Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Et nokså utydelig medielandskap

Førsteamanuensis, Institutt for Medievitenskap, Universitetet i Bergen

Sigurd Høst (1998) Daglig mediebruk. Oslo: Pax Forlag

Sigurd Høst er en av de meget få medieforskere i Norge som arbeider med publikumsundersøkelser på grunnlag av kvantitativt, statistisk datamateriale. Det skal absolutt honoreres. Tallmateriale er viktig når man vil danne seg et bilde av medielandskapet, analysere status quo og prøve å forstå utviklingslinjer.

Fra 1970-årene til i dag har Sigurd Høst levert en lang rekke statistisk baserte case studies (av typen Bruk av musikk i massemediene, 1982, og Videobruk i Norge vinteren 1983) og sammenfattende rapporter om mediebruk i Norge (av typen Norske lytter- og seervaner og Fjernsynets plass i dagliglivet). Daglig mediebruk er sikkert den rapporten av Høst som er mest kjent og brukt. Første utgaven kom i 1987, ble oppdatert, i 1993 fulgt av ”en oppdatert oppdatering” (75 sider), og nå foreligger en hardcover-utgave på ca. 190 sider. Omfanget indikerer at den er mer enn en oppdatering av en oppdatert oppdatering, rent kvantitativt. Den er også mer, kvalitativt sett.

Utover et overblikk over de viktigste undersøkelsene, en (sterkt utvidet) analyse av tallmateriale vedrørende det samlede mediebruk og spesielle avsnitt om bruk av fjernsyn, ”små visuelle medier”, radio og aviser (som også er med i den oppdaterte oppdatering fra 1993) inneholder denne utgaven et kapittel om Det nye medielandskapet, et om Mediebruk blant barn og unge og flere avsnitt av metodisk karakter. Den største kvalitative forbedring ligger etter min vurdering i at tallene i denne utgaven settes i et større forklarings- og fortolkningsperspektiv.

Allikevel fremstår også denne forbedrede versjonen som et utilfredsstillende grovt bilde av ”dagens norske medielandskap”, og som en stadig altfor udifferensiert beskrivelse og analyse av ”daglig mediebruk” i Norge.

Dette skyldes en tilnærming som kan karakteriseres som lineær, essensialistisk og abstrakt. Interessen for gjennomsnitt er så sterk og generaliseringsambisjonen er så høy, at resultatene fremstår som på én måte korrekte, men ytterst blodfattige beskrivelser av stigende og fallende tendenser i mediebruken, i forhold til noen få demografiske variabler. Korrekt er ikke nødvendigvis synonym med riktig. Mediebruk som kulturell praksis er mye mer kompleks enn (også denne utgaven av) Høsts arbeide er i stand til å avdekke.

La oss ta kapitlet om avislesning som eksempel. Det begynner med de kjente statistiske opplysninger om avisopplag pr innbygger hvor Norge framstår som verdensmester i avislesning i forhold til andre land. Det er for så vidt relevante data. Også neste opplysning, ”Aviser pr husstand 1969-1995”, er relevante nok. Men begge informasjoner ligger på et meget generalisert plan, vedrørende aviser generelt og lesere generelt. Så differensieres det mellom avistyper, i forhold til distribusjonsmåten. Men det differensieres stadig ikke mellom leserne: tabell 12.1 viser avisvalg av ”alle lesere”, altså et abstrakt gjennomsnitt. I neste tabell finner man en grov leserdifferensiering etter bosted, men så fortsetter fremstilling igjen ytterst generelt med statistikk over utviklingen av den norske avisstrukturen. For deretter å bli mer konkret igjen, under overskriften Hvordan leses lokalavisene? Her gjengis noen resultater av de få norske undersøkelser som ser nærmere på hvilke deler av avisen folk leser. Det er bl. a. Høst selv som står for noen av disse studier. Dette er prisverdig, men resultatene som gjengis her virker éndimensjonale fordi de igjen relateres til lesere generelt. De siste to tabeller (om avislesning på vanlige hverdager og om folk som ikke abonnerer på noen avis) differensierer etter lesernes alder, men relateres til aviser generelt. Kort sagt: Enten generaliseres både aviser og publikum eller så differensieres bare den ene del. I virkeligheten er det alltid konkrete, ulike medieprodukter (her: aviser av forskjellig karakter, og for øvrig ikke bare forskjellig med hensyn til distribusjonsmåten) som brukes av ulike mennesker. Enhver moderne publikumsundersøkelse skulle være istand til å romme disse dimensjoner samtidig. Og helst også innleire den i en kontekst av sosiokulturelle hierarkier.

Norge er ikke noe klasseløst samfunn. Og den norske befolkningen er også ellers sterkere differensiert enn etter alder, kjønn, utdanning og bosted. Å operere utelukkende med slike enkle demografiske kategorier i dag er gammeldags forskning. Det er i dag tale om segmentteori, livsstil og smak. Dette er reklamebransjen åpenbart bedre informert om enn noen forskere.

Sigurd Høst nevner Bourdieu to steder i boken. Første gang (s. 72) for å introdusere hans begrep kulturell kapital, annen gang (s. 74) for å avvise Bourdieus analyseresultater fordi de ”er nokså fjerne fra den norske virkeligheten”. Selvfølgelig kan resultater fra et meget konkret og spesifikt empirisk arbeide ikke umiddelbart overføres til andre land. Men metoden, Høst, kunne / skulle vi lære mye av! Den heter korrespondanseanalyse og kartlegger landskapet på en helt annerledes kompleks og presis måte enn de tradisjonelle kurver og søyler gjør.

Når Bourdieu for eksempel beskriver mediebruk som avislesning, skjer det alltid i forhold til spesifikke aviser (med ulik kulturell status og sosial funksjon) og i forhold til grunnleggende ulike lesere (som medlemmer av klasser og klassefraksjoner, uten å være determinert av dette). Mediebruk, som all annen kulturell praksis, er en dynamisk prosess, med mange variabler, som ikke kan fattes lineært men bare flerdimensjonalt og, fremfor alt, relasjonelt.

Høst har, i motsetning til denne relasjonelle tenkemåte, et essensialistisk syn. Med hensyn til avisbruken undersøker han for eksempel hverken det komplekse mønster av informasjonsinnhentning som karakteriserer hverdagens mediebruk (aviser i forhold til radio i forhold til TV i forhold til internett etc.) eller avislesning i forhold til både ulike typer aviser, ulik type stoff og lesernes affinitet til ulike klasser, smaks- og livsstilsegmenter. Det er på tide å få en mer presis kartlegging av avislesning i Norge, både på et overordnet plan og for eksempel i form av case studies av typen Hvordan ser mediebruken i en Aftenposten-abonnement-husholdning ut? Slike undersøkelser ville avsløre mange flertydigheter, motsigelser og vanskelig generaliserbare forhold, men de ville samtidig være mer i samsvar med den levende kulturelle praksis og dens dynamikk enn de abstraksjoner vi finner i Høsts Daglig mediebruk.

Høsts essensialisme blir ikke minst tydelig i de avsluttende konklusjoner i kapitlet om avislesningen. Han ser en nedgang i avislesning og et fall i opplagstallet og beklager dette sterkt, i form av et avsnitt under overskriften: Frykt for framtiden. Dette skjuler a) en tro på at aviser er gode i seg selv (uansett kvalitet), b) et krav på at folk skal fortsette med å innhente informasjon om samfunnet spesielt gjennom aviser. Frykten er uttrykk for et (moralistisk) forsøk på å stanse mediekulturens dynamikk, istedenfor (vitenskapelig) å kartlegge den i sin kompleksitet og se på de interessante implikasjoner for forandringer i bruksmønstre.

Andre, mindre alvorlige innvendinger skal bare skisseres veldig kort:

Også i denne utgaven rangeres ”kino” av uforklarlige grunner under små visuelle medier (kap, 10), bruk av begrep er ikke alltid klar (for eksempel i beskrivelse av egen metode, s. 12ff. og i et historisk avsnitt hvor det flere ganger er tale om ”naturlige” stikkord, ”naturlig” skille etc., s. 19ff.), det finns ubeviste påstander (som den om publikums interesse for seriøs informasjon, s. 25 nederst), og man kunne tenke seg en litt annen disposisjon slik at metodeavsnittene var mer samlet enn de er nå.

I betraktning av at det finns så lite norsk forskning av denne typen, er boken tross alt et viktig og nyttig arbeid. Den er uten tvil velegnet for den målgruppen den oppgir selv: grunnbok for medie- og journaliststudenter. Den er derfor også blitt opptatt som pensumslitteratur på medievitenskap grunnfag ved Universitet i Bergen. Jeg kunne allikevel ønske meg en helt annen bok som er i tråd med aktuell sosiologisk teori og empirisk kulturforskning.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon