Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Sosiologen og sosiologien på den offentlige arena

Kunnskap og politikk i innvandringsspørsmålet
Sociology and the sociologist on the public arena — knowledge, politics and the question of immigration

Ottar Brox er professor og forskningsleder ved Norsk institutt for by og regionsforskning (NIBR) i Oslo.

Samfunnsvitere som påtar seg å produsere planleggings-relevant kunnskap, bør også forplikte seg til å undersøke og reflektere over de implisitte begrensningene som jakt på kunnskap og innsikt er underlagt. Det samme gjelder arbeidet for å formidle resultatene: Jobben er ikke fullført om du ikke også kan forklare hvorfor f.eks. folkemeningen forblir upåvirket av det du har funnet ut. Eller for å vri litt på et kjent sitat: Forestillingen om at vi har et samfunn styrt av kunnskap, er den viktigste grunnen til at vi ikke kan få det.

Social scientists who undertake to produce knowledge relevant to social and political planning, should feel obliged to investigate the implicit limitations with which our quest for knowledge and understanding will at some pointinevitably as well as reflecting on how to meet thischallenge professionally. The same might be said of each scientist's challenge to mediate her or his research findings: The job is incomplete until you are capable of explaining why public opinion remains potentially untouched by what you have found out. Or, to twist a familiar saying: The idea that we have a society based on knowledge, is the main reason why we cannot have one. And this is why it is of paramount importance to develop a better understanding of the discursive processes that shape, maintain and pervert our shared conceptions of society. The author bases his discussion on his experiences in the field of immigration research

Forholdet mellom samfunnsvitenskap og politikk er problematisk, uoversiktlig og vanskelig å begrepsfeste. For denne artikkelens formål kan ei verselinje fra Asbjørn Olavson Vinje tjene som utgangspunkt: "Kunnskap skal styra rike og land! ", heter det i dikterens program. Kunnskapsprodusenten bør naturligvis holde seg til Max Webers oppskrift, som Alexander Kielland uttrykte slik på norsk: – En bør holde snørr for seg, og barter for seg! Det innebærer blant annet å signalisere tydelig når en formulerer og prøver ut hypoteser, og når en prøver å påvirke medmennesker til å bli enig med seg om hvordan samfunnet burde styres. Men fordi Webers resept likevel lar så mange spørsmål ligge uløst, vil jeg her ta opp to beslektede fenomen: For det første dreier det seg om samfunnsvitenskapens etterhvert omfattende rolle som formidler av kunnskap til politikk og administrasjon, og for det andre dreier det seg om samfunnsviteres tradisjonelt begrensede vektlegging av sin rolle som formidlere i politikken. Sosiologiens kunnskapslevering til innvandringspolitikken de siste årene kan tjene som illustrasjonsgrunnlag.

Mange har vært opptatt av følgende problem: Hvordan skal vi få våre politiske og administrative ledere til å ta i bruk den kunnskapen som finnes på instituttene? NORAS delte til og med ut en brukerpris til den som var heroisk nok til å akseptere samfunnsvitenskapenes tilbud. At praktisk bruk av samfunnsvitenskap kan være heroisk, kjenner vi til fra undersøkelser som viser at mer kunnskap gjør livet vanskeligere for f.eks. kommunale planleggere (Naustdalslid 1985). På makronivå er det heller ikke vanskelig å se at mye samfunnsvitenskap ikke betyr noen form for forsikring mot sosiale problemer. Der vi finner verdens beste kriminologer og økonomer, finner vi også den moderne verdens mest fastlåste kriminalitets-og fattigdomsproblemer.

Mange av våre kolleger vil hevde at det bak slike problemstillinger – at samfunnsforskere forutsettes å løse praktiske problemer – ligger et for instrumentelt syn på samfunnsvitenskapen. Sosiologen kan aldri bli for statsråden det som mikrobiologen er for bryggerimesteren. Baklien (1983) har uttrykt det slik at samfunnsforskeren kan "sette dagsorden", dvs. sørge for at viktige spørsmål blir diskutert, og det kan selvfølgelig være ambisiøst nok.

De fleste er vel etterhvert kommet fram til at om samfunnsvitenskapen skal kunne bidra til et bedre samfunn, så kan det ikke skje ved at forskere blir bedre istand til å fortelle våre makthavere hvordan de skal styre. Mulighetene må ligge i at vi er istand til å bygge våre problemstillinger på vanlige menneskers konkret opplevde hverdagsproblemer. Da kan det tenkes at vårt arbeid får konsekvenser gjennom den kunnskapen og de begrepene som vi klarer å føre inn i den offentlige samtalen, slik at folk blir istand til å bearbeide sine egne problemer og fremme sine interesser bedre.

Dette betyr at vi må ha en profesjonell interesse i den prosessen som gjør samfunnsvitenskapelig kunnskap til en del av vår offentlige, felles selvforstaelse, og dermed til effektive premisser for den type beslutninger som blir tatt i Stortinget, regjering og kommunale organer. Det er min oppriktige oppfatning at vi er kommet ganske langt når det gjelder produksjon av samfunnsvitenskapelig fenomenkunnskap. Det vil si at vi har, eller er istand til å skaffe oss, de profesjonelle ferdigheter som skal til for å finne ut hvordan samfunnet fungerer: Vi kan forklare hvorfor lokalsamfunn avfolkes, hvorfor det er høy "turnover" i enkelte fag eller hvordan skepsisen mot innvandrere varierer mellom sosiale lag. Men det vi ikke har et godt nok profesjonelt grep på, er hva slags krefter det er som styrer var kunnskapsproduksjon, og hvordan og hvorfor noen av våre arbeidsstykker får samfunnsmessige konsekvenser, mens kanskje det meste av det vi finner ut ikke får det.

Det er nok for enkelt om vi går rundt og tror at det er forskningsråd og oppdragsgivere som bestemmer hva vi skal lage kunnskap om, og våre egne evner og ferdigheter som formidlere som bestemmer om det vi finner ut skal nå fram til beslutningsfåtterne. Jeg vil gjeme nytte dette høvet til å gå litt grundigere inn på denne prosessen, ved hjelp av erfaringer fra noen års deltakelse i norsk innvandringsforskning. Min påstand er for det første at det foregår svært mye subtil politisk styring av den norske innvandringsforskninga, og ikke bare gjennom finansiering og programstyring. Mye av denne styringa har verken de styrende eller de styrte noen klar, artikulert bevissthet om. Det andre leddet i denne påstanden er at om en prøver å være "upolitisk" som innvandringsforsker, dvs. gå utenom politiske vurderinger, eller akseptere etablert politikk som gitt ramme for sin forskning, så avskjærer en seg fra å bruke samfunnsvitenskapenes potensiale for å skape innsikt og finne praktiske løsninger.

INNVANDRERLEDIGHET SOM EKSEMPEL

Problemene står i kø på det innvandringspolitiske feltet. Mange innvandrere er arbeidsløse, isolerte og uten norskkunnskaper. Selv om meningsmålingene spriker litt, tyder alt på et i alle fall ikke avtakende konfliktnivå. Det heter gjerne at "myndighetene står maktesløse", eller ikke har noen effektiv strategi overfor f.eks. klientifisering, negative holdninger eller bydelsmessig segregasjon. Det som kommer ut av offisielle redegjørelser om de reelle problemene som innvandrerarbeidsløshet, negative norske holdninger og åpne konflikter skaper, er altfor ofte forsøk på verbale omdefineringer som denne: – Vi må slutte å se på innvandrerne som et problem, og heller se på dem som en ressurs! Selv om en mener at virkeligheten konstrueres ved hjelp av språket, er det nok vanskelig å få våre nye landsmenn i arbeid og integrert i det norske samfunnet gjennom slike besvergelser. Ofte kan en få inntrykk av at politiske aktører faller for fristelsen til å bruke programformuleringer ekspressivt og for eksempel vise at en ikke er redd for å stille krav: – De må lære norsk!, hevdes det, selv om alt tyder på at det ikke hjelper. I høyden bestemmer norskkunnskapene hvilke av innvandrerne som får jobber.

Kommunalministeren har sagt at det er norske holdninger som må endres for at innvandrerne skal bli integrert i det norske samfunnet, og direktør Terje Osmundsen har gatt inn for kvotering ved ansettelser. Ut av slike initiativ er det i kjømda noen lover og regler som skal sikre at innvandrere ikke diskrimineres ved ansettelser.

Men hva gjør en forsker som skal prøve å produsere kunnskap som er relevant for slike problemstillinger? Fra mitt eget samfunnsvitenskapelige ståsted velger jeg dette utgangspunktet: Samfunnet, med alle sine ønskelige og uønskete karakteristika, skapes som aggregerte konsekvenser av et stort antall analytisk isolerbare prosesser. Det problemet som noen tusen innvandrere på sosialhjelp innebærer, kan oppfattes som et resultat av prosesser på arbeidsmarkedet, i familien og i skolen. Skal problemet reduseres, må prosessene på en eller annen måte modifiseres, dvs. at handlingsbetingelsene må endres for noen av aktørene. Skal vi kunne løse et problem, må vi analysere de prosessene som genererer det problematiske aggregatet, og om vi er ute i praktisk ærende, må vi finne de forklaringene som inneholder handlingsmuligheter.

En slik prosessanalyse kan gi oss lange lister over mulige forklaringer. Vi kan utvikle hypoteser av svært forskjellig karakter. La oss se på alternative årsaker til at noen kategorier av innvandrere ikke kommer inn i arbeidslivet: (1) Personalsjefer kan ha fordommer mot etniske grupper, eller forsåvidt mot alle som ikke framtrer som helnorske innfødte. (Eksperimenter av Walrafftypen og mange innvandrer-erfåringer støtter denne hypotesen). (2) Personalsjefer (som sjøl kan oppfatte seg som fordomsfrie) unngår å ansette innvandrere fordi innfødte arbeidere helst vil unngå dem som kolleger. (Holdninger til innvandrere varierer med utdannelse, og mange arbeidsgivere oppgir motstand "på golvet", og forsåvidt også fra kunder (Næss 1996) som grunn for diskriminering ved ansettelser). (3) Innvandrere har ofte svake norskkunnskaper. Mange jobber forutsetter beherskelse av såvel muntlig som skriftlig norsk. (4) Selv absolutt fordomsfrie personalsjefer kan ha erfaring for at det å ansette visse kategorier av søkere (f.eks. norske bygdefolk med kontinuerlig og allsidig arbeidserfaring) kan innebære mindre risiko enn å ansette andre (f.eks. langtidsledige byungdommer eller innvandrere generelt). Hvis den foretrukne gruppen er stor nok, når ikke innvandrerne fram til skranken. Mye tyder på at det ikke blir gjort forsøk på å undersøke om medlemmer av gruppene bakerst i køen kan ha individuelle kvaliteter som arbeidsgivere kunne finne attraktive. Etnisitet kan – som kjønn – bli skjebne, av slike banale grunner som at arbeidsgivere som kan velge og vrake, prøver å redusere ansettelseskostnadene. (5) Fra Chicago-skolen i økonomi kommer hypotesen om at ledighet blant innvandrere i europeiske land (og andre grupper med stor ledighet) skyldes at markedet ikke får virke i arbeidslivet. Det lønnsnivået som fagforeninger og myndigheter har etablert som minimum, holder den minst attraktive arbeidskrafta ute fra arbeidsplassene. Eller for å si det slik: Ingen har råd til å ansette | en innvandrer til 60 kr. pr. time, mens han ville være i arbeid om lønna var 30 kr. (lovbestemt minimumslønn i USA).

Hva slags handlingsmuligheter inneholder så disse forklaringskategoriene?

(Vi forutsetter at hypotesene i og for seg er testet og funnet holdbare. Selv uten intensiv bruk av det hypotetisk-deduktive metodeverktøyet vil vel mange finne dem relativt plausible. ) Forklaringene (1) og (2) peker mot holdninger som må endres, mens (3) foreskriver språkkurs. (4) forteller oss at et strammere arbeidsmarked ville redusere problemet, mens (5) innebærer lønnsnedgang i "innvandreryrker" som løsning. Noen av disse forklaringene peker også i retning av kvotering, som ville nøytralisere såvel (1) som (2) og (3).

Med hensyn til praktisk realisering er det problemer med alle disse løsningsmulighetene. Holdninger kan sitte dypt i personligheten, og er notorisk vanskelig å endre. Veien til norsk språk er tung for innvandrede analfabeter, og mange har erfaring for at norsk ikke på noen måte kan sikre en jobb. Kvoteringsregler kan kanskje skaffe noen flere innvandrere adgang til arbeidslivet, men de vil skape mer negative holdninger i de norske miljøene der innvandrerskepsisen er størst. Her behøver vi ikke engang å vise til de entydige amerikanske erfaringene med kvotering, for alle som beveger seg litt på grunnplanet i det norske samfunnet vil ha fått utvetydige uttrykk for norske arbeidsfolks avvisning av slike regler.

Løsningen å la markedet bestemme (5) virker logisk besnærende, den er offisiell amerikansk politikk, og omtales som selve årsaken til at arbeidsløshetstallene er lavere i USA enn i Europa. I Norge diskuteres denne løsningen bare av markedsliberalistiske kommentatorer, og den har ingen plass på den politiske dagsorden. Når venstresida ikke vil diskutere markedsløsningen, er årsaken den samme som gjør den attraktiv for høyresida: En kan ikke tillate innvandrerne å jobbe billigere enn de innfødte som nå gjør lite attraktivt arbeid i vårt land -uten å senke lønnsnivået generelt i de aktuelle fagene.

Det er også lett å se at om lavtlønnsfagene skulle få nedgang eller stagnasjon i lønnsnivået, måtte trygder og sosialhjelpsatser også justeres nedover, ettersom det ellers lett kunne bli mer attraktivt å belaste velferdssystemet enn å være i arbeid. Følgelig viser også de amerikanske erfaringene at minimumslønnsnivået i USA gjør mange slags kriminalitet mer attraktivt enn lavtlønnsjobber for store deler av underklassen. Av slike grunner er det heller ingen norske politikere på høyresida, muligens med unntak av utbryterne fra Framskrittspartiet, som for alvor har gått inn for markedsløsninger på dette problemet.

Sammenfattende kan vi altså si at holdningsendringer i aller beste fall vil ta lang tid, om det i det hele tatt er mulig å endre holdninger gjennom offentlige kampanjer og lignende. Kvotering vil mest sannsynlig skape backlash-tendenser, og nøytralisere effekten av holdningskampanjer i de sosiale lag dei innvandrere befinner seg. Rask norsklæring forutsetter både sterk motivasjon hos elevene, altså at de kan være sikre på at norskbeherskelse vil gi dem gode jobber, antakelig også at innvandreren alt er i intensiv samhandling med norsktalende, altså i jobb. Markedsløsningen behøver vi ikke å bruke flere ord på: Alle som vet mer om samfunn enn det som står i første kapittel i elementærbøkene i mikroøkonomi, vil kunne se at det er en håpløs strategi mot innvandrerledighet.

Til tross for de store problemene med forslag som holdningsendringer, krav om eksamen i norsk og lovbestemt kvotering, fortsetter den forskningsbaserte og politiske debatten om disse løsningsmulighetene. Slike forslag er altså i samsvar med reglene for den norske offentlige samtalen om innvandrerspørsmål, mens vi skal se at andre, i og for seg mer "realistiske" og nærliggende forslag ikke har noen muligheter for å komme på dagsorden. Jeg vil her bygge på materiale fra deltakende observasjon i det norske debatt-samfunnet. Jeg har ofte trukket inn norske 70-talls erfaringer, da vi plutselig hadde tusenvis av pakistanske ungdommer i Oslo. Ikke kunne de norsk, og ikke hadde de noen form for yrkesutdannelse som kunne skaffe dem adgang til det norske arbeidslivet. Likevel ble de aller fleste absorbert i løpet av kort tid – i lite attraktive sjauerjobber, og etterhvert i industri og transport. De lærte norsk, kanskje ikke særlig godt, (av f.eks. rasistiske periodedrankere som måtte ta jobber på samme nivå), men godt nok til å drive butikk eller kjøre drosje. Nøkkelen til dette er selvfølgelig at Oslo fremdeles på 1970-tallet var preget av kronisk arbeidskraftsmangel, med andre ord full sysselsetting. Arbeidsgivere måtte ta de arbeidsfolk som de kunne få, lære dem opp og prøve å holde på dem. Det er derfor ikke vanskelig, ut fra den enkle situasjonslogikken som her er skissert, å peke ut det arbeidsløshetsnivået som vi har hatt pa 90-tallet som en årsak til slike spesifikke innvandrerproblem som vi tok utgangspunkt i.

Min entydige erfaring er imidlertid at mens politiske aktører og akademiske eksperter ser ut til å være villige til å diskutere folks holdninger eller språkkunnskaper som årsaker til slike problemer, så er det totalt umulig å få aksept for å liste opp arbeidsløshet blant de mulige årsaks-kandidatene. Jeg har av og til følelsen av at ledighet oppfattes som en upåvirkelig , og at om en vil drøfte ledighetsnivået som en årsak til visse problemer, så opptrer en som om en vil ha med tyngdekrafta som årsak til at en snekker detter ned fra stillaset og kommer til skade. Arbeidsledighet bare er der – "det er ingenting att göra åt", som det står i sangen.

Følgelig bør en spørre seg hva det er som bestemmer at visse kategorier av hypoteser blir stengt ute fra forskerens verksted? Vi skal prøve å nærme oss dette gjennom en praktisk drøftelse av mulige årsaker til at f.eks. en talsperson for den politiske ledelse ikke kan gi seg inn på en slik diskusjon. For det første den årsaken som vi har vært inne på før: Det har ingen hensikt å bruke tid på faktorer som en ikke kan manipulere. Ledigheten skyldes kanskje verdensmarkedet, der vi bare har marginal innflytelse, med våre 1 promille av verdens folketall? Eller konjunkturene, som rammer oss slik orkaner med kvinnenavn rammer Florida, og som vi knapt nok har "meteorologer" til å advare oss mot? Eller teknologien, som har avskaffet den type jobber som en kunne sette analfabeter og periodedrankere til?

Slike former for ansvarsfraskrivelse er vel vanligst å høre fra såkalt høyreorienterte i alle partier. Sosialdemokratiet har tradisjonelt tenkt på en annen måte, og det har i alle fall satt sine spor i språkvanene: – Politik är att vilja!, sa en av de kanoniserte lærefedrene. Når folk som taler på vegne av vårt nåværende styre ikke vil være med på en diskusjon der arbeidsløshet blir forklaringskategori, så har dette sannsynligvis sammenheng med at kampen mot ledighet i alle fall forutsettes å være "jobb nr. 1", den skal drives døgnet rundt med alle rikets ressurser, og at det derfor er liten grunn til å ta ledighet opp som en spesifikk årsak til innvandrerproblemene, i konkurranse med de innfødtes holdninger eller innvandrernes manglende norskkunnskaper. Min egen opplevelse av dette er at referanse til arbeidsledighet som årsak til spesifikke innvandrerproblemer nærmest er en insinuasjon om at myndighetene egentlig ikke er opptatt av ledigheten som samfunnsproblem, og ikke gjør nok for å redusere den.

Spørsmålet kan ikke stilles, fordi det impliserer grunnleggende tvil ved den måten vi styres på, og særlig ved det kartet som landet styres etter. Selve hypotesen stiller spørsmålstegn ved myndighetenes prioriteringer. Vi kan altså ikke ta med alle de interessante og løfterike hypoteser som våre problemstillinger kan generere, fordi vi ellers kan komme inn i et minefelt. Fra dette punktet i analysen fører det flere veier: En kan mene at det vi driver med er forskning og ikke politikk, og at vi derfor må akseptere å gå videre med variabler som ikke reiser pinlige spørsmål som kan vanskeliggjøre forholdet mellom forskersamfunnet og maktens sentrum. Eller en kan trekke inn alle de forklaringsmulighetene som selve problemet leder i retning av.

SOSIOLOGEN I POLITIKKEN

Det er viktig å merke seg at det ved dette veiskille oppstår et dilemma for innvandringsforskeren, om vedkommende har hatt fantasi til å formulere hypoteser som kan utløse slike debatter. Skal en ta vare på sin plass og reputasjon som spesialisert innvandringsforsker, eller skal en gi seg inn på det allmenne, åpne feltet der økonomisk politikk diskuteres? Skal en ta sjansen på å bli utnevnt til "såkalt forsker" ved å gi seg til å drøfte ytterst kontroversielle, og delvis tabubelagte spørsmål? Skal en forlate sin trygge nisje, der en under allmenn applaus kan sitte og moralisere over den fordomsfulle personalsjefen, gjerrige skolemyndigheter eller fremmedfiendtlige arbeidere, og samtidig utvikle heroiske forslag om kvotering? Eller skal en ta sjansen på å politisere forskningsfeltet, og dermed risikere at det marginaliseres i forskningsråd og departementer?

Ingen bør forbauses om innvandringsforskere stopper der, dropper interessante hypoteser og holder seg til den slagne landevei, dvs. forfølger hypoteser som ikke inneholder noen muligheter for praktisk handling, men bare for kommentarer til det innfødte folkets moralske tilstand, eller til innvandrernes kultur eller manglende ferdigheter. Men for meg er dette veiskillet inntak til et faglig spørsmål av stor generell interesse: Hva er det som begrenser oss i jakten på løsninger? Eller mer beskjedent, i samsvar med et mindre ambisiøst syn på anvendt forskning: Hva er det som holder en del – ellers løfterike – temaer borte fra den offentlige debatten, som alle regjeringer som er avhengig av allmenn oppslutning må legitimere seg i forhold til?

Dette spørsmålet oppfatter jeg som så fundamentalt at det ikke kan være riktig å la seg stoppe av slike betenkeligheter som jeg har prøvd å formulere ovenfor. Myndighetene og deres politikk må være forskningstemaer på samme nivå som innvandrerne og deres norskkunnskaper, eller norske Frpvelgere og deres holdninger. Jeg oppfatter også det som avgjørende å komme videre med slike spørsmål for at det i det hele skal være meningsfullt å drive med forskning for samfunnsplanlegging, eller "anvendt" samfunnsforskning. Uten at vi klarer å finne ut hvordan forskningsresultater kan bli handlingspremisser, og få betydning for utviklinga av forholdet mellom mennesker, har det liten hensikt å hope opp mer uanvendt kunnskap om hvordan samfunnet fungerer. Vi har mer enn nok fenomenkunnskap om samfunnsproblemer i forhold til vår begrensede forståelse av det problematiske forholdet mellom kunnskap og handling.

Det innebærer at vi må gå videre med nettopp det spørsmålet som stoppet diskusjonen. For dersom det skulle være slik at ledighetsnivået er en variabel som kan tenkes å være manipulerbar, må det være en faglig forsømmelse å gå utenom denne muligheten. Fra andre land vet vi at myndighetene ikke vil ha ledighet under det nivået som vi idag har i Norge, og at de bruker alle slags midler, særlig finanspolitiske, for å holde den oppe. Amerikanerne blir så nervøse for lønnsstigning og inflasjon dersom det blir for liten kø av folk som vil jobbe for kr. 30,- pr. time at de snur ryggen til og lar latinamerikanere svømme over Rio Grande. Det er også svært vanlig at finansdepartementenes folk oppfatter det slik at det er en bestemt sammenheng (Phillips-kurven) mellom arbeidsløshet og inflasjon. Vil en ha stabile priser, må en akseptere en , viss arbeidsledighet, minst på nivå med den nåværende norske.

Det har ikke vært mulig å registrere utsagn i denne retning fra norske politiske myndigheter, og talsmenn og -kvinner fra regjeringspartiet som jeg har vært i dialog med, avviser med forakt og forferdelse den antydning som ligger i mitt spørsmål om myndighetene vil ha mindre ledighet enn vi nå har. En artikkel av tidligere sentralbanksjef Hermod Skånland (Aftenposten 12/10 1996) er derfor et interessant innspill til diskusjonen. Hans utgangspunkt er at "vårt arbeidsmarked fungerer… (som) i andre land, der det er ledigheten som begrenser pris-og kostnadsstigningen. " Det er vanskelig å lese hans artikkel som noe annet enn en argumentasjon for å holde ledigheten på det nivå vi nå har i Norge, om vi vil unngå inflasjon.

Synspunktet er jo, som vi har sett, ikke på noen måte originalt eller revolusjonerende. Det interessante er at problemet stilles, eksplisitt og klart, med referanse til aktuelle norske forhold. Spørsmålet kunne gis denne åpne formen: Hvordan skal vi kunne sikre oss mot inflasjon, at f.eks. en uforutsett økt etterspørsel på et av våre eksportmarkeder, fikk skape lønnsglidning og konkurranse om arbeidskrafta? Skånland kan leses slik at han gir oss ett av flere mulige svar: Sørg for å unngå full sysselsetting! Det åpner for diskutere mulige andre svar (Brox 1995), og dermed også for å diskutere de forskjellige medisinenes bivirkninger eller omkostninger slik at vi fikk grunnlag for å sammenlikne og velge. Når spørsmålet ikke blir stilt eksplisitt, som det nesten aldri blir i norsk økonomisk debatt, forsvinner muligheten for å diskutere det. Vi styres altså etter en underforstått oppfatning om entydig sammenheng mellom ledighet og prisstabilitet. Ordet "underforstått" må oppfattes bokstavlig, sier Fredrik Barth, altså som for lite forstått. Uttrykt på den måten er saken at vi ikke kan komme fram til måter å unngå inflasjon på som ikke skaper f.eks. innvandrerledighet og rasism ef fordi vi ikke har vært villig til å formulere problemet.

Her passer Wittgensteins i tide og utide siterte utsagn: – Wovon man nicht sprechen kan, daruber muss man zweigen! Spørsmålet kan ikke stilles, fordi det automatisk åpner opp en serie problemstillinger som våre myndigheter ikke ser seg tjent med blir reist. Men med Skånland går det an å fortsette diskusjonen. Hans svar, eller løsning på det styringsproblemet som de politisk ansvarlige ikke kan formulere, gir oss muligheten til å si: Men kjære Skånland! Har du regnet på bivirkningene og kostnadene ved din løsning? Du må kanskje finne på noe lurere, for når vi legger dem sammen, ser vi at din måte å bekjempe inflasjonen på slett ikke er gratis: (1) Sammen med seleksjonsmulighetene i 1990-tallets arbeidsliv kan ledighet selv på 5-prosentsnivået skape en – til dels etnisk definert – underklasse. (2) Når etniske grupper på denne måten "dømmes" til underklassestatus er rasisme en nesten garantert konsekvens: Dersom det å være innvandrer innebærer en sterkt økt risiko for å marginaliseres, altså at etnisitet blir skjebne, får f.eks. innfødte foreldre sterke og rasjonelle motiver til å holde sine barn borte fra kontakt med innvandrerbarn.

Det er heller ikke vanskelig å påvise negative virkninger på andre områder – problemer som vi altså skaper gjennom vår udiskuterte løsning på det uformulerte inflasjonsproblemet: 3) Ledighet på dette nivået gjør attføring meningsløs: Faglært arbeidskraft med jobbmessig irrelevante handicaps utkonkurreres alltid av jevngode folk uten slike handicaps. (4) Ledighet på dette nivået gjør det umulig å skape en sterk nok arbeidskraftmangel i byene til å motivere bedriftene til lokalisering i spredtbygde områder. (Det var denne mekanismen som – mer enn DUF-systemet – genererte det som foregikk av desentralisering på 60-og 70-tallet). Slik kunne vi fortsette. Mitt poeng akkurat nå er ikke å drive praktisk problemløsning, og slett ikke politisk opposisjon, bare å vise at mange praktisk viktige samfunnsmessige sammenhenger blir usynlige når det lykkes å tabuisere visse forklaringsvariabler.

Vitenskapens vesen skal jo være absolutt uhemmet nysgjerrighet når det gjelder å finne forklaringer på de fenomen som velges som explanandum, det som skal forklares. Dersom det vi skal forklare er de høye arbeidsløshetstall for innvandrere, eller utviklinga av den norske rasismen, burde vi sjølsagt, om vi er forskere, ikke på forhånd utelukke noen forklaringsmuligheter, eller alternative hypoteser. Men som vi har sett, kan vår søken etter anvendelig kunnskap vanskelig bli "uhemmet", slik den forhåpentligvis kan bli for naturforskere eller matematikere. For alt vi gjør, kan brukes som våpen i kampen om de goder og onder som sirkulerer i samfunnet. Det som er en anomali i andre vitenskaper – at Partiet bestemmer hva slags arvelighetshypoteser en skal få lov til å forske på – er hverdagen i samfunnsvitenskapene. Vår faglige oppgave, stilt overfor de begrensningene for kunnskapsutvikling som jeg har prøvd å beskrive så konkret som mulig, må være å klarlegge de mekanismene som skaper disse begrensningene. Vi må altså utvikle en mer avansert forståelse av det språklige nivået i menneskelig samhandling, hva det er som forhåndsdømmer ut visse hypoteser, og hva det er som setter rammer for den offentlige debatten.

IMPLISITTE BUDSKAP

Det er ikke bare produksjonen av kunnskap som styres av slike mekanismer. Mekanismene gjør det også vanskelig å formidle og tilbakeføre innvandringsforskning, og særlig de praktiske konklusjoner av prosjektene, og sikre at systematisk akkumulert kunnskap blir effektive handlingspremisser. Det henger sammen med at alle slags budskap ikke bare har et innhold, men også et uttrykk, samtidig som det etterlater seg et inntrykk hos mottakeren. Om vi begynner med det siste, kan vi ta utgangspunkt i at den som sender budskapet, kan ha et ønske om å presentere seg sjøl, å skape et inntrykk hos dem som hører på eller hos et segment av publikum som er spesielt interessant. Det kan f.eks. dreie seg om en kategori av velgere som en har sjanse til å fange inn – om en er politiker, eller – om en er forsker – kanskje heller ens umiddelbare omgivelser av mildt venstreorienterte kolleger.

I semiotikken uttrykkes dette slik at den som sender budskapet etablerer et tegn, som utløser en pre-programmert reaksjon hos mottakeren. Det er dette aspekt ved tegnet som betegnes som interpretanten, eller mottakerens tolkning av budskapet. Om avsenderen kjenner den pre-programmerte reaksjonen som han utløser ved å etablere et tegn, kan han kanskje oppnå det han vil: å bli oppfattet som en moralsk høytstående person, eller kanskje å få velgere til å stemme på seg. Om avsenderen er uvitende om hva som skjer med mottakeren når tegnet etableres, kan vedkommende oppleve overraskelser. Mange deltakere i innvandringsdebatten har fått seg en trøkk i trynet, ved at f.eks. en (for avsenderen) nøytral opplysning har satt igang helt uforutsette prosesser.

Vi kan bruke en velkjent og godt dokumentert sekvens av hendelser for å illustrere dette: Kommunalminister Leif Haraldseth foreslo i januar 1987 å ta i bruk anleggsbrakker for å løse de mange asylsøkernes boligproblem midlertidig. La oss nå forutsette (uten å ha belagt det empirisk) at dette ikke var ment som noe annet enn en praktisk løsning: De må jo ha hus! Men ordet "brakker" var et tegn med mange muligheter. Det kunne assosieres med tyskerbrakker, konsentrasjonsleirer, og til og med raseforfølgelse, slik Klassekampen gjorde (8/1 1987). Statsråden fikk det ganske varmt rundt ørene. Antirasistiske aktivister høyt plassert i hans eget parti tok avstand fra ham, og han følte seg sikkert både misforstått, tillagt motiver han ikke hadde, og dolket i ryggen av sine egne.

Men ved hjelp av de samme begrepsredskaper kan vi få fram en ganske annerledes tolkningsmulighet: Sett at statsråden hadde såpass politisk erfaring at han visste hva slags reaksjoner han ville sette igang med sin etablering av tegnet "brakker". Teoretisk kan vi tenke oss at interpretanten til dette tegnet hos mange av f.eks. de velgerne som Carl. I. Hagen var iferd med å stjele fra Arbeiderpartiet, kunne være noe sånt som "det må da være godt nok til dem! " En slik tolkning støttes kanskje av statsrådens referanse til den dårlige standarden der de kom fra.

Mens noen forskere av ren og skjær politisk uskyldighet har snublet inn i dette minefeltet av lettutløselige interpretanter, tyder utviklinga i maktens språk i løpet av 1990-tallet på at den siste tolkningen av statsrådens brakkeutspill kanskje burde få en sjanse. Mye tyder på at moralsk fundert kritikk av f.eks. justisminister Faremo – som f.eks. Øivind Johnsens pamflett – ikke bare prellet av på henne, men at hun hadde positiv oppslutningsmessig fordel av den. Når noen pekte på henne og sa: – Du slipper ingen inn!, hadde dette FY! som interpretant hos noen, men antakelig Bravo! hos mange andre, eller hos en viktig marginalkategori av velgere. For en "rational choice"-teoretiker vil følgende regnestykke virke innlysende: De som frastøtes av en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk vil sannsynligvis stemme på partier til venstre for regjeringen, slik at statsråden kan regne med deres passive parlamentariske støtte i alle fall, mens de som tiltrekkes av en slik politikk ellers ville gå til et annet regjeringsalternativ.

FORMIDLING OG FOLKEOPPLYSNING

Den offentlige debatten pa 1990-tallet har en struktur som gjør folkeopplysning om innvandringsspørsmål nesten umulig. På 1980-tallet kunne utsagn som "Vi må forstå folks skepsis" gjøre ytreren til den moralske elitens mobbeobjekt. I dag er denne eliten praktisk talt utdødd, og slike utsagn er, som det like konvensjonelle "Vi må stille krav til innvandrerne!", fullstendig innholdsløst. Substansiell informasjon vil enten bli tolket som en direkte støtte til slike programerklæringer, eller eventuelt som moralske budskap med den motsatte valør, som altså innebærer kritikk av den restriktive politikken, og dermed – paradoksalt nok – legitimerer den for de fremmedfiendtlige.

Det er altså ikke bare produksjon av kunnskap som styres av subtile, språklige mekanismer som vi har liten bevissthet om (slik vi kan være ubevisste om de grammatikalske reglene som styrer vår tale). Formidling av slik kunnskap styres/kanaliseres eller perverteres av liknende mekanismer. For en folkeopplyser av den gamle skolen er det nærliggende å bli pessimist, om oppgaven er å realisere Vinjes program i det diktet som vi tok utgangspunkt i: Kunnskap skal styra rike og land! Fristelsen er stor til å slutte seg til Mannheims eller Foucaults dystre kunnskapssosiologier, som forsåvidt er forskjellige måter å utvikle Karl Marx' fundamentale innsikt på: De herskende tanker er de herskendes tanker. Eller som Bjørnson sa det: –I politikken må sannheten vente til noen får bruk for den!

Om en ikke vil havne i den posisjonen, vet jeg ikke om annen løsning enn denne: Når du påtar deg å produsere planleggings-relevant kunnskap, innebærer dette oppdraget også at du undersøker og reflekterer over de implisitte begrensningene som din jakt på kunnskap og innsikt er underlagt. Det samme gjelder ditt arbeid for å formidle dine resultater: Jobben er ikke fullført om du ikke også kan forklare hvorfor f.eks. folkemeningen forblir upåvirket av det du har funnet ut. Eller for å vri litt på et kjent sitat: Forestillingen om at vi har et samfunn styrt av kunnskap, er den viktigste grunnen til at vi ikke kan få det. Derfor er det så viktig å utvikle en bedre forståelse av selve den prosessen som skaper, vedlikeholder og perverterer de oppfatningene som vi deler om vårt felles samfunn.

REFERANSER

Baklien, Bergljot (1983) 'Er forskningsformidling et teknisk problem?'i Tidsskrift for samfunnsforskning nr.1.

Brox, Ottar (1995) 'Full employment and the buffer function'Nordic Journal of Political Economy, Vol. 22.

Johnsen, Øyvind (1996) Gode nordmenn. Oslo: Cappelen.

Naustdalslid, Jon (1985) Fagleg informasjon og kommunal planlegging. Høgskolen i Sogn og Fjordane.

Nyss, Ragnar (1997) 'Ren og hvit, eller Saddam Hussein' i Brox, Ottar (red.) De liker oss ikke! Den norske rasismens ytringsformer.Oslo: TANO.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon