Laura Mulveys etterhvert så kjente og omdiskuterte artikkel sto første gang på trykk i det engelske filmtidsskriftet Screen høsten 1975, men det var først ti år senere at jeg støtte på artikkelen i en av de utallige antologiene som senere har trykket den opp. Jeg var nettopp ansatt på forskningsprosjektet Bildemediene og skolen, og hadde vendt tilbake til universitetet etter noen år i høgskolesektoren. Jeg husker denne oppstartshøsten på universitetet som relativt skremmende. Alle var så vanvittig beleste! Og de snakket om teorier som virket så forferdelig kompliserte! Hvordan skulle jeg noen sinne kunne finne meg en plass i dette systemet?

Laura Mulveys artikkel ble en slags døråpner. Det feministiske perspektivet bidro til at jeg opplevde artikkelen som aktuell for meg som kvinne, både kjønnspolitisk og teoretisk. Mulvey beskriver trekk ved den klassiske Holly- wood-filmen som enhver med et grunnleggende kjennskap til denne tradisjonen må nikke gjenkjennende til. For meg var de forklaringene hun ga på kvinneframstillingen i Hollywoodfilmen utfordrende for tanken, og nødvendiggjorde ekskursjoner inn i en annen vitenskap: psykoanalysen.

Laura Mulveys prosjekt i "Visual Pleasure and Narrative Cinema" er å forstå fascinasjonen for klassisk Hollywood-film, og kritisere at disse filmene utelukkende framstiller kvinner utfra mannens behov. Ved hjelp av psykoanalysen vurderer hun hvilke lyster filmen spiller opp imot og beskriver to: scopofilien og dens mer aggressive slektning voyeurismen. Scopofili betyr ordrett synsglede og er hos Freud beskrevet som gleden ved å legge verden under seg med blikket, seerens glede ved å gjøre andre til objekter. Når denne gleden perverteres, som hos voyeuren, kikkeren, har vi bildet av mannen ute i mørket, han som i skjul kikker inn gjennom et opplyst vindu. Han

ser på en intetanende kvinne som er i ferd med å kle av seg. Parallellen til kinoseingen er iøynefallende, ifølge Mulvey.

Og den er også iøynefallende på grunn av den rollen de kjønnene inntar. Den mannlige filmseeren kan ifølge Mulvey identifisere seg med filmens handlende hovedkarakter, den mannlige helten, han som løser alle gåter og redder kvinner i nød. Mulvey snakker om identifikasjon i Lacans forstand, speilfasens identifikasjon med en mer perfekt utgave av en selv, for å styrke en truet identitet og bøte på den grunnleggende følelsen av mangel. Kvinnen, derimot, tilbys ikke en slik posisjon. Hun stilles ut til skue. På film biir hun et vakkert objekt til betraktning, et objekt som helten tilegner seg, og som også publikum får del i ved identifikasjon med filmens mannlige hovedkarakter. Akkurat dette punktet står sentralt i Mulveys kritikk: Filmen har ikke plass for kvinnen som kvinnen, men framstiller henne kun utfra behovene til det mannlige jeg'et.

Uholdbart for feministene, altså, men den mannlige seeren skulle vel kunne føle seg fornøyd? Her er det imidlertid at Mulvey trekker inn den freudianske kastrasjonsangsten. Bildet av kvinnen er ikke bare beroligende for mannlige seere, men vitner om kastrasjonens mulighet. For å gi den mannlige psyken anledning til å komme unna trusselen finnes to fluktveier: fetisjisme og voyeurisme. Når kvinnen fetisjeres, understrekes hennes skjønnhet. En vakker kvinne, eller deler av henne, stråler i bildet både lenge og vel, mens fortellingen nærmest går i stå. Hun framstilles som en perfekt ting i seg selv. Ved voyeurisme konstruers en fortelling hvor kvinnen er syndig og skyldig, og hun må reddes eller straffes i filmens avslutning. Mange Hollywood-vamper og femme fatal'er hører inn under denne kategorien. De dør eller de settes i fengsel, eller de gifter seg med helten og mister farligheten. De biir tamme og søte små husmødre.

Jeg våger å påstå at alle som kjenner klassisk Hollywoodfilm fikk seg en aha-opplevelse når de leste denne artikkelen. For det er virkelig temmelig mange slike filmer! Om Mulvey har gitt en sann forklaring på fenomenet er det derimot delte meninger om. Jeg vet av egen erfaring at for eksempel mannlige grunnfagsstudenter har vondt for å svelge punktet om kastrasjonsangsten.

Mulveys artikkel avstedkom en strøm av analyser hvor representasjoner av kvinner ble undersøkt og termene voyeurime og fetisjisme gikk igjen. Men "Visual Pleasure and Narrative Cinema" ble også kritisert fordi den ikke kunne forklare hvilke gleder som ble kvinnene til del ved filmseingen. Kvinner har til alle tider vært en stor del av kinopublikummmet. Satt de virkelig der i gledesfylt identifikasjon med lerretets passive objekter? Eller måtte kvinnene identifisere seg med den mannlige handlende helten? Ingen andre muligheter syntes å ligge i Mulveys artikkel, og disse svarene var langt fra tilfredsstillende for feministiske filmforskere.

I årene som fulgte forsøkte ulike forfattere i bøker og artikler å analysere fram andre muligheter for de kvinnelige seerne. Psykoanalysen var fortsatt en sentral inspirasjonskilde. Kvinners filmgleder ble forklart ved å henvise til den kvinnelige biseksualiteten, og Mulveys innfallsvinkler ble utfordret av Gertrude Koch, som anvendte masosjisme-begrepet i en analyse av Marlene Dietrichs posisjon i filmer regissert av Josef von Stemberg. Senere kom kritikken mot strukturalismen som tankesystem, og de deterministiske og ahistoriske trekkene ved psykoanalysen ble gjenstand for kritikk. Flere empiriske studier viste at virkelige kvinnelige filmseere opplever filmer og fjernsynsserier svært ulikt. De forholder seg slett ikke alltid slik til teksten som de psykoanalytisk inspirerte teoriene foreskriver. I dag er psykoanalysen svekket i filmstudiene. Screen Theory og Grand Theory har blitt nærmest som fy-ord å regne i den internasjonale filmteorien, særlig blant de som er inspirerte av Bordwell og Madison-skolen og søker kognitive tilganger til forståelsen av filmopplevelsen.

Uansett har Laura Mulvey en sentral plass i filmteoriens historie, fordi hun så åpent og uredd blandet det kjønnspolitiske med det teoretiske i "Visual Pleasure and Narrative Cinema". I tillegg stilte hun det viktige og interessante spørsmålet om hva som egentlig utgjør grunnlaget for filmtilskuerens fascinasjon. Film dreier seg ikke bare om å få tilgang til en spennende fortelling, eller om å lære noe eller bli informert. De fleste kinobesø-kere vet at i de beste filmopplevelsene er det snakk om lyster og gieder, og det er elementer av fryd. Hvis det er riktig at disse lystene og gledene til dels befinner seg i det ubevisste, kan ikke filmseerne klart og entydig formulere kjernen i sine egne filmopplevelser. Empiriske studier basert på intervjuer og informanters skriftlige beretninger kan komme til kort som kilder til å belyse filmgledene. Mulvey hentet inn de redskapene hun synes var nødvendige for å forstå hva fascinasjonen egentlig består i, kritiserte filmgledenes kjønnspolitiske dimensjoner, og lærte en generasjon av filmforskere å tenke på en ny måte.