Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Medievitere som bedrevitere

I forbindelse med et seminar om voldsfilm som ble avviklet under Tromsø Filmfestival tidligere i år, oppstod en debatt mellom Statens Filmtilsyn og kinosjefer/filmkritikere omkring aldersgrenser og sensur på filmer som inneholder mye vold. Diskusjonen fortsatte i mediene etter at festivalen var over, og avslutningsvis ble medieviternes rolle blant de filmsakkyndige i Statens Filmtilsyn sterkt kritisert av journalist Per Haddal i Aftenposten i en kommentar den 27. januar under slagordet ″medievitere som bedrevitere″. Medieviterne beskrives av Haddal som arrogante, nyutdannede akademikere som har forlest seg på de til enhver tid riktige teorier, og som noen som lever i et selvoppfunnet ufeilbarlighetsdogme. Dessuten setter han spørsmålstegn ved den kompetansen medievitere har når det gjelder barnesinnets forhold til film og medier, og han konkluderer med at medievitere vet lite om mediene i virkeligheten, samt at de fører barn og unge inn i et filmatisk liberalistisk paradis. I den forbindelse har Norsk Medietidsskrift møtt to av de tre medieviterne som jobber som filmsakkyndige i Filmtilsynet, Camilla Sand og Cecilie Kløvstad.

Sand og Kløvstad avsluttet hovedfag i medievitenskap ved Universitetet i Oslo i 1995 med oppgaver om henholdsvis innringingsprogrammer på NRK–nye henvendelsesformer og ungdom, seksualitet og fjernsyn. Norsk Medietidsskrift har snakket med dem om den kompetansen de sitter igjen med etter endt medievitenskapsutdannelse, og om medieviterens plass eller rolle i den virkelige verden utenfor universitetet.

Filmvolddebatten som har pågått den siste tiden i aviser og på fjernsynet, kulminerte på mange mater i Haddals artikkel med en sviende akademikerkritikk rettet mot medievitere. Dette vred tema delvis vekkfra det debatten egentlig skulle handle om. Som medievitere ansatt i Statens Filmtilsyn, er dere forleste på trendy og virkelighetsfjerne teorier, slik Haddal anklager der efor å være?

  • – Sand: Jeg synes ikke vi er det. Men jeg forstår at det er lett for en del kritikere å bruke den typen argumenter, ettersom vi er flere nyutdannede medievitere som jobber her. Dessuten er medievitenskap et såpass nytt fag at mange kanskje velger å angripe når de ikke vet noe særlig om utdannelsen vi har. Jeg tror faktisk det er litt av kjernen her; det at det er en forholdsvis ukjent utdannelse fra universitetet.

  • – Kløvstad: Her har også medievitere et profileringsansvar, i og med det nye faget. I motsetning til det Haddal kaller ″de riktige teorier″, ment som noe lite verdifullt, bør medievitere profilere de teorier og studier vi faktisk også leser, for eksempel i mediepåvirkningsdelen av faget. Medievitenskapen som fag er jo opptatt av hvordan publikum forstår et mediebudskap og mottar en film. Min egen bakgrunn fra hovedfag er nettopp at jeg har vært opptatt av barn og unges påvirkning i forhold til medier. Haddal antar i artikkelen sin at vi som medievitere i Statens Filmtilsyn ikke har noen kjennskap til barn og unge. Men en av forutsetningene for å i det hele tatt å være i den jobben vi har, er at vi sitter inne med slik kunnskap.

  • – Sand: Dette er også nedfelt i forskriftene for den jobben vi skal gjøre som filmsakkyndige.

Hvilken faktisk kompetanse har dere som medievitere når det gjelder sammenhengen mellom vold/barnfilm?

  • – Kløvstad: Vi har kunnskap om hvordan filmbudskapet kan virke på barn og ungdom og hvilke ledd som kommer inn i sosialiseringen hos barn, hvor mediene er en av mange faktorer. Medievitenskapen inneholder blant annet mye sosiologi og psykologi i den delen av faget som omhandler mediepåvirkning hos ulike grupper.

  • – Sand: Den treningen vi har i tekstanalyse er også veldig viktig i dette arbeidet, hvor det er mulig å gjenkjenne tilskuerposisjoner og identifikasjonspunkter i selve filmen. Dette kan hjelpe oss når vi skal forsøke å sette oss inn i hvordan ulike mottakergrupper oppfatter et mediebudskap.

  • – Kløvstad: Ved at det nå, i motsetning til tidligere, er flere medievitere blant de filmsakkyndige, er det mulig for Filmtilsynet å ha en bredere kunnskap om filmen som medium og ikke bare om hvordan den kan virke på publikum. I tillegg til de som har mer praktisk erfaring fra arbeid med barn og ungdom, er det viktig at medievitere kan bistå med kunnskap om hva ungdom faktisk ser av film, hvilke ulike sjangre de forholder seg til og mer oppdatert kjennskap til filmstil og filmkultur.

  • – Sand: Men det er jo historisk sett pedagoger og psykologer som i stor grad har dominert sensorgruppen i Filmtilsynet, og fremdeles er det en rekke lærere ansatt.

  • – Kløvstad: Det er også et skille mellom dem som har jobbet her i mange år og oss nyutdannede medievitere, og det kan til tider være en viss diskusjon omkring avgjørelser mellom oss og de andre som har helt andre fagbakgrunner.

Men dersom dere merker at det er behov for mer kjennskap enn hva dere som medievitere har til ungdomskulturen i dag – til hvilke preferanser ungdom har i forhold til ulike filmsjangre, hvor bevisste de er i forhold til trender innen den visuelle kulturen – hvilke muligheter har dere da for å oppdatere dere?

  • – Kløvstad: Vi har mye besøk av skoleklasser hos Filmtilsynet. Det er for det første klasser som vi inviterer for å informere om det vi gjør og om hvordan vi setter aldersgrenser på filmer. I løpet av disse besøkene benytter vi oss av muligheten til å forhøre oss om hvilke filmer de er opptatt av, hva de synes om aldersgrensene o.l. Mye av hensikten med disse besøkene er å diskutere film med ungdommene. For det andre hender det at vi til spesielle filmer kalier inn klasser eller grupper med småbarn, hvor vi ser filmene sammen med dem for å se hvilke reaksjoner de har i forhold til det de ser. Nå skal det sies at når det gjelder innkalling av klasser for å se filmer sammen med dem, så er sensuren foretatt før de kommer.

  • – Sand: Når vi kalier inn skoleklasser til slike visninger er det for å diskutere film, samtidig som vi ønsker å undersøke hva slags kjennskap de har til forskjellige filmers formspråk. Disse besøkene fungerer som rettledning og hjelp i forhold til senere vurderinger.

Dere medievitere skal som sakkyndige vurdere den potensielle skadeligheten knyttet til voldsbruken i filmer når dere setter aldersgrenser. Men det er jo også en rekke etiske og moralske problemstillinger som er viktige i diskusjonen omkring filmatiske voldshandlinger. Slike etiske og moralske vurderinger krever vel mer enn bare kunnskap om medier – er dere som medievitere godt nok rustet utdannelsesmessig når det gjelder å gå inn i samfunnets etiske og moralske normer og regler? Hva baserer dere dere på når dere utøver skjønn?

  • – Sand: På det området må vi bruke magefølelsen vår. Hver og en av oss må rett og slett kjenne etter hva det er vi synes er rett og galt. Vi må bruke sunt skjønn. Det står dessuten i paragraf 5 i loven at vi skal sørge for at barn og unge ikke villedes i oppfatningen av hva som er rett og galt.

  • – Kløvstad: Først og fremst skal vi jo vurdere skadeligheten – det er det som er nedfelt i loven vi følger. Men skadelighet er jo selvfølgelig et vidt begrep. Men vi skal jo altså ikke legge moralske valg til grunn for bestemmelsen av aldersgrense. Det skal være det faglig baserte skjønnet som skal utøves. I loven står det at vi skal bruke forvaltningens frie skjønn, så det er ikke privatpersonens frie skjønn som skal benyttes. Her er det klart at jeg bruker det jeg har lært om mediepåvirkningens prosesser.

  • – Sand: Jeg tror allikevel at i det hele tatt det å ha høyere utdannelse, det å ha trent opp sine kritiske og analytiske evner gjennom et lengre akademisk studium, er med på å gjøre en i stand til å utøve sunt skjønn. På den annen side – man trenger ikke høyere utdanning for å vite forskjellen på rett og galt.

  • – Kløvstad: Noe av det som er med på å styrke avgjørelsene mener jeg er den blanding av kompetanse som finnes i gruppen av sakkyndige. Om alle hadde vært medievitere så hadde dette definitivt ikke vært noen styrke sett i forhold til selve vedtaket.

  • – Sand: For å vende tilbake til spørsmålet ditt om vår kompetanse innen etikk, så handler jo mye av mediefaget ved universitetet om ideologikritikk og -avsløring. Praktisk sett kan vi bruke denne kunnskapen idet vi skal vudere formspråk og tematikk i en film for deretter å forsøke å sette oss inn i om publikum vil være i stand til å foreta de samme observasjonene og avsløringene. Av og til kan vi mene at en film har et litt for vanskelig eller lite tilgjengelig formspråk slik at vi tror at det litt yngre publikummet ikke vil forstå filmens tema.

Er medievitenskapsutdanningen liberaliserende i forhold til medievirkeligheten? Blir kjennskapen til forskjellige medietekster så inngående og analytisk at man kanskje ikke er i stand til å se eventuelle skadelige effekter ute blant et publikum som ikke er like trent?

  • – Kløvstad: Jeg mener at jeg ikke er spesielt liberal. Jeg reagerer fremdeles veldig sterkt og kritisk til en del filmer. Ren spekulativ underholdningsvold er problematisk for meg.

  • – Sand: Allikevel tror jeg vi på medievitenskapsfaget er delvis opplært til å tenke at enhver sjanger har sitt bruksområde for visse grupper. Og disse forskjellige gruppene er da spesielt orientert innen temaer og formspråk i sin egen sjanger. På den måten er nok faget ganske liberaliserende. Men det har egentlig ikke noe med den jobben vi gjør her i Statens Filmtilsyn, for her har vi en lov vi følger.

Hva med det trenede øyet som dere ser filmers visuelle kvaliteter med–tror dere at det gjør at dere ser mer avanserte ting enn det den gjengse filmtilskuer faktisk gjør, og at dette gjør dere mer liberale?

  • – Sand: Det kan godt hende. Men arbeidet innad i sakkyndiggruppen viser at de av oss som er medievitere ikke er spesielt like i vår vurdering av filmer. Men igjen: når vi sitter i denne jobben har vi inngått en kontrakt om at vi skal forvalte loven etter beste skjønn, og da må man bevege seg vekk fra rent private holdninger. Men jeg synes ikke egentlig at det skjønn vi eventuelt har blitt trent til å praktisere gjennom medievitenskapsutdanningen kolliderer med det vi gjør her på Filmtilsynet. Dessuten er medievitenskapen opptatt av en rekke aspekter og ikke bare selve filmspråket. Vi har studert både filmteksten, publikummeren og samfunnet, og dette gjør at vi har et bredt perspektiv som nok gjør medieviteren viktig i den jobben vi har.

Men hva er det da med medieviterne som har gjort at enkelte kritikere har steilet slik den siste tiden; hva er det som provoserer når dere mener dere har denne vektige ballasten?

  • – Sand: Det er jo egentlig bare én mann som har blitt provosert av selve profesjonen vår, det er jo ingen andre som har tatt opp akkurat det at vi er medievitere.

  • – Kløvstad: Og så er det nok det vi snakket om tidligere; at vi medievitere ikke har profilert oss nok slik at ulike kritikere dermed vet mer om hva det er vi er.

  • – Sand: Dessuten er media noe alle har en mening om, kvalifisert eller ikke. i Mens jeg studerte opplevde jeg at alle hadde klare meninger om alt det jeg I holdt på med og også hevdet at det ikke var nødvendig å studere medievitenskap for å vite noe om mediene. Men jeg tror at det at vi er såpass nyutdannede er sentralt i den kritikken vi har møtt den siste tiden. Og jeg er sikker på at dersom det hadde vært tre nyutdannende psykologer som satt hvor

vi sitter, så hadde de vært ute i hårdt vær de også. Tendensen hadde nok vært den samme, tror jeg. Men det er klart, det ble et bedre slagord med oss medievitere–som bedrevitere.

Er det noe medievitere ikke har særlig god kompetanse på, rent faglig sett? Er det mangler ved utdannelsen som gjør at det er noe dere ikke kan bidra med i den rollen dere har i dag, eller som har gjort at dere har vært nødt til å finne ut av det på andre måter enn gjennom medievitenskapen?

  • – Kløvstad: Det å fortolke lover er en viktig del av vår jobb, og det er ikke akkurat en sentral del av mediefaget. Det juridiske språket har krevd en del studering, og det er derfor betryggende å ha en jurist her på Statens Filmtilsyn som kan bistå når det gjelder ulike formuleringer og betydninger som ligger i lovverket. For eksempel i forhold til pornofilmer, der forholder vi oss til høyesterettsdommer hvor det er veldig klare grenser vi må ta hensyn til. Det å fortolke lover er selvfølgelig ikke noe som medievitenskapen skulle ha lært oss, men det er et område jeg har vært nødt til å sette meg inn i for denne jobben.

  • – Sand: Jeg tror de manglene i utdannelsen jeg eventuelt merker jeg har i forhold til min rolle som medieviter ute i verden, kan begrunnes i de valgene jeg hele tiden foretok når jeg studerte. Det er mulig å spesialisere seg i alle mulige retninger, og dersom man ønsker spesialkompetanse på forholdet mellom barn og medier så er det bare én av mulighetene innen medievitenskapen. Men faget lider kanskje av at enkelte retninger og områder ikke er så populære, slik at ikke så veldig mange velger å studere dem.

I og med denfilmvolddebatten som har pågått i mediene den siste tiden, så har medieviterne ute i verden kommet i fokus. I hvert fall blant medieviterne selv. Debatten har påvist at situasjonen på Statens Filmtilsyn er ganske unik siden det er ansatt såpass mange medievitere i en og samme institusjon, noe som ikke er tilfelle i andre statlige organer. I Kulturdepartementets medieavdeling er det ingen medievitere ansatt, det samme gjelder Statens Medieforvaltning. Hva kan vi trekke ut av dette scenariet? Må medievitere spille en mer offensiv rolle for selv å markere seg på den offentlige arena?

  • – Kløvstad: Jeg savner å høre medievitere i den generelle offentlige debatten når det gjelder mediespørsmål.

  • – Sand: Og det krever også at medieviterne ikke bare diskuterer faginterne spørsmål, men også blander seg inn i den mer allmenne samfunnsdebatten der medienes rolle er sentral. En del medievitere er nok opptatt av veldig marginale problemstillinger eller fenomener, sett i forhold til mediesamfunnet som et hele.

  • – Kløvstad: Kanskje har medievitere gjennom utdannelsen sin blitt så mediekritiske at man ikke har lyst til å bruke den offentlige arena som avisene er og heller diskuterer innad blant medieviterne. Det er skummelt dersom skillet mellom det akademiske og det praktiske liv skal bli så stort at man ikke nedverdiger seg til å diskutere over grensene.

  • – Sand: Nå er det en rekke medievitere ansatt i andre institusjoner enn de du nevner, men jeg tror at det er mer velkjente og etablerte utdannelser som foreløpig markerer seg i medieavdelingen i Kulturdepartementet og i Statens Medieforvaltning, som for eksempel jurister og statsvitere.

  • – Kløvstad: Men for å bli mer etablerte og velkjente så må jo medievitere delta i debatter og på andre måter gjøre seg synlige. Gjennom det siste slagordet, ″medievitere som bedrevitere″, blir vi i hvert fall lagt mer merke til. Og medievitere og Statens Filmtilsyn kommer på dagsorden, noe som jeg mener er viktig.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon