Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den offentlige angst

Betraktninger om statlige initiativ mot vold i bildemediene
Public anxiety: on governmental initiatives against violence in the visual media.

Ola Erstad er forsker ved Forsknings- og Kompetansenettverk for IT i Utdanning (ITU), Universitetet i Oslo

As a frame of reference for discussing this issue the article focuses on the Norwegian 'governmental action plan against violence in the visual media" (1995-1997). Through different kinds of activities the steering committee of this plan hoped to create a public debate about media violence and to do something about specific areas (distribution, content, receivership and public awareness). This article is not an evaluation study of the action plan itself, but is trying to problematize what these strategies represent as a public domain. In the first part the author describes one example of how media violence develops as a subject in the public sphere, and how the media themselves play an active role in these developments. Further on, the article looks closer into the use of public campaigns as a strategy against media violence, and how this might be linked to specific Norwegian political agendas. Towards the end of the article one issue is higlighted. That is how different groups of specialists dominate the discourse on media violence and what role media researchers play in this setting. As a conclusion two research areas (our visual culture' and 'self-regulation') are put forward as important issues for further elaboration of media violence as a public and private domain.

I desember 1997 ble “Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene” avsluttet. I løpet av tre år representerte den en bred satsning med henblikk på å sette medievold på dagsorden. Mange ulike former for tiltak skulle gi et løft i oppmerksomheten om medievold. Det er all grunn til å skue litt tilbake og vurdere hva offentlige planer av denne art er uttrykk for, og i hvilken grad de har noen funksjon. Er det kun en naiv overtro på at man endelig skal få satt inn nådestøtet mot medievold, eller er det et reelt ønske om å se nærmere på medievold i den store sammenhengen?

Politikere og byråkrater er ofte blitt anklaget for å iverksette slike kampanjer kun med et ønske om å vise at en gjør noe med et viktig samfunnsproblem. En enda mer kynisk versjon vil være å si at det er for dyrt og vanskelig å gjøre noe med problemet, og at en derfor heller setter i gang en kampanje. Når en følger de offentlige debattene om medievold de senere årene er det et klart inntrykk at politikere og byråkrater forholder seg til dette problemet de gangene det dukker opp som aktuelt tema i mediene og blant folk. Derigjennom blir perspektivene lett preget av kortsiktig tenkning og behovet for å vise handlekraft uten at en i samme grad er interessert i konsekvensene av kampanjer og andre former for tiltak som igangsettes.

Min egen rolle i denne sammenheng er ikke helt uproblematisk. Jeg satt selv som styrerepresentant for Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene. Det følgende er derfor preget av egne subjektive vurderinger fra innsiden. Samtidig er det nå noen måneder siden handlingsplanen ble avsluttet, noe som gjør det lettere å sette den inn i en større sammenheng.

Et særtrekk ved offentlige handlingsplaner, er økt oppmerksomhet rettet mot et problemområde i løpet av et avgrenset tidsrom. Myndighetene definerer et område som spesielt viktig, drar i gang en rekke tiltak som det settes av midler til, og så håper man at en slik satsning skaper reelle virkninger i reduksjon av problemet. Imidlertid viser det seg ofte at det ikke er nok. Over tid preges disse satsningene av å være tiltak som kommer og går. Handlingsplanens intensjon kan likevel sies å ha vært å bryte med en stivbent gjentagelse av polaritetsforhold i synet på medievold og få etablert en mer nyansert og et forskningsbasert grunnlag for håndtering av medievold som offentlig tema.

Jeg ønsker å bruke Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene (heretter betegnet som handlingsplanen) som et eksempel på den offentlige diskurs om fenomenet medievold. Et fremtredende trekk i denne sammenheng er betydningen av definisjonsmakt. Ulike grupper har ulike interesser i debatten om dette fenomenet, og av og til synes stillingskrigen å være det viktigste for de involverte partene. Medieforskere er som regel svært tilbaketrukne i denne offentlige debatten, selv om jeg for min egen del har fått et smekk over fingrene når jeg gjorde et visst forsøk på å heve bevissthetsnivået i debatten. Som et svar på min kronikk i Bergens Tidende uttalte daværende kulturminister Åse Kleveland, som også var en av initiativtakerne til handlingsplanen, at “Det er underlig at hver gang noen har uttalt sin bekymring for virkningene av medievold, har det øyeblikkelig poppet opp en forsker og sagt at ingenting av dette kan bevises. Hvordan i huleste tør de fornekte en sammenheng når de vet hvor begjærlig slikt blir grepet av folk som vil distribuere sterkere eller svakere former for søppel? At film er et sterkt påvirkningsmedium, er åpenbart. Det gjelder også voldsinnslag i filmer. Om definitive bevis mangler, er sannsynligheten i hvert fall så stor at man må ta den på alvor. Forskere som sier noe annet beveger seg langt inn i det ansvarsløse. “(1995)

Betydningen av en slik polemikk skal jeg komme nærmere tilbake til mot slutten av artikkelen. Først vil jeg presentere noen aspekter ved grunnlaget for og innholdet i denne konkrete handlingsplanen. Min intensjon er ikke å gi en fullstendig evaluering av alle aktiviteter som ble igangsatt som en del av den nevnte handlingsplanen eller å vurdere forskningsperspektiv per se. Min interesse retter seg mer mot hva som særpreger denne planen innen en offentlig debatt om medievold, og hvilke perspektiver som kan utledes fra den.

MEDIEVOLD I OFFENTLIGHETENS TJENESTE

Selv om vi på forskningsfronten har skapt et grunnlag for stadig bedre innsikt om medievold, gjenspeiler ikke den offentlige debatt den samme utvikling. Det mangler en avklaring av hva som til enhver tid er de viktigste spørsmålene å ta opp. Dermed gjentas gamle diskusjonstema i ny innpakning, for eksempel når det gjelder den direkte sammenhengen mellom medievold og samfunnsvold. En overser ofte andre interessante problemstillinger, bl.a. om medienes rolle i det moderne samfunn, om bildemedier versus skriftmedier og om publikums kulturelle kompetanse. Dessuten preges mye av den offentlige debatt fremdeles av fasttømrede polaritetsforhold mellom ulike parter. Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene hadde som intensjon å skape bedre nyanser i debattklimaet.

I løpet av de siste tredve årene har vi hatt en rekke eksempler på at offentlige tiltak rettet mot medievold, enten tar utgangspunkt i enkelthendelser med voldshandlinger blant unge, ved introduksjon av nye medier eller konkrete utspill i mediene. Krav om offentlig handling har hatt en tendens til å genereres ut fra enkeltstående voldshandlinger som sjokkerer folk, og der politikere ønsker å vise handlekraft ved konkret å foreta seg noe overfor problemet.

Imidlertid synes mediene selv å spille en svært viktig rolle ved å sette medievold på dagsorden og overfokusere temaet. Et kjent eksempel på hvordan en mediehendelse skaper grobunn for økt satsning på offentlige tiltak, kan hentes fra Sverige. I begynnelsen av desember 1980 ble det i svensk TV 1 sendt et debattprogram med tittelen “Vem behøver video?”. I sin kritiske analyse av dette programmet skriver Mark Comerford at: “Programmet förändrade svenskarnas förhållande till videotittandet och kom att prägla decenniets offentliga debatt om barn och ungdomars videoanvändande” (1992:71). Programmet inngikk i programserien Studio S, som hadde et rykte på seg for å være korrekt og saklig med tøff utspørring, men likevel rettferdig overfor alle parter. Ifølge produsenten for programmet skulle programmet “ge information som gör att människor kan ta ställning till samhällsproblem av olika slag” (ibid.).

Programmet omhandlet hjemmevideomarkedet som på dette tidspunkt hadde begynt å ekspandere. Det bestod av tre deler, intervjuer med barn og ungdommer som uttalte at de hadde sett voldsfilmer på video, et panel bestående av foreldre eller andre berørte voksne og en utspørring av daværende utdanningsminister i Sverige og leder av den svenske videogramutredningen. Comerford viser i sin artikkel hvordan en ved å klippe mellom disse delene skaper en helt spesiell dramaturgi i presentasjonen av temaet. Videre går han inn på hver sekvens og viser hvordan intervjuene med barna/ungdommene i en skolegård er styrt gjennom billedutsnitt, for å gi inntrykk av at det er mange barn som har sett voldsvideo, og intervjuerens spørsmålsstillinger. Panelet med voksenpersoner er kun med for unisont å kreve forbud mot denne typen filmer. De to offentlige personene prøver å nyansere bildet noe, men møter svært kritiske spørsmål fra programlederen. Comerford mener at programlederen i dette programmet styrer hele programmet i en viss retning, om at ikke bare videofilmer er en uting, men at video som medium bør forkastes ved å stille likhetstegn mellom teknikk og innhold.

Dette programmet hadde en rekke konsekvenser, både på kort og lang sikt. Kort tid etter programmet ble vist foretok politiet en rekke razziaer mot videobutikker i Stockholm for å sjekke om voldsvideoer ble utlånt til mindreårige. Razziaene skapte en hel del publisitet i pressen. Samtidig nedsatte utdanningsministeren en arbeidsgruppe med oppdrag å foreslå tiltak for å likestille offentlig visning av videogram og kinofilm og forhindre utlån av videofilmer til mindreårige. Innen videobransjen viste det seg på sikt at det skjedde en utvikling bort fra B-filmer og voldsvideoer mot kassasuksesser. Dermed forsvant også mye av den “smale” kvalitetsfilmen som tidligere hadde vært tilgjengelig. Ca. et halvt år etter programmet ble vist stemte man i den svenske riksdagen igjennom et totalforbud mot den såkalte videovolden, som senere ble fulgt opp med en mer omfattende repressiv videolovgivning. En uintendert virkning av dette var økt interesse for video blant ungdom. Ungdomsgrupper utenfor de sentrale strøk ble nysgjerrige på den moderne skrekkfilmen som fantes på video, og omsetningen på videomarkedet økte.1

Et slikt eksempel kan tas til inntekt for det Cohen (1980) og andre betegner som moralske panikker. Relatert til handlingsplanen mener jeg det er feil å snakke om moralsk panikk i den forstand at det er uttrykk for konfrontasjon mellom moralsyn og ensidig fordømmelse av medievold som tegn på panikk. Handlingsplanen, som offentlig dokument, er langt mer nyansert enn kun å bli tatt til inntekt for moralsk panikk. Kirsten Drotner har i ulike sammenhenger foretatt en interessant nyansering av den panikk det her er snakk om. Hun skiller mellom moralsk panikk, der institusjoner utenfor mediene og mediene i et samspill prøver å få til en endring av ett eller annet i samfunnet, og mediepanikk, der utviklingen i mediene skaper grunnlag for uro. Begge panikkene er “moralske” i den forstand at verdier i samfunnet blir utfordret.

I forhold til min diskusjon av handlingsplanen velger jeg heller å bruke betegnelsen offentlig angst. Den dekker mer den vage, generelle stemming som dominerer debattklimaet om og publikums forhold til medievold i våre dager, der verdispørsmål til en viss grad blir utfordret. Et interessant aspekt ved den offentlige angst, som fungerer forsterkende på debattklimaet, er medienes egen rolle som moralens voktere, noe eksemplet ovenfor er et uttrykk for. Som Comerford skriver i sin artikkel med henvisning til Cohen og moralske panikker: “Medierna har i sig själva länge fungerat som agenter för moralisk indignation. Även om de inte är medvetet inblandade i ett korståg eller ‘muck raking’, råker de sätt på vilka de rapporterar ‘fakta’ før att skapa oro, ångest, indignation eller panik. När dessa känslor sammanfaller med förnimmelsen att vissa moraluppfattningar behöver försvaras, då skapas också de nödvendiga villkoren för att skapa nya regler eller att definiera nya sociala problem.“ (1992:78)

Den typen eksempler som er nevnt i det foregående, er ikke enestående. Comerford viser mot slutten av sin artikkel til et svensk fjernsynsprogram i 1992 som omhandler samme tema. Imidlertid handler det denne gangen ikke om perifere videofilmer, men mainstreamfilmer som Cape Fear, Terminator 2, og Silence of the lambs. Programlederen fremstår på samme måte som “menigmanns beskytter”, og reiser spørsmål om de virkninger denne typen filmer har på virkelig vold. Disse eksemplene er interessante å studere i seg selv, men min intensjon har vært å vise hvordan dette skaper et klima og en motivasjon for offentlige tiltak og handlingsplaner.

Disse eksemplene viser hvordan enkelthendelser og enkeltstående fjernsynsprogram, som har mer eller mindre gode intensjoner, gjøres til en mye større politisk og offentlig sak enn man i utgangspunktet skulle tro. Denne saken skapte ringvirkninger også til Norge. Stadig flere politikere tok utover på 1980-tallet til orde for å sette inn tiltak mot medievolden.

KAMPANJER OG HANDLINGSPLANER

Gjennom 1980- og 1990-tallet har vi hatt en rekke offentlige planer og tiltak der oppmerksomheten har vært spesielt rettet mot medievold. Felles for disse er en grunnleggende bekymring for økende voldstendenser i samfunnet. Imidlertid er det ikke alle tiltak som er uttrykk for et ønske om økt kontroll av medietilbud. Mot slutten av 1980-tallet er det en større bevissthet om behovet for å engasjere barn og unge i forhold til deres mediebruk. Bakgrunnen for et slikt perspektiv kan sies å være innflytelsen fra forskningsverdenen, der en innen humanistiske fagmiljø rettet oppmerksomheten mot den betydning ulike medieprodukter har for unge, hva slags tekster horrorsjangeren (splatter, slasher, gore) representerer, og hvordan det kan relateres til de unges situasjon i det moderne samfunn. På denne måten fikk man en annen fortolkningsdimensjon inn i debatten om medievold enn de tradisjonelle påvirkningsstudienes forsøk på å trekke sammenhenger mellom medievold og samfunnsvold.

Den direkte foranledning til “Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene” var prosjektet “Kampanjen mot vold på skjermen”, som Kulturdepartementet tok initiativ til i 1990. Denne kampanjen hadde som mål å gi barn et bedre grunnlag for å være kritiske til innholdet i medietilbudene, med særlig fokus på underholdningsvolden. En rekke aktiviteter og tiltak ble iverksatt. Omtrent samtidig ble prosjektet “Levende bilder, barn og unge” etablert. På ulike måter var en her interessert i å engasjere og aktivisere barn, unge og voksne i forhold til bildemediene. I dette prosjektet var Det Norske Filminstituttet involvert i oppfølging og evaluering.

På denne bakgrunn kan en si at det utover på 1990-tallet skjer en økt satsning på offentlige tiltaksplaner rettet mot vold i mediene, primært de audiovisuelle massemediene. Den mest nærliggende forklaringen til en slik offentlig strategi er Arbeiderparti-regjeringens forkjærlighet for handlingsplaner på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. Myndighetene brukte dette som offentlig strategi innen ulike samfunnsområder for å handskes med spesielle problemer i samfunnsmaskineriet.

Etableringen av Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene ble utformet som følge av drøftingen i en interpellasjon i Stortinget 12. april 1994. Debatten viste bred politisk enighet om at man ønsket en grundig og seriøs vurdering av tiltak som skulle bidra til å redusere bildemedienes formidling av vold. Den videre utformingen av handlingsplanen skjedde etter initiativ fra daværende kulturminister Åse Kleveland og justisminister Grete Faremo. Det var altså en tung politisk motivasjon som lå til grunn for utarbeidelsen av handlingsplanen.

Handlingsplan mot vold i bildemediene faller inn under den overordnede planen som gjelder “Forebyggelse og bekjempelse av kriminalitet” og som har tittelen “Trygghet og nærhet i hverdagen” (1993). Som overordnet mål for denne planen heter det at “Regjeringens mål for 1990-årene er å utvikle et tryggere, varmere og mer rettferdig samfunn, med økt livskvalitet for det enkelte menneske”. Slik sett er det viktig å se handlingsplanen innenfor den ramme den er definert. Det er ikke først og fremst som et kulturelt eller pedagogisk anliggende dette primært blir definert, men som et ledd i den overordnede bekjempelsen av voldstendenser i samfunnet, der tiltak mot vold i bildemediene er et av flere tiltak som skal skape grunnlaget for et tryggere samfunn. Her kan vi nok ane noen bakenforliggende antagelser om forholdet mellom virkelighetsvold og medievold, selv om handlingsplanen er mer mangetydig enn som så. I forhold til bildemediene ønsket en dels å markere et normativt standpunkt om motstand overfor voldsskildringer i bildemediene, og dels ønsket en å opprettholde en offentlig diskusjon om temaet. På denne måten håpet en å demme opp for en generell engstelse for hva medieutviklingen vil medføre, og da spesielt de voldelige uttrykksformene.

Selv om det var Kulturdepartementet som i store trekk skrev handlingsplanen og fikk hovedansvaret for fremdriften, var planen i høy grad et samarbeid mellom 4 departementer. I tillegg til Kulturdepartementet, var Utdannings- og forskningsdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet involvert. En styreleder med politisk bakgrunn ble valgt inn. Ingen av disse hadde tidligere bakgrunn i behandlingen av medievold spesielt. For å sikre kontakten med forskningsfeltet ble det også hentet inn en medieforsker, og for å ivareta den daglige driften ble det etablert et sekretariat bestående av to personer.

Hvis vi ser på argumentasjonen som legges til grunn i den offentlige diskusjon og de ulike planene fra begynnelsen av 1980-tallet og fremover, er det klart at det har skjedd en utvikling i den forstand at bildet som presenteres av medievoldsproblematikken er blitt mer nyansert. Det skulle tyde på at forskningen har hatt en innvirkning på hvordan problemområdet behandles. Og til en viss grad er nok det også tilfelle. Tiltakspakken i handlingsplanen illustrerer kompleksiteten i måten å forholde seg til problemområdet på. Her er det ikke noen enkle årsak-virknings-korrelasjoner en ønsker å finne svar på.

MÅL OG TILTAK

Når man skal se tilbake og forsøke å gjøre noen refleksjoner i ettertankens kritiske lys, er det en rekke spørsmål som dukker opp. Hvordan kan vi best vurdere en slik handlingsplan? Hva skal en legge vekt på ved evaluering av offentlige tiltak av denne art? Hva kan man si at handlingsplaner egentlig er til for?

Planen kan sies å bygge på visse antagelser. Det er først og fremst:

– Økt tilgang på medietilbud. Mediesituasjonen i Norge endret seg drastisk i løpet av 1980-tallet. Som allerede indikert i eksemplet fra Sverige, ble videovold etablert som et eget begrep i det norske språk. Dessuten har vi fått flere fjernsynskanaler kombinert med nye medier som PC og dataspill, som har reist nye problemstillinger. I handlingsplanen skriver en også om at det har skjedd en forråing i uttrykksformen, og at formspråk fra skrekkfilm-sjangeren på 1980-tallet har flyttet seg mer og mer over i mainstream-filmen. Disse vurderingene av medieutviklingen var med på å legitimere behovet for en egen handlingsplan.

– Vanskeligere å styre og kontrollere. I forlengelsen av det foregående er det også skapt en situasjon der de tradisjonelle kontrollinstansene har fått en vanskeligere oppgave, for eksempel når det gjelder satelittsendinger på fjernsyn og utbredelsen av video. Ikke minst blir det tydelig med de nye mediene og spesielt Internett, der styringsmekanismene ikke følger vanlige retningslinjer.

– Økt kommersialisering og internasjonalisering. I takt med teknologiutviklingen følger økt kommersialisering. I handlingsplanen gjør en noen slutninger om at dette skaper raskere produksjonstempo hvor kvalitet og variasjon blir ofret til fordel for kvantitet og pris. Dette medfører at amerikanske medieprodukter dominerer markedet. Amerikanske medieprodukter har større toleranse for vold enn vår egen kultur tilsier. En peker også på at Norge i dag er et multikulturelt samfunn der grupper fra ulike land har egne importkanaler av videogrammer, spesielt fra Asia. Myndighetene har hatt vanskeligheter med innsyn i disse filmene og hvordan de omsettes.

– Teknologisk utvikling. Som nevnt bringer den teknologiske utviklingen inn nye problemstillinger, som en ikke helt overskuer håndteringen av. Spesielt er det dataspill en er usikre på. Barn og unge er blitt et kjempemarked for dataspillbransjen. Årlig omsetter dataspillindustrien på verdensbasis for mer enn 100 milliarder kroner. I 1993 passerte dataspillomsetningen omsetningen av film i USA, og i 1997 var dataspillomsetningen blitt dobbelt så stor. Bekymringen som uttrykkes i handlingsplanen, retter seg mot brukersiden. En viser til at “Når vi forholder oss til fjernsyn, film eller video, er vår rolle betrakterens; vi ser hva andre gjør, vi er vitne til ulike handlinger. Det eksisterer dermed en klar grense mellom oss og hendelsene. Dataspillene visker ut dette skillet, fordi man selv blir deltaker. Den som spiller blir med andre ord hovedpersonen i en fortelling der konfliktene oftest løses ved profesjonalisert ekstrem vold, der man ikke ser konsekvensene av brutaliteten og man premieres for ‘riktig’ utført voldshandling. “ Dette er selvfølgelig basert på antagelser fordi forskningen ennå ikke har resultater som kan korrigere slike påstander.

– Grovere vold i samfunnet. Alle de foregående punktene relateres så til samfunnsvolden og at mange voldsepisoder utøvet av barn og unge har en grovere uttrykksform enn tidligere. Denne utviklingen tilskrives blant annet ekstreme skildringer av vold i bildemediene.

For å imøtekomme disse utviklingstrekkene har en som målsetning for handlingsplanen satt opp følgende punkter:

  • – en bred mobilisering mot vold i mediene,

  • – bevisstgjøring av publikums makt og ansvar,

  • – prioritering av barn og unge som målgruppe,

  • – ansvarliggjøring av dem som formidler medievold,

  • – formidling av kunnskap og forståelse for bildespråket som grunnlag for

  • en mer kritisk og bevisst mediebruk,

  • – økt nordisk og internasjonalt samarbeid for å redusere tilgangen på og

  • formidlingen av medievold,

  • – vurdering og styrking av kontrolltiltak,

  • – oppdatering av lov- og kontrollverk i forhold til de nye bildemediene.

For å realisere disse målene er det så blitt laget en tiltaksplan bestående av totalt 56 ulike tiltak. Disse ble gruppert inn under seks ulike fokusområder. De er:

– Mobiliserende tiltak. Denne typen tiltak var spesielt innrettet mot å stimulere til offentlig debatt og bygge allianser mellom ulike aktører. Et sentralt tiltak i denne forbindelse var storbykonferanser som ble avholdt på ulike steder i landet. Her møttes folk fra mediebransjen, myndigheter, skole- og undervisningsinstitusjoner, organisasjoner og publikum. Et annet sentralt aspekt ved handlingsplanen var å ansvarliggjøre de ansvarlige. Dvs. konfrontere medieinstitusjonene med det ansvar de har ved distribusjon av medieprodukter.

– Informative tiltak. Tiltak inn under dette fokusområdet gjelder bl.a. bedre informasjon om innhold i spillefilm og dataspill til foreldre og kinosjefer, og seminar for ungdomsfilmklubber.

– Kunnskap og holdninger. Skolen defineres som den viktigste arena for holdningsskapende innsats overfor barn og ungdom. Det gjelder styrket medieundervisning i skolen og utvikling av undervisningsmateriell. En ønsker dessuten å heve kompetansen og styrke engasjementet hos foreldre og foresatte, lærere og førskolelærere gjennom seminar, kursholderkurs og diverse studiemateriell.

– Tiltak for styrket kontroll. En innser at i tillegg til å styrke eksisterende kontroll av film-, video- og fjernsynsbransjen er det behov for å vurdere nye regulatoriske ordninger som følge av den teknologiske utvikling.

– Lovregulerende tiltak. I tillegg til å arbeide for lik voldsnorm for fjernsyn og film/video, inkluderer dette et ønske om å vurdere nye medier som dataspill, elektroniske oppslagstavler og andre interaktive medietilbud. Den nye mediesituasjonen har også skapt behovet for økt internasjonalt samarbeid om felles regelverk og tiltak.

– Evaluering, forskning og utredning. Som en del av den totale tiltakspakken, så en også behovet for en styrket norsk forskningsinnsats for å demme opp for slutninger om medievold basert på utenlandske forskningsdata. Det ble derfor gitt støtte til enkelte forskningsprosjekt.

Disse aktivitetene dekker et vidt spekter av ulike typer tiltak. Ikke alle tiltakene ble gjennomført etter intensjonen, enten fordi de mistet noe av sin aktualitet, eller fordi en måtte prioritere mellom enkelttiltak innenfor samme fokusområde. Samlet sett var tanken at tiltaksplanen skulle gi et løft i oppmerksomheten om vold i bildemediene. Ansvaret for gjennomføringen av de ulike tiltakene ble tillagt visse institusjoner, der bl.a. Det Norske Filminstitutt var en sentral aktør.

Det bør også nevnes at planen har fått mye internasjonal oppmerksomhet pga. dens omfang, etter at den ble oversatt til engelsk. Imidlertid er nok planen et særnorskt fenomen. Det skyldes bl.a. troen på offentlige planer som styringsinstrument for å regulere samfunnslivet. Det er vel kun Sverige som har hatt en like sterk tro på offentlig styring. I vårt naboland har en også hatt et eget Våldskildringsråd gjennom flere år, uten at de har hatt en egen handlingsplan tilsvarende den norske. Det er få andre land som har etablert lignende organ. Likevel er det klart at andre nasjoner i en offentlig debatt om de samme spørsmål har fattet interesse for en slik nasjonal satsning.

HAR HANDLINGSPLANEN HATT NOEN FUNKSJON?

Jeg har ikke systematisk gjennomgått de sluttrapportene som ble sendt inn til handlingsplanens sekretariat som grunnlag for mine vurderinger. Det følgende blir personlige synspunkt om den funksjon handlingsplanen kan sies å ha hatt. Man kan med god grunn spørre hva som kan sies å komme ut av en slik handlingsplan. For å svare på dette tror jeg det er behov for å skille mellom ulike nivå, der jeg i denne sammenheng vil legge mest vekt på det siste nivået.

Nivå 1

For det første gjelder det en vurdering av de enkelte tiltak som planen består av. Planen kan sies å være vellykket i den forstand at nesten alle tiltakene ble gjennomført etter intensjonen. En konsekvens som kan utledes, er den bredde i aktiviteter som tiltakene er uttrykk for. På denne måten har en imøtekommet et oppdemmet behov for informasjon ute blant folk. Suget etter informasjon, kurs og aktiviteter på et grasrotplan er enormt, og det har tydeligvis ikke blitt noe mindre med årene. Det gjelder alt fra foreldregrupper som ønsker å få diskutert med andre engstelsen for medienes påvirkning, til teatergrupper som fokuserer på forholdet mellom fiksjonsvold og virkelighetsvold, til medieverksteder som ønsker å engasjere barn og unge ved å lage videofilmer.

I tillegg var mange tiltak rettet mot informasjonsvirksomhet og holdningsskapende arbeid. Brosjyrer ble sendt til de fleste foreldre i landet, annet informasjonsmateriell ble distribuert til diverse målgrupper, annonser ble vist i aviser og på fjernsyn og støtte ble gitt til diverse kurs og seminarer. Det er generelt vanskelig å vurdere effekten av slike informasjons- og holdningsskapende tiltak. Inntrykket fra tilbakemeldinger til styret i løpet av prosjektperioden er at de ulike aktiviseringstiltakene overfor barn og unge er verdifulle. I steden for å betrakte de unge som passive ofre, gir tiltak der unge selv lager medieprodukter anledning til aktivisering og bearbeiding av inntrykk fra mediene. Jeg skal ikke gå nærmere inn på disse tiltakene eller de enkelte forskningsprosjektene i denne sammenheng. Mitt innspill gjelder som tidligere nevnt handlingsplanen i en offentlig diskurs.

Nivå 2

For det andre kan en vurdere handlingsplanens nytte i forhold til medievold som fenomen. I utgangspunktet kunne det være naturlig å gjøre en vurdering av tiltak under handlingsplanen i forhold til både kriminalitetsutviklingen og mengden medievold over tid. Begge har som nevnt fungert som underordnede forutsetninger for planen. Siden disse tiltakene er forankret inn under en overordnet plan om kriminalitetsforebygging og voldsreduksjon, skulle en tro at det ville være en sentral indikator. Videre kunne en tolke dette arbeidet dithen at en skulle kunne måle en reell nedgang i antall voldsskildringer i mediene før og etter handlingsplanen. For begge disse forholdene er det naivt og for enkelt å tro at handlingsplanen skulle kunne ha noen innvirkning. For det arbeidet som er blitt gjort, har dette heller ikke vært noen sentral indikator eller uttalt målsetning. Imidlertid har planen vært med på å rette oppmerksomheten mot ulike sider ved fenomenet medievold, de problemer som eksisterer med hensyn til å definere hva begrepet skal innbefatte og hva som kan sies å være de viktigste aspektene ved det. Den mest interessante innvirkning har nok skjedd på neste nivå.

Nivå 3

På et tredje nivå kan handlingsplanen vurderes i forhold til en offentlig diskurs om medievold. Handlingsplanen som dokument er blitt brukt i, og styremedlemmene har deltatt i en offentlig debatt om medievold. Det er innen denne sfæren at handlingsplanens nedslagsfelt er mest interessant. Lite systematisk forskning er blitt rettet mot den offentlige diskursen om fenomenet medievold. Dessuten aktualiserer denne offentlighetssfæren medieforskerens rolle og bidrag. Et uttrykk for dette finner vi i Per Haddal (Aftenposten) sitt utspill overfor Statens Filmtilsyn om “medievitere som bedrevitere”.

Drivkraften i denne diskursen er dels motstridende syn på betydningen av medievold, og dels aktørenes ulike interesser og motivasjon for å fremme dette som debattema. Bare for å ta to tilfeldige eksempler på ulike grunnsyn, som jeg kommer over mens jeg skriver denne teksten, så uttaler den amerikanske filmregissøren Paul Schrader i et intervju (1998) at vi som mennesker, er programmert som voldelige dyr, men at vi lever i en av de minst voldelige epokene i verdenshistorien. Volden i dag er blitt nytteløs. I en slik situasjon får ulike medieringsformer for vold en svært viktig funksjon i samfunnet, mener Schrader. I et annet eksempel tillegger en medievolden ansvar for økt virkelighetsvold. Det gjelder Dagbladets “Stopp Volden”-kampanje, som har pågått gjennom flere år. I en slik situasjon er det ikke tilfeldig at vi har fått en handlingsplan mot vold i bildemediene. Volden som samfunnsproblem, er blitt klarere definert innenfor en offentlig diskurs, samtidig som vi har fått en økt fokusering på verdier og moralske spørsmål.

Det som likevel er interessant å diskutere på dette nivået, og som en debatt om handlingsplanen illustrerer, er forholdet mellom ulike aktører. Handlingsplanens rolle var å skape koblinger mellom disse aktørene samtidig som en selv utviklet seg til å bli en aktør. På den ene siden dreier det seg om forholdet mellom spesielt 4 grupper. Det er:

– Politikere/byråkrater. De er ofte igangsettere av offentlige planer som omhandler medievold. For handlingsplanens vedkommende var det enkelte politikere som reiste krav om at ulike tiltak måtte igangsettes, og der fagdepartementet fikk i oppgave å følge dette opp.

– Fagorgan. Statens Filmtilsyn har vært med på å definere premissene for hva som defineres som skadelig medievold og satt standard for hvordan dette skal vurderes, fortrinnsvis med lover og regler som grunnlag.

– Presse, medier, filmkritikere. Som tidligere nevnt har medienes representanter ofte en dobbeltrolle. Samtidig som det er medienes innhold de ulike tiltakene retter seg mot, gir en del personer innenfor mediene selv uttrykk for skepsis i forhold til utviklingen av vold i bildemediene. De er selvkritiske på vegne av den bransjen de selv tilhører, eller kanskje mer overfor et konkurrerende medium. Et eksempel er beskrivelsen fra Sverige, nevnt i det foregående, der en i et fjernsynsprogram er svært kritiske til det nye mediet video.

– Medieforskere. Denne gruppen har ofte hatt problemer med å delta i den offentlige debatt om medievold fordi en etter sigende ikke har kunnet gi konkrete svar på hvor skadelig det er å se medievold. Med tanke på medieforskerens rolle i denne sammenheng skal en heller ikke undervurdere det faktum at mange forskere, internasjonalt sett, har dratt nytte av de offentlige midler som følger i kjølvannet av den offentlige angst.

Ofte kan en få inntrykk av at aktørene på den offentlige arena er mer opptatt av å rette skytset mot hverandre. De representerer også ulike perspektiv på problematikken og kjemper seg imellom om å definere området. I forbindelse med handlingsplanen har denne polariteten kommet til uttrykk på de storbykonferansene som ble arrangert. Selv om de fungerte som et møtested for de ulike aktørene, nevnt ovenfor, var de for det meste med på å illustrere og befeste motsetninger. Det samme kom til uttrykk i ulike debattprogram i mediene som styremedlemmene deltok i. Et annet eksempel er diskusjonen om NOVA-rapporten om “Ungdom og vold i bildemediene” (1998), finansiert gjennom handlingsplanen. I denne undersøkelsen finner en sammenhenger mellom det å se vold i bildemediene og det å selv utøve voldelige handlinger blant ungdomsskoleelever. Undersøkelsen ble presentert ved filmfestivalen i Tromsø, der resultatene avstedkom sterke reaksjoner fra enkelte filmkritikere. Senere er debattene fulgt opp med kronikker og diskusjoner i avisene. Jeg skal ikke vurdere innholdet i denne debatten, men ta det til inntekt for hvordan spenningsforholdet mellom ulike aktører opprettholdes og fungerer som en stillingskrig.

På den andre siden finner vi publikum med alle dens avskygninger, enten det gjelder barn, unge eller voksne. Det gjelder deres forhold til mediene og til de ulike aktørene som diskuterer medievold offentlig. Usikkerheten som melder seg hos publikum, grunner seg på uklare signaler fra de ulike aktørene og i medietilbudet, samtidig som det er blant disse en til enhver tid søker bekreftelse på det motsatte ved å få konkret informasjon om hvordan medievolden fungerer. Handlingsplanen kan i begrenset grad sies å ha lykkes i å skape bedre kontakt mellom publikum og de ulike bedrevitere. Det er dessuten høyst usikkert hvilke konsekvenser handlingsplanen kan sies å ha hatt på lengre sikt. Sporene som ble satt i form av ulike tiltak, er nå i ferd med å viskes ut. Svaret er ikke en ny handlingsplan, men økt bevissthet om den rolle ulike aktører spiller i den offentlige diskurs om medievold. Debatten trenger sårt en fornyelse.

TO UTLEDNINGER

Avslutningsvis vil jeg fremheve to tema som det er behov for å diskutere videre som følge av Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene.

Vår visuelle kultur

Det ene gjelder hvorfor det audio-visuelle fremdeles betraktes som mer truende enn det skriftlige. Det gjenstår fremdeles en god del for å avklare hvorfor forskjellige representerende kunstformer vurderes forskjellig. Hvorfor er for eksempel en film som Crash (David Cronenberg) mer truende enn boken American Psycho (av Bret Easton Ellis), eller for så vidt en film basert på denne boken? Dette åpner for mange problemstillinger enten det gjelder kvalitetsvurderinger av kulturelle tekster, forståelsen av den visuelle kultur vi lever i og den kulturelle kapital som er knyttet til ulike medier. For at planer a la Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene skal ha noen reell funksjon, må det i større grad være basert på en forståelse av vår visuelle kultur og den plass medievold har innenfor dette bildet. Vi har fremdeles for dårlige data og teorier til å gripe de skiftninger over tid som skjer i formidlingen av bilder innen vår kultur, og hvilken rolle de voldsomme uttrykksformene har i denne sammenheng. En forklaring kan nok være at en i for stor grad har lagt til grunn kognitive og rasjonelle forståelsesformer i analyser av hvordan medievolden fungerer og i mindre grad har relatert det visuelle til følelser og fascinasjon. En annen forklaring er problemene med klart å definere hva medievold til enhver tid innbefatter og hvor subjektivt avhengig dette er.

Selvregulering

Det andre gjelder den vektlegging som etter hvert har skjedd mot det en kan betegne som selvregulering. I stedet for å fokusere så mye på kontrolltiltak, som det har vært en tendens til tidligere, satser en nå mer på å skape en bevissthet og refleksivitet hos publikum i deres forhold til medietilbud, som en slags filtermekanisme mot påvirkning. Dette er noe handlingsplanen legger stor vekt på, bl.a. i form av styrket medieundervisning i skolen. Selv om jeg synes dette er en interessant dreining, har jeg i flere sammenhenger påpekt at dette ikke er så enkelt og entydig som en ofte tror (Erstad 1997). Et problem er hvem som skal avgjøre hvordan en skal utvikle en slik selvregulering, og hva dette egentlig skal rette seg mot. Et annet problem gjelder troen på at kunnskaper vil gi endringer i atferd.

AVSLUTNING

Jeg har i denne artikkelen forsøkt å gi noen personlige betraktninger om den offentlige angst som omgir debatten om medievold. Denne debatten er preget av at ulike aktører tilstreber definisjonsmakt. På denne måten forblir medievold som debattema, uforløst og er samtidig med på å opprettholde den offentlige angst. Medieforskeren som fagperson, har vært altfor lite fremtredende i å gi føringer på denne debatten. Dermed blir en lett angrepet for å være “bedrevitere”, som om det skulle være noe negativt. Offentlighetens kjennskap til hva medieviterne står for må bli klarere, samtidig som formidlingen av forskningsresultat må bli bedre, selv om det sistnevnte er en gammel erkjennelse.

Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene har hatt en viktig rolle i å sette en rekke problemstillinger om medievold på dagsordenen. Mer tvilsomt er det om den har kunnet bidra med å redusere medievolden eller virkelighetsvolden. Lignende planer eller kampanjer vil helt sikkert dukke opp igjen. Selv om det er viktig å videreføre den aktivitet som handlingsplanen bidro til på et grasrotplan, er det i forhold til den offentlige behandlingen av medievold som tema vi trenger en bedre avklaring. Hvis ikke vil stillingskrigen medføre en stadig gjentagelse av de samme argumenter i ny innpakning.

Litteratur

Cohen,S . (1980) Folk devils and moral panic . Oxford.

Comerford, M . (1992) “Den stora faktaslakten. En kritisk analys av Studio S:s videomassaker.”, i Filmhäftet, nr. 77-78. s. 71-81.

Erstad, O . (1997) Mediebruk og medieundervisning . En evaluering av medieundervisningen i norsk skole: intensjoner, implementering og læring . IMK-rapport nr. 32. Universitetet i Oslo, Institutt for medier og kommunikasjon . Doktoravhandling.

Kleveland, Åse (1995) “Til felts mot medievolden.” Kleveland i intervju med journalist J.H. Landro. Bergens Tidende, 29.03.1995.

Pape, H., Isachsen, T. & Jessen, J. (1998) Ungdom og vold i bildemediene . NOVA, rapport nr. 1/98.

Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene (1995) Oslo, Kulturdepartementet.

Schrader, P. (1998) “Still going crazy.“ Intervju av Osman Kibar . Film & Kino nr. 2 1998.

Trygghet og nærhet i hverdagen (1993) Oslo, Departementene.

1For mer om svenske ungdommers bruk av video på denne tiden, se diverse artikler av Keith Roe. For eksempel i T.G. Norås (red.) Mediekunnskap, Universitetsforlaget, Stavanger 1984, eller i K.E. Rosengren (red.) På gott och ont: Barn och ungdom – TV och video, Liber, Stockholm 1986. Roe argumenterer her for å ta mer hensyn til den sosiale strukturen som ungdommer befinner seg innen, ulike demografiske variabler og ungdommers sammensatte bruk av ulike medier. Han viser bl.a. til at mange forskningsdata kun forholder seg til storbyungdommens medievaner.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon