Spørsmålet om hvem som skal ha æren av å kalles vår første medieforsker, reiser seg i det øyeblikk vi ser på vårt fag som en kultur og gransker det med kulturhistorikerens briller. Disse briller er som kjent rommelige. De fanger inn både det nære og det fjerne – de veldefinerte pionérene i faget, like fullt som de mer perifere forfedre langt ute i horisonten som ingen har tenkt på – Sigurd Ibsen, kanskje? Eller Aasmund Vinje?

Legger vi en institusjonell definisjon av ″medieforsker″ til grunn, blir fokus straks mer entydig. For femtifem år siden ansatte Kirke- og undervisningsdepartementet den første professor i pressevitenskap i Norge – dr. Eyvind Mehle. Den nye professoren ble utstyrt med universitetets brevpapir med teksten ″Leder for Instituttet for pressevitenskap″, og fikk arbeidsplass på et ledig kontor i Urbygningen på Karl Johan. Karrieren ble imidlertid kort. Den hadde en underlig forhistorie og fikk en enda mer bisarr avslutning. Den gjengis her, for hva den rommer av opplysning om vårt fag og dets mer dunkle aner.

Eyvind Mehle (til 1930: Mæhle) var født 1895 i Stavanger, der faren var redaksjonssekretær i en av byens den gang seks aviser. Under studieårene i Oslo tok også sønnen opp journalistikken. Han ble redaktør for bladet Akademisk Revue og fungerte som Dagbladets korrespondent i Berlin rett etter verdenskrigen, til han avsluttet filologistudiene ved Universitetet i Greifswald i 1921. Tilbake med ″dr.phil. ″ på visittkortet ble han formann i Det Norske Studentersamfund, et den gang ærefullt verv, og så journalist i forskjellige hovedstadsaviser til han fikk fast ansettelse i Tidens Tegn i 1926.

Eyvind Mehle tilhørte høyrefløyen i mellomkrigstidens kulturmiljø. Hans ideologiske utgangspunkt var forferdelsen over den russiske revolusjon. Han besøkte Sovjetunionen i 1922 og skrev en advarende bok om bolsjevismen, Mennesker og metoder i Moskva. Skuespillet Korset fra Pem som ble oppført på Det Nye Teatfet i 1930, har også motiv fra Russiand. Med nasjonalsosialismens framvekst i Tyskland fikk han et mer positivt ideal; han ble en av de varme støtter for det nye Tyskland i Norge, blant annet som styremedlem i Norsk-Tysk Selskap. I 1936 overvar han NSDAPs Parteitag i Nürnberg. Men ″også som fascist var han litt av en enfant terrible″ skrev en finsk forfatter som møtte ham i Tyskland på denne tiden; ″en moderne bohempolitiker med hode skarpt som et splitternytt gilletteblad, frodig og kynisk i vitsene såvel som i flirten, vittig og godhjertet″.

Da Quisling dannet NS i 1933, gikk Mehle straks med. Han hadde truffet Quisling første gang i Moskva sommeren 1922, intervjuet ham der, og ble full av beundring for hans evner. Nå utnevnte Quisling ham til pressesjef i det nye partiet. Pressesjefen skulle spesielt ta seg av kontakten med avisene, mens den generelle PR ble ledet av propagandasjef Walter Fürst. Mehle satt også i den første (og eneste) programkomitéen i NS. Rollen som politiker ble imidlertid besværlig for journalisten, særlig da de andre borgerlige snudde NS ryggen i løpet av 1934. Mehle ble innkalt til redaktør Rolf Thommessen som ga ham valget mellom NS og Tidens Tegn. Han valgte det siste, i forståelse med partiet, hvis presse- og propagandaarbeid nå ble samlet under Gulbrand Lunde.

Så langt i sin karriere hadde Mehle kunnet dyrke radiojournalistikken som frilanser ved siden av avisen. Han opptrådte ofte i Kringkastingselskapets sendinger, både som reporter og kåsør. Han hadde en dyp stemme, en livlig form og en god diksjon. Selv fremholdt han at han var den første som brukte intervjuformen i norsk radio. Men ved etableringen av NRK i 1933, og Midttuns og Øksnevads inntreden som programsjefer året etter, lukket institusjonen seg for slike urbane høyreorienterte som ham. I stedet rykket sosialdemokrater og målfolk inn i radioen. Etter hvert ble også stillingen i Tidens Tegn vanskelig. Etter at storkapitalen (Tidemands Tobakk, Lehmkuhl fryseanlegg) gikk inn i avisen i 1937, kom nedskjæringene, og Mehle mistet jobben året etter. Hans eldre kollega Olav Røgeberg, som nettopp da holdt på å bygge opp nyskapningen Alle Kvinner, skrev medfølende til ham ved avskjeden og roste hans innsats. Mehles intervjuer, sa Røgeberg, hadde likefrem brakt tankene hen på Krohg og Elvestad i deres glanstid.

Nå var han altså arbeidsløs – bitter, forsmådd og utenfor. I denne stemning skrev han skuespillet ″Årets bestseller″, et sviende angrep på de som trekker i trådene i kulturlivet. Stykket ble antatt på Nationaltheatret i 1939, men ble ikke oppført.

Med den tyske okkupasjon og NS' gjeninntreden som politisk faktor våren 1940 snudde lykken for folk som Mehle. Tyskvennlige intellektuelle ble igjen etterspurt. Okkupasjonsmakten presset på for at NRK skulle ansette dem. Mehle forsøkte seg i den ledige stillingen etter Øksnevad i juni, lyktes ikke, men kom sterkt tilbake i september 1940, da han ble utnevnt som programsjef for verbalsendinger i det nå nazifiserte NRK.

Dermed sto han på maktens tinde, som sjef for ordet i det viktigste medium i den nye tid. Han tok fatt på å bygge opp et nytt, nasjonalsosialistisk riksprogram, positivt og romantisk i grunntonen, med brodd mot ″emigrantene″ i London. Gjerne engelsk i formen – Mehle var vel fortrolig med britisk journalistikk, beundret BBC og innførte flere reformer etter mønster derfra, blant annet den at nyhetsoppleserne identifiserte seg med navn før de leste bulletinen. Et nytt ″Norsk Programblad″ i firefarget dyptrykk ble sendt gratis til alle lisensbetalere, for å bane veien for radiolytting som den nye, samlende kulturform i Norge.

Men visjonen sprakk, da tyskerne i 1941 konfiskerte alle radiomottakere i Norge. Formålet var å få bukt med London-lyttingen og dessuten sikre Wehrmacht-soldatene apparater, kanskje også å straffe nordmennene litt for deres vrangvilje mot den nye tid. Inndragningen slo i alle fall bena under Mehles planer for NRK.

I tillegg oppsto sterke politiske konflikter i det nye huset på Marienlyst, som NRK-medarbeiderne begynte å flytte inn i våren 1941. Mehle fikk i oppgave å bygge opp NS-partilag på Marienlyst, og satte i gang med rekruttering blant personalet. Partiuniformer ble snart å se i korridorene, med høyrøstede krav om fortrinn for bevegelsens folk. Institusjonens øverste leder, riksfullmektig Wilhelm F. C. Christie, hadde helt andre oppgaver: Å forsøke og berge den sammensatte institusjonen og dens betydelige verdier gjennom okkupasjonen. Mellom ham og Mehle bygget det seg snart opp et motsetningsforhold som langt på vei må ha skyldtes Mehles særegne stil som politiserende bohem – superpolitisk, prinsippryttersk og uforsonlig ned i hver minste detalj. Et heftig ankemål mot Christie var at han hadde vært frimurer – hva Mehle selv faktisk også hadde vært en gang. Til sist måtte tvisten bringes inn for NS' partirett. Der skiftet partiets ledende jurister sol og vind og ga til slutt Christie rett. Mehle ble tildelt reprimande. Han tolket det som forfølgelse og uvennskapet i korridorene fortsatte. En ny konflikt, nå i form av privat straffesak reist av Mehle mot en kollega, ble bilagt ved at kulturministeren grep direkte inn og fikk forpurret hovedforhandlingen. Dette var høsten 1943. Forholdene rundt programdirektøren og hans stilling i Huset var da blitt så vanskelige at partiledelsen måtte ta affære. Løsningen ble å tilby Mehle et professorat ved Universitetet hvis han ville si opp frivillig. Det gjorde han i desember 1943. Den 26. januar 1944 holdt han sin avskjedstale ved mikrofonen.

Det var en slags presedens for å parkere uønskede programsjefer på denne måten. Olav Midttun ble gitt et professorat da han måtte gå som riksprogramsjef høsten 1940. Midttun var da tidligere erklært professorkompetent av Universitetets organer. Det var ikke Mehle. Sant å si hadde han ikke produsert noe vitenskapelig i det hele tatt siden studieårene i Tyskland. Under mer normale forhold ville det selvfølgelig ikke vært mulig å påtvinge universitetet et professorat og en professor på denne måten. Men forholdene var ikke normale. Universitetet var stengt siden høsten 1943 og de fleste vanlige funksjoner, derunder universitetets selvstyre, opphørt. Rektor Adolf Hoel protesterte overfor departementet, men måtte til sist finne seg i å få ikke bare en professor, men et helt nytt institutt innenfor veggene.

Grunnlaget for utnevnelsen var altså først og fremst Mehles meritter som journalist – i tillegg da til den doktorgraden som lå i kjelleren i Greifswald, og som ingen ennå hadde sett – eller har sett, for den saks skyld. Hans publisistiske kvalifikasjoner var forsåvidt ikke svake. Tidens Tegns årganger (avisen gikk inn i 1941) kunne oppvise mange større bidrag fra hans side, portretter, features, kåserier. Som dramatiker forelå to større scenearbeider, men også en del feature-montasjer produsert av NRK: Juni 1905 om kongevalget den gang (et angrep på Kong Haakon under riksrådsforhandlingene sommeren 1940), Et folk finner sin fører til Quislings 55-årsdag i 1942, samt Olavstanken fra Stiklestad til Stiklestad året etter – de to siste også utgitt i bokform. Lyrikeren Asmund Sveen, en habil kritiker, holdt Mehles dramatiske talent med dets trang til kjappe montasjer og effektive kontraster á la Brecht, relativt høyt.

Hva vet vi så om den nyslåtte professorens rent faglige profil? Ikke mye. Det er mulig at en samlet gjennomgang av hans journalistikk vil kunne gi spor i så måte: han var nok det vi i dag forstår som medieopptatt i det han skrev, men noen innsamling av det spredte materialet er aldri gjort, heller ikke av ham selv. I sin selvbiografi som foreligger i manuskript, oppgir han at han våren 1944, under planleggingen av det nye instituttet, skrev to stensiler om faget og dets målsetting samt en undervisningsplan, som ble sendt til Kirke- og undervisningsdepartementet. Det er mulig disse dokumentene lar seg fremskaffe ved systematiske søk i Riksarkivet. Til så skjer, kan vi ikke annet enn å konstatere at det teoretiske grunnlaget for vårt fags fødsel ved Universitetet i Oslo foreløpig ligger i mørket.

Litt kan vi likevel kanskje slutte. Universitetsbiblioteket i Oslo har en liten samling klassisk pressevitenskap, samlet blant skriftene til en av pionerene i tysk presseforskning, professor Karl Bücher ved Institut für Zeitungskunde i Leipzig. Büchers institutt var grunnlagt under første verdenskrig. Det er senere anerkjent som stedet som blant annet ga Robert E. Park inspirasjon til hans arbeid med nyhetsbegrepet og hans studier av emigrantpressen i USA. Nå kjenner vi ikke til om Mehle besøkte instituttet i Leipzig, det ledende i mellomkrigstiden. I 1943-44 ville det i alle tilfeller vært utelukket. Men Büchers hovedverk ″Gesammelte Aufsätze zur Zeitungskunde″ som kom i 1926, har han antakelig kjent til, og sannsynligvis hans øvrige forfatterskap forsåvidt som bøkene forelå ved UB i Oslo.

Hva var så profilen i denne ″Zeitungskunde″ (″aviskunnskap″)? Blicher er først og fremst kjent for å ha utviklet en teori om avisene som instrumentell del av den moderne forbruksøkonomi som han så bre seg i samtiden. Han la særlig vekt på avisen som et reklamemedium, formulerte hypoteser om dens rolle for diffusjon av varekunnskap, og studerte reklameinntektenes rolle for pressen. I tillegg drev han også studier av lesermønstre, ved siden av innholdsanalyser av forskjellige stoffkategorier. Kort sagt en forholdsvis altomfattende avisforskning, som en norsk gründer nok med fordel kunne forsyne seg av dersom det gjaldt å stable det nye faget på bena her hjemme også.

Men det lyktes bare delvis. Den nye professorens konflikter med det statsbærende parti innhentet ham i den akademiske karrieren. Bitterheten etter partirettsaken bare økte, og fikk våren 1944 næring fra en fersk uoverensstemmelse med departementet om lønnsfastsettelsen under overgangen fra NRK til Universitetet. Mehle følte seg mer og mer forfulgt. Kanskje kom det også andre momenter til. I alle fall: den 1. juli 1944 meldte han seg ut av NS, i et patetisk brev til Quisling. Dermed var det selvsagt at han ikke kunne fylle professoratet likevel. Arbeidet ved instituttet gikk i stå. Mehle flyttet fra Oslo, angivelig for å arbeide med en bok om Heinrich Steffens. Hans liv det siste krigsåret synes opprevet og kaotisk, med konflikter med både Statspolitiet og tysk Sipo som mistenkte ham for å ville rømme til Sverige. Til sist gjorde han nettopp det. Den 15. juli 1945, ni uker etter frigjøringen, døde han ved drukning i Sverige.

REFERANSER

Bücher, Karl (1926) Gesammelte Aufsätze zur Zeitungskunde, Thübingen: Laupp

Dahl, Hans Fredrik (1978) Dette er London. NRK i krig 1940-45, Oslo: Cappelen

Hoel, Adolf (1978) Universitetet under okkupasjonen, Oslo: John Grieg

International Encyclopedia qf Communications, (1986), New York: Oxford University Press 1986. Vol.I, ″Communications research: Origins and development″.

Eyvind Mehles etterlatte papirer, UBO.

Nasjonalsosialister i norsk diktning:1. samling: foredrag holdt i Norsk Rikskringkasting vinteren 1942-1943 (1943), Oslo: Norsk Rikskringkasting /1 kommisjon hos Stenersen Studentene fra 1914 (1939) Oslo

Sørensen, Øystein (1989) Hitler eller Quisling? Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940-45, Oslo: Cappelen.