Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Journalisters utdanning og yrkeserfaring

Et historisk tilbakeblikk
The educational background of Norwegian journalists and their occupational experience outside journalism. An historical survey.

Det finnes mange myter om manglende kunnskaper hos journaliststanden. Noen redaktører har knapt folkeskolen, andre klarte middelsskolen. Artium ble etter hvert mer alminnelig. De fleste journalister er nå halvstuderte røvere med avbrutte studier bak seg — om det ble så meget. Formell utdanning nevnes ikke særlig hyppig i stillingsannonser i fagbladet Journalisten. Tidligere gikk de fleste pressefolk i “livets skole" gjennom strøjobber og mer seriøst arbeide utenfor mediene. Nå endrer dette bildet seg raskt under en utdanningseksplosjon som setter halve befolkningen på skolebenken.

Denne artiklen illustrerer noen av disse påstandene med data og kommer til enkelte overraskende resultater.

Historical data were derived from five comprehensive collections of short autobiographies written by members of the professional Norwegian media organizations between 1930 and 1990. In this article three variables are related: The educational career of journalists and editors, their work experiences outside journalism and their age when entering the media. Also a content analysis was conducted of job advertisements for four volumes between 1956 and 1990 of the membership organ Journalisten for the Norwegian Federation of Journalists.

The length of education for journalists has been gradually rising with a marked increase for the post-war period. From the late 1970s a small majority has lower university degrees or the equivalents. Still the average education among journalists has not yet reached the standard of full fledged university studies, as for the professions. Journalists with formal training in journalism comprised a quarter of the sample in the 1980s. Professional training in journalism was not asked for by owners or editors at all, and other kinds of formal education was seldom in demand. Instead, experience in journalism – paradoxically – is the most frequent asset mentioned in job advertisements, in addition to unspecified knowledge and personal qualifications. Their rising level of formal education, however, has not prevented journalists from collecting job experience outside the media; on the contrary this is more common today than earlier. To a lesser degree this has delayed job start in journalism, but the average age of journalists is still low. Outside jobs are mainly in teaching. PR has sharply decreased in importance as an occupational sideline for journalists.

INNLEDNING

Utdanningen er det viktigste leddet i en profesjonaliseringsstrategi. Studiet gir innblikk i fagets særpreg: Dets historie, nåværende teorier og de destillerte yrkeserfaringer gjennom generasjoner. Innsikter som ennå er gangbare i dagens gjøremål. Den etterfølgende obligatoriske treningen i vanlige yrkesomgivelser utfyller bildet av den sosiale rollen som kandidatene skal fylle som ferdige leger eller jurister. Som takk for utholdt lang læretid og trofasthet mot yrkets idealer, innvies de i et yrkesfellesskap som både gir materielle fordeler, ideelle forpliktelser, sosial status og en viss beskyttelse mot ytre press i den videre yrkesutøvelse.

Dette er den enkle, men steile profesjonaliseringsveien som flere yrker har prøvd å følge, noen med et visst hell, så som ingeniører og prester. I teoretiseringen om profesjonaliseringsprosessen diskuteres stadiene i institusjonaliseringen. For de tradisjonelle profesjoner – som leger og jurister – kom den høyere formelle utdanningen relativt sent i forhold til yrkets tidlige opprinnelse og praktiske utøvelse. I nyere tid er forholdet delvis snudd på hodet. Psykologi, sosialøkonomi og en rekke andre samfunnsfag ble først utviklet som vitenskaper på universitetene og senere bygd opp som praktiserende profesjoner. Journalistikken står i en interessant mellomposisjon: Et yrke med forholdsvis lange tradisjoner, med enkelte tydelige profesjonelle trekk, men uten en samlende profesjonaliseringsideologi.

Som et moderne yrke er journalistikken mer enn hundre år gammelt og derfor eldre enn mange av de nyere profesjonene som ble nevnt ovenfor. Likevel mangler journalistikken egen profesjonsstatus ut fra en rimelig definisjon på hva en profesjon er. Grunnene til dette er mange og ligger både i yrkets karakter og i den framherskende skepsis innen presse – og mediemiljøet til formell utdanning og eksamenspapirer. Delvis er man også skeptisk til mulighetene for å utvikle en yrkesrelevant utdanning. Rune Ottosens artikkel i Norsk Medietidsskrift nr. 1/1997 vitner klart om den kritiske holdningen som presseorganisasjonene har vist journalistutdanningen gjennom tidene.

Journalistfagets kollektive preg utpekes ofte som den viktigste barriere for en videre profesjonalisering. Man kan ikke praktisere journalistikken utenfor en medieorganisasjon. I det intense lagarbeid og gjennom den interne arbeidsdeling fragmenteres lett det personlige ansvaret. I tillegg henvender journalisten seg ikke til individuelle klienter, men til et kollektivt publikum. Journalistenes personlige innsats forsvinner lett av syne, og deres muligheter til å utfolde seg er dessuten i stor grad avhengig av den redaksjon og den avis de arbeider i. Det er store forskjeller i arbeidsoppgaver og daglige rutiner i lokalpressen, storbypressen eller i de elektroniske medier. Dette i motsetning til yrker som gjerne brukes som modell i profesjonaliseringsteorier, der den profesjonelle kompetansen utøves i et konsultativt forpliktende forhold til klientene.

Som motargumenter hevdes det nå at selv legeyrket i økende grad utøves innen institusjonaliserte omgivelser, der legenes fulle personlige ansvar ikke kan opprettholdes, men må deles mellom flere yrkesgrupper, delvis utenfor deres egen kontroll. Rammebetingelsene for den praktiske medisinen i sykehusene påvirkes i økende grad av politikere og byråkrater i den offentlige forvaltningen. Og siden flertallet av leger i dag arbeider innenfor slike organisatoriske omgivelser kan man neppe påstå at det fulle personlige ansvaret for behandlingen av pasienter er det viktigste kriterium for deres profesjonalitet.

Det er mange som mener det er galt å profesjonalisere medieyrkene. Mediene skal tilby en åpen møteplass for utenforstående der konflikter kan debatteres, ulike ideer lanseres og så videre. Andre hevder at yrker som opererer nær den politiske arena, har vanskeligheter med nøytraliteten og følgelig med profesjonaliseringen. De trekkes lett inn i det politiske spillet, med eller mot sin vilje, og kan derfor ikke framstå utad med en uomtvistelig faglig autoritet på fagets egne normative premisser. Atter andre peker på det innebygde spenningsforholdet mellom ønsket profitt og kravet om “sannhet", som lett vipper i retning av kommersialisering og underholdning. Dette gjelder mediene framfor de fleste andre yrker, så i sum skulle disse momenter hindre forsøkene på å profesjonalisere journalistikken.

I denne artikkelen ser vi bort fra de ovennevnte innvendingene, fordi vi mener at en økt profesjonalisering av medieyrkene er det viktigste mentale, intellektuelle og budskapsorienterte forsvar mot de sterke økonomiske og markedsorienterte krefter som gjør seg gjeldende i massemediene i dag. Vi skal se om vi finner tegn i retning av en økt profesjonell bevissthet og en utdanningsmessig opprustning av medieyrkene.

Blant kjennetegnene på profesjonalitet danner den formaliserte og vitenskapelig baserte utdanningen selve kjernen. Den systematiske innsikt i yrkets prinsipper skjærer på tvers av ulikheter i de praktiske omgivelsene og sikrer en viss fornyelse i den faglige tenkningen. Dette felles fond av kjennskap til yrkets idealer, dets eksklusive innsikter og ferdigheter utgjør også selve identifikasjonen med faget blant yrkesutøverne, samtidig som det sikrer tilliten til faget mer allment. Mot denne bakgrunn forblir journalistikken tvetydig.

Et av de viktigste kjennetegn ved yrket er formidling i bred forstand. Den journalistiske tekst er i prinsippet åpen: Ikke bundet av bestemte tema eller holdninger til hva som skal rapporteres. Derfor synes kjennskapet til budskapets former, til formidlingsprosessen, til publikums kunnskaper, til dets sosiologi og psykologi å måtte være sentrale deler i fagets spesielle kunnskapsbasis.

Riktignok er dette viktige verktøy for formidlingsyrkene, men de er neppe tilstrekkelige. Uten en viss kompetanse også på budskapssiden – til det som skal formidles – blir journalisten et lett bytte for manipulasjon fra sterkere, velartikulerte og mer innsiktsfulle interesser enn dem selv (Allern 1996, 1997). Og uten en selvstendig normativ basis i fagets sosiale funksjoner blir mediene likeledes lett tro tjenere for de etablerte samfunnsinstitusjoner. Å hevde meninger om innholdet i det journalistene selv formidler, utenfor kommentar – og lederplass, strir imot mer anerkjente idealer om objektivitet og balanse i journalistikken (Allern 1997, Høyer 1996, Høyer og Lauk 1998).

VÅRE HYPOTESER OG VÅRT MATERIALE

Alt dette taler for at journalister skaffer seg en solid kunnskapsmessig basis som hever dem over den mangel på respekt som allmennheten viser deres yrke. Om ikke annet er det viktig at utdanningsnivået blant journalister ligger godt over nivået blant publikum. Man blir neppe en god pedagog uten å vite mer om tema og formidlingsmetode enn tilhørerne. Det er derfor naturlig å spørre seg hva slags og hvor lang utdanning journalistene har, og hvordan utdanningsnivået har endret seg over tid.

Det er rimelig å tro at utdanningsnivået i journalistikken følger den alminnelige heving av utdanningsnivået i samfunnet forøvrig. Dersom dette er riktig blir det også naturlig å anta at alderen ved inntreden i yrket heves, eventuelt at omfanget av yrkeserfaring utenfor journalistikken innskrenkes over tid. Annen yrkeserfaring er “livets skole" som gir en innsikt i folkets levekår og tenkesett, lyder den tradisjonelle visdom i mediemiljøet. Myten om journalister som formet av den folkelige erfaringen, er det derfor verd å se nærmere på i utdanningssamfunnet.

Vi antar altså at journalistikken mister preget av et ungdommelig yrke og at kravet til økt utdanningslengde gir mindre tid til å samle erfaringer fra ulike yrkesaktiviteter utenom journalistikken. Bedre lønnsforhold og arbeidsbetingelser tilsier likeledes at stadig færre “trenger" et yrke utenom journalistikken som attåtnæring når de først er ansatt i et medium. Det siste virker kanskje selvsagt, men Ludvig Saxe (1935) skriver i Norsk Presseforbunds 25-års jubileumsskrift at halvparten av medlemmene så sent som i 1920 hadde annet hovedyrke.

For å besvare spørsmålene ovenfor har vi brukt medlemsmatriklene til Norsk Presseforbund i 1930, 1938, 1950, 1979 og 1990, hvor det finnes kortfattede biografier.1 Vi har kodet de selvbiografiske opplysninger for alle medlemmene som på et eller annet tidspunkt har vært journalister, redaksjonssekretærer eller redaktører. I materialet er det dermed totalt 5455 biografier. Dette utgjør cirka 91 prosent av alle medlemmene i presseorganisasjonene (totalt 5968 biografier).

Her finnes opplagt noen feilkilder på grunn av at man ikke husker alt, særlig blant de eldre journalister. Men vi har liten tro på at de oppgitte data er feilaktige. Tvert om er de sansynligvis langt fyldigere og mer nøyaktige enn de som gis ved vanlige intervjuundersøkelser. Biografisamlingene gis under fullt navn til et publikum av kolleger som i noen tilfeller også kjenner til ens bakgrunn. Med andre ord, må vi regne med en viss underrapportering av f.eks. utdanning fra de eldre årsklasser, men neppe det motsatte.

Representativiteten til utvalget svekkes av at ikke alle mediefolk er medlem av verken Norsk journalistlag, Norsk redaktørforening eller Norske avisers landsforbund. Videre er ikke alle medlemmene med i matriklene. I 1990-utgaven lå svarprosenten på 65 (Pressefolk 1990: Forord). Vi tror imidlertid ikke disse svakhetene kan gi noen systematiske skjevheter, og at de oppveies av størrelsen på utvalget.

Materialet er kodet av fem personer, under ledelse av Øyvind Ihlen. For å øke realiabiliteten ble det utformet et detaljert kodebok som også var gjenstand for kontinuerlig revisjon etter hvert som arbeidet skred fram og nye tvilstilfeller dukket opp. Tre av koderne som var mest involverte, utførte også prøvekodinger av 50 oppføringer. En av testene var feilfri, de to andre hadde henholdsvis 2 og 3 feil, hver av dem med “feilmargin" på 1. Koderne har også tatt stikkprøver av hverandres arbeid, og en av dem gikk gjennom hele materialet til slutt og sjekket hver tiende oppføring. I den videre databehandlingen har det også vært rikelig anledning til å gå inn og etterprøve kodingen.

Representativiteten av våre data er det vanskelig å gi eksakte mål for. For ikke å trette leserne med lange detalj overveielser skal vi som en stikkprøve, bruke kvinneandelen i vårt materiale for de siste årsklasser. For dem som trådte inn i pressen mellom 1980 og 1989 finner vi en kvinneandel på 39 prosent i vårt materiale. Ifølge statistikk fra Norsk Journalistlag er kvinneandelen blant medlemmene 31, 4 prosent i 1991 stigende til 37 prosent for 1995. I forhold til dette ligger kvinneandelen i vårt materiale noe høyere enn normalt, men det er verd å merke at vårt materiale også omfatter pressefolk som ikke er medlem av journalistlaget. Tendensen rent allment har vært en jevnt økende kvinneandel blant journalister gjennom etterkrigstiden, noe begge datasett demonstrer meget klart. Vår litt høye kvinneandel for de siste årene innebærer sansynligvis at vi i det følgende kommer til å angi litt for høye andeler også for videregående og høyere utdanning blant journalister, siden kvinnelige journalister gjennomgående er bedre utdannet enn mannlige. Ser man det i et utviklingsperspektiv ligger våre data kanskje i fase noe foran utviklingen.

"Inntreden i presseyrket" betyr i vår sammenheng første oppføring med tilknytning til en redaksjon, og inkluderer dermed frilansere. Vi har med andre ord latt matriklene og pressefolkenes egne biografier “operasjonalisere“ variabelen. Biografiene er ellers av ulik kvalitet og detaljgrad. Noen er svært nitidige, mens spesielt 1979-matrikkelen er uoversiktlig og ofte lite detlajert. Årstall for ansettelser er for eksempel ikke alltid oppgitt, og en finner omtrentlige angivelser som “frilans i en rekke aviser i 60-årene". Vi har altså noe bortfall fra slike tilfeller.

Fordelen ved vårt materiale er at vi uomtvistelig har å gjøre med en tidsserie av data om journalister, noe – som så vidt vi vet – ikke finnes andre steder i samme omfang for den perioden våre data dekker.

Vi regner med å ha et utvalg mediefolk som har vært aktive fra begynnelsen av dette århundret til et godt stykke ut på åttitallet. Vi fokuserer i denne artiklen på den formelle utdanningen og yrkeserfaringene utenom pressen. De erfarne journalister som hevder at “journalistikken ble mitt universitet", teller altså ikke med i denne statistikken. Selv om presseerfaring er særdeles viktig, særlig når man søker stilling i mediene, er den vanskelig å bruke som mål i en kunnskapssammenheng. Dette til tross for at lokalpressen ofte tjener som skole for journalister som senere avanserer til storbypressen og til NRK.

FORVENTEDE FERDIGHETER

Først skal vi diskutere resultatene av en innholdsanalyse av stillingsannonser i fagbladet Journalisten for utvalgte årganger mellom 1956 og 1990. Formålet er å få litt innsikt i de typer av forventninger som avisledelsen har til de journalister og redaktører som ettersøkes.

En stillingsannonse er fortrinnsvis en etterlysning av kvalifikasjoner. I en velformulert annonse gis det korte opplysninger både om bedriften, jobben og de ønskete ferdigheter og egenskaper hos søkerene. Ofte sier en enkelt setning i annonsen mer enn lange utredninger for de innvidde som kalles 'seriøse søkere'. De kjenner tegnsystemet, legger til og trekker fra etter behov, eller de ringer det oppgitte telefonnummer med spørsmål før de utsetter seg for en kritisk granskning fra en ønsket arbeidsgiver.

Stillingsannonser har flere formål. Det skal skapes et tiltrekkende inntrykk av bedriften og dens faglige profil, ikke bare for søkerne, men også for innflytelsesrike kolleger. Stillingsannonsene forteller derfor indirekte noe om forventninger til faget som arbeidsgiverne sier de har.

Noe skrives aldri i stillingsannonser, for eksempel at avisen ønsker en ubetinget lojalitet av sine medarbeidere. Politiske oppfatninger er det ikke lenger vanlig å spørre om, bortsett fra i noen få stillingsannonser for redaktører. Og partipolitisk erfaring er det ingen som lenger ønsker seg eller etterspør, verken gjennom stillingsannonser eller i rundspørringer blant journalister. Derfor kan vi ikke rapportere noe særlig om dette i innholdsanalysen.

Tabell 1

*Stillingsannonser i Journalisten for fire årganger, etter krav til søkerene og opplysninger om den ledige stillingen

Årgang
195619661976/771990
Etterspurte
ferdigheter
formell utdanning journalistisk erfaring, generell
journalistisk erfaring, spesiell
personlige egenskaper
106611
48477142
48456039
21203652
Opplysninger om
stillingen
spesialiteter nevnt
ingen spesialitet nevnt
6181641
94828459
Opplysninger om
avisen
politisk farge
opplag
spredning
061661
302855
102154
N = 100%5949101258
2

Både måten å omtale egenskaper og ferdigheter på og de utvalgte kvalifikasjoner som ettersøkes, gir et inntrykk av yrkets karakter dersom vi leser flere annonser systematisk. Vi har lest igjennom stillingsannonser i fire årganger av fagbladet Journalisten, organ for Norsk Journalistlag. Vi bladde også gjennom 1936-årgangen, men fant bare én stillingsannonse; om den ledige stilling som Journalistens redaktør. Bortsett fra 1990-årgangen kom NRKs annonser så sjelden at vi sløyfet dem. Annonser fra ukepressen, fra større bedrifter i næringslivet forøvrig, fra organisasjoner og bransjeblad har vi også holdt utenom. Annonsene fra avisene ble først lest usystematisk med et åpent sinn på jakt etter variasjonene i formuleringene, og deretter systematisk med et sterkt forenklet kodeskjema. Resultatene presenteres i tabell 1.

Betydningen av de enkelte innholdskategorier gir seg som regel selv. Noen korte kommentarer er likevel på sin plass, for eksempel om vårt skille mellom 'generell' og 'spesiell' journalistisk erfaring. 'Generell erfaring' dekker annonser der journalistisk erfaring nevnes uspesifisert, eller der avisen søker en allround journalist. 'Spesiell erfaring' dekker alle benevnelser på journalistiske spesialiteter eller redaksjonelle funksjoner som søkeren bør mestre så som for eksempel 'deskarbeide' som er et nyere uttrykk for redigering. 'Allmenn utdanning' dekker alle skoleslag som nevnes, men ikke alle de tilfeller der annonsen ber om “omfattende kunnskaper" som ikke skal dokumenteres.

At fagutdanning i journalistikk er utelatt i tabellen skyldes utelukkende det forhold at avisene ikke nevner dette spesielt. Bortsett fra tre registrerte tilfelle for alle fire årganger, nevnes ikke eksamener eller utdanning fra journalistskoler overhode. Dette til tross for at det fra 1951 ble tilbudt et åtte måneders kurs i journalistikk, avløst av et ett års kurs ved den nyopprettede Norsk Journalistskole i 1967, og siden 1971 med et to års studium ved samme institusjon. Samme år startet journalistutdanningen i Volda. Denne øredøvende taushet fra avisledernes side er ganske oppsiktsvekkende for dem som ikke kjenner pressemiljøet. I stedet faller man enkelte ganger tilbake på mystiske eller kunstneriske egenskaper hos de utpekte, slik Asbjørn Larsen skrev i NRK's bedriftsblad OmKring i 1976: “Journalistikk er noe man svært vanskelig kan lære. Det er noe som springer ut i en selv, som en inspirasjon, som et resultat av en undring over ting som skjer".

Denne avvisende holdningen til journalistutdanningen har lenge vært kjent, men helst gjennom tilfeldige uttalelser som framtredende redaktører lar unnslippe når de ikke blir sitert. Våren 1997 slapp imidlertid katta ut av sekken. I Journalisten nr 4 blir sjefredaktør i Dagbladet Harald Stanghelle intervjuet. Utgangspunktet var at journalistikk de siste årene har vært blant de studier der det kreves høyest artiumspoeng ved opptak. Stanghelle uttaler blant annet: “Dersom ikke opptakskriterier [ved journalistutdanningen] endres er jeg redd vi kommer tilbake til den tida da redaktørene la vekk søknadene til folk med utdanning, fordi skolen oppleves som fjern i forhold til journalisthverdagen. " Han er bekymret for hva som skjer med pressens samfunnsmessige forankring etter preseteristenes inntogsmarsj i redaksjonene.

Det følgende nummer av Journalisten (nr. 5/1997) bringer et stort oppslag over forsiden og fem andre sider der man drøfter en semesteroppgave av to studenter ved journalistutdanningen i Oslo basert på svarene fra 10 “gjennomintervjuede" redaktører, journalister og klubbledere. Det overordnete spørsmålet var den verdi de intervjuede tilla journalistutdanningen. Noen utdrag fra Journalistens sammendrag av oppgaven: “Formell fagutdanning er et sekundært kriterium når nye journalister skal ansettes, det er alle intervjuobjekter enige om. " “Det profesjonelle miljøet… ser ingen momenter ved journalistutdanningen som gjør arbeidssøkere derfra mer eller mindre attraktive enn andre når det gjelder ansettelser. " “Det later til at redaksjonene selv vil “utdanne“ sine fremtidige medarbeidere. “

Hovedinntrykket fra reportasjene i Journalisten (nr 4 og 5/1997) er at man ønsker seg folkelig representative, sosialt engasjerte og pågående rekrutter til journalistikken som ikke er redd for å omgås samfunnets topper. Underforstått er det en utbredt oppfatning at strenge krav til skoleprestasjoner og lang utdanning forøvrig motvirker dette. Spissformuleringen kom fra Gunnar Høidahl, som dengang var Dagsrevy-sjef: “Vi opplever at journalistutdannede som får prøve seg her, verken er til å stole på eller har mot nok til å ta en normal telefonsamtale. “

Gjennomgående ønsker man i en tiendedel av annonsene i Journalisten, eller noe i underkant av dette, en formell utdanning fra søkerene. Man nevner heller “solide kunnskaper og sikker sprogsans" (Aftenposten 3/1990) og liknende iboende egenskaper. Søkeren bør ha en mengde relevante kunnskaper, men det er unødvendig å dokumentere dem formelt. Arbeidsprøvene demonstrerer kyndigheten, men beståtte eksamener skal man tydeligvis ikke skryte av for kolleger.

Yrkeserfaring er også noe som ofte etterspørres i stillingsannonser i Tidsskrift for Den norske lægeforening. Men i den sammenhengen er det klart at søkerne må ha en lang formell yrkesutdanning bak seg før man kan søke en stilling på sykehus. Tittelen “amatørkirurg" finnes bare i Fredrik Stabels barokke humor.

Journalistisk erfaring er likeledes et gjennomgående krav til søkerne, riktignok ofte uten spesifikasjon. Spesialisering nevnes nesten like ofte, særlig sports-, lokal – og kommunalreportasje, samt spesialisering i politikk. Som man oppdager i tabellen, er det derimot uvanlig å omtale stillingen som spesialisert, noe som sannsynligvis henger sammen med den tradisjon at en journalist bør mestre mange ferdigheter for å kunne brukes til ulike oppdrag. I tabellen ser vi riktignok en svakt vikende tendens over tid for de uspesifikke stillingsannonseringer, med en klar oppgang i spesifikasjoner i 1990. Dette henger sammen med flere forhold: Allmennpraktikere har vært i mindretall blant journalistene de siste tiårene (NOU 1982:30, s. 198), noe som skyldes en stadig mer findelt og databasert arbeidsorganisasjon. I 1990 var regelen ikke bare å nevne ytre data om avisen i stillingsannonsene, så som opplag og spredning, men også i noe mindre utstrekning å gi opplysninger om årlig omsetning og viktige detaljer om den redaksjonelle organisasjonen. Sjanser for god lønn, vaktordninger og teknologi er viktig for potensielle søkere. De aviser som oftest brøt disse reglene var de største Oslo-avisene, slike som Aftenposten, Verdens Gang og Dagbladet, der man kunne regne med at søkerne kjente avisene.

Man skulle tro at mange av de beskrevne trekkene ved stillingsannonsene i sum gjør det mindre nødvendig å kreve diffuse personlige egenskaper hos søkerne. Under økt spesialisering er det mer vanlig å omtale yrkesprestasjoner i presise fagtermer. Ikke så i stillingsannonsene for journalister. Som vi ser i tabellen øker tvert om tendensen til å omtale faglige prestasjoner som personlige egenskaper. Mange ganger er det selvsagtheter som går igjen slik som “et bevisst og velutviklet nyhetssyn" (Telen 18/1990), eller man har 'sans for' eller 'teft': “teft for aktiv nyhetsjakt" (Østlandets Blad 2/1990), “teft for lokale nyheter og gode reportasjer" (Hitra-Frøya 1/1990)… “vi ønsker en redaksjonssekretær med nyhetsteft og analytisk evne" (Aftenposten 11/1990).

En “sulten sportsjournalist" er ingen typisk fagperson (Hamar Arbeiderblad 18/1990), heller ikke “allround-journalister med dokumentert nese for nyheter" (Fremtiden 16/1990). Journalister skal helst dokumentere, men hvordan en dokumenterbar nyhetsnese ser ut, er vanskelig å forstå. Uttrykk som evne til å inspirere andre går igjen for stillinger på mellomnivået, “bred journalistisk erfaring" virker nødvendig for ledere, men det er også viktig for søkeren å vite hvordan uttrykk som – “Meninger om avis-produksjon og -utforming har du naturligvis også" – utlegges av redaktøren i et jobbintervju (Arbeider Avisa 1/1990): Er meninger viktigere enn kunnskaper? Det får man ingen tips om, likeledes er uttrykk som "… en “deskmann" med interesse og legning for arbeidet på “de indre linjer" vanskelig å forstå for uerfarne.

To typer adjektiver som går igjen er 'stå-på-evne' og 'innsatsvilje' der man ber om energi og utholdenhet hos søkeren. Likeledes går adjektiver som 'selvstendighet' og 'initiativrikdom' igjen – særlig i lokalpressen. Man ber om evne til å arbeide uten daglig ledelse i felten eller på lokalkontor, men mange ganger kombineres kravene med ønsker om samarbeidsvilje innen en større organisasjon: “Vi søker en kvalifisert person med evne til nytenkning, “ståpå"-vilje og samarbeidsevne i et hektisk, proft miljø." (Fremtiden 11/1990). Tilsynelatende motsatte egenskaper som likevel betegner ulike faser i løsningen av mange journalistiske oppgaver, enten egenskapene deles på flere personer eller må kombineres i samme person.

Inntrykket fra innholdsanalysen stemmer godt overens med resultatene fra en omfattende enquéteundersøkelse av journalister og redaktører fra 1974. Av 1035 svargivere fra avisene oppgir 67 prosent 'viljen til å etterleve yrkesetiske normer' og 66 prosent 'bestemte personlige egenskaper' som de viktigste kvalifikasjoner for journalistikken; 24 prosent nevnte høy allmennutdanning og 16 prosent nevnte omfattende fagutdanning i journalistikk i denne forbindelse (Lorentzen og Høyer 1976).

Vår innholdsanalyse vitner om en økt profesjonalitet i holdningene hos avisledelsen og redaktørene på en rekke punkter. Partipolitiske grunnsyn eller oppfatninger nevnes ytterst sjelden som en kvalifikasjon; og stillingene som skal besettes, spesifiseres i økende grad gjennom en beskrivelse både av avisen og redaksjonsmiljøet i forholdsvis nøytrale termer. På den annen side er man like tilbøyelig i dag som tidligere, til å stole nesten blindt på journalistisk erfaring som den viktigste, om ikke som den eneste yrkesforberedelse, paradoksalt nok, og til å omtale kunnskaper og nødvendige ferdigheter som personlige egenskaper.

Blant de personlige egenskapene som framheves, er miljøtilpasningen viktig, samtidig som selvstendighet verdsettes. Formell utdanning nevnes riktignok i et lite mindretall av annonsene, og da nesten utelukkende i ubestemt form. Og mest bemerkelsesverdig: Fagutdanningen i journalistikk nevnes så sjelden – i 3 av 467 undersøkte annonser – at det virker som man bevisst har definert den bort i praktisk journalistikk. Det kan hevdes at alle ferdige journalistkandidater har vært igjennom en turnusordning som gir dem yrkespraksis, men det er neppe nok til å forklare tausheten i annonsene.

Som helhet gir de utvalgskriteriene som oftest nevnes i stillingsannonsene, uttrykk for et skjønn hos avisledelsen som vanskelig lar seg overprøve. Samtidig må stillingsannonsene forvirre unge søkere: Hva bør de dyktiggjøre seg i for å slippe inn i pressen? Siden journalistisk erfaring er den kvalifikasjonen som oftest nevnes, virker porten stengt for utenforstående. Er det personlige forbindelser eller bekjentskaper i avismiljøet som gir det første innsmett i yrket? Arbeidsgiverens suverenitet understrekes ytterligere av det faktum at presseorganisasjonene fastholder at journalistikken må forbli et åpent – og lite definerbart – yrke, og at man ikke kan regnes som journalist før man får fast ansettelse av en aviseier. På den annen side har journalistklubbene sikret seg en viss uttalerett ved ansettelser. Noe som kan åpne for en økt profesjonell kontroll med rekrutteringen på lengre sikt.

JOURNALISTERS UTDANNING OVER TID

Journalister har ord på seg for å være halvstuderte røvere. Studenter som veksler mellom journalistikk og studium, ender ofte med å velge journalistikken framfor et langt liv i akademia. Likevel er det rimelig å tro at det gjennomsnittlige utdanningsnivået for journalister heves over tid. 'Utdanningseksplosjonen' i etterkrigstiden er vel dokumentert. Mellom 1962 til 1992 økte for eksempel andelen av tjueåringer under utdanning fra 16,6 til 43,8 prosent.3 Så uten noen anstrengelser fra arbeidsgiverens side vil hvitsnippyrkene få et økende innslag av mer formelt utdannet ungdom i søkermassen til ledige stillinger.

Trass i inntrykkene som stillingsannonsene etterlater, vil vi tro at redaktører og aviseiere ikke akkurat motarbeider denne tendensen. For med et økende utdanningsnivå hos publikum øker også kravet til kunnskaper hos journalistene. Tidligere undersøkelser har stort sett gitt inntrykk av at utviklingen går i denne retningen (Werner 1966, Lorentzen og Høyer 1976). Problemet med disse undersøkelsene er imidlertid at data referer til ett bestemt år slik at tidsdimensjonen måtte rekonstrueres ved å sammenlikne ulike aldersgrupper. Med vårt materiale har vi større muligheter til å demonstrere endringene over tid mer direkte.

Vi starter med å samenlikne forekomsten av dem som kun har artium med dem som har kombinert artium med høgskoleutdannelse. Figur 1 viser utviklingen over tid målt etter årstall for inntreden i presseyrket. (Der annet ikke er angitt viser x-aksen prosentandeler, mens skalaen langs y-aksen viser årstall eller tidsperioder. )

Figur 1 Prosentandel med artium, samt høgskole og artium (kategorier etter inntreden i presseyrket)

For de siste periodene er det omtrent 90 prosent av journalistene som har artium, og over halvparten av disse har også en form for høgskoleutdannelse i tillegg. Høgskole-andelen har en voldsom vekst blant dem som trer inn i yrket på 60-tallet. Og veksten forsetter før den stabiliserer seg på rundt 47 prosent for de tre siste periodene.

Figur 2 Prosentandel pressefolk med universitetsstudier (kategorier etter inntreden i presseyrket)

Figur 2 viser alle som har høyere eller lavere grads eksamen fra universitet, samt de som har tatt fag uten å ha oppnådd noen grad.

For perioden som helhet er tendensen klar – stadig flere journalister har hatt befatning med Universitetet. For de to første periodene til sammen dreier det seg om rundt 21 prosent. For de to siste periodene til sammen dreier det seg om 52 prosent. Dette utgjør altså en vekst på hele 31 prosentpoeng.

Det er likevel interessante svingninger underveis. Veksten er langt fra jevn. Journalistene som trådte inn i yrket under krigen utmerker seg ved at bare 13 prosent hadde befatning med Universitetet, hvilket virker naturlig i og med at Universitetet i Oslo, som det eneste på den tiden, var stengt av tyskerne i flere år. En skal riktignok være forsiktig med dette prosenttallet ettersom totalen for perioden bare er på 39 pressefolk. Ellers er perioden 1915-29 også kjennetegnet ved at det er få journalister med universitetsbakgrunn. I gjennomsnitt hadde 15 prosent av utvalget hatt tilknytning til Universitetet i denne perioden.

'Universitetsbakgrunn' er i denne sammenhengen et maksimumsmål. For å gi et kvalitativt bilde av arten av tilknytning har vi delt materialet i tre hovedkategorier: Journalister som har avlagt hovedfag, journalister som har oppnådd en cand. mag.-grad, samt en kategori for dem som har nøyd seg med et grunnfag eller tilsvarende. Også de som tar en journalistutdanning som siste ledd i en cand. mag. grad er her regnet med.

Figur 3 Prosentandel med ulike typer universitetsutdannelse (kategorier etter inntreden i presseyrket)

Figur 3 avslører enkelte svært interessante detaljer utover det vi kan lese av figur 2: Andelen med hovedfag har svingt voldsomt underveis, og for perioden som helhet, er det uventet nok snakk om en nedgang: Fra et snitt på 15 prosent i de to første periodene, til et snitt på seks prosent i de to siste. Altså en forholdsmessig nedgang på nesten to tredjedeler eller hele ni prosentpoeng. Toppunktet for hovedfagskandidater gjelder dem som begynte i yrket i 1930-34. Her var andelen med hovedfag på 18 prosent, hvilket kan henge sammen med arbeidsløsheten blant akademikere i den verste depresjonsperioden i mellomkrigstiden.

Lavere grads universitetseksamen ble ikke vanlig blant norske journalister før etter krigen. Da opplever man til gjengjeld en voldsom vekst – fra en andel på 2 prosent blant dem som begynte i presseyrket rett etter krigen (1945-49), til 21 prosent blant dem som begynte i den siste perioden (1985-89).

Andelen med avbrutte studier har likeledes økt eksplosivt. Dersom de to første og to siste periodene sammenliknes er det snakk om en vekst på rundt 20 prosentpoeng – fra 5 til 26 prosent.

Samlet sett har altså andelen av journalister som har vært innom universitetsstudier økt betraktelig, det gjelder spesielt dem som tar kortere universitetsstudier. Andelen hovedfagskandidater har imidlertid sunket.

FAGUTDANNING I JOURNALISTIKK

Gjennom etterkrigstiden er tilbudet på journalistisk fagutdanning sterkt utvidet. Før 1940 var tilbudene meget sparsomme hvilket kan leses ut av de ytterst få registreringer vi gjorde i 1930- og 1938-matriklene. Stort sett markerer årene 1935-1939 en startperiode for journalistikkutdannelse fra utenlandske universiteter, som vi ser i figur 4. Et unntak fra denne regelen er Esther Normann Treider. Hun begynte som journalist i Hver 8. Dag i Oslo i 1917, og studerte tidligere ved School of Journalism, Columbia University, New York.

Figur 4 Prosentandel med journalistutdannelse fra Journalisthøgskolen eller utenlandsk universitet (ketegorier etter årstall for inntreden i presseyrket)

Topp-perioden for utenlandske fagstudier finner vi blant dem som trer inn i yrket mellom 1950 og 1964, altså før tilbudene kom for alvor her hjemme. Andelen med utenlandsk universitetsutdannelse var i denne perioden på cirka 8 prosent og fortsetter å synke mens Journalisthøgskolen tar over som det viktigste fagstudiet.

Andelen kandidater fra journalistiske fagstudier utgjør i perioden 1965-84 16 prosent av journalistkullet. Det er verd å merke at andelen synker med seks prosentpoeng i den siste perioden – fra 16 til 10 prosent. Den mest sannsynlige tolkningen på denne nedgangen er den voldsomme nyrekruttering som har funnet sted til mediene de siste tiårene. Mellom 1970 og 1990 ble for eksempel medlemstallet i Norsk Journalistlag mer enn fordoblet, fra 1523 til 5270, eller med 2747 medlemmer, ifølge Journalistlagets egne tall. Det er også verd å merke at den relativt beskjedne nedgangen i andelen med journalistutdanningen i Oslo kompenseres av et økende innslag av kandidater med fagutdanning fra Distriktshøgskolene, slik vi ser i neste figur.

Figur 5 Prosentandel med journal i s tutdannelse fra (distrikts-) høgskoler, folkehøgskoler og kurs (kategorier etter inntreden i presseyrket)

Figur 5 omfatter kategorien (DH) journalistutdanning ved distriktshøgskolene eller ved det som i dag bare heter høgskoler. Journalistutdannelse fra Bladmannaskolen, Journalistakademiet og folkehøgskoler har beteknelsen (Fhøg). 'Kurs' omfatter kortvarige kurs, som regel med noen ukers varighet.

Bare den “høyeste" utdanning er registrert.

I sum er andelen av journalister med fagkurs av ulik lengde ikke stor i noen av periodene, den omfatter bare et mindretall av rekrutteringen til journalistyrket totalt, men siden dette er en viktig gruppe i profesjonaliserings-sammenheng skal vi se nærmere på hvordan fagutdanning kombineres med mer allmenne studier.

Som allerede nevnt øker andelen med fagutdannelse fra Distriktshøgskolene raskt. Verdt å merke seg er at “trenden" fortsetter også i siste periode. Det i motsetning til hva en kan observere for Journalisthøgskolen. For den siste perioden ligger andelen med DH-utdannelse på 13 prosent – altså 3 prosentpoeng over Journalisthøgskolen i samme periode. Kategorien Folkehøgskoler har sitt topp-punkt blant dem som trådte inn i journalistikken mellom 1950 og 1959, den gang andre tilbud på fagutdanning stort sett manglet. Det er viktig å poengtere at denne kategorien inkluderer Journalisthøgskolens forløpere, så som Bladmannaskolen og Journalistakademiet. I de nevnte to periodene utgjorde andelen med denne typen utdannelse 18 og 20 prosent. Etter at journaliststudiet introduseres, raser andelen ned og stabiliserer seg på rundt fire prosent. Det kan riktignok noteres en liten stigning for den siste perioden, opp til seks prosent.

Det er også først i 70-årene at vi finner et litt større tall for dem som kombinerer en cand. mag. grad med en form for journalistikkutdannelse. I utvalget var det i alt 116 av 4730 som kombinerte cand. mag. graden med Journalist-høgskolen, mens 33 kombinerte studier med en DH-utdannelse i journalistikk.

Figur 6 Prosentandel med ulike utdanningskombinasjoner (kategorier etter inntreden i presseyrket)

Fordelingen er vist i figur 6. Som man ser av prosentskalaen, er det marginaler vi her snakker om. I perioden fra 1975-79 til 1980-84 økte andelen som kombinerer studier og DH-skole med 2 prosentpoeng – fra 4 til 6. Andelen sank imidlertid med 2 prosentpoeng i den siste perioden – tilbake til 4 prosent. Det langt vanligste er avbrutte universitetsstudier kombinert med fagutdannelse i journalistikk: 97 stykker har journalisthøgskole og avbrutte universitetsstudier, 71 stykker har tatt DH-linjer med journalistikk kombinert med avbrutte universitetsstudier. Sammenlagt tilsvarer dette 2 prosent av det totale utvalget. I perioden 1975-84 var denne kombinasjonen vanligst – tilsvarende 4 prosent av utvalget i tidskuttet. For den siste perioden er denne tendensen nedadgående, eller 2 prosent.

Den samme tendensen ser vi for kombinasjonen DH og avbrutte studier. Her er toppunktet – på 4 prosent av utvalget – blant dem som trer inn i yrket i perioden 1980-84, deretter synker andelen med denne kombinasjonen med ett prosentpoeng til 3. De fleste synes altså å nøye seg med én type journalistutdannelse. Vi finner bare ett unntak: Arve Torkelsen kombinerte medielinjen på Skjeberg folkehøgskole med Norsk journalisthøgskole. Torkelsen avsluttet Journalisthøgskolen i 1970.

ALDER VED INNTREDEN I YRKET

Som vi drøftet innledningsvis, synes det å være en nødvendig sammenheng mellom økt utdanningslengde og en sen yrkesstart. Antall år i skolen øker i sin allminnelighet, og fagutdanningen i journalistikk krever ofte annen utdanning før opptak. Over tid forventer vi derfor at journalistene starter i stadig høyere alder i mediene.

Figur 7 Prosentandel i forskjellige aldersgrupper ved inntreden i presseyrket 1880-1954

Figur 7 viser aldersfordelingen over tid for sju utvalgte aldersgrupper av journalister født mellom 1880 og 1954. Vi ser straks at sammenhengen er mer komplisert enn antatt. For det første finner vi nesten ingen i hele utvalget som jobbet i mediene før de var fylt 16 år, noen få prosent mellom 1900 og 1914 ellers ingen. Videre ser vi at andelen av relativt unge journalister – de under 25 år – øker jamt til generasjonen født 1930-34, for deretter å synke for generasjonene født 1940 og senere.

Vi merker også at de som ble født mellom 1880 og 1889 var forholdsvis gamle da de trådte inn i yrket og bare sju prosent var i alderen 17-20 år. Sannsynligvis omfatter flertallet i denne årsklassen relativt mange som går over i journalistikken etter en lengre periode med løsere pressetilknytning. Senere generasjoner begynte i regulært presseyrke i en noe yngre alder. Dette nyanserer i et visst monn myten om at veien til journalistikken for de eldre generasjoner av journalister gikk rakt fra skolebenken på middelskolen eller endog fra folkeskolen.

For de aldersgruppene som trådte inn i mediene i mellomkrigstiden, ser det ut til at sjansene for at de kom inn svant etter fylte 33 år. For generasjonen som trådte inn i pressen rett etter krigen, går tendensen i den motsatte retningen: Andelen av sene startere øker inntil generasjonen født mellom 1940 og 1944, deretter faller den noe igjen. Generasjonen som ble født mellom 1920 og 1924 skiller seg ut som de yngste ved yrkesstart. Det var denne aldersklassen som under normale forhold skulle startet i journalistikken under den tyske okkupasjonen, men de slapp tydeligvis raskt inn under den hektiske oppstarten i pressen etter 1945.

Hovedinntrykket vi får ved å sammenlikne etterkrigstiden forøvrig med periodene før 1940 styrker våre påstander om at lenger utdanning fører til en noe senere yrkesstart for journalister. Men som vi snart skal se, kan det også være andre forhold som bidrar til en noe senere yrkesstart i journalistikken.

ANNEN YRKESERFARING

Journalistene sier gjerne selv at de kjenner virkeligheten og samfunnet bedre enn universitetsutdannede: Livets skole er mer realistisk. Journalistikken krever empati, en innlevelse i andre menneskers situasjon. Kanskje er kravet enda sterkere enn for andre serviceyrker fordi journalisten møter motparter fra alle sosiale lag og i mange situasjoner: Alt fra dyp tragedie til stormende suksess. Studieerfaring og yrkeserfaring stilles ofte opp mot hverandre, delvis som motsetninger: Jo mer livserfaring i ulike miljø og fra yrkeslivet, jo mindre formell utdanning – og omvendt. Så ettersom andelen med postgymnasial utdanning øker blant journalistene, skulle vi tro at annen yrkeserfaring minker over tid. Det er på denne bakgrunn vi er interessert i journalistenes erfaringer fra arbeidslivet utenfor eget yrke.

Figur 8 Prosentandel med ulike typer yrkeserfaring utenom pressen (kategorier etter inntreden i presseyrket)

Tvert i mot hva vi forventet er det en formidabel vekst i andelen som har annen yrkeserfaring de siste tiårene. Figur 8 demonstrerer det overraskende funn. Selv om pressen har vært regnet som et "åpent system" med et bredt innslag av ulike yrkeserfaringer, er de tidlige periodene tydelig mindre preget av dette enn de senere, selv om terskelen til den første jobben etter skolen antakelig var lavere for ungdommen før enn den er i dag.

En tidligere undersøkelse fra 1974 viste at det dominerende oppvekstmiljøet for journalister var den øvre middelklasse, og at med den rangering i allment omdømme som journalistyrket hadde i 1970-årene – tilhørende den nedre delen av middelklassen sammen med 30 prosent av befolkningen – så innebar valget av journalistikk som yrke ofte en nedstigende sosial mobilitet for flertallet av nye journalister (Lorentzen og Høyer 1976, Skrede 1971).4

Økt formell utdanning syntes å utjevne dette forholdet noe. Den lettere adgang til videregående utdanning utover grunnskolen har økt tallet på ungdom fra lavere sosiale lag med god allmenndannelse mer enn for andre grupper av ungdom. Med en økende artiumsfrekvens har også journalister fra andre samfunnsklasser begynt å gjøre seg mer gjeldende i miljøet; for dem betegner valget av journalistikk ofte en oppadgående sosial mobilitet. Tilbudet av fagstudier syntes å bidra til dette: Journalister med fagutdanning hadde oftere fedre i arbeideryrker eller yrker i primærnæringen enn journalister uten fagutdanning (Høyer 1981).

Tidligere har vi ikke hatt systematiske data om endringene over tid i arten av yrkeserfaring utenom journalistikken. Utviklingen demonstreres i figur 8. Gjennom etterkrigstiden er det fire kategorier som skiller seg ut – skoleverket, næringslivet, informasjonsbransjen og kategorien “Annet“. “Annet“ inkluderer her så vel militære karrierer, som industriarbeidsplasser. Noen yrker er imidlertid ikke med i figuren ettersom det er såvidt få som er registrert, det gjelder blant annet forfattere, sekretærer, politikere, folk med arbeid i primærnæringene og ulikt organisasjonsarbeid.

Kategoriene i figur 8 er ikke gjensidig utelukkende. Figuren viser et samlet mål for journalistenes erfaring fra ulike yrker. Blant journalistene som trer inn i yrket mellom 1985 og 1989, har således 29 prosent på dette eller et senere tidspunkt, erfaring fra læreryrket. Tilsvarende tall for næringslivet er 23 prosent, for informasjonsbransjen er tallet overraskende 0, mens andelen innen “andre yrker" er 21 prosent.

I utvalget som helhet er det 34 prosent (1628 stykker) som har hatt et yrke utenom journalistikken.

Det mest markerte trekket gjelder informatøryrket. Tendensen er også her den motsatte av hva man skulle forvente, nemlig sterkt avtakende etter 1960. Antakelig skyldes dette at trafikken mellom de to yrker etter hvert er blitt mer ensrettet: fra journalist til informatør og med liten retur. Dels er grunnen at informasjon og samfunnskontakt (Public Relations) som virksomhet har en meget usikker status i journalistkretser ettersom virksomheten har blitt mer omfattende og yrkesrettet. Dels bruker mediene mye PR-materiale og utnytter PR-service uten å ville innrømme det. Samtidig har den journalistiske holdningen blitt mer kritisk med årene i takt med pressens økende selvstendighet (Allern 1997).

Det andre markerte trekket i figur 8 er innslaget av lærere som øker sterkt etter 1955. Dette kan tolkes på to kompletterende måter. Dels som en tiltrekning mellom to yrker med store likheter: formidlingen og allmenndannelsen. Dels kan man betrakte journalistyrket som en velkommen fluktmulighet fra et dårlig betalt og et lite verdsatt læreryrke.

Innslaget av journalister med erfaring fra næringslivet har ligget på et relativt høyt nivå i hele etterkrigstiden. Litt i underkant av en fjerdedel journalister har hatt en mer direkte kontakt med praktisk næringsvirksomhet gjennom tidende.

KALD INTELLIGENS, KARRIEREJæGER OG BRENNENDE SJELER

I det tidligere siterte intervjuet i Journalisten uttrykker sjefredaktør Harald Stanghelle i Dagbladet seg om motsetningen mellom skoleprestasjoner, på den ene siden, og personlig engasjement og erfaringer fra det praktiske yrkeslivet på den andre siden. Han er redd kravene til høye artiumspoeng ved opptak til journalistutdanningen vil gi et skjevt rekrutteringsmønster til faget. Det som før var et “under-dog"-yrke er blitt attraktivt for dem som vil bli helter på TV. – Gi meg de brennende sjeler! – ber han: "… journalistikken har blitt et pop-yrke som preseterister velger, og som ikke lenger suger til seg de brennende sjeler…. Jeg tror en god journalist er et mangfoldig og sammensatt menneske som har sett ulike miljøer, som har prøvd mye, som har lyktes og mislyktes, som er engasjert og samfunnsinteressert, og som gud hjelpe meg bør ha lest en bok eller to. " Bak ligger tydeligvis en oppfatning av at de noe eldre generasjoner av journalister hadde en bredere sosial erfaring og noe mindre skolegang enn de yngre. Men i dag er det intet som tyder på at de skoleflinke ikke kan samle annen yrkeserfaring like godt som “sinkene“. Tvert om skulle vi tro. I et arbeidsliv som gjennomgående krever stadig mer avanserte ferdigheter og rask tilpasning til nye situasjoner, finner de skoleflinke seg lettere til rette enn “sinkene“.

Journalistikken er et åpent yrke med uspesifikke krav og uklare forventninger som hittil har resultert i et lavere utdanningsnivå enn for de gjennomprofesjonaliserte yrkene. Likevel finner vi at utdanningsnivået stadig heves. I siste periode har nitti prosent av journalistene artium. Tendensen til å ta kortere universitetsstudier øker også merkbart, mens andelen av hovedfagskandidater i mediene er lav og synkende. Det underlige er at et allment økt utdanningsnivå ikke minker andelen av dem som har annen yrkeserfaring, tvert om øker også den. I motsetning til tidligere er det få som går inn i journalistikken uten annen yrkeserfaring, stikk i strid med de premisser som oppfatninger á la Stanghelle hviler på.

Utdanningen synes ikke å diskriminere så sterkt som man skulle tro. Antakelig har vi å gjøre med to grupper – de høyt utdannede og de lavt utdannede ^– med to tilhørende typiske karriereveier: Den ene går gjennom relativt kortvarig utdanning med diverse yrkeserfaringer utenom, til stillinger i de mindre avisene i lokalpressen og videre gjennom flere ansettelser i journalistikken til stadig større medier. Dette er journalister som har prøvd mye, som har lyktes og mislyktes, i Stanghelles språkbruk. Den andre karriereveien går gjennom en forholdsvis lenger utdanning direkte til storbypressen og NRK. Preseteristene i Stanghelles oppfatning.

I undersøkelsen fra 1974 fant man likevel at forskjellen i yrkeserfaring mellom høyt og lavt utdannede journalister var mindre enn forventet: Det var bare fem prosent flere av de lavt utdannede i forhold til de høyt utdannede som hadde yrkeserfaring utenom journalistikken. Forskjellene mellom gruppene lå hovedsakelig i lengden av journalistisk erfaring før man begynte i de store medier. Det var mer enn dobbelt så stor sjanse for at høyt utdannede gikk direkte til de større medier enn det var for lavt utdannede: henholdsvis 28% og 13% blant de respektive gruppene (Høyer 1981).

Fra våre egne data kan vi se at yrkeserfaringen hentes hovedsakelig fra læreryrket, fra informatørjobber og fra næringslivet. Over tid tiltar læreryrket og avtar informatøryrket i betydning som rekrutteringsbasis for journalistikken. Likevel endrer ikke dette vesentlig arten av de sosiale erfaringer journalister henter i yrkeslivet; det er for det aller meste erfaringer som ligger tett opp til det middelklassemiljø som omgir journalistikken. Vi finner at journalistene henter lite av direkte erfaring fra for eksempel primærnæringene. Av det totale utvalget i denne undersøkelsen er det bare 49 stykker som oppgir at de har sitt første yrke utenom journalistikken i primærnæringene. Dette bekreftes av iakttakelsene i 1974-undersøkelsen, og det stiller motsetningen mellom formell utdanning og yrkeserfaring i et noe annet lys enn det Stanghelles uttalelser gjør. De brennende sjeler har vi dessverre ingen oversikt over.

Siden vi nå står nær et nytt århundre er det verd å merke seg at ved inngangen til inneværende århundre fantes knapt journalister i Norge. Som yrkesgruppe har journalistene tross alt kommet et godt stykke på vei mot profesjonalisering, selv om det er langt igjen. Er det så noen framtid for en profesjonell journaliststand i Norge i tradisjonell forstand? Ikke med den utdanningsforakt enkelte framtredende medierepresentanter viser. En av de psykologiske barrierer mot profesjonalisering er at et høyere utdanningsnivå nødvendigvis vil skape større forskjeller mellom grupper av journalister enn de relativt små forskjeller vi finner i dag. En slik faglig rangering kan også gå på tvers av det eksisterende hierarki. Så langt vi kan bedømme, og etter vår mening, peker likevel utviklingen i riktig retning.

En av de vesentligste hindringene for videre profesjonalisering i mediene er at journalistikken organiseres i hierarkisk strukturerte bedrifter, der den administrative eliten har for stor innflytelse på kriteriene for rekrutteringen til yrket. Noe som markeres ytterligere gjennom den omfattende konsentrasjonen i eierkontrollen som finner sted i mediebransjen. Men med de muligheter som dagens medieteknologi tilbyr kommer kanskje de største utfordringene til våre tradisjonelle oppfatninger av journalistrollen fra motsatt hold. Framtidens 'journalistikk' kan utøves i lønnsomme små medier med klart definerte målgrupper som publikum. Dette vil også virke tilbake på de kvaliteter man forventer at senderne har. Journalistene kan snart bli forbigått av nyere yrkesgrupper med spesiale i informasjon, kommunikasjon og formidling; mange med kvalifikasjoner på et høyt faglig nivå og med omfattende kunnskaper på andre områder i tillegg. Så det kan være på sin plass å spørre: Finnes det journalister i tradisjonell forstand ved slutten av neste århundre?

Referanser

Allern, Sigurd (1996) Kildenes makt. Ytringsfrihetens politiske økonomi . Oslo, Pax

Allern, Sigurd (1997). Når Kildene byr opp til dans . Søkelys på PR-byråene og jounalistikken . Oslo, Pax.

Høyer, Svennik (1981) "Får vi noe opprør fra midten? Om jounalisters middelklassetilhørighet. " Pressens Årbog Vol. 15

Høyer, Svennik (1995) Pressen mellom teknologi og samfunn: norske og internasjonale perspektiver på pressehistorien fra Gutenberg til vår tid . Oslo, Universitetsforlaget.

Høyer, Svennik (1996) "Can “Objectivity” Save the Autonomy of Journalism? Some Critical Remarks. “ Javnost, the public . Vol. 3, nr. 3: 3-80.

Høyer, Svennik og Ihlen, Øyvind (1995) "Forfattere i pressen: Noen data om forbindelsen mellom forfattere og pressen i det nittende århundret" i Norsk medietidsskrift nr. 1

Høyer, Svennik og Lauk, Epp (1998 forth.) "The Professionalization of Journalists. A Historical Perspective. “ Björk, Ulf Jonas og Nordenstreng, Kaarle (eds.) A 100 Years of the International Journalist . Norwood N.J., Ablex.

Journalisten nr 4, 21. februar 1997.

Journalisten nr. 5, 7. mars 1997.

Lorentzen, Pål Eilert ; Høyer, Svennik (1976) Norske journalister: et gruppeportrett: Første rapport fra en undersøkelse om det redaksjonelle personellet i norske massemedier . Oslo, Institutt for presseforskning. Stensilserie nr. 41, Universitetet i Oslo.

NOU 19882: 30. Maktutredningen: Rapporten om massemedier . Oslo, Universitetsforlaget.

Norske pressefolk 1930, Norsk presseforbund

Norske pressefolk 1938, Norsk presseforbund

Norske pressefolk 1950, Norsk presseforbund

Norske pressefolk 1979, Norsk presseforbund

Norske pressefolk 1990, Fredrikstad, Institutt for journalistikk

Ottosen, Rune (1997) "Akademisk, kommersiell eller distriktspolitisk? Journalistutdanningens jakt på identitet. “ Norsk medietidsskrift 1/1997: 83-108.

Saxe, Ludvig (1935) Norsk Presseforbund 1910-1935 . Oslo

Skrede, Kari (1971) Sosioøkonomisk klassefisering av yrker i Norge . INAS -rapport 71.1. Oslo, Institutt for anvendt samfunnsvitenskapelig forskning.

Werner, Anita (1966) Norske journalister . Oslo, Universitetsforlaget.

1I denne oversikten har vi utelatt 1967-matrikkelen siden det finnes en omfattende statistisk undersøkelse på grunnlag av denne utgaven utført av Anita Werner (1966).
2*Merk at prosentene i tabellen ikke summerer til 100 fordi kategoriene som oppgis ikke nødvendigvis er gjensidig utelukkende.
3Statistisk sentralbyrå (23.7.97): http://www.ssb.no/www-open/statistikk–etter-emne/historisk-statistikk/tabeller/5-5-3t.txt
4En meningsmåling av Scan-Fact i desember 1997 kunne rapportere at blant de yrker som de utspurte rangerte lavest med hensyn til moral, så kom journalister dårligst ut: 54 prosent av utvalget mente journalister var den yrkesgruppe som hadde lavest moral, etterfulgt av reklamefolk (41%), aksjemeglere (29%), politikere (25%), ledere i næringslivet (16%) osv. Bare 1 prosent av utvalget mente journalister var å regne blant de yrkesgrupper som hadde høyest moral. Prester (58%), leger (36%) og sykepleiere (31%) kom på topp av denne listen. Verdens Gang, 31. desember 1997, s. 3.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon