Statsadvokaten i Gulating går nå inn for frifinnelse av de tidligere dømte i bumerangsakene etter at Høyesterett gjennom sin kjennelse i desember 1997 åpnet for gjenopptakelse av sakene. Det sentrale i bumerangsakene var at en rekke personer som tidligere hadde vitnet om at de var utsatt for politivold, selv ble stilt under tiltale og dømt for falsk forklaring i 1989.

Det er nå grunnlag for å stille følgende spørsmål: Hva skyldes at det primært ikke har vært journalister, men forskere, uavhengige skribenter, kritiske jurister (med Anders Bratholm i første rekke) og iherdige forsvarsadvokater som Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz som har måttet påta seg oppgaven med å være kritisk korrektiv til politi, påtalemyndighet og domstolen?

Pressen har (med noen hederlige unntak) vist liten vilje til å sette spørsmålstegn ved selve grunnlaget for påtalemyndigheten og domstolens reaksjonsmønster i polivoldkomplekset i Bergen. Flere av dem som har sluttet seg til kritikken av politivold (også journalister), har ″blitt straffet″ ved at politiet også har innledet etterforskning mot dem uten at presseorganisasjonene eller toneangivende presseorganer har reagert.

Gunnar Nordhus og Edvard Vogt drev forskning om legebehandlet vold i Bergen fra midten av 1970-årene. Det er verdt å understreke at de først begynte å undersøke politivold nærmere etter at de gjennom sin undersøkelse oppdaget at flere av deres intervjuobjekter uoppfordret identifiserte polititjenestemenn som voldsutøvere.

Da de offentliggjorde sine funn om politivold i den populærvitenskapelige boken Volden og dens ofre i 1981, vakte det såpass oppsikt at Justisdepartementet satte ned et eget granskningsutvalg bestående av professor Anders Bratholm og høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen. Granskningsutvalget gjorde bruk av to sakkyndige, professor (daværende amanuensis) Olav Skårdal i intervjuteknikk og professor (daværende førsteamanuensis) Tore Hansen i statistikk og metode. Det lå derfor betydelig faglig tyngde bak den uavhengige vurderingen som i 1982 konkluderte med at Nordhus/Vogt-undersøkelsen i det vesentlige var et kvalifisert arbeid.

Det er verdt å understreke dette siden Bergens Tidendes (BT) redaktør, Einar Hålien, selv etter Høyesteretts kjennelse, i en kommentar i sin avis 30.1.1998 sår tvil om den faglige holdbarheten av den forskningen som lå til grunn for påstandene om politivold. Dette står i klar motsetning til Høyesterett som i sin kjennelse legger denne forskningen til grunn for sin konklusjon om at det ″må anses på det rene at politivold i en viss utstrekning var et problem ved Bergen politikammer i perioden 1974-86″.

Det er drevet en omfattende kampanje mot voldsforskeme Nordhus og Vogt over flere år. Det må sies at det i denne sammenheng er irrelevant at også Vogt og Nordhus i årenes løp kan ha sagt og gjort ting som kan fortone seg som kritikkverdig. Hovedpoenget er at deres forskning avdekket en subkultur i Bergenspolitiet som var kjennetegnet av lovstridig maktbruk i tjenesten. Dette ble bekreftet i en ny undersøkelse om volden i bBergenspolitiet som ble lagt fram av Anders Bratholm og Gunnar Nordhus i 1986. Oslo-politiet ble deretter satt til å etterforske påstandene om politivold. Statsadvokat Erling O. Lyngtveit kunne, etter å ha ledet syv måneders etterforskning i 1987, ″frifinne″ Bergenspolitiet. Etter Høyesteretts kjennelse kan vi slå fast at denne undersøkelsen var svært mangelfull.

Hvis vi anlegger et fugleperspektiv på bumerangsakene, ser vi at det er forskere som Anders Bratholm (etter hvert med støtte av blant andre Ståle Eskeland) som har vist empati med de svakeste i samfunnet og gjennom et tålmodig og systematisk arbeid gjennom en årrekke hindret at vi ble vitne til et justismord i klasse med det vi var vitne til i Liland-saken. Per Liland ble etter et justismord dømt til livsvarig fengsel for drap i 1970, og ble først frifunnet etter ny rettsbehandling i 1994. Også i Liland-saken så vi at toneangivende medier i en årrekke spilte på parti med politiet og påtalemyndighetene og i praksis motarbeidet ildsjeler som Sten og Vibeke Ekroth som aldri ga opp Lilands sak.

I rettferdighetens navn skal det sies at Tore Sandbergs journalistiske arbeid i høyeste grad bidro til at Liland endelig kunne frikjennes. Men det er verdt å merke seg at de tunge ressursterke mediene fungerte som støttespillere for påtalemyndigheter og domstol, og først støttet Liland i siste fase av rettsprosessen. Så sent som 1.10. 1993 hadde Michael Grundt Spang en kommentar i Verdens Gang med hard polemikk mot Tore Sandberg og bestrebelsene på å få gjenopptatt Liland-saken. Pressens rolle i Liland-saken blir dokumentert på en glimrende måte av Erling Moss i boken Saken Per Liland. Denne boken har omtrent ikke blitt anmeldt eller omtalt i norske medier etter at den ble utgitt i 1997. Viljen til selvransakelse og selvkritikk er altså ikke særlig framtredende blant journalister.

Også når det gjelder politivoldkomplekset har det vært journalister som har inntatt en uavhengig og kritisk linje. Dagbladet har ved sine Vestlandskorrespondenter, først Bjørn Bratten og senere Ole Torp, belyst politivold-problematikken i flere artikler fra midten av 1970-årene til 1982. Bjørn Braten opplevde at det ble reist tiltale for injurier mot ham på grunn av kritiske artikler (saken kom aldri for retten). Dette var bare det første av flere eksempler på at påtalemyndighetene brukte tiltale som sanksjonsmiddel mot kritiske journalister. Ole Torp etterfulgte Bjørn Bratten som Dagbladets vestlandskorrespondent, og opplevde å bli kastet som formann i Bergens Journalistlag etter at han hadde avslørt at Morgenavisen hadde publisert usannheter i sin kampanje mot voldsforskerne. I samtale med meg har Torp fortalt at det før årsmøtet ble gjort klart for ham at man ikke ønsket en tillitsvalgt som offentlig kritiserte kolleger. Dette sier litt om klimaet i Bergen generelt og i pressemiljøet spesielt i 1970- og 80-årene.

Senere fulgte blant annet oslokorrespondenten for Bergens Tidende, Vidar Ystad, og Gerhard Helskog i TV2, opp med kritiske reportasjer. Ikke minst bidro Gunnar Vikene og Trond Kvist med sin eminente dokumentarfilm Boomerang til å få ny debatt om saken da det så mørkt ut for de 13 bumerang-vitnene som ble dømt for falsk forklaring. De fleste toneangivende norske medier har imidlertid lite å være stolt av i sin dekning av hele politivoldskomplekset.

Medieforsker Gry Scholz Nærø har gått gjennom politivoldsaken og mener at lojalitet til politikilder er et nøkkelproblem for bergenspressen generelt og Bergens Tidende spesielt. Hun har også dokumentert hvordan kriminalreporter Finn Bjørn Tønder i BT selv ble part i saken ved at han ble saksøkt av Gunnar Nordhus da han arbeidet i Morgenavisen. Nordhus tapte forøvrig denne saken. Allikevel skrev Tønder en anmeldelse av Rolf Sagens bok Mercedes-ryttaren i BT og har senere dekket politivoldkomplekset flere ganger. Sagen fikk senere medhold i Pressens Faglige Utvalg i en sak han reiste mot BTs bokanmeldelse.

Da Gry Scholz Nærø ble bedt av Bergens Tidende om å lage ren uavhengig vurdering av pressens rolle i politivoldsaken i forbindelse med Trond Kvists og Gunnar Vikenes film Boomerang høsten 1995, ble hennes artikkel utsatt for sensurinngrep fra BT. Resultatet var at artikkelen ble trykket i Dagbladet, og BT fikk en underskriftskampanje mot seg fra ansatte ved Institutt for medievitenskap ved Universitetet i Bergen.

Vi fikk en ny runde med offentlig debatt da filmen skulle vises på NRK1. april 1996. Da gikk Bergens Tidende til det uvanlige skritt å trykke en forhåndskritikk, på kronikkplass, forfattet av journalist Bjarne Kvam. Kvam skriver blant annet: ″Den som likevel tar seg tid til å trenge inn i materien, vil bli forbløffet over hvordan påstandene om politivold ved nærmere undersøkelse mangler dokumentasjon″. Som et ledd i sin argumentasjon navngir Kvam en av de dømte fra bumerangsakene, en av samfunnets utstøtte, en kriminell stoffmisbruker som generelt har liten troverdighet. Denne gruppen har problemer med å få gehør for sine påstander om politivold når trauste politifolk med godt samstemte vitneprov hevder det motsatte.

Hvorfor nevner ikke BT/Kvam noen av de mange ressurssterke personene som opp gjennom årene med sine offentlige uttalelser underbygger påstandene om overgrep fra politiet? Her er to eksempler fra gjenopptagelsesbegjæringen:

Professor Jostein Gripsrud refererte i en kronikk i Dagbladet en episode han var vitne til som student. Han observerte sammen med flere andre hvordan politiet utsatte en arrestant for svært brutal behandling. Da vitnene dagen etter prøvde å følge opp saken ved Bergen politikammer, var alle spor etter episoden sporløst borte fra politiets journaler, og BT viste ingen interesse for å følge opp saken.

Advokat Geir Langhelle kontaktet Anders Bratholm i forbindelse med politivoldsaken og refererte flere selvopplevde episoder fra sin periode som aspirant ved Bergen politikammer i 1976/77. Han uttalte: ″Jeg kan i hvert fall berolige Dem med at mye av det som diskuteres, er korrekt, for det har jeg opplevd selv i min tid som politiaspirant i Bergen″.

Det er foruroligende at redaktør Hålien avviser hele problematikken om at kildenærhet til politiet er et problem. Han mener at denne kritikken er ″grovt urettferdig″. Det er beklaglig at ikke Hålien tar innover seg dokumentasjonen som finnes på dette punktet.

Etter det som framkommer i en kronikk av Edvard Vogt i BT 10.2. 1998, er det grunnlag for å spørre om ikke BT-journalistene Haakon B. Schrøder og Finn Bjørn Tønders utgivelse av boken Kammerspill er en indikasjon på at et usunt nærhetsforhold mellom BT-joumalister og en gruppe tjenestemenn ved Bergen Politikammer fortsetter. Vogt svarer her på et tidligere innlegg fra statsadvokat Walter Wagnberg og kommer med ny rystende dokumentasjon om rettsløshet og tjenesteforsømmelser fra påtalemyndigheten i politivoldsaken. Vogt antyder også at boken Kammerspill ikke er en uavhengig beskrivelse av forholdene ved Bergen politikammer, men et partsinnlegg på vegne av en gruppe tjenestemenn ved Bergen politikammer i deres kampanje mot politimester Rolf B. Wegner.

Hålien har selv fått et ferskt eksempel i fanget på at det fortsatt eksisterer et usunt forhold mellom journalister i BT og bergenspolitiet. Fagbladet Journalisten (nr. 3 1998) kunne avsløre at journalist Haakon B. Schrøder uoppfordret skrev et notat til politiavdelingssjef Geir Dybsland ved Bergen politikammer om den uavhengige etterforskeren Ola Thue etter en fortrolig samtale med Thune angående den såkalte rådmannsaken. Hvis ikke en slik hårreisende utlevering av kilder vitner om et usunt forhold mellom journalister og politiet, vet ikke jeg.

Det er et framskritt at journalistenes eget fagblad Journalisten reiser denne saken med tyngde. Misforstått lojalitet fra pressekolleger har nemlig altfor lenge bidratt til at slike problemstillinger ikke har blitt grundig nok belyst.

Det underlige er at kolleger som har stukket hodet fram og prøvd å bedrive kritisk journalistikk i politivoldsaken ikke er blitt møtt med samme lojalitet fra sine pressekolleger som de har vist til politiet. Det mest iøyenfallende eksemplet her er daværende NRK-joumalist Tron Strand som var i Bergen et halvt års tid for å lage reportasjer om politivoldsaken. Strand var i kontakt med over 40 personer som oppga å være utsatt for politivold. Ungdommens Radioavis hadde bevisst valgt ut saker som ikke var omfattet av Nordhus/Vogts materiale, og fire av de sakene som ble ansett som sikre, ble brukt i et program som ble sendt i NRK i 1986. På bakgrunn av dokumentasjonen satte statsadvokat Steinar Trovåg i gang etterforskning av de fire intervjuede. To av sakene ble henlagt etter bevisets stilling, to som intet straffbart. Statsadvokat Erling O. Lyngtveit innledet deretter etterforskning mot Strand og hans sjef Arne Wam. Saken ble senere henlagt. Tron Strand fikk altfor lite støtte fra journalistkolleger mot denne trakasseringen. Var det for mange som var for redde for å legge seg ut med påtalemyndighetene? Var det for mange som baserte seg på muntlige kilder fra maktpersoner i politiet og påtalemyndighetene istedet for å gå inn i den omfattende skriftlige dokumentasjonen?

Professor Kjell Inge Bjørvik ble bedt av Nordhus om å delta som observatør i flere intervjuer fordi han ville ha uavhengige faglig kompetente personer til stede etter å ha fått dratt i tvil sin faglige integritet. I en artikkel i tidsskriftet Lov og Rett beskriver Bjørvik sine egne observasjoner, og konkluderer med at han var svært imponert over Nordhus som intervjuer. Han konkluderer: ″Jeg var spesielt på vakt mot vanlige feilkilder ved intervjuing, som å stille ledende spørsmål, eller på annen måte legge intervjuobjektet ord i munnen. Hadde jeg noen innvendinger mot hans måte å intervjue på, måtte det være at han var for nøye″. Bjørvik har en interessant forklaring på hvorfor hetsen mot Nordhus og Vogt fikk så lett gjennomslag i bergensopinionen. Han påpeker hvordan både tillitsvalgte i bergenspolitiet og ″gode borgere″ i Bergen gjennom leserbrev i avisen søkte å knytte politivoldsforskningen til en venstreradikal konspirasjon. Vi må huske på at dette var under den kalde krigen, og at politiet i denne sammenheng representerte statsmaktens stabilitet mot ″undergraving″. Gang etter gang ble det gjort forsøk på å knytte forskernes motiver til venstreradikale synspunkter. Ifølge en innsender i BT 26.5. 1987 måtte politivoldsforskningen ses på som ledd i et anslag mot norsk sikkerhetspolitikk. En annen innsender, 24.12. 1986, spør om det er en ″sammenheng mellom politivoldaksjonen og bl.a. AKP (m-l)s mangeårig kamp mot ″det borgerlige maktapparat″, politiet, Forsvaret, skolen, pressen, organisasjoner osv.? ″. Om det hadde vært mulig å påvise en slik kobling hadde det heller ikke svekket dokumentasjonen om politivold, men Bjørvik mener den usaklige og udokumenterte kampanjen kan ha hatt sin effekt for å stigmatisere voldsforskerne. Forøvrig bruker Bjørvik sin faglige innsikt som psykolog til å forklare hvilke mekanismer som har gjort seg gjeldende i politiets organisasjoner. Kjente fenomener fra organisasjonspsykologien som ″motstands- og avvergingsmekanismer″ har hindret politiets organisasjoner fra å konfrontere sine medlemmer med reelle problemer innad i etaten. Istedet har politiets tillitsvalgte pekt ut voldsforskerne og deres støttespillere som syndebukker.

Som medlem av granskningsutvalget, ble Anders Bratholm selv utsatt for motangrep fra Norsk Politiforening og Bergen Politilag i form av et injuriesøksmål på grunn av utsagn han kom med. Injuriesøksmålet ble imidlertid trukket da Bratholm fikk rettens medhold i å bruke omlag 80 vitner for å belyse hele sakskomplekset rundt påstandene om politivold i Bergen. Bratholm hadde gått til injuriesøksmål mot formannen i Bergen Politilag, Jan G. Johnsen og formannen i Norsk politiforbund, Arnold Nilsen, for utsagn de hadde kommet med i den offentlige debatten. Oslo Byrett mortifiserte flere utsagn i sin dom 7. oktober 1992. Bratholms seier i saken ble understreket ved at han ble tilkjent oppreisning og 280 000 kroner i saksomkostninger. De dømtes anke til Høyesterett førte ikke fram, og de ble ilagt nye saksomkostninger.

Politivoldsaken vakte også oppmerksomhet utenfor Norges grenser. Journalist Mikael Löfgren fra Dagens Nyheter reiste til Norge sommeren 1990 og skrev 28. 7. 1990 en besk reportasje om det som da var i ferd med å bli en rettsskandale. Amnesty International foretok i to etapper grundige undersøkelser av påstandene om politivold i Bergen. I et intervju med oslokorrespondenten i Bergens Tidende (BT), Vidar Ystad, slo Anne Burley, som ledet Amnestys uavhengige undersøkelser i Bergen, fast at det ″uten tvil″ hadde skjedd mishandling av arrestanter gjennom flere år. Det eiendommelige var at Amnesty, som vanligvis nyter stor respekt i de fleste miljøer, ble utsatt for en bakvaskelseskampanje i flere aviser da organisasjonen engasjerte seg i politivoldsaken. Bergenspolitiet selv satte i gang etterforskning rettet mot Amnesty.

Høyesterett påpeker i sin kjennelse at politivitner har liten troverdighet fordi en misforstått korpsånd har bidratt til at de har avgitt falsk forklaring. Har en misforstått korpsånd også gjort seg gjeldende i journalistmiljøet?

Etter at oslopolitiets etterforskning av bergenspolitiet var fullført, holdt daværende statsadvokat Lyngtveit en fem timer lang pressekonferanse på Hotel Norge i juni 1987. Pressereferatene var entydige: Bergenspolitiet ble ″frifunnet″ og voldsforskeme ″dømt″. Aftenposten hadde for eksempel en overskrift over hele førstesiden der det sto: ″Politiet i Bergen fri for mistanke om politivold″.

På dette strategisk viktige tidspunktet i saken kunne Verdens Gang etter en lekkasje fra påtalemyndighetene ″avsløre″ at politiet hadde innledet etterforskning mot Nordhus, Bratholm og Vogt, saker som senere endte med henleggelse. Jeg har forøvrig merket meg at Lyngtveit, som nå arbeider som advokat, har uttalt at han har stor tillit til Høyesteretts siste kjennelse i bumerangsaken. Kan han da ha tillit til sin egen rolle i saken for ti år siden?

Einar Hålien er i sin før omtalte kommentar litt snurt over at BT har fått kritikk for sin rolle i bumerangsaken. Nå er han såpass fersk i avisen at han personlig ikke kan lastes for fortidens synder. Men det låter litt hult når han skriver: ″Bergens Tidende har på lederplass gått inn for gjenopptagelse av bumerangsakene og er derfor glad for dommen fra Høyesterett″. Hålien tar også en mild selvkritikk for at avisen ikke har gjort nok for å komme til bunns i hele sakskomplekset, men opprettholder sin kritikk av ″svakheter″ i voldsforskernes materiale. Det Hålien tydligvis ennå ikke begriper er at kampanjen mot voldsforskernes påståtte svakhet hele tiden har vært en avledningsmanøver for å benekte eksistensen av politivold som et problem (jfr. Kvams kommentar til filmen Boomerang). BT har opp gjennom årene innimellom også skrevet brukbare artikler om politivoldskomplekset. Men det bør være grunnlag for å si at på avgjørende faser i denne saken har BT rettet skytset i feil retning, nemlig mot voldsforskeme istedet for mot politiet. Jeg vil sitere fra Høyesteretts kjennelse fordi den går svært langt i å gjøre pressen medskyldig i rettsskandalen. Høyesterett trekker særlig fram pressens ″renvaskelse″ av Bergens-politiet og ″henrettelsen″ av voldsforskeme i sin omtale av oslopolitiets pressekonferanse etter avsluttet etterforskning i juni 1987. Høyesterett uttaler: ″Dersom bergensetterforskningens konklusjoner – særlig slik den blir presentert i pressen – legges til grunn, er det så å si utelukket at voldsanklagene kan være korrekte. Da vil det være kort vei til domfellelse av informantene. De første fellende dommene kan ha styrket den generelle troen på at konklusjonene som ble presentert etter bergensetterforskningen, var riktig, og de kan dermed ha fått betydning for de senere avgjørelsene.″

Pressens servile holdning til Lyngtveits pressekonferanse og de ukritiske utfallene mot Amnestys kritikk av bergenspolitiet, står i skrikende kontrast til behandlingen av en pressekonferanse innkalt av ″Arbeidsgruppen til vern om rettssikkerhet i politivoldsakene″ for å lansere en hvitbok om bumerangsakene i 1989 (redigert av Kjell Inge Bjørvik, Torstein Hjellum og Nanna Kildal). Arbeidsgruppen bestod av universitetsansatte, intellektuelle og skribenter i Bergens-området. Det var nok et eksempel på at det ikke var mediene, men bekymrede forskere og intellektuelle som inntok en kritisk og granskende rolle overfor politiet og domstolen. Torstein Hjellum har påpekt at det offentlige klimaet i Bergen på dette tidspunktet var av en slik karakter at mange universitetsansatte vegret seg fra å delta i arbeidsgruppen selv om de sympatiserte med formålet. Arbeidsgruppen fulgte alle bumerangsakene fra tilhørerbenken på skift og dokumenterte det som foregikk i rettssalen med et kritisk perspektiv man normalt ville forvente av pressen. Ingen av osloavisene med bergenskontor dekket pressekonferansen da rapporten ble lansert. Det måtte derfor arrangeres en noe bedre besøkt pressekonferanse på et senere tidspunkt i Oslo. Men ingen aviser bortsett fra Klassekampen hadde en egen anmeldelse av hvitboken. Derimot ble hvitboken møtt med interesse i det juridiske fagmiljøet og blant annet anmeldt i Advokatbladet av Høyesterettsadvokat Nils Moe. Moe skrev blant annet at ″Hvitboken er viktig og må leses av alle″ Det hører med til dette bildet at hvitboken inneholder seks kritiske uttalelser: fra en gruppe professorer i Oslo, Forsvarergruppen av 1977, Den norske Forfatterforening, Den norske sosiologiforening og Amnesty International. Presseorganisasjonene glimrer derimot med sitt fravær.

Anders Brathom har ved flere anledninger gitt uttrykk for at han har hatt støtte fra Universitetet i Oslo og det juridiske fagmiljøet i sin utrettelige kamp i bumerangsaken. Bratholm har derimot kritisert pressens håndtering av politivoldkomplekset. Han oppsummerer i en artikkel i Pressens årbok for 1991 sine anstrengelser for å få toneangivende aviser interessert i det omfattende materialet han satt på. Ifølge ham selv kunne dette materialet som sentrale presseorganer fikk tilbud om, uten vilkår ha ført til ″avsløringer som var mer rystende enn dem som hadde kommet fram om korrupsjonen i Oslo kommune″. Bratholm uttrykker forbauselse ″over ikke å få svar på noen av disse henvendelsene″.

Hva skyldes denne tausheten og manglende interessen på et svært avgjørende tidspunkt i saken? Alle som ønsker en mer kritisk og pågående joumalistikk bør stille seg spørsmålet om hvorfor kritiske forskere, jurister og bekymrede intellektuelle har måttet gjøre det som burde ha vært journalistenes oppgave.

REFERANSER

Begjæring av gjenopptagelse av syv straffesaker pådømt ved Gulating lagmannsrett 1988-1990 (bumerangsaker).

Bjørvik, Kjell Inge (1988) ″Samfunnsvitenskap og heksejakt. Noen sosialpsykologiske betraktninger og personlige erfaringer″, Lov og Rett nr. 2/88.

Bjørvik, Kjell Inge , Torstein Hjellum og Kildal, Nanna (red.) (1989) Hvitbok om ″Boomerangsakene″ i Bergen. Utarbeidet av ″Arbeidsgruppen til vern om rettssikkerheten i politivoldsakene″ KS-serien nr. 3-89, Institutt for kriminologi og strafferett.

Bratholm, Anders (1986) Politivold. Omfang–årsaker–forebyggelse. En studie i desinformasjon, Oslo: Tano Forlag.

Bratholm, Anders (1991) ″Politivoldkomplekset″ i Bergen – en rettstragedie og pressens svikt″, Pressens årbok 1991, København.

Eckhoff, Torstein (1990) ″Bumerangsakene i Bergen″ i... den urett som ikke rammer deg selv. Festskrift til Anders Bratholm 70 år, Oslo: Universitetsforlaget.

Moss, Erling (1997) Saken Per Liland, Oslo: Pax Forlag.

Norges Høyesterett, Kjennelse av 16. januar 1998 Inr. 1/1998, kjæremålsak snr 40/1997 (bumerangsakene).

Nordhus, Gunnar og Vogt, Edvard (1981) Volden og dens ofre. En empirisk undersøkelse, Oslo: Cappelen.

Scholz Nærø, Gry (1990) ″Kriminalreporteren og politivold. Søkelys på forholdet mellom kriminalmedarbeidere i pressen og politi- og påtalemyndighet″, Lov og Rett.

Stenografisk referat fra Injuriesaken mellom Anders Bratholm (saksøker) og Jan Gerhard Johnsen og Arnold Nilsen (saksøkt) for Oslo byrett 24. august til 8. september 1992.