I 1980 markerte tidsskriftet Yale French Studies en fornyet interesse for lydens rolle i film med temanummeret Cinema/Sound. En rekke sentrale filmforskere som Rick Altman, David Bordwell, Christian Metz, Dudley Andrew, Kristin Thompson, Douglas Gomery, Mary Ann Doane, Philip Rosen, Claudia Gorbman og Nick Browne tok opp grunnleggende og generelle aspekter vedrørende lydens rolle i film for første gang siden den korte og intensive debatten i kjølvannet av lydfilmens fremvekst i årene rundt 1930.

I introduksjonen til gjesteredaktør Rick Altman beklaget han seg over den visuelle og skriftspråklige dominansen i filmvitenskapen. Han hevdet at et fokus på lyd kunne bøte på eksisterende mangler ved å tilby nye analytiske og teoretiske perspektiver og åpne for en mer helhetlig måte å forholde seg til filmopplevelsen på (Altman 1980:3).

Utover på 80- og 90-tallet har også andre sentrale tidsskrifter viet lyden et nummer (f.eks. Screen og Wide Angle). Felles for de fleste innledningene er det etter hvert nærmest obligatoriske utgangspunktet at lydens rolle har vært neglisjert, og fortjener større oppmerksomhet. Det uttrykkes tydelig indignasjon over den suverene rollen visuelle og skriftspråklige perspektiver har hatt, og fortsatt har, både blant medievitere og lekfolk. Samtlige tar til ordet for en økt auditiv bevisstgjøring, i håp om et mer helhetlig analytisk og teoretisk perspektiv på ″bildemediene″.

De siste årene har både konferanser og publikasjoner viet lydens rolle i bildemediene kommet såpass hyppig at det etter hvert faktisk begynner å bli vanskelig å holde oversikten. Dessuten er det stadig vanligere å oppleve at auditive aspekter ikke lenger kun drøftes av en liten forsamling audiofile entusiaster, men i stadig større grad behandles som en selvfølgelig del av de audiovisuelle medienes form og innhold. Likevel er både begrepsapparat, analytiske innfallsporter og teori tilpasset lyd fremdeles lite utviklet, og ofte dårlig tilpasset en mer helhetlig analyse. Derfor tror vi at dette temanummeret av Norsk medietidsskrift har noe å bidra med både for de spesielt interesserte og for en mer allmenn leserkrets. Vårt ønske er at anerkjennelsen av hørselens og lydens rolle skal bidra til å forstå og teoretisere mediene på en bedre måte enn dersom vi lar synsinntrykkene blende oss, eller ukritisk overfører teorier utviklet for bilder og skrift, til audiovisuelle og auditive medier.

Også tidligere nummere av Norsk medietidsskrift har inneholdt lydrelaterte artikler, på samme måte som i flere andre nordiske tidsskrifter (f.eks. Edda, MedieKultur, Kultur & Klasse, Filmhäftet og Lähikuva). Men med unntak av temanumre viet filmmusikk, er dette såvidt vi vet det første mediefaglige tidsskriftet i Norden som tar opp lydens rolle i flere medier samtidig, og i en videre forstand enn i forhold til musikalske lyder alene.

De fem temaartiklene i dette nummeret av Norsk medietidsskrift drøfter altså alle lyd, men med ganske forskjellig utgangspunkt. I sin artikkel om filmmusikkens narrativitet bruker Peter Larsen Claudia Gorbmans bok Unheard melodies som utgangspunkt for en diskusjon omkring narratologiske betraktningsmåter og forholdet mellom musikk og filmfortelling. Han ser nærmere på filmmusikkens funksjoner i den såkalte ″klassiske″ Hollywood-perioden, og analyserer en kort sekvens fra Howard Hawks' film The Big Sleep.

Arnt Maasø drøfter i sin artikkel hvordan de to teknikkene ″dubbing″ og teksting på fjernsyn har ulike konsekvenser for hvordan vi som seere opplever lyd og bilde, og hvilket forhold vi får til programmene. Han analyserer de nye fjernsynsreklamene der dubbing blir brukt på en uvant måte for norske seere, og spør om disse henvender seg til andre typer seere enn tidligere.

Når Birger Langkjær i sin artikkel skriver om musikk, persepsjon og følelser, vektlegger han filmtilskueren som aktivt lyttende og aktivt medskapende. Han går imot hypotesen om at filmens betydning kan forklares ut fra forholdet mellom musikk og bilde i ″filmteksten″ alene, og hevder at fremstillingen av tilskueren som ″bevisstløs″ ikke gir svar på hvilken forskjell musikken gjør.

Lars Nyres artikkel om fenomenologisk tilnærming til lyd, er først ut av to artikler om radio. Nyre skisserer en teori om radiospråk der mening blir etablert i kroppslig kommunikasjon, i stedet for å studere radio ut fra lingvistiske og tekstlige strukturer. Tilnærmingene til radio-språket må ta utgangspunkt i erfaringsteori, og gi den lydlige materialiteten i kommunikasjonsprosessen hovedrollen.

Carin Åberg argumenterer også for å analysere radioen på dens egne premisser. Hun peker på at ″lyd″ som begrep skaper problemer for analysen, og fører til at tyngdepunktet blir liggende på distribusjonsform heller enn på innhold og uttrykk. I stedet bør radio analyseres ut fra programtype, og dermed kan snakking, musikk og andre elementer trekkes inn i analysen på en mer meningsfull måte.

I tillegg til de fem temaartiklene om lyd, er det også andre emner som blir behandlet i dette heftet. Knut Arne Futsæter gir en statusrapport over mediebruk i Norge, og viser hvilke hovedtrender som gjelder norsk mediebruk. Ove Solum og Dag Asbjørnsen drøfter det norske kinosystemet og de utfordringene som det har møtt de siste årene. De vurderer systemet i lys av public service-begrepet.

Temaredaksjonen

REFERANSER

Altman, Rick (1980) ″Introduction″, i Yale French Studies: Cinema/Sound, No. 60.