Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kunsten å drite ut journalister

Førsteamanuensis ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo.

Are Kalvø (1997) Men fjernkontrollen min får du aldri, Oslo: Det Norske Samlaget.

Are Kalvø har i de senere år stått fram som en av våre fremste satirikere. Som stand-up komiker, medarbeider i det satiriske radiomagasinet Hallo i uken og ikke minst gjennom boken Kunsten å være neger har han bidratt med nyskapende arbeid i den norske satirikertradisjonen. I boken Men fjernkontrollen min får du aldri, har han brukt sitt ironiske talent til å ta for seg journalister og medier. Journalister har aldri vært kjent for å være spesielt selvkritiske og ydmyke av seg, og det er derfor en takknemlig oppgave å se med et kritisk skråblikk på de selvopptatte sidene ved mediemiljøene.

Boken er bygget opp som en fjernsynskveld der vi får presentert nyheter, serie, forbrukerstoff, underholdning, ungdom, litt om morgendagens programmer og en avsluttende rulletekst. Innenfor hver av disse bolkene er det skiftevis tekster forfattet av Kalvø selv og tegneserier illustrert som fjernsynsinnslag mesterlig laget av Knut Nærum. Mellom bolkene presenterer tegnede programverter inn- og utannonsering. Helt til sist i boken får vi det obligatoriske vakre naturbildet der poenget ”er at du skal forstå at det er over og at du skal gå å legge deg”.

Innimellom er det laget forsider av Dagbladet og VG som har oppfølgende spissformulerte oppslag om flere av innslagene. Disse avissidene har den funksjonen at de viser samspillet mellom løssalgsavisene og et stadig mer kommersielt fjernsyn.

En del grunntemaer går igjen i de satiriske innslagene: Det selvopptatte og narsistiske i journalistkulturen, harselering med det etiske nivået i journalistikken og kritikk av en del nye programformater i fjernsynsunderholdning. Vi får også en porsjon raljering over medienes nyhetskriterier, den sjåvinistiske undertonen i sportsjournalistikken og den selvforherligende kulturen rundt det som kan kalles undersøkende journalistikk.

Kalvø bruker flere morsomme grep for å få fram sine poenger. Et eksempel på det er ”Mitt liv i skyggen av Jon Gelius” som er et tenkt utdrag fra kong Haralds dagbok fra en reise i fedrelandet hvor han spør seg undrende hva denne ”høye mannen” egentlig driver med. Kong Harald reflekterer over dette med følgende utsagn: ”Det må være noe forferdelig viktig denne høye mannen vil meg siden han er så ivrig etter å få snakke med meg. Jeg bestemte meg for å høre på hva han hadde å si. Han bukket og spurte: Vil Kongen si at Kongen har hatt en fin tur? Var det alt? Var det virkelig bare det han hadde lurt på hele denne tiden? Var det derfor han hadde fulgt etter oss overalt og kjempet seg forbi alle de barna? ”

Kalvø har en kostelig gjennomgang av journalistenes stadige bruk av andre journalister som referanse og intervjuobjekter. Her er en spissformulering: ”(…) NRK2 har eit eige program, ”Deadline”, der journalistar snakkar om det som har hendt den siste veka. Det er ikkje uvanlig at kollegaer møtest etter arbeidstid for å sludre, men det er berre journalistar som er så viktige at desse møta blir sende på TV.”

”Du-journalistikken” og forbrukerstoffet får også sitt pass påskrevet. Løssalgsavisenes fokusering på salgsvennlige forsider som spiller på salgsfremmende sex og erotikk. Kalvø oppsummerer fenomenet slik: ”Om lag ti gonger i året trykker norske aviser artiklar om ekspertar som meiner sex er sunt. Slike oppslag er som regel illustrerte med relativt store bilde av par som har samleie, slik at lesarane skal ha noko å sjå eller dersom dei skulle få lyst til å prøve dette heime, sidan det jo skal vere så sunt”. Den ofte spekulative sammenhengen mellom helsestoff og ”dristige” bilder av nakne kroppsdeler blir karakterisert slik: ”Store norske aviser har ofte førstesideoppslag om brystkreft. Slike oppslag er som regel illustrerte med relativt store fargebilde av bryst, i tilfelle lesarane hadde gløymt korleis slike ser ut”.

Dette er absolutt ingen tung faglig bok, men boken har verdi utover det å stimulere smilebåndet. Mange seriøse temaer blir behandlet med glimt i øyet. Her kan man finne gode poenger både til selskapstaler og forelesninger. Først og fremst får man seg mang en god latter.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon