten den radikalt manipulerbare kropp slik den framstår i det digitale fotografiet eller i den særegne kjøttkunsten, knyttet til performance. De syv forfatterene har ikke bare valgt å konsentrere seg om ulike typer av kropp, de har også valgt vidt forskjellige strategier for artikkelarbeidene. Noen har foretrukket én-films analyse, noen ser på kroppens posisjon i en rekke av filmer eller fjernsynsprogram, noen har valgt sammenlignende analyser, mens enkelte igjen har holdt arbeidet på et mer generelt teoretisk nivå.

Kroppe, billeder, medier er med andre ord et eksempel på artikkelsamlinger skapt om et felles tema, med ulike bidragsytere. Hvis en slik artikkelsamling fungerer, blir den gjerne berømmet for å vise bredden i et felt, akademisk mangfold, eller en bemerkelsesverdig stringens. Hvis samlingen oppfattes som lite vellykket, blir den gjerne kritisert for å ha for dårlig struktur, eller for å sprike i kvalitet eller vesentlighet. Vanligvis vil man finne noe som både er kilde til ros og kritikk, slik også med Kroppe, billeder,. medier. Boken sett under ett gir imidlertid et meget godt bilde av dagens medieformidlede kropp, og som en artikkelsamling fungerer den etter min mening bra.

Det positive helhetsbildet til tross, finnes det også endel jeg har anmerkninger til. Når det for eksempel i forordet understrekes at man med boken vil fokusere på den medieformidlede kropp i en kultur hvor kroppen som tegn, er tømt for et bestemt innhold – forstått som en kropp og en kultur av i dag – virker Tone Kolbjørnsens bidrag Dans og maskulinitet ganske malplassert i den sammenhengen den inngår i. Artikkelen, som består av nærlesninger av Gene Kellys dans, er i seg selv er interessant og godt gjennomarbeidet, men skiller seg fra resten ved sitt fokus rettet bakover mot historien, og kun dit. I det skiller hun seg for eksempel fra Anne Jerslev, som også vender seg mot fortiden i sitt studie av Hollywoods publicitystills fra 1930-årene, men som i den vellykkede Statuen og mannequindukken kontrasterer det historisk orienterte ved sin sammenligning av filmstjernebildene og dagens motefotografi. Spesielt vellykket er imidlertid ikke John Thorups artikkel.

I Fra dræbermaskine til fødemaskine ser Thorup Arnold Schwarzeneggers kropp i det han har valgt å kalle et teknologihistorisk perspektiv. Med utgangspunkt i Schwarzeneggers science fictionfilmer ønsker artikkelforfatteren å vise at de karakterene østerrikeren spiller, i økende grad gir uttrykk for å ha en følsom og sårbar side i en stadig kamp om en helhetlig identitet. Dette som et resultat av en endring i synet på Schwarzeneggers kropp, fokusert gjennom det teknologihistoriske perspektivet. Dette er etter min mening mye for en liten artikkel, og man sitter igjen med en følelse av at Thorup ikke er helt ferdig med arbeidet sitt. Det uferdige preget kan nok i stor grad også skyldes det layout-messige oppsettet, som stykker artikkelen unødig opp og understreker det fragmentariske som allerede er til stede. Dette i kombinasjon med at Thorup har valgt å følge filmene suksessivt istedet for å se filmene samlet opp mot sitt valgte prosjekt, gjør at man stadig mister interessen og faller ut av lesingen. Dermed begynner kanskje enkelte lesere å tenke på andre ting, som for eksempel hvorfor Thorup bare har tatt for seg filmene Terminator (1984), Twins (1987), Total Recall (1990), Terminator 2 (1992), og Junior (1994). Hvis artikkelforfatteren hadde forklart utvalget med at han ville se på Schwarzeneggers kropp i sin science fiksjonaliserte tilstand – det vil si en kropp påvirket eller formet av teknologi – ville det være enklere å forstå hvorfor han ikke hadde valgt å ta for seg alle Schwarzeneggers sci-fi filmer, som også rommer filmer som Predator og Running Man (begge 1987). Fra Dræbermaskine til fødemaskine er imidlertid den eneste artikkelen i antologien jeg ikke synes fungerer.

En personlig favoritt er Bent Fausings Billeddele, kropsdele, der han tar opp representasjons- og identitetsproblematikk knyttet til det digitale fotografiet og til bilde- og performancekunstneren Orlan. Det er særlig avsnittene om det digitale fotografiet som fenger min interesse. Med det digitale bildet eller post-fotografiet har vi mulighet til å skape ansikter og kropper som aldri har eksistert. Disse ser ut som en av oss, og bildene av disse kan ikke skilles fra fotografier av oss selv, men referenten som før satte avtrykk i fotonegativets emulsjon – referenten som med Barthes kleber til fotografiet – trenger ikke lenger å eksistere. Med digitale bilder blir referenten mental, den innlemmes som en størrelse hos dem som iakttar og opplever bildet. Den fysiske referenten blir byttet ut med en mental idet det digitale bildet simulerer fotografi. Dette fører ifølge Fausing til at det digitale fotografiet simulerer realitet snarere enn å representere den. Fausing knytter sin teoretiske diskusjon til eksempler hentet fra computerkunstnere som Nancy Burson, Anthony Aziz og Sammy Cuchers digitale arbeider. Han knytter den også til pressens bruk av fotomanipulasjon og til manipulasjonseffekter i film. Eksemplene tas i bruk på en slik måte at de både fungerer som illustrasjoner og som vendepunkter som driver diskusjonen videre, på en meget vellykket måte. Det mest interessante er hvordan han binder sammen representasjonsproblematikken representert ved post-fotografiet til den franske performance-kunstneren Orlan mot slutten av artikkelen. Hun har i de senere årene blitt kjent for sine operasjonsperformancer, der hun bedriver såkalt kjøttkunst. Orlan har gjort seg selv til sitt kunstverk, og gjennom utallige plastiske operasjoner har hun som prosjekt å skulle fungere som en levende installasjon. Operasjonene blir videofilmet og overført til gallerier verden over, og performancen i seg selv er styrt av kunstneren som en slags messe. I Orlans tilfelle er det snakk om en ekstrem form for iscenesettelse av kropp, der det i en ytterste konsekvens dreier seg om oppløsningen av kroppen som fysisk referent og som representasjon. Dette knytter Fausing avslutningsvis til kinofilmens interesse for kroppen, særlig den ødelagte kropp. Slik Orlan har gjort det til sin uttrykksform å vise sin kropp i endring fra en tilstand til en annen, og eksponere selve prosessen hvor en framtoning skiftes ut med en annen ved å åpne opp kroppen, fokuseres det i mange av dagens filmer nettopp på samme prosess.

Billeddele, kropsdele ser jeg som kjerneartikkelen i Kroppe, billeder, medier. Fordi Fausing har som utgangspunkt en nokså generell diskusjon som nettopp går på identitet og kroppen som representasjon i et perspektiv både bestående av film, fotografi og ”real life” performance, dekker artikkelen store deler av det feltet som innledningsvis ble skissert opp som antologiens interesseområde. Slik vil man kjenne igjen elementer som ble belyst i Fausings artikkel i mange av de andre sine arbeider, i en ny sammenheng. Ved gjennomlesing av samlingen merkes gjenklangen fra artiklene seg imellom, de utfyller hverandre på en slik måte at de enkelte artiklene faktisk blir mest interessante i lys av de andre. Det er dette som etter min mening gjør Kroppe, billeder, medier til en svært lesverdig bok, en bok som kan anbefales som orienteringslektyre over den medierte kroppens posisjon.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon