Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Makten og Hernes – i evighet

Maktutredningens medieforskning i et faghistorisk perspektiv
Power: A review of media research in the Norwegian Power Studies (Maktutredningen)

Stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Nå som det ryktes at norske samfunnsforskere skal igang med en ny maktutredning, må vi som medieforskere benytte anledningen til å vende blikket bakover. Hva lærte vi egentlig om medier og makt forrige gang? Hva lærte vi om utredning av medienes makt innenfor rammene av et storstilt forskningsprogram? Hvordan ble forskningen organisert og utført? Hvilke ringvirkninger fikk Maktutredningen for norsk medievitenskap?

As the Norwegian field of mass communication and media research was proliferating in the 70s and 80s, a major social science research programme known as Maktutredningen (The Norwegian Power Studies) was launched by the Norwegian Research Council (NFR). The research programme united several academic fields and researchers in an ambitious attempt to analyse the various powers and power relations between the political and economical institutions in the Norwegian society. Media power was singled out as a particular field of interest, and a core group of researchers and assistents in Oslo and Bergen embarked on the task. This essay sketches out the historical background, the theoretical positions and the empirical analyses that were conducted and discusses the general impact of Maktutredningen on the Norwegian media research field. The theoretical and methodological debates on media power are tracked until their fading in the late 80s and discussed in relation to contemporary needs for new empirical research.

Da Maktutredningen kom var mediefaget ennå relativt lite utviklet i Norge. En liten gruppe med forskere sto til disposisjon da oppgavene skulle fordeles. Det norske medielandskapet var et ukjent terreng som ventet på å bli oppdaget, og de gryende fagmiljøene trengte forskning og pensumlitteratur om norske forhold. Maktutredningen hadde pekt ut medienes makt som et eget område som skulle kartlegges og mandatet bød på mange muligheter både for den enkelte forsker og for fagfeltet som sådan. Men som forskningsprogram skulle Maktutredningen fullføres innenfor budsjett og tidsrammer. Analysen av fagfeltet i denne perioden blir en analyse av hvordan relasjoner og samhandling utviklet seg mellom på den ene siden det konsentrerte, målstyrte forskningsprogrammet med tilhørende, midlertidig forskerorganisasjon, og på den andre siden de gryende fagmiljøene i Oslo og Bergen. I et forsøk på historisk rekonstruksjon vil vi i artikkelens første del belyse hvordan forskningen ble organisert, hvilke prioriteringer som ble foretatt, og hvilke problemer som oppsto underveis.

I den andre delen tar vi for oss Maktutredningens mediefaglige publikasjoner. Her diskuterer vi hvordan Maktutredningens medieforskere gikk frem for å lokalisere, avgrense og studere medienes makt. Problemstillingene ble identifisert i mandatet, men måtte omsettes til faktisk forskning. Modeller og teorier ble utviklet og undersøkelser gjennomført. Sluttrapporten ble skrevet og avlevert, men som den påfølgende debatten viste, var verken de teoretiske eller metodologiske spørsmålene endelig avklart. I del 3 forfølger vi derfor den mediefaglige litteraturen og debatten omkring medier og makt frem til utgivelsen av Martin Eide og Gudmund Hernes' Død og pine i 1987.

Vi vil argumentere for at Maktutredningen hadde et uavklart forhold til mediefeltet, både organisatorisk og teoretisk. Organisatorisk fordi Maktutredningens forskningsaktivitet falt sammen med fagfeltets institusjonelle utvikling, fra en historisk orientert presseforskning over i en bredere anlagt samfunnsvitenskapelig maktforskning. Teoretisk fordi byttemakt-modellen fikk liten anvendelse og fordi medienes plass og rolle forble uavklart i Maktutredningens institusjonelle modeller av maktforholdene i det norske samfunnet. Til tross for at mediene var et av hovedområdene i mandatet, ble derfor mange av de opprinnelige problemstillingene stående ubesvart. Og debatten om medienes makt fortsatte i tidsskrifter og bøker utover 80-tallet.

Artikkelens første del er basert på dokumentstudier og intervjuer med sentrale aktører innenfor den samfunnsvitenskapelige medieforskningen på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. 1 I den historiske gjennomgangen er mandatet og Maktutredningens egne publikasjoner sentrale for analysen. Intervjuene har vært viktige for kartleggingen av den mediefaglige forskningen, hvordan arbeidet ble utført og hvilken virkning det fikk for enkeltpersoner og prosjekter. Artikkelens tekstanalytiske del tar for seg debatten om medier og makt på 70- og 80-tallet som den sentrale diskurs i det mediefaglige feltet. Som tidligere nevnt nøyer vi oss ikke med å forholde oss til Maktutredningens publikasjoner, men forfølger fagdebatten videre frem til 1987. Fra da av fortrenges mediemaktdebatten fra sin sentrale posisjon i fagfeltet av andre diskurser, aktører og interesser.

Vi har ikke til hensikt å skrive hele mediefeltets historie i Norge, men fokusere på hvordan Maktutredningen, som et eksternt initiert og organisert forskningsinitativ kom til å influere det mediefaglige feltet. Det er et forsøk fra vår side på å utdype vår identitet som medieforskere. Vi var studenter da Maktutredningen pågikk og tilhører den generasjon som leste for å lære det som ble til i denne tiden. I neste omgang er det blitt vår oppgave å formidle disse kunnskapene videre til nye studenter i mediefaget. Det er den mediefaglige kjernelitteratur i Norge som vi trenger inn i på nytt, for forhåpentligvis å forstå både den og oss selv bedre.2

MAKTUTREDNINGENS MEDIEFAGLIGE FELT

Det mediefaglige feltet ligger godt til rette for en analyse av hvordan et akademisk felt blir etablert innenfor universitetssystemets institusjonelle logikk.3 Mediefaget i Norge ble utviklet innenfor de etablerte, samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner og fagtradisjoner på 60- og 70-tallet. Fagområdets teknologiske og praktiske orientering kom tidlig til å reflektere feltets nærhet til mediene som marked og praksisfelt. På slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet faller en rekke begivenheter sammen som gir aktualitet til økt forskning og utdanning på medier. For det første var mediene blitt et sentralt område for politisk regulering gjennom opprettelsen av pressestøtte og gjennom behovet for å regulere tilsynekomsten av såkalte "nye medier" i det medieøkonomiske og kulturelle feltet (Skogerbø 1996). For det andre gikk partipressen mot oppløsning og profesjonelle normer knyttet til journalistisk uavhengighet og objektivitet vant fotfeste. Journalistfaget fremsto utover 60- og 70-tallet som mer og mer institusjonalisert og profesjonalisert (Ottosen 1995). Journalister kunne nå rekrutteres utenfor partienes rekker og det ble en utbredt idé at journalistisk uavhengighet måtte sikres gjennom bedre utdanning. Norsk Journalistforening hadde i flere år tatt initiativ til kurs og utdanningstilbud, og i 1965 opprettet Kirke- og undervisningsdepartementet Journalistskolen i Oslo, som senere ble til Journalisthøyskolen. Initiativ ble også tatt innenfor universitetenes forskningsmiljøer. I Oslo var medieforskningen tidlig knyttet til historisk orientert presseforskning og atferdsorientert valgforskning. Men som Ottosen har påvist hadde forholdet mellom profesjon og forskningsmiljø konsekvenser for feltets videre utvikling ( 1997).

Mediefeltets universitetsbaserte fagmiljøer ble tidlig utfordret fra andre fagområder, bl.a. fra kriminologi og marxistisk inspirert sosiologi, som fokuserte på medienes ideologiske hegemoni og reproduksjon av klasser i samfunnet. Etableringen av medieforskning og undervisning på universitetet må derfor forstås i relasjon til både eksterne og interne felt og aktører. Og det er på denne bakgrunn vi må forstå hvordan den mediefaglige forskningsagenda og fagdiskurs knyttet til Maktutredningen utviklet seg. Det mediefaglige feltet var åpent, med mange ledige posisjoner og muligheter. De nye fagmiljøene måtte også posisjonere seg i de etablerte fakultetenes hierarkier og instituttsystemer. Ulike strategier kunne benyttes for å skjerme og åpne for eksterne krefter. Det er derfor av betydning hvem som kom til å befinne seg innenfor og utenfor det institusjonaliserte feltet.4

Fra mandat til oppdragsforskning

Maktutredningen ble vedtatt av regjeringen Bratteli i 1972.5 Generelt skulle utredningen kartlegge og beskrive maktforhold i Norge. Det ble understreket at analysen måtte gå lengre enn å kartlegge de formelle maktposisjoner og klarlegge "de faktiske, reelle maktforhold… (og)… de ulike former for kontakt, samspill eller konflikt det er mellom gruppene" som utøver makt. Mandatet identifiserte tre hovedproblemstillinger. For det første måtte begrepet makt avklares nærmere. For det andre skulle utredningen klarlegge årsaker til makt. Til sist skulle utredningen se på følger eller resultater av maktforholdene.

I tillegg til disse generelle problemene ble det angitt fem former for maktutøvelse som skulle studeres nærmere i empiriske analyser. Massemedienes makt ble nevnt som det fjerde i rekken, etter "de økonomiske maktgrupperinger", "organisasjoner i arbeids- og næringsliv" og "det administrative apparatets makt"; men før "de internasjonale selskapers makt". Om massemedienes makt het det i mandatet:

Gjennom mulighetene til å påvirke opinionens verdinormering og meninger, utøver massemediene, særlig radio, fjernsyn og aviser, en betydelig makt. Gjennom mediaforskningen er det til nå utført en del undersøkelser om dette. I denne utredningen bør en konsentrere seg om å klarlegge hvilke personer og organer som står for denne maktutøvelsen.

Formuleringen tydet på at man var ute etter å avklare årsaker til "bias", eller "venstre/høyre-vridning" som det tradisjonelt het i avisdebattene. Partipressens oppløsning falt sammen med radikale strømninger blant intellektuelle og journalister og mange næret mistanke om at mediene ble brukt i ideologisk øyemed. Medienes makt be definert som påvirkning gjennom mediene som kanal og ved å finne hvem aktørene var mente man å kunne definere hvilken makt mediene hadde og hvem som hadde den (Berg 1978). Mandatet påla ikke forskerne særlig å studere konsekvenser av medienes makt. Det sentrale spørsmålet var hvem og hvilke organer som utøvet mediemakten.

Medienes makt ble ikke studert i den første fasen av Maktutredningen. Men en erkjennelse av medienes opinionspåvirkende kraft var ivaretatt i forbindelse med tenkningen omkring byttemaktmodellen. I følge Hernes var det to elementer man var bevisst. For det første medienes evne til å forme folks virkelighetsbilder. For det andre medienes evne til å påvirke den politiske dagsorden og å legge premisser for beslutninger. I utformingen av Maktutredningens spørreundersøkelser ble derfor spørsmål om mediebruk og mediekontakt lagt inn.6 Den rådende samfunnsvitenskapelige modellen definerte mediene som en "kanal", i tråd med Rokkans analyser av den numeriske og korporative kanal (Rokkan 1987). Men forøvrig var medienes makt og samfunnsrolle et lite teoretisert område.

Hernes og hans forskermedarbeidere i Maktutredningens ledergruppe, Johan P. Olsen og Håvard Alstadheim, var innstilt på å legge ut forskningen omkring media. For det første var det viktig å finne noen som hadde den nødvendige tyngde og erfaring som forsker som man kunne samarbeide med. For det andre var det viktig å finne noen som med høy sannsynlighet ville fullføre forskningsprosjekter og avgi rapporter. For det tredje gjaldt det å finne noen som ikke sto for langt fra Maktutredningens teoretiske og faglige utgangspunkt.

Våren 1974 henvendte Gudmund Hernes seg til Svennik Høyer, dosent og bestyrer for Institutt for presseforskning, med en forespørsel om instituttets forskere ville påta seg ansvaret for medieforskningen. Instituttet representerte det største fagmiljøet innenfor presseforskning i Norge på den tiden og hadde bl.a. knyttet til seg Anita Werner, som nylig hadde fullført et prosjekt om innføringen av fjernsynet i Finnmark. Det var imidlertid bare en fast stilling og fagmiljøet besto ellers av stipendiater og hovedfagsstudenter fra sosiologi og statsvitenskap.7Men de arbeidet med planer om å opprette et grunnfag/mellomfag i massekommunikasjon og opplevde at forskningsmidler strømmet til instituttet. I Bergen fantes et tilsvarende fagmiljø rundt Per Torsvik og Senter for Mediaforskning. Torsvik hadde forlatt stillingen som bestyrer i Oslo for å vikariere for Stein Rokkan i 1969. Da Rokkan kom tilbake vendte ikke Torsvik tilbake til Oslo, men forsøkte isteden å bygge opp et mediefaglig forskningsmiljø i Bergen. Men utover 70-tallet var miljøet fortsatt lite og forskningsplanene uklare.8Torsvik forsøkte å etablere publikumsundersøkelser i samarbeid med NRK, men lyktes ikke helt med planene. At Oslomiljøet be foretrukket kunne derfor forsvares ut ifra faglige ressurser, men Hernes forklarer i ettertid valget på flere måter. For det første måtte noen deler av forskningsaktivitetene ut av Bergen og for det andre hadde mediedelen en naturlig tilhørighet til Oslo, der de sentrale medieinstitusjonene befant seg.

Men viktigst var de faglige hensynene. Det var bare i Oslo man hadde kapasitet til å samle forskeraktiviteten. Alternativet til miljøet i Oslo var ikke Bergensmiljøet, men å stykke ut forskningen på enkeltforskere. Institutt for presseforskning ved Universitetet i Oslo var preget av historiske studier av norsk presse og koplinger til valgforskningen ved Institutt for Samfunnsforskning. Høyer hadde arbeidet som assistent for Johan Galtung før han ble knyttet til Institutt for Presseforskning i 1969. Hans artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning (Høyer 1973), hvor han brukte transaksjonsmodellen til Fredrik Barth (1966) på en studie av pressen, viste at han lå tett opp til Hernes' teoretiske posisjon. Også Anita Werners Finnmarksstudie var lagt merke til (Werner 1972). Her var formative krefter i opinionsdannelsen tatt med på en måte som Hernes fant interessant.

Etter møter med Hernes ble arbeidsoppgavene fordelt. Svennik Høyer skulle ha det overordnete ansvaret og utføre analyser av pressesystemet. Mie Berg skulle ha ansvaret for analyser av NRK og kringkasting (man var ennå i monopolets tid), mens Anita Werner skulle utføre forskning omkring medienes makt over publikum. Da Mie Berg heller ville jobbe innenfor NRK ble Helge Østbye forespurt om å overta hennes bit. Østbye hadde til da arbeidet med en hovedoppgave om innføringen av fjernsyn i Norge ved Institutt for sammenliknende politikk og fikk nå muligheten til å arbeide videre med mediepolitiske spørsmål. Medieforskerne ble i stor grad overlatt til seg selv etter at løpet var avtalt. De deltok på enkelte samlinger i Maktutredningens regi, men uten å ha inntrykk av at det foregikk noen høy grad av tverrfaglig koordinering.

Forskning og publisering

Arbeidsfordelingen og organiseringen av medieforskningen ga muligheter for at målforskyvninger kunne oppstå i forhold til det opprinnelige mandatet, og både institusjonelle og individuelle hensyn kom til å spille inn på utredningsarbeidet. Viktig er den koblingen som ble gjort til eksisterende forskningsprosjekter. Som i andre deler av Maktutredningen ble tidligere og pågående forskning ved Institutt for presseforskning omgjort til "maktutredningsarbeid". Instituttet hadde på 70-tallet begynt å få en del forskningsmidler fra NRK og Rådet for anvendt presseforskning til relativt store undersøkelser. Særlig viktig var Journalistundersøkelsen i 1974, som til tross for delvis boikott fra tv-journalistene i NRK, kunne oppvise et antall intervjuobjekter som vakte internasjonal oppsikt. Instituttets ansatte hadde nyvunnet selvtillit og store ambisjoner.

Maktutredningen ble betraktet som en mulighet til å styrke de nasjonale fagmiljøene.9 På Institutt for presseforskning så Svennik Høyer en ny mulighet for å bygge opp instituttet med eget undervisningstilbud og han tenkte seg tidlig at sluttrapporten om massemedias makt kunne bli pensumlitteratur.10 Fagmiljøet kjempet for økt anerkjennelse og en sterkere posisjon på fakultetets prioriteringslister.11 Medieforskning var i ferd med å bli et internasjonalt felt og særlig Anita Werner vendte seg mot det nordiske og det internasjonale forskningsmiljøet. Veksten i fagmiljøene, både nasjonalt og internasjonalt, hadde sammenheng med den økte interessen blant nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner i å regulere medie- og informasjonspolitikken. Nye begreper, modeller og forskningsagendaer ble utviklet i et internasjonalt fagmiljø som på ulike vis kom til å sette preg på den norske forskningsaktiviteten.

På det individuelle plan ble Maktutredningen sett som en svennestykkemulighet. Høyer tok sin doktorgrad mens han arbeidet med Maktutredningen. Som tidligere nevnt var det personlige motivet også viktig for Helge Østbye, som nå fant tilbake til tidligere faginteresser. Hvor mye ressurser som egentlig tilkom miljøet som følge av utredningsarbeidet er uklart. Som Lars Mjøset (1992:195) har påpekt var Maktutredningen, med sine bevilgninger på opp mot én million kroner i året, det største prosjektet til da i norsk samfunnsforskning. Likevel klages det i sluttrapporten over ressursene i forhold til oppgavene i mandatet. Ledergruppen besto av tre heltidsansatte forskere og det ble satt sammen et råd som skulle følge prosessen. For øvrig skulle hvert av de fem områdene få tildelt én vitenskapelig assistentstilling. Men i følge Helge Østbye fikk medieforskerne bare en halv stilling – samt delfinansiering av noen prosjekter. Så det gjaldt for mediefeltet som for Maktutredningen generelt at

Ambisjonene som ble trukket opp var store – ressursene som ble stilt til disposisjon var relativt beskjedne…(…)…hva som kommer ut i form av resultater… (avhenger) i stor grad av hvordan forskningen organiseres (NOU 1982:3, s. 3).

De første delrapportene forelå i 1976, henholdsvis Norske journalister: Et gruppe portrett (Lorentzen og Høyer 1976) og Ungdom og massemedier (Werner 1976). 12 Siden fulgte Massemedienes rolle i opinionsdanningen (Mathisen 1977). Man var kommet senere i gang med medieforskningen enn med andre deler av Maktutredningen. Det ble etterhvert klart at sluttrapporten måtte skrives uten at mediedelen var ferdig. I Maktutredningens sluttrapport ble derfor mediekapitlet forfattet av Helge Østbye. Østbye trakk veksler på utkast og delrapporter fra de andre og rådførte seg med Hernes i Bergen underveis. Men kapitlet ble altså skrevet før mange av konklusjonene og analysene var ferdige.

I det vakuumet som oppsto kom også andre enkeltpersoner og miljøer til å skrive mediefaglige skrifter. Hernes hadde selv slått an tonen i artikkelen om "Det mediavridde samfunn", publisert i boken Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon (Hernes 1978a). Artikkelen var allerede publisert i Samtiden året før og baserte seg på et foredrag som Hernes ble invitert til å holde for NRK-joumalister. Kampen om oppmerksomheten i mediesamfunnet var temaet. Fra miljøet rundt Maktutredningens andre fremtredende leder, Johan P. Olsen, kom Meninger og makt (Olsen 1980). Først i 1982 kom sluttrapportene, først hovedrapporten med Helge Østbyes kapittel (NOU 1982: 3). I denne rapportens innledning sies det om medienes makt at det er "… nokså tilfeldig hva en veit med sikkerhet. Men en veit litt om hvem som slipper til" (NOU 1982: 3, s. 10). Det ble referert til Johan P. Olsens analyse av hvem som bruker media som politisk kanal, men først og fremst understrekes det mangelfulle ved Maktutredningens medieforskning. I et punkt gjenfinner man Hernes" opprinnelige forskningsagenda:

Et fjerde spørsmålskompleks går på hele forholdet med styringen av Norge og den rollen massemediene spiller for måten det skjer på. Det at massemediene er blitt mer pågående har den virkningen at folk får vite mer om samfunnet enn det de styrende ønsker. Dette kan styrke demokratiet. Men det gjør samfunnet vanskeligere å styre, og det stiller enda større krav til dem som deltar i styringen. Det at massemediene er så aktive og pågående, kan f. eks gjøre at politikerne "forbrukes" raskere enn tidligere, at det blir mindre tillokkende å søke politiske verv, og at en dermed ikke tiltrekker seg de dyktigste. (NOU 1982: 3, s. 10).

Og et viktig signal gis på slutten av innledningen hvor det med klare ord sies at mediene ikke er tilstrekkelig studert. En slik selvkritikk lanseres ikke i forhold til de øvrige feltene og det kan være verdt å gjengi dette i helhet:

Kapitlet om massemedienes makt gir ikke de endelige svar på disse spørsmål. Alt for mye forskning gjenstår innenfor dette feltet. Men det gis en del svar, og det stilles en del nye spørsmål. Massemediene er en sentral institusjon dersom en skal forstå styringen og maktutøvelsen i samfunnet (NOU 1983: 3, s. 10).

Det kan synes som om Hernes her gir seg selv et mandat til å gå videre som medieforsker. Mye var ennå ugjort. Da sluttrapporten om medier endelig forelå var det blitt 1982 (NOU 1982: 30). Oppbygningen av rapporten avspeilte de ulike perspektivene hos de enkelte forskerne og ingen hadde egentlig tatt hånd om innholdssiden. Anita Werner tok for seg bruk og påvirkning sammen med Kjell Olav Mathisen, Svennik Høyer så på eierinteresser, mens Helge Østbye skrev om kringkastingsmediene. Medierapporten be en egen NOU, ingen bok i Maktutredningens serie. Bevilgningene var borte og man arbeidet på overtid. Svennik Høyer valgte selv ut bildene til forsiden og foresto produksjonsledelsen. NOU-en var allerede tiltenkt en sentral plass i pensumlitteraturen når Institutt for presseforskning nå omsider begynte egen undervisning i massekommunikasjon. Og dermed skulle man tro at det hele var over. I virkeligheten er det her det hele begynner. Men før vi går inn på debatten som fulgte skal vi se nærmere på de enkelte faglige bidragene i Maktutredningen.

MEDIEMAKTDISKURSENS FØRSTE FASE (1975-1983)

I diskusjonen av publikasjonene i Maktutredningen er det tre teoretiske tilnærminger vi særlig skal kommentere.13 For det første lanserte Hernes byttemaktmodellen som et mikrososiologisk perspektiv tidlig i prosessen og vi spør oss hvilken innvirkning den fikk for Maktutredningens medieforskning. Vi vil argumentere for at modellens innvirkning i første omgang var liten, men at den senere kom til å spille en sentral rolle i Hernes' eget forfatterskap, samt i arbeidene til Ketil Halse og Martin Eide. Men ingen i Maktutredningens egen mediegruppe gjorde særlig nytte av byttemakt-modellen. I Oslo forble man empirisk orientert og konsentrerte seg om allerede etablerte forskningsprosjekter.

Det andre teoretiske perspektivet vi skal drøfte er de makroorienterte og systemfunksjonalistiske modellene som ble utviklet mot slutten av Maktutredningen. Vi vil argumentere for at medienes makt ikke ble integrert i det overgripende systemperspektivet til Hernes (Hernes 1978b, 1985). Til dels kan dette skyldes at sluttrapporten om medier ikke var ferdig. Men mer viktig var at modellene syntes hele og fullstendige uten at mediene var integrert. En alternativ tilnærming fantes i Johan P. Olsens institusjonelle teorier, men til tross for at Olsen redigerte og ga ut en bok om medienes makt basert på spørreundersøkelsene (Olsen 1980), forble de teoretiske mulighetene for medieanalyser i dette perspektivet også lite utviklet.

Til slutt skal vi forfølge debatten omkring medievridning. Det er her kimen ligger til det etterspillet som medieforskningen skulle få. Begrepet om medievridning knyttet an til diskusjonen om høyre- eller venstrevridning i medienes journalistikk, men Hernes forsøkte å få problemstillingen inn i et mer fruktbart spor ved å gi begrepet et bredere kommunikasjonssosiologisk fundament med artikkelen om medievridning i 1978. Men som tidligere nevnt tok ikke Maktutredningens medieforskere denne ballen videre. Debatten om medievridning ble derfor sentral i åttiårenes fagdebatt.

Byttemakt-modellens rolle

Den såkalte byttemakt-modellen ble presentert av Hernes i Makt og avmakt (Hernes 1975). Inspirert av klassisk sosialøkonomisk beslutningsteori identifiseres makt som kontroll over bytteforhold mellom aktører.14 Modellen hadde det perfekte marked som underliggende betingelse og forutsatte at aktører kunne studeres som noenlunde likeartete, rasjonelle aktører. Utgangspunktet var mikrososiologisk og genererte hypoteser om maktforhold i samfunnet. "Avmakt", som i følge Mjøset ble det egentlig sentrale begrepet (Mjøset 1992), oppsto når det frie markedets perfekte bytte ble erstattet av permanente skjeve fordelinger av kontroll over bytteforholdet. "I Maktutredningen betrakter vi ikke denne boken som det eneste eller det endelige utgangspunkt for maktanalyse", bedyret Hernes (1975: 11), men av mange ble den oppfattet som Maktutredningens teoretiske manifest. Kritikken av modellens positivistiske trekk ble forsøkt tilbakevist (Mjøset 1992).15 Vi må derfor spørre hvordan byttemaktmodellen kom til å spille inn på den mediefaglige forskningen. På et område som var preget av empirisk forskning ville det være naturlig å tro at Hernes" modeller kunne spille en stor rolle. På den annen side kunne dens mikrososiologiske fokus og påståtte positivisme bli oppfattet som problematisk.

Medieforskerne oppfattet det i hvert fall ikke slik at de ble presset til å bruke Hernes' teorier og modeller. Høyers artikkel fra 1973 kunne oppfattes som at han tidlig gikk god for et bytteteoretisk utgangspunktet. Men Anita Werners analyser om medienes makt over publikum hadde lite med byttemodeller å gjøre. I et arbeidsnotat drøftet hun anvendeligheten av den, og kom til at den var lite egnet til å belyse medias rolle i sosialiseringsprosessen (Werner 1975). Byttemakt-modellen ble ikke anvendt i noe empirisk prosjekt ved Institutt for presseforskning eller integrert i sluttrapportens analyser, til tross for at den ble presentert innledningsvis.

To mulige anvendelsområder ble identifisert i sluttrapporten. Med en tradisjonell massekommunikasjonsmodell lagt til grunn fremheves ett bytteforhold mellom kilder og medium (journalister) og ett mellom mediet og dets publikum. Det første bytteforholdet hadde allerede blitt beskrevet av Ketil Halse i hovedoppgaven Journalisten som strateg ved Sosiologisk institutt i Bergen (Halse 1975). Oppgaven tok opp relasjonen mellom journalister og politiske kilder og identifiserte aktørenes primære ressurser i bytteforholdet. I tillegg til personlige ressurser vil journalistenes kontroll være avhengig av journalistens status i avisorganisasjonene og ressurser knyttet til avisenes posisjon i markedet. Politikere vil i tillegg til personlige ressurser kunne aktivere statusen innenfor partiet og stortingsorganisasjonen samt partiets oppslutning blant velgere og posisjon i forhold til regjeringsmakten. På denne bakgrunn identifiseres tre "mediestrategier": a) kilden vil ha en viss informasjon ut, og søker publisitet i forhold til dette; b) kilden vil ikke ha en viss informasjon ut og forholder seg deretter til journalisten; c) han er likegyldig til om en viss type informasjon publiseres eller ei, men vil generelt ha et godt forhold til media. Her kan kilden bruke mindre viktig informasjon til å bygge opp "tilgodelapper" overfor journalisten til bruk i trengte situasjoner. Halse brøt imidlertid med det bytteteoretiske utgangspunktet ved å kombinere analysen med mer tradisjonell rolleteori. I følge Halse er det først og fremst eksternt i forhold til kildene at journalistens arbeid har preg av bytte. Internt i redaksjoner og mellom kolleger fastholdes en modell som vektlegger profesjonelle normer og verdier.

Halses arbeid ble ikke publisert som en del av Maktutredningen, men var likevel et ektefødt barn av Hernes' teori. Det var også Martin Eides hovedoppgave Massemediaen politisk konfliktarena? fra 1983, som ble publisert i Maktutredningens bokserie (Eide 1984). I de empiriske analysene gjorde Eide bruk av kvantitative data fra Maktutredningens spørreundersøkelse. Men analysene ble komplementert med eksempler fra politiske biografier og avisoppslag. Avisoppslagene kunne i følge Eide ikke kalles innholdsanalyse, men eksempler på "… hvordan det politiske spill kan framstå på arenaen massemedia" (Eide 1984:61). Dermed var arena-begrepet introdusert i medieforskningen og gjennom det ble Habermas' offentlighetsteori for første gang koblet til empiriske analyser av medienes makt. Eide argumenterte for at Habermas' teori om offentlighetens forfall kunne kobles til Hernes' konfliktorienterte medievridningshypotese. Offentlighetens forfall kunne observeres gjennom utviklingen fra diskurs til kontrovers; fra offentlig resonnement til legitimering av interesser. I analysen anvendte Eide også de bytteteoretiske modellene for å forstå samspillet mellom kilde og journalist. Perspektivet på medienes makt ble dermed snevret inn til et fokus på politikere, som ble sett både som medienes kilder og viktigste publikum. Samtidig viste ønsket om å integrere innholdsanalyse at teorien om medievridning åpnet for et bredere metodologisk repertoar enn det mikrososiologiske fokuset som byttemakt-modellen la opp til.

Det andre bytteforholdet som utpekes i NOU-en befinner seg mellom media og publikum. Dette var et mer problematisk forslag som ikke avstedkom empirisk forskning. Anita Werner hevdet at mediene og publikum var for uensartete aktører til at det kunne bli særlig fruktbart å anlegge rasjonelle aktør-premisser. Mottakerne var per definisjon i et avmaktsforhold til mediene. Det var nok mulig å tenke seg at publikum hadde en mulighet til å utøve makt gjennom å "la være å ta imot", men dette var ikke tilstrekkelig til å komme i balanse med sendersidens mulighet til å snakke til "alle på en gang" (Werner 1975:1-6).

Men hovedgrunnen til at byttemodellen fikk såpass liten rolle blant Maktutredningens medieforskere var at forskningen ble konsentrert om allerede definerte forskningsprosjekter med andre teoretiske og metodologiske utgangspunkt.16 Mesteparten av sluttrapporten bygget på historiske analyser av hvordan det norske avissystemet og NRK som medieinstitusjoner ble til. I rapporten ble det hevdet at byttemodellen ikke strakk til for å forklare institusjonenes historiske fremvekst og posisjon idag. Man kan spørre seg hvilke alternative modeller for studiet av mediemakt som fantes på 70-tallet. Et alternativ var marxistisk teori, men denne tradisjonen hadde ingen talsmenn blant de sentrale medieforskere. Maktutredningens medieforskerne var barn av den politiske sosiologien og sto for et demokratisk, pluralistisk syn. De var empirisk orientert, og media ble først og fremst definert som en kanal for politisk innflytelse, ved siden av valg- og organisasjonskanalen. Det var derfor den nye generasjonen av medieforskere i Bergen som først lot seg inspirere av byttemakt-modellen. Og det er, i tillegg til Hernes' egne arbeider, gjennom deres studier at byttemakt-perspektivet kan sies å ha spilt en vesentlig rolle i forskning og debatt omkring medier og makt i Norge.

Det systemfunksjonalistiske perspektivet

Senere i maktutredningsarbeidet utviklet Hernes en omfattende, institusjonell modell (Hernes 1978b). Her skisseres forholdet mellom ulike "styringssystemer" i samfunnet knyttet til beslutningsmekanismene i markedet, demokratiet, byråkratiet og organisasjonene. Styringssystemene er internt funksjonelle styringsenheter, men i grenseflatene mellom systemene ligger muligheter for "per ver tering". Først skisseres ideal tils tanden i de enkelte systemene, deretter perverteringene som kan oppstå. Mot slutten utvikles det en typologi over samspillsformer mellom systemene basert på de effektene som produseres, henholdsvis "gjensidig korrigerende" og "gjensidig perverterende". Dette gir et klassifiseringsskjema over styringsproblemer i samfunnet.

Med den institusjonelle modellen kritiserer Hernes sin egen byttemodell mer enn han supplerer den, argumenterer Lars Mjøset (1992). I den institusjonelle modellen er makt fordelt mellom de fire styringssystemene, og det er ikke mulig å bytte fritt på tvers av institusjonene. Det finnes ingen likevektsløsning og Hernes baserer seg nå på forutsetninger som ikke kan reduseres til byttemakt. Men de institusjonelle modellene kom for sent til å ha nevneverdig innvirkning på den empiriske forskningen. For medieforskerne var den i tillegg lite interessant fordi mediene i liten grad var tenkt inn i, eller beskrevet her. Kanalperspektivet var borte og likevel ikke erstattet av nye perspektiver. At mediene ikke var en selvstendig beslutningsarena gjorde dem vanskelig å stille på linje med de andre styringssystemene. Hernes får ikke plass til mediene i studiet av forholdet mellom politiske og økonomiske institusjoner, men inkluderer i samme antologi foredraget om "Det mediavridde samfunn". Dette arbeidet skiller seg ut fra resten av bidragene ved at det ikke relaterer til det overordnete systemperspektivet. I steden aktualiseres et informasjonsteoretisk, mikrososiologisk perspektiv som teoretisk forankring for medievridningsbegrepet. Det er derfor naturlig å tro at Hernes selv har sett at boken manglet et systemperspektiv på mediemakt og forsøkt å bøte på det ved å inkludere artikkelen om medievridning.

I følge Mjøset ble det Hernes' kollega i ledergruppa, Johan P. Olsen, som mer enhetlig leverte et systemorientert bidrag til Maktutredningen, både teoretisk og empirisk. Men Olsens arbeider fokuserte på byråkrati og politisk organisering og var i utgangspunktet ikke opptatt av medienes makt. Hos Olsen er måten byråkratiske organisasjoner er organisert på, en sentral faktor for å forstå utfallet av politiske beslutninger. Olsens "garbage can"-teori (på norsk "bosspann"-teorien, ifølge opphavsmannen selv) er en teori om rutinisert og ikke-rutinisert beslutningstakning i formelle organisasjoner. Beslutningsmuligheter ses som søppelkasser, løsninger/deltakere som avfall (Olsen 1978). Kassene fylles og tømmes kontinuerlig og det er her at mediene kan ha makt. Mediene ses som en ekstra kanal for aktører som vil fylle søppelkassene med nye problemstillinger, løsninger og deltakere.

Olsen leverte (sammen med Harald Sætren) et mediefaglig bidrag basert på denne teorien (Olsen og Sætren 1980). Her la de vekt på å vise hvordan ulike organisasjonsforhold påvirket medlemmenes tilbøyelighet til å bruke massemedia som kanal for politisk innflytelse. Boken var ikke planlagt som del av medieforskningen, og kom overraskende på medieforskerne i Oslo.17 I den omfattende empiriske analysen viste Olsen og Sætren at mediene i større grad ble brukt av eliter og organisasjonsledelse enn grasrot og vanlige medlemmer. De konkluderte derfor at mediene først og fremst var et bindeledd mellom ulike eliter snarene enn mellom elitene og allmuen. Men det metodologiske utgangspunktet var problematisk. Begrepet om mediene som kanal ble operasjonalisert for å kunne belyses av de kvantitative dataene. Spørsmål mht. validiteten av resultatene i forhold til de store spørsmålene omkring demokrati og representativitet, måtte melde seg. Men Olsens bok ble i første omgang mye referert som en sentral kilde til beskrivelsen av mediene som politisk kanal i begge sluttrapportene. Den metodologiske kritikken ble først lansert da Hernes igjen grep ordet i mediemakt-debatten i etterkant av Maktutredningen.

Olsens teoretiske posisjon ble siden rammet av den generelle funksjonalisme-kritikken i norsk samfunnsvitenskap utover 80-tallet. Systemperspektiver med såkalte "aktørløse handlinger" ble sett som den største vederstyggelighet og motsetningene mellom mikroorienterte rational choice-perspektiv og mer makroorienterte institusjonsperspektiv hindret de samfunnsvitenskapelige miljøene i å utvikle tverrfaglig kontakt. For utenforstående forble institusjonsmodellene vanskelig tilgjengelige gjennom et høyt abstraksjonsnivå og tildels krunglete språk. Byttemodellen, i Hernes forførende versjon, gikk medieforskerne raskere til blodet.

Det gjensto derfor et arbeid med å integrere mediene i en almen modell som reflekterte hele Maktutredningens forskningsagenda. Og det var Hernes og den neste generasjonen av medieforskere som først kom til å omdefinere den teoretiske betydningen av mediene som "kanal" og "arena" i takt med nye strømninger i internasjonal sosiologi og medievitenskap. Men før vi | kommer dit, skal vi se nærmere på den tredje teoretiske linjen fra Maktutredningen.

Maktutredningen om medievridning

Det var hypotesene omkring medievridning og dette begrepets metodologiske fokus som senere skulle komme til å avstedkomme mediemakt-debatten på 80-tallet. I artikkelen "Det mediavridde samfunn" (Hernes 1978a) ble medienes rolle i samfunnet illustrert med den økende informasjonsrikdom mediene sørget for. Hernes' poeng var imidlertid at informasjonsrikdom etterhvert forvandlet seg til informasjonsoverflod. Dermed oppsto det en situasjon hvor intet individ hadde kapasitet til å orientere seg ut ifra tilgjengelig informasjon. For mediene oppsto en kamp for oppmerksomhet, hvor de utviklet strategier for å vinne lesere. Det er disse strategiene som produserer medievridning, i form av tilspissing, forenkling, polarisering, intensivering og konkretisering av innhold. Disse teknikkene får i neste omgang betydning for forholdet mellom media og politikk, "for måten informasjon presenteres på affiserer ikke bare hva vi oppfatter, men også våre oppfatninger av hvordan saker tas opp og avgjøres, og hvilke saker som bør tas opp" (:189).

Medievridning kan ifølge Hernes føre til at mediene, gjennom dagsordenfunksjonen, skaper "ad hoc-isme" i politikken. Politikere som vil fange medias oppmerksomhet tvinges til å bruke deres egne teknikker, men risikerer å fremstå som døgnfluer og brannslukkere heller enn seriøse politikere. Samtidig kan medieflommen av budskap skape flere og større informasjonskløfter. Mer enn noe annet ble media en produsent av støy i den politiske hverdagen, men Hernes gikk ikke så langt som til å bruke perverteringsbegrepet.

Byttemodellen er ikke drøftet, men det gjentas at relasjonen mellom mediefolk og politikere kan forstås som strategisk spill. Artikkelens problemstillinger peker imidlertid heller mot innholdsanalyser og studier av medievridningens genrer og retoriske former.

Artikkelen om "Det mediavridde samfunn" var ikke basert på empirisk analyse, og ble av mange oppfattet som et hypotesegenererende foredrag. Hernes' kolleger i Maktutredningen, Johan P. Olsen og Svennik Høyer, betraktet tesene om medievridning som et sett foreløpige hypoteser som måtte testes før slutninger kunne trekkes om medienes makt. Og på bakgrunn av den manglende empiriske dokumentasjonen hos Hernes er det forståelig at de kom til å formulere alternative hypoteser. Olsen og Sætren refererte f eks til "medievridning" i forbindelse med en hypotese om at mediekanalen oftere ble brukt av ytter- og avvikergrupper, fordi de lettere kunne innpasses i gateteater-dramaturgien. Men forfatterne finner ingen støtte for denne hypotesen (Olsen og Sætren 1980).

Også Svennik Høyer drøfter påstandene om medievridning i sluttrapporten om medier og makt (NOU 1980: 30, kapittel 4) og i en kronikk i Dagbladet på samme tid. Politikere er nok mer avhengige av mediene enn før, skriver han. Men dette trenger ikke bety at medienes innflytelse i offentlige beslutningsprosesser øker. Mediene er jo avhengig av publikums tillit, de har et legitimeringsbehov, og i lengden vil medienes troverdighet svekkes om de til stadighet gjør seg til talsmenn for enkeltinteresser, eller blir overivrige politiske medaktører. Høyer viste til empiriske studier om at mediene vanligvis stiller få selvstendige krav til politikerne, og at publisitet om lokale saker ofte kommer sent i saksgangen, gjerne etter at avgjørelser er tatt. Mediene avspeiler dermed politikernes dagsorden mer enn de setter den, mente Høyer.

Høyers argumentasjon reflekteres i sluttrapportens vektlegging av medienes omgivelser. I konklusjonene (NOU 1982: 30, s.332-333) heter det at medienes maktmuligheter først og fremst ligger i portvakt-funksjonen, som innebærer kontroll over mediedagsordenen, som både politikere, sosiale grupper og enkeltborgere retter oppmerksomheten mot i det daglige. Ifølge Høyer er imidlertid mediene selv sjelden den direkte kilden til den informasjonen som formidles og mediene treffer ikke selv politiske beslutninger. Maktutøvelsen er derfor i de fleste tilfeller indirekte, men øker der den sosiale organisasjonen mangler, konkluderes det. Altså blir ikke Hernes opprinnelige forskningsagenda besvart i Maktutredningens hovedpublikasjoner. Først når Martin Eides hovedoppgave publiseres som delrapport har Hernes' fått med et bidrag som følger opp medievridningsbegrepet.

Både Makt og avmakt og artikkelen om "Det mediavridde samfunn" ble imidlertid mye lest og referert i mediefaglige miljøer utover 80-tallet. Med sin overflod av innsikt og idéer kom Hernes' argumentasjon til å slå an toner i samtidig, internasjonal medieforskning. I den nyhetssosiologiske retningen av medieforskningen kom derfor byttemodellen til å få stor betydning i Norge, særlig gjennom arbeidet til Martin Eide. Men flere hovedoppgaver og mindre forskningsprosjekter ble gjennomført på universiteter og høyskoler med byttemakt-modellen som utgangspunkt utover 80-tallet.

Det gjensto derfor et arbeid med å integrere mediene i en almen modell som reflekterte hele Maktutredningens forskningsagenda. Og det var Hernes og den neste generasjonen av medieforskere som først kom til å omdefinere den teoretiske betydningen av mediene som "kanal" og "arena" i takt med nye strømninger i internasjonal sosiologi og medievitenskap. Men før vi kommer dit, skal vi se nærmere på den tredje teoretiske linjen fra Maktutredningen.

Maktutredningen om medievridning

Det var hypotesene omkring medievridning og dette begrepets metodologiske fokus som senere skulle komme til å avstedkomme mediemakt-debatten på 80-tallet. I artikkelen "Det mediavridde samfunn" (Hernes 1978a) ble medienes rolle i samfunnet illustrert med den økende informasjonsrikdom mediene sørget for. Hernes' poeng var imidlertid at informasjonsrikdom etterhvert forvandlet seg til informasjonsoverflod. Dermed oppsto det en situasjon hvor intet individ hadde kapasitet til å orientere seg ut ifra tilgjengelig informasjon. For mediene oppsto en kamp for oppmerksomhet, hvor de utviklet strategier for å vinne lesere. Det er disse strategiene som produserer medievridning, i form av tilspissing, forenkling, polarisering, intensivering og konkretisering av innhold. Disse teknikkene får i neste omgang betydning for forholdet mellom media og politikk, "for måten informasjon presenteres på affiserer ikke bare hva vi oppfatter, men også våre oppfatninger av hvordan saker tas opp og avgjøres, og hvilke saker som bør tas opp" (:189).

Medievridning kan ifølge Hernes føre til at mediene, gjennom dagsordenfunksjonen, skaper "ad hoc-isme" i politikken. Politikere som vil fange medias oppmerksomhet tvinges til å bruke deres egne teknikker, men risikerer å fremstå som døgnfluer og brannslukkere heller enn seriøse politikere. Samtidig kan medieflommen av budskap skape flere og større informasjonskløfter. Mer enn noe annet ble media en produsent av støy i den politiske hverdagen, men Hernes gikk ikke så langt som til å bruke perverteringsbegrepet.

Byttemodellen er ikke drøftet, men det gjentas at relasjonen mellom mediefolk og politikere kan forstås som strategisk spill. Artikkelens problemstillinger peker imidlertid heller mot innholdsanalyser og studier av medievridningens genrer og retoriske former.

Artikkelen om "Det mediavridde samfunn" var ikke basert på empirisk analyse, og ble av mange oppfattet som et hypotesegenererende foredrag. Hernes' kolleger i Maktutredningen, Johan P. Olsen og Svennik Høyer, betraktet tesene om som et sett foreløpige hypoteser som måtte testes før slutninger kunne trekkes om medienes makt. Og på bakgrunn av den manglende empiriske dokumentasjonen hos Hernes er det forståelig at de kom til å formulere alternative hypoteser. Olsen og Sætren refererte f eks til "medievridning,, i forbindelse med en hypotese om at mediekanalen oftere ble brukt av ytter- og avvikergrupper, fordi de lettere kunne innpasses i gateteater-dramaturgien. Men forfatterne finner ingen støtte for denne hypotesen (Olsen og Sætren 1980).

Også Svennik Høyer drøfter påstandene om medievridning i sluttrapporten om medier og makt (NOU 1980: 30, kapittel 4) og i en kronikk i Dagbladet på samme tid. Politikere er nok mer avhengige av mediene enn før, skriver han. Men dette trenger ikke bety at medienes innflytelse i offentlige beslutningsprosesser øker. Mediene er jo avhengig av publikums tillit, de har et legitimeringsbehov, og i lengden vil medienes troverdighet svekkes om de til stadighet gjør seg til talsmenn for enkeltinteresser, eller blir overivrige politiske medaktører. Høyer viste til empiriske studier om at mediene vanligvis stiller få selvstendige krav til politikerne, og at publisitet om lokale saker ofte kommer sent i saksgangen, gjerne etter at avgjørelser er tatt. Mediene avspeiler dermed politikernes dagsorden mer enn de setter den, mente Høyer.

Høyers argumentasjon reflekteres i sluttrapportens vektlegging av medienes omgivelser. I konklusjonene (NOU 1982: 30, s. 332-333) heter det at medienes maktmuligheter først og fremst ligger i portvakt-funksjonen, som innebærer kontroll over mediedagsordenen, som både politikere, sosiale grupper og enkeltborgere retter oppmerksomheten mot i det daglige. Ifølge Høyer er imidlertid mediene selv sjelden den direkte kilden til den informasjonen som formidles og mediene treffer ikke selv politiske beslutninger. Maktutøvelsen er derfor i de fleste tilfeller indirekte, men øker der den sosiale organisasjonen mangler, konkluderes det. Altså blir ikke Hernes opprinnelige forskningsagenda besvart i Maktutredningens hovedpublikasjoner. Først når Martin Eides hovedoppgave publiseres som delrapport har Hernes' fått med et bidrag som følger opp medievridningsbegrepet.

Både Makt og avmakt og artikkelen om "Det mediavridde samfunn" ble imidlertid mye lest og referert i mediefaglige miljøer utover 80-tallet. Med sin overflod av innsikt og idéer kom Hernes' argumentasjon til å slå an toner i samtidig, internasjonal medieforskning. I den nyhetssosiologiske retningen av medieforskningen kom derfor byttemodellen til å få stor betydning i Norge, særlig gjennom arbeidet til Martin Eide. Men flere hovedoppgaver og mindre forskningsprosjekter ble gjennomført på universiteter og høyskoler med byttemakt-modellen som utgangspunkt utover 80-tallet.

MEDIEMAKTDISKURSENS ANDRE FASE (1983-1987)

I denne delen skal vi studere hvordan debatten i etterkant av Maktutredningens sluttrapporter kom til å modifisere og forandre de teoretiske og metodologiske posisjonene. Det fremgår av vår diskusjon at Hernes selv var den sentrale aktør i å fortsette mediemakt-analysene videre. Men også andre ga sitt besyv med og utover 80-tallet gikk debatten høyt omkring medienes makt. Sentralt i debattene sto de som ikke hadde vært innenfor den gang Maktutredningen holdt på. Det var staben ved Journalisthøyskolen og forskere fra ulike miljøer med mediene som spesialfelt eller interessefelt. Profilerte skikkelser som Per Olav Reinton, Thomas Mathiesen, Hans Skjervheim, Hans Fredrik Dahl og Sigurd Skirbekk polemiserte videre på Maktutredningens mediefaglige grunn. Og også en yngre garde av medieforskere hevet sin røst.

Oppgjør og debatt

Etter Maktutredningen hadde Gudmund Hernes gått til en nyopprettet stilling i Planleggingsekretariatet. Men hans mediefaglige interesser og kompetanser ble ikke liggende brakk. 11981 deltok han i en nordisk konferanse om offentlig informasjon og han var samtidig engasjert som leder for et forsker-utdanningsprogram ved Universitetet i Bergen. 1811983 ble Hernes invitert til den Nordiske medieforskerkonferansen i Volda. Det skulle vise seg å bli en viktig konferanse. Hernes skulle holde åpningsforedraget, og det lå an til å bli debatt omkring Maktutredningens mediefaglige arbeid. Hernes foredrog over medieutviklingen på 80-tallet og beskrev hvilke utfordringer dette innebar for medieforskningen. Han gjorde også opp status for Maktutredningens mediedel, og pekte på mange spørsmål som var forblitt ubesvart. Og ikke nok med det. I en relativt krass formulering fikk medieforsker Høyer og byråkratiforsker Olsen sine pass påskrevet for deres mangelfulle forståelse av medienes politiske rolle. Både Høyer og Olsen hadde i følge Hernes unnlatt å studere medievridning og forholdet mellom kilder og journalister. Svennik Høyer entret podiet for å imøtegå kritikken og hevdet at det man nå var vitne til var Hernes' forsøk på å få siste ordet i Maktutredningens medieforskning på basis av noen forsider i Dagbladet og VG.

Men siste ord var ikke sagt denne gang heller. Da foredraget ble trykket i det første nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift avstedkom det en lengre mediefaglig debatt, og til Johan P. Olsens irritasjon ble striden i Volda endog registrert i Bergens Tidende. Hernes starter med å beskrive endringene han kunne se på mediefeltet anno 1984. Det gjaldt endringer i teknologi, konsentrasjoner på eiersiden og en deregulert mediepolitikk. Nye nettverk med nye kontrollmuligheter be dannet. Dette innebar en stor utfordring og mulighet for medieforskningen. Men han konstaterer raskt at medieforskningen hadde et problem, for den

… er blitt fanget av sin egen suksess. I stor grad er mediaforskeme trukket inn i den særegne form for ekspertforsterket, nordisk korporativisme: de er blitt premissleverandører for offentlige beslutninger. Kommunikasjonsforskeme er havnet i de offentlige kommisjonene, og det stjeler tid fra deres hovedoppgave: å fremskaffe innsikt om de nye nettverkene (Hernes 1984a: 41).

Medieforskningen manglet det intellektuelle lederskap og felles sikte som Rokkan var på det samfunnsfaglige feltet, mente Hernes. Maktutredningen var et viktig "utenforstående initiativ… (som kan)., samle virksomheten og kritikken av den" (:41). Men Hernes kritiserer også den medieforskningen som fremkom i sluttrapporten:

…den bærer i et visst monn preg av det som har vært skjevheten i mediaforskningen: mot virkningen på individer snarere enn mot virkninger på institusjoner. Et nøkkelspørsmål for den nye mediaforskningen, og spesielt forskningen om de nye medianettverkene, må være: Hvordan bidrar de til å omfordele makt i samfunnet? Hvordan påvirker de måten forvaltning, organisasjoner, markeder og folkevalgte organer fungerer på og forholdet mellom dem? Hvordan endrer de den politiske offentligheten? Og hvordan endrer de maktforholdene innen ulike enheter? (:42)

De samme spørsmålene hadde Hernes stilt i "Det mediavridde samfunn", og han uttrykte igjen misnøye med at de ble så lite belyst i Maktutredningen. Men misnøyen rammet denne gangen også de andre som hadde begitt seg inn på forskning om medier og makt. Olsens påstand om mediene som opposisjonens og avvikernes arena var "en stråmann", hevdet Hernes, og med sine kvantitative undersøkelser hadde han "slått inn åpne dører". I følge Hernes er Olsens funn det at "små høyrøstede grupper ikke får mer oppmerksomhet enn institusjonselitene". Hernes avviser at dette kan testes på basis av kvantitative undersøkelser, men må ses i lys av når og hvordan ulike kilder kommer til orde. For Hernes er det medieoppslagenes form og innhold som gir forståelse for kildenes og medienes makt. Hernes kritiserte videre Olsen for påstanden om at media ikke avspeiler eller medfører interne konflikter i en organisasjon. Tvert imot er medienes sans for konflikter sentral i det journalistiske arbeidet.19

Høyer ble kritisert for å støtte Olsens tolkning om at medievridning skulle bety at de svakeste slipper mer til enn elitene. For Hernes er dette "beating a dead horse in the wrong place". Hernes vil avvise hele problemstillingen om hvem som blir representert til fordel for en analyse av samspillet mellom medier og politikk. Det er i forholdet til kildene at mediene har sin makt. De er en del av det politiske spillet. Hernes argumenterte dermed for et annet metodologisk grep og anbefaler kvalitative analyser hvor både innholdsanalyser og analyser av nyhetsproduksjonens sosiologi inngår.

På dette grunnlag argumenterer han igjen imot kvantitative målinger av medienes makt: De er for innholdsfokuserte og bruker for enkle indikatorer på makt. Olsen fanger ikke opp samspillet mellom kilde/journalist, og blir ute av stand til å trekke journalistenes autonomi inn i analysen. Det er derfor metodologisk uenighet som ligger til grunn. Men også en mer grunnleggende uenighet omkring selve politikk-begrepet er tilstede. For Olsen og Høyer blir mediene en separat kanal for innflytelse som kan substituere for innflytelse andre steder. Dersom denne kanalen skal forvalte sin makt demokratisk må den i deres øyne være representativ. Medienes demokratiske underskudd blir en funksjon av skjev representasjon i mediene. Ole Berg hadde tidligere uttrykt bekymring for at journalistenes medbestemmelsesrett i mediebedriftene skulle gjøre mediene udemokratiske (Berg 1978:58). Hos Olsen er det elitens dominans som kilder som gjør mediene udemokratiske. I begge tilfeller settes journalistikkens håndtverk og form i annen rekke. Og konsekvensen er at Olsen og Høyer fremstiller mediene som mindre demokratiske enn Hernes vil de skal være. For Hernes vil at mediene skal tenkes som en uadskillelig del av det politiske, som en offentlig arena hvor det strides om politikk. Det er i dette samspillet politikken oppstår, og media fungerer både som "arena og aktør". Arenabegrepet settes opp mot kanalbegrepet som en alternativ modell for forståelsen av samspillet mellom medier og politikk.

Fra medievridning til mediedramaturgi

For å få et bedre grep om dette samspillet lanserer Hernes begrepet om "mediedramaturgi".20 Begrepet refererer til hvordan saker i media tenderer til å løpe over tid; de er ikke isolerte enkeltsaker, men føljetonger og serier som har forbindelser til "arketypiske, dramatiske forløp, dramastrukturer som antar stadig nye forkledninger". Det er det arketypiske som gjør disse fortellergrepene velegnet i kampen om publikums oppmerksomhet. I dramaturgiens arketyper kan man identifisere en (mer eller mindre skjult) forklaring på historiens gang. Hovedhypotesen er at mediene bruker et relativt begrenset sett med slike arketyper, og at de ofte er basert på den klassiske tre-akters dramastrukturen. Mot slutten av artikkelen lanseres eksempler på mediedramaturgien fra forsider på Dagbladet og VG. Og en "liv og lære"-typologi lanseres som plasserer ulike aktørers risiko for å bli utsatt for medienes moralske indignasjon.

Hernes parafraserer ellers innsikter fra nyhetssosiologiens klassikere, tilsynelatende uten selv å være klar over det21 Om nyheter heter det at "intet nytt er nytt" og nesten som en ordrett avskrift av Herbert Gans beskrives "forholdet mellom politikk og medier (…) som en pardans der begge partnere søker å føre" (Hernes 1984a:48).22 Nyhetsdefinisjonen viser tilbake på et tekstbegrep som vektlegger sammenhengen mellom aktører og disse aktørenes ressurser og kommunikative strategier i produksjonen av teksten. Men teatermetaforene dominerer og utnyttes så langt de kan. Et spørsmål blir dermed om Hernes formulerer en aktørteori, eller om dramaturgibegrepet representerer en fortolkningshorisont. Han synes å ville argumentere for begge deler.

Poenget med både medievridnings- og mediedramaturgi-begrepet er kampen om oppmerksomheten i "mediesamfunnet". Mediene endrer sine strategier for å fange og holde på leserens oppmerksomhet. De viser til en form for "medieeffekt" på institusjonelt nivå. Mediene er den sentrale aktøren bak de uavhengige variablene "medievridning" og "mediedramaturgi". Deres konsekvenser skal analyseres på politikkens områder. Hernes nevner tre hovedeffekter: 1) dagsordenfunksjonen; 2) profesjonalisering av kildene og 3) endringer for politikernes arbeidsmåter (tidshorisonter og rasjonalitet). Det sentrale forskningsspørsmålet lanseres som et før/etter-problem. Er medienes deltakelse/innflytelse i dag større enn tidligere? Begrepene om medievridning og -dramaturgi er et forsøk på å besvare dette spørsmålet. Men det kan påstås at Hernes ikke klarer annet enn å sannsynliggjøre medie-dramaturgiens rolle som mellomliggende variabel. Spørsmålet om hvilken effekt dette har, forblir ubesvart. Mediedramaturgiens mikroorienterte fokus og metodiske grep klarer ikke å generere svar på det almene spørsmål om forskyvninger av maktrelasjoner.

Ordet er fritt

Med Hernes' artikkel er debatten blitt mer åpen og andre røster får sitt besyv med. Per Olav Reinton hevdet i en artikkel at idéen om medievridning satte problemet fullstendig på hodet (Reinton 1984). Makten lå ikke hos mediene, men hos kildene gjennom journalistenes avhengighet og underdånighet. Reinton trivialiserte mediedramaturgi-begrepet ved å påstå at formidling av virkeligheten gjennom teaterspråk var en helt alminnelig teknikk som alle mennesker bruker for å sortere erfaring hver dag. Men problemet med medienes makt er ikke medievridning, men "kildenes tyranni", mente Reinton. For journalistene bruker ikke sin frihet, men underkaster seg elitene, og lar kildene definere premissene. Dermed sluttet Reinton seg til Olsens tese om at elitene var overrepresentert i media og at mediene først og fremst var en kanal for og mellom institusjonelle eliter. Men imot "Olsens lov" argumenterte Reinton for at medienes elitære preg ikke skyldtes tidspress og dårlige ressurser, men at journalistene kom for nær kildene. Som rektor ved Joumalisthøyskolen fremsto han som en krass kritiker av sine egne. Men også Hernes fikk gjennomgå:

Hernes har (…) festet seg ved en flik av den virkelighet han ser i form av avisoverskifter og førstesider., (men han) forveksler dramaet med virkeligheten. Da er kildenes tyranni i journalistikken en trussel av en helt annen dimensjon mot sannhet, objektivitet og formidling av virkeligheten (Reinton 1984:31).

Dersom Maktutredningen hadde hatt studier av journalistene som "… inneklemt mellom kildene og publikum", ville den fått frem at journalisten ofte måtte slåss mer for seg og sine kilder enn for folks oppmerksomhet, skriver Reinton. Hos Reinton er kildens makt et onde, og bare såvidt et nødvendig onde i journalistenes informasjonsjakt. Og det var dette innlegget som fikk Hans Skjervheim på banen i mediedebatten (Skjervheim 1985). I tråd med klassisk, liberal demokratisk tenkning påpeker Skjervheim at ikke all makt er tyrannisk, slik Reinton syntes å hevde. Og enhver samhandling med maktens representanter ville ikke gjøre journalisten til trell. Frigjøring fra kildene, slik Reinton foreslår, kan ende i mobbejoumalistikk og pressetyranni, mener Skjervheim. Men Skjervheim er også kritisk til mediedramaturgi, som han for sin del foretrekker å kalle "mediadill". I tråd med Habermas' ideer om offentlighetens forfall mener Skjervheim at mediedramaturgiens form "gjer det offentlige livet mindre gjennomsiktig".

Med Martin Eide og Terje Rasmussens artikkel i et senere nummer av Nytt Norsk Tidsskrift står en ny generasjon av medieforskere frem med egen stemme og ny selvtillit (Eide og Rasmussen 1985). Mens Skjervheim lanserer en normativ kritikk av det underliggende, "venstristiske" maktbegrepet hos Reinton, forsøker Eide og Rasmussen heller å angripe den utbredte misforståelsen de ser hos debattantene om at journalistene "speiler virkeligheten". I følge forfatterne har medieforskningen av denne grunn viet

… mindre oppmerksomhet… (til) den tolkningsprosess som ligger til grunn for presentasjonen av nyheter fra forskjellige virkelighetssegmenter. I stedet for å se nøyere på nyheters innhold og presentasjonsform, har det vært en tendens til at nyhetene har blitt betraktet som greie uttrykk for sider ved den objektive virkelighet. Et av de hvite feltene på kartet over norsk medieforskning kan kalles "massemedienes virkelighetsproduksjon" (Eide og Rasmussen 1985:37).

Kritikken føres på bakgrunn av vitenskapsteoretiske og metodologiske argumenter inspirert av nye retninger i internasjonal nyhetssosiologi.23 I artikkelen presenteres det "institusjonelle perspektivet" som medieforskerens nye analyseredskap. I dette perspektivet forsones motsetningene mellom de øvrige debattantene. Hos Eide og Rasmussen er kildenes tyranni og medievri to sider av samme sak. Den politiske offentlighet ses som en "kampsone for legitimitet hvor medieoppmerksomhet blir en viktig del av kampen som føres" (Eide og Rasmussen 1985:38). Eide og Rasmussen fjerner seg fra kanalbegrepet og kobler offentlighets- og legitimitetsproblematikken tydeligere til arena-begrepet. Linjen trekkes til Habermas, men også tilbake til en artikkel av Jon Elster (1978), som fører frem til en beskrivelse av mediene som "… en arena der avgjørelser om innpass på eller utestengning fra denne dagsorden legitimeres" (Eide og Rasmussen 1985:39). Samtidig klinger nye, og ennå – for brorparten av norske samfunnsvitere – fremmede begreper i teksten.

Massemedia kan ses som en legitimitetens kampsone, som en arena der rivaliserende aktører – det være seg institusjonelle eller pressgrupper – kjemper om troverdighet. Samtidig har mediene selv et legitimitetsbehov, og et hovedpunkt i vår drøfting av mediemakt er det følgende: mellom medier og kilder foregår en kontinuerlig legitimitets-strøm – en refleksiv legitimeringsprosess (Eide og Rasmussen 1985 41).

I stedet for mediedramaturgi-begrepet foreslo forfatterne "medierammer" som viste til "… prinsipper for tolkning og presentasjon som brukes for å organisere hendelser og handlinger på en rutinemessig, attraktiv og sammenhengende måte". Begrepet var hentet fra Todd Gitlin (1980) og Guye Tuchmans (1978) tekster, som igjen var inspirert av Erving Goffmans "frame"- begrep (Goffman 1974). Artikkelen viste spennende takter mht. å omdefinere og omformulere mediemakt-debatten i en ny vitenskapsteoretisk sjargong og antydet flere metodologiske implikasjoner mht. studiet av medienes makt. Mye tydet på at Maktutredningens forskningsagenda om medienes makt hadde fått større betydning for den nye generasjonen av medieforskere i Bergen enn den fikk for seniorforskerne i Oslo. Med hovedoppgavene til Terje Rasmussen og Erling Sivertsen skulle norsk medieforskning få nye analyser av medienes makt fra Bergensmiljøet.

De metodologiske implikasjonene av det institusjonelle perspektivet ble klarere med Terje Rasmussens hovedoppgave fra 1986 som anvendte Gitlins perspektiv på en analyse av medienes dekning av "Nei til atomvåpen" under striden om dobbeltvedtaket i NATO (Rasmussen 1986). Også Erling Sivertsens hovedoppgave om den politiske journalistikkens betydning for spørrevirksomheten i Stortinget skulle vise seg å bli sentral i den senere debatten om medienes makt (Sivertsen 1986). Sivertsen hadde koblet mediemaktdebattens problemstillinger til en konkret, empirisk analyse av i hvilken grad spørrevirksomheten hang sammen med nyhetsoppslag. I analysen ble det dokumentert en økning i antall "medieforankrede spørsmål" fra 1952 til 1982, samt en forskyvning av slike spørsmål over tid mot de "næringsperifere departementene". Sivertsens funn bekreftet at mediene var en viktig kanal for politisk innflytelse, og oppgaven skulle bli viktig i Eide og Hernes' senere drøftinger i Død og Pine!

Det individual-dramatiske paradigme

I 1986 kom Thomas Mathiesen med sin mye leste Makt og medier (Mathiesen 1986). Mathiesen hadde lest seg opp til å bli en ekstern utfordrer til medieinstituttenes pensumslister og boken representerte en velformulert kritikk til maktutredernes forskningsprioriteringer. Her påpeker Mathiesen aktørmaktmodellenes begrensete perspektiv og utvider maktperspektivet til også å omfatte struktur- og prosessmakt. Boken anvender en overordnet, institusjonell analysemodell som strukturerer bokens kapitler gjennom å ta for seg makten "bak, rundt, i og fra mediene". Boken er den første store litteraturteoretiske gjennomgang av internasjonal mediesosiologi på norsk og Mathiesen sammenholder både norske og internasjonale studier av medienes makt. Mathiesen gir mediemakt-diskursen en ny dimensjon ved å ta utgangspunkt i Foucaults teorier og analyser av institusjoners makt. Mathiesen hadde arbeidet med dette utgangspunktet tidligere og så mulighetene for å anvende det i sammenheng med analyser av medienes makt. Men med Foucault som veiviser var det vanskelig å avgrense maktbegrepet og Mathiesen sammenliknet maktbegrepet med "et såpestykke på vei nedover en blankpolert badekarkant". I analysen av makten fra mediene fremhever Mathiesen medienes "betegnende makt", som viser til den makten mediene har gjennom den språklige konstitueringen av publikums sosiale virkelighet. Hos Mathiesen har mediene en hegemonisk hovedform for språklig konstituering av virkeligheten som kan kalles for et "individual-dramatisk paradigme". Hovedkomponentene i dette paradigmet er "… det individuelle, skjebneaktige, enkeltstående, dramatiske og særskilt avvikende" og det fremstår som en totaliserende variant av medievridning hvor hverken journalisten eller leseren levnes mange muligheter til selvstendig fortolkning eller handling (Mathiesen 1986:203-238).24 I hans teoretiske posisjon ser vi en forskningsagenda rettet mot å studere medienes fremstilling av sosiale avvik og kriminalitet.

Det fraværende offentlighetsperspektivet

I ettertid er det lett å se at et perspektiv var utelatt av Maktutrednings medieforskere. Habermas' bok om den borgerlige offentlighet, som senere er blitt en av mediefagets klassikere er ikke referert til. "Offentlighet" brukes hverken som begrep eller teori, selv om Høibraatens oversettelse forelå allerede i 1971 (Habermas 1971). Man kunne vel ikke forutsi den gang hvilken innflytelse den kom til å få og den ble av mange først og fremst sett som en nymarxistisk positivismekritikk. Og Habermas" offentlighetsbegrep er dermed tilsynelatende ukjent for, eller bevisst utelatt fra utredernes side. Dette til tross for at Skjervheim, som var den fremste fortolker av Habermas' teorier i norsk samfunnsvitenskap på denne tiden ifølge Hernes lå som en "dis over Bergensmiljøet". Mens Dag Østerberg grep enhver anledning til å kritisere Maktutredningen, hadde Skjervheim vært påtakelig taus. Skjervheim var på denne tiden først og fremst opptatt av å sprenge marxismen – ikke Maktutredningen – og det på Sokratisk vis, med offentlige resonnementer. Også for forskerne i Maktutredningen foregikk det på 70- og 80-tallet en mer eller mindre uttalt bekjempelse av marxismen. Hernes forklarer forsvinningsnummeret med at Habermas ble forbundet med "RUC og alt det kvasimarxistiske… ".25 Og Svennik Høyers kritiske holdning til Habermas var godt kjent (Høyer 1995:5).

Skjervheim opplevde at medieforskningen i Norge tok fatt uten å ha forankringsspunkter i den filosofiske argumentasjonsfilosofi han selv representerte. Likevel var det først i god tid etter Maktutredningens avslutning at Skjervheim kom med en mediefaglig kritikk (Skjervheim 1985 og 1987). Og når kritikken kom var det ikke i en polemikk mot Hernes' mediemakt-perspektiver, som han denne gangen snarere tok i forsvar. Skjervheim kritiserte Arne Martin Klausen og Hans Fredrik Dahl i debatten om Dagbladets overgang til tabloidformat. Debatten om medienes makt ble etterhvert til en debatt om journalistisk kvalitet. For Skjervheim fremviste Dagbladets tabloidisering et eksempel på det forfall han lenge hadde mistenkt radikalismen å representere. Skjervheim hevdet at boken til Ame Martin Klausen (Klausen 1986) ufarliggjorde de journalistiske konsekvensene av tabloidiseringen, mens Hans Fredrik Dahl ble sett som en moderne Gorgias i forsøket på å legitimere den nye journalistikken (Dahl 1986a og 1986b). Og det er først i fotnote 10 at Skjervheim kommer med kritikken av mediefagets forglemmelse av Habermas:

Ein moderne kommunikasjonsteori som legg til grunn skiljet mellom instrumentell og kommunikativ handling, finn ein i Jürgen Habermas, Theorie des kommunikativen Handelns (1981). Eg finn det absurd når dei som steller med mediefag ved universiteta, ynskjer å sjå bort frå kommunikasjonsteoriar av denne typen. Dette er eit nytt fagområde der folk ennå ikkje er på høgde, og det kan forsterka raseringa av den offentlege sfæren i Norge" (Skjervheim 1987:20).

Habermas ble lest, kanskje særlig blant yngre forskere og studenter på sosiologi og statsvitenskap i Oslo og Bergen. Men det var en omstridt teori og sett under ett var det kanskje lite norsk samfunnsvitenskap kom til å vinne på å ha tilgang til en norsk oversettelse av Habermas' originaltekst 25 år før den forelå på engelsk. Og det var først i Bergensmiljøet at Habermas' teorier ble koblet til nyhetssosiologiens og mediemaktens teoretiske og normative problemstillinger. I Oslo ble heller den empiriske og publikumsorienterte forskningstradisjonen videreført i Anita Werners og Ragnar Waldahls arbeider.

Medietriangelet som den tredje vei

Sakte viskes linjene fra Maktutredningens debatter om mediemakt ut. Nye debatter avløser de gamle, mediene endres og forskningen med dem. Med Død og Pine! (Eide og Hernes 1987) synes en periode i norsk medieforskning å gå mot sin avslutning. Og som en hver avslutning varsles samtidig en ny begynnelse. Død og Pine! ble til som en forlengelse av et utredningsarbeid for Helse- og sosialdepartementet, og deler av boken ble publisert som vedlegg til den offentlige utredningen (NOU 1987:23). Men forfatterne syntes de hadde mye stoff og benyttet anledningen til å oppsummere debatten om mediemakt siden Maktutredningens avslutning. Hos Eide og Hernes ble nå "…helse et nøkkelfelt for en dypere forståelse av (…) mediemakt" og en "idealtype" for forholdet mellom politikk og medier med stor generaliserbarhet:

Det som gjelder for medienes helsestoff, gjelder også for andre stoffområder eller institusjonelle kontekster…. Mediemaktens ansikter – hvordan makt utøves og utspilles mellom medier, politikere og interessegrupper – speiles ekstra tydelig her (Eide og Hernes 1987:33)

For Hernes var dette en anledning til å belegge empirisk de tidligere hypotesene om medievridning og mediedramaturgi. For Eide ble det også en anledning til å utvikle en syntese av bytteteoretiske og nyhetssosiologiske teorier.26 De overordnete problemstillingene omkring medienes makt ble formulert innenfor rammene av diskusjonen omkring mediene som kanal versus mediene som arena. I motsetning til et tradisjonelt kanalperspektiv hvor massemediene kanaliserer makt, ses massemediene her som en ”… arena der ulike aktører kjemper mot hverandre". Politikk ses som en strid om "forståelse av verdier" og det er den "politiske definisjonskampen" som må studeres.

Innledningsvis gjentas de teoretiske premissene for mediedramaturgi og medievridning i form av tesene om "kampen om oppmerksomheten" og "kampen om publikum". Men etterhvert utvikles også en bredere diskusjon omkring medienes makt hvor en ny teoretisk posisjon presenteres. I denne posisjonen synes de formale byttemaktmodellene å bli forenet med institusjonelle perspektiver med forankring i teorier om sosial konstituering av virkeligheten (:25). Men man aner de to forfatternes forskjellige vektlegginger. I tråd med de tidligere formale modellene om bytte og strategisk handling presenteres nå en modell for interaksjon mellom kilder og journalister som tar hensyn til dramaturgibegrepets vektlegging av føljetonger og nyhetsserier.

Med referanse til et working paper som Hernes tidligere hadde skrevet i Harvard kobles medienes makt igjen til mikrososiologisk informasjonsteori. Fordi informasjon har verdi og kan bli til premisser i interessekamper, kan mediene bidra til å "sette grupper opp mot hverandre" i offentligheten. Dermed kan medietriangelet identifiseres: Mediet gir publisitet til gruppe A, men utfordrer samtidig den konkurrerende gruppe B til innsats på mediearenaen. Gjennom å være arena blir mediene også aktør. Mediene får ordstyrer-makt. De blir en usynlig hånd som fordeler oppmerksomhet og leverer premisser innenfor mediedramaturgiens logikk.27

I medietriangelet blir det statiske bildet av bytterelasjoner mellom en kilde og en journalist endret til et dynamisk samspill mellom flere journalister og flere kilder. Dermed hevdes det at modellen kan anvendes på flere typer aktører i flere sosiale sammenhenger. Men fortsatt er modellen basert på matematisk informasjonsteori. Informasjon ses som et gode som kan byttes og forflyttes. Det er gjennom denne egenskap at informasjon "utløser reaksjoner som er innebygget i situasjonen". I henhold til forfatterne oppstår dynamikken i modellen fordi mediene gir "…innspill i institusjonelle kontekster der ulike typer av aktører må forholde seg strategisk til hverandre". Mediene utøver makt gjennom å "… utløse den makt som ligger i institusjonelle kontekster", sies det, og medietriangelet lanseres på denne bakgrunn som en kobling av beslutningsteori og institusjonsanalyse (:32).

Men i andre deler av boken finnes en alternativ vektlegging av institusjonell analyse som et alternativ til aktørbasert analyse, og det antydes et alternativt analyseredskap gjennom begrepet "medierammer". Som i den tidligere artikkelen til Eide og Rasmussen presenteres medieramme-begrepet som et overordet teoretisk begrep, hvori opptatt begrepene medievridning og mediedramaturgi (:61). Dette perspektivet er imidlertid ikke gjennomført, og i analyser og oppsummeringer er det dramaturgibegrepet som dominerer. Der ramme-begrepet benyttes i analysen er det snarere synonymt med mediedramaturgi og medievri i vektleggingen av profesjonelle normer og arbeidsrutiner (:126,148). Og selv om "ramme"-begrepet i utgangspunktet kunne hatt videre metodologisk betydning, slik at f eks intervjuer av kilder var integrert i analysene, tar boken først og fremst utgangspunkt i innholdsanalyser av nyhetsserier, og ikke institusjonell analyse av helsepolitikkens aktører. Det må derfor forstås som at det er massemediene og offentligheten som utforskes som institusjon eller arena, og helsepolitikk er bare en av mange "institusjonelle kontekster".28 Men medienes egne institusjonelle kontekst ble bare studert gjennom de nyhetsprofiler som særkjenner hvert enkelt medium, og hver av de seks storavisene som inngikk i den empiriske analysen (kapittel 3). Mediedramaturgi var derfor et begrenset institusjonelt begrep som fortsatt manglet det institusjonelle perspektivet i de empiriske analysene. Her støttet Eide og Hernes seg på andre studier, særlig Erling Sivertsens hovedoppgave og med referanse til Mathiesens bok. De refererte også til politiske biografier og kjente anekdoter fra stortingsrepresentantenes omgang med journalister. Men kildene fremstår i analysen hovedsakelig gjennom sine symbolske representanter eller roller som "legen", "byråkraten", "pårørende", "politiker" og "pasient". Det er disse "aktørene", ikke de eventuelle organisasjoner og individer de representerer som inngår i analysen.

Teatermetaforene brukes aktivt i teksten og gjør at analysen får et tautologisk preg. Det forutsettes innledningsvis at alt dramatiseres, og man finner – ikke overraskende – at nyheter egentlig er dramatiserte forestillinger. Dramaene er arketyper og nyhetsseriene er egentlig repetisjoner av kjente, klassiske drama. Dermed blir strategiene som beskrives i medietriangelets logikk allerede dramatiserte, og allerede kjente forløp. Alt foregår på scenen, og utsagn tolkes som replikker. Dermed faller de reelle aktører, interesser og strategier "i kulissene" sammen med de politiske konsekvensene av oppsetningene, utenfor analysens fokus. Men teoriene utelukker ikke et slikt perspektiv, og mot slutten av boken kobles tesene om mediedramaturgi til Colemans klassiske artikkel om konflikter i lokalsamfunn (Coleman 1957). Kampen om symbolene er koblet til kampen om ressursene, men hvordan er fortsatt lite empirisk belyst.

Boken deler ellers ut ros og ris til tidligere bidrag til diskusjonen av medienes makt. Mathiesen gis ros for sitt helhetlige perspektiv på makten i, rundt, bak og fra mediene. Men det individualdramatiske paradigme avskrives som utilstrekkelig analyseredskap (Eide og Hernes 1987:28). Sivertsen roses for å ha belagt sammenhengen mellom Stortingets spørreinstitutter og medienes nyheter, men kritiseres for ikke å ha vist samspillet, mediedramaturgien, større oppmerksomhet (:39). Puijk, Østbye og Øyens studie av sosialjournalistikk drøftes og finnes interessant, men uten betydning for den egentlige betydningen av medienes makt (Puijk m.fl.1984) 29 I siste kapittel går forfatterne til forsvar for den moderne journalistikkens form. Både kampanjejournalistikk og forbrukerjournalistikk ses som adekvate tilpasninger til medienes nye rolle som fjerde statsmakt etter partipressens bortfall. Nyhetsmedienes kampanjejournalistikk kan skape koordinering mellom atomiserte interesser og løse potensielle gratispassasjerproblemer i sosial mobilisering av kunnskap og organisasjon. Forbrukerjournalistikk kobles endog til teorier om sosiale rettigheter i "konsumentborgerskapets" tidsalder.

Boken favner med andre ord vidt og var et ambisiøst forsøk på å få det endelige ordet i mediemakt-debattene. I norsk samfunnsvitenskap er den et sjeldent eksempel på tverrfaglig samarbeid og teoretisk syntese mellom aktørorientert handlingsteori, institusjonell teori og fortolkende sosiologi. Medietriangelet hadde et formalteoretisk utgangspunkt, men støttet seg samtidig på en konstruktivistisk tilnærming til nyhetsproduksjon. Kanskje mer enn i noen andre studier er Hernes med på et prosjekt hvor hans bytteteoretiske modeller spiller sammen med teoritradisjoner langt fra nyklassiske aktørmodeller. Her bekreftes derfor Mjøsets påstand om at Hernes' modell egentlig ikke rammes av tradisjonell positivismekritikk, fordi den individualistiske aktør hos Hernes er en subjektivt konstruert aktør. Men samarbeidet med Eide har vært viktig, for i Hernes' øvrige mediefaglige forfatterskap er det ingen referanser til en språklig konstituering av det sosiale felt, verken i tidligere skrifter eller den samtidige utredningen om informasjonskriser (NOU 1986: 19). Død og Pine! peker derfor både fremover og bakover i Hernes' forfatterskap – og i den mediefaglige makt-debatten. Bakover knyttes tråden til byttemaktmodellen og de formale modellene. Fremover peker boka mot et uavsluttet, teoretisk prosjekt hvor Hernes" mediefaglige perspektiver forenes i en institusjonell teori.

Boken representerer også noe så sjelden som en leseverdig forening av kvantitative og kvalitative metoder i medieforskningen, og dens teoretiske perspektiv på mediene som arena og aktør ble bestemmende for måten Olof Petersson og Ingrid Carlberg i 1990 strukturerte sluttrapporten om mediene i den svenske maktutredningen (Petersson og Carlberg 1990). Og boken ble mye lest, både av politikere og journalister. Den representerer dermed et refleksivt høydepunkt mht. å fremstille en dominerende fortolkningsramme for journalister og politikere av forholdet mellom medier og politikk i vår samtid.

I 1986 fikk Hernes i oppdrag å utrede medienes rolle i forbindelse med Tsjernobyl-ulykken, senere publisert som NOU 1986: 19 Informasjonskriser. Parallelt var han innblandet i etableringen av FAFO sammen med Terje Rød Larsen. Sammen reiste de land og strand rundt og holdt foredrag som reisende misjonærer av Maktutredningens budskap. Etterhvert kom Maktutredningens modeller og kunnskaper til å videreutvikles i den såkalte FAFO-modellen, hvor medienes plass fikk ett nytt grafisk uttrykk.30 Som vi nå vet, har FAFO-modellen hatt stor betydning for dem som har levd og lært etter den, og FAFOs tidlige lederskap fremstår som Maktutredningens machiavelliske prinser. Men til tross for sin åpenbare betydning for forståelsen av det norske samfunn og den kunnskapssosiologiske produksjon i Norge mot slutten av 80-tallet er den – så vidt oss bekjent – aldri blitt publisert.

FELT OG FAG MOT NYE TIDER

Gjennomgangen av mediefeltets utvikling i Maktutredningens tiår har vist hvordan forskningsoppdrag og faglig institusjonalisering innvirket på feltets fremvekst. Debatten omkring medienes makt ble et viktig fokus for teoriutvikling og metodediskusjon for den samfunnsvitenskapelige medieforskning i tiåret etter Maktutredningen. I tillegg til å være en akademisk strid om begreper og metoder ble den offentlige debatten i tidsskrifter og avisspalter preget av en normativ diskusjon omkring den politiske nyhetsjournalistikkens kvalitet og demokratiske rolle. Den økte betydning av journalistisk uavhengighet og profesjonalitet i den partiløse pressen gjorde debatten til en kamp om nyhetsjournalistikkens profesjonelle identitet. På universitetet trådte en ny generasjon medieforskere frem i forsøket på å koble den samfunnsvitenskapelige debatten med nyere internasjonal medieforskning innen nyhetsproduksjon og journalistikk. Men Gudmund Hernes fortsatte å prege debatten, og i Død og pine! finner man det foreløpige høydepunkt i hans mediefaglige forfatterskap. I samarbeidet med Martin Eide kunne Hernes trekke veksler på kunnskap og perspektiver innenfor internasjonal medieforskning og samtidig adressere en norsk fagdebatt omkring teoretiske begreper og metoder.

Ved Institutt for presseforskning startet man opp undervisningstilbudet i massekommunikasjon på grunn- og mellomfagsnivå i 1982. NOU'en var obligatorisk pensum, og den mediefaglige striden om makt og medievridning ble etterhvert avløst av nye institusjonelle utfordringer. Flere lærebøker måtte skrives og nye undervisningsplaner utvikles. Debatten om humaniora versus samfunnsvitenskap kom til å ta over som den dominerende diskurs innen mediefeltet fra siste halvdel av 80-tallet av. Fagets tverrfaglige spenn over samfunnsvitenskap og humaniora ble snart en kime til strid, både faglig og administrativt. Også i Bergen tok den mediefaglige instituttstrukturen form, og man lyktes etterhvert med å integrere humaniora og samfunnsvitenskap på de to instituttene. Men i Oslo hadde Maktutredningen en forsterkende virkning på instituttets samfunnsvitenskapelige orientering og det var antakeligvis lettere for Bergensmiljøet å få bygget inn tverrfaglighet fra bunnen av. Slike forskjeller fortsetter å sette sitt preg på feltet gjennom de posisjoner og fagtradisjonene som opprettholdes ved de to instituttene.

Tverrfaglighet gjorde også at faget fortsatte å bli invadert av "utenforstående", om man tar instituttenes perspektiv som utgangspunkt. Den offentlige debatten hadde bragt journalistene selv på banen. Journalisthøyskolens stab benyttet debatten til å sette journalistens profesjonelle identitet på dagsorden. Og fra ulike samfunnsvitenskapelige forskningstradisjoner og fagdisipliner kom etterhvert utfordringene fra flere sentrale personer. Deres innflytelse på mediefagets utvikling viser hvordan det mediefaglige feltet var – og kanskje fortsatt er – et åpent felt, et felt hvor tverrfaglighet stadig må oppfinnes og hvor de teoretiske og empiriske bidragene like ofte kommer utenfra instituttenes vegger som innenfor. I tillegg utfordres instituttene kontinuerlig av den skriveføre profesjon de forsøker å betjene. Forskernes forhold til journalister og mediepraktikere er fortsatt ladet med spenning.31

I dag fremstår universitetenes mediefag som satsningsområder og som et samlende, tverrfaglig felt hvor forskere fra mange fag finner sammen. Etter en lang tid hvor mediefagene har kjempet en intern kamp for å få ressurser og stillinger til å møte utfordringene fra informasjonssamfunnet, kjemper de nå en annen kamp. Det står nå mer om å beholde initiativ og kontroll i et felt som snart synes å omfatte alle fag i universitetets katalog. Og mens man surfer på den medieteknologiske bølgen skummer det stadig rundt de gamle mediefaglige problemstillinger og skjær; medienes makt – politisk kommunikasjon – nyhetsjournalistikkens rolle… Spørsmålet melder seg om hvor forskningen er idag.

Epilog: Maktutredning i neste årtusen?

For utfordringen kan komme igjen. Høsten 1996 vedtok Stortinget at de ville forsøke å få igang en ny maktutredning. Mediene har ikke tapt sin rolle siden sist og må igjen bli av sentral betydning for en analyse av maktforhold i Norge. Samtidig er det dukket opp nye problemstillinger som krever nye teorier, modeller og forskningsstrategier i form av prosesser mot økende globalisering og internasjonalisering (Giddens 1990). Og på en ny måte står medieforskningen i sentrum av samfunnsvitenskapene32, både fordi den forklarer mange av de utviklingstrekk som betegnes som grunnleggende for utvikling av globale nettverk og internasjonal kommunikasjon – og fordi viktige forhold knyttet til medienes rolle som den fjerde statsmakt og opprettholder av nasjonens kollektive identitet nå må tenkes om (Keane 1992, Slaatta 1996).

I Maktutredningens mandat het det at man skulle kartlegge "maktforholdene i det norske samfunnet som helhet" og ikke gå inn på maktfordeling og maktforhold internt i "de enkelte medier". En slik formulering virker håpløst uhensiktsmessig i dagens mediesamfunn. Nasjonens grenser fungerer ikke lenger som adekvate grenser for studiet av makt, særlig ikke når det gjelder mediene. Maktutredningens problemstillinger og fokus avspeilte den norske monopolsituasjon og NRKs nasjonsbyggende rolle, like før monopolet ble avviklet og medieeierskap internasjonalisert. Den nye konkurransesituasjonen blant fjernsynskanalene åpnet for en flom av kulturimporterte underholdningstilbud. På disse områdene var Maktutredningens medierapport gammel nesten før den var å få kjøpt. Siden den gang har betydningen av europeisk integrasjon og EØS-avtalen også skapt nye imperativer for forskning.

Hvis en ny maktutredning kommer på banen er det med en helt annen bredde og erfaring at fagmiljøene kan ta på seg oppgavene. På en bedre måte enn forrige gang kan man også tenke igjennom hvordan fagmiljø og forskningsorganisering spiller inn på hverandre. På bakgrunn av vår gjennomgang synes det naturlig å foreslå at de fruktbare trådene fra teori- og metodedebattene på 80-tallet bør gjenopptas.

REFERANSER

Barth, Fredrik (1966) Models of Social Organization.London: Royal Antrophological Institute of Great Britain and Ireland.

Berg, Ole (1978) Hvor demokratisk? Et essay om det norske politiske system.Oslo: Universitetsforlaget.

Bourdieu, Pierre (1984) Homo Academicus. Paris: Les Editions de. Svensk utgave1996, Stockholm: Brutus Östlings Bokförlag.

Bourdieu, Pierre og Wacquant, Loïc J. D. (1993) Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse.Oslo: Det Norske Samlaget.

Coleman, James (1957) Community and Conflict.New York: The Free Press.

Dahl, Hans F. (1986a) 'Humaniora mot massemedia: Den nye kulturkløften', s. 49-53i Samtiden95(3).

Dahl, Hans F. (1986b) 'Er pressen udemokratisk? ' s. 3-13i Nytt norsk tidsskrift3(4).

Eide, Martin (1983) Massemedia – en politisk konfliktarena? En sosiologisk analyse av politikeres forhold til media.Hovedoppgave ved Sosiologisk institutt, Universitet i Bergen.

Eide, Martin (1984) … Etter det vi forstår på politisk hold.Oslo: Universitetsforlaget.

Eide, Martin (1991a) Medievalgkamp.Oslo: Tano.

Eide, Martin (1991b) 'Strategic action and the sociology of news', s. 151-158 i Rønning, Helge og Lundby, Knut (red.) Media and Communication. Readings in Methodology, History and Culture.Oslo: Universitetsforlaget.

Eide, Martin (1992) Nyhetens interesse.Oslo: Universitetsforlaget.

Eide, Martin og Hernes, Gudmund (1987) Død og pine! Om massemedia og helsepolitikk. Oslo: FAFO.

Eide, Martin og Rasmussen, Terje (1985) 'Kildene, makten og æren', s. 36-43i Nytt Norsk Tidsskrift, 2(4).

Elster, Jon (1978) 'Statens rolle i marxistisk teori' i Slagstad, Rune (red.) Om | staten.Oslo: Pax.

Gans, Herbert (1980) Deciding What's News.Vintage Books: New York.

Giddens, Anthony (1990) The Consequences of Modernity.Cambridge: Polity Press.

Gitlin, Todd (1980) The Whole World is Watching – Mass Media in the Making and Unmaking of the New Left.Berkeley, CA: University of Calefornia Press.

Goffman, Erving (1974) Trame Analysis: An Essay in the Organization ofExperience.New York: Harper and Row.

Habermas, Jürgen (1971) Borgerlig offentlighet.Oslo: Gyldendal.

Halse, Ketil Jarl (1975) Journalisten som strateg. Stensil nr. 8. NAVF's sekretariat for mediaforskning. Bergen.

Hernes, Gudmund (1973) 'Stortingets komitésystem og maktfordelingen i partigruppene', s. 1-29i Tidsskrift for samfunnsforskning14(1).

Hernes, Gudmund (1975) Makt og avmakt.Oslo: Universitetsforlaget.

Hernes, Gudmund (1978a) 'Det mediavridde samfunn', i Hernes, Gudmund (red.) Forhandlingsøkonomi og blandingsadminstrasjon.Oslo: Universitetsforlaget.

Hernes, Gudmund (red.)(1978b) Forhandlingsøkonomi og blandingsadminstrasjon.Oslo: Universitetsforlaget.

Hernes, Gudmund (1981) 'For lite eller for mye informasjon', i Rapport för konferens om forskning i offentlig information, den 13 och 14 Januari i Göteborg.Oslo: Statens informasjonstjeneste.

Hernes, Gudmund (1984a) 'Media: Struktur, vridning, drama', s. 38-58i Nytt Norsk Tidsskrift1(1).

Hernes, Gudmund (1984b) 'Medievridning som medieføljetong', s. 70-71i Nytt Norsk Tidsskrift, 1(3).

Hernes, Gudmund (1985b) 'Makt, normer og sanksjoner', i Hernes, Gudmund: Økonomisk organisering, Oslo: Universitetsforlaget.

Hernes, Gudmund (1985) Økonomisk organisering.Oslo: Universitetsforlaget.

Høyer, Svennik (1973) 'En transaksjonsmodell for studiet av pressen', s. 81-105i Tidsskrift for samfunnsforskning, 14(2).

Høyer, Svennik (1995) Pressen mellom teknologi og samfunn. Norske og internasjonale perspektiver på pressehistorien fra Gutenberg til vår tid.Oslo: Universitetsforlaget.

Jensen, Klaus Bruhn (1991) 'When is meaning? Communication theory, pragmatism, and mass media reception' i Anderson, J. (red) Communication Yearbook, Vol 14, Newbury Park: Sage.

Keane, John (1992) 'The Crisis of Sovereignty', i Raboy, Mark og Dagenais, Bernhard (red.) Media, Crisis and Democracy.London: Sage.

Kjos, Svein A. (1975) PR-virksomhet i Norge. Stensil nr. 26, Oslo: Institutt for presseforskning.

Klausen, Arne Martin (1986) Med Dagbladet til tabloid.Oslo: Universitetsforlaget.

Lorentzen, Pål E. og Høyer, Svennik (1976) Norske journalister. Et gruppeportrett. Første rapport fra en undersøkelse om det redaksjonelle personellet i norske massemedier. Stensil nr. 41. Oslo: Institutt for presseforskning.

Mathiesen, Thomas (1986) Makt og medier. En innføring i mediesosiologi.Oslo: Pax.

Mathisen, Kjell Olav (1977) Massemedienes rolle i opinionsdanningen. Stensil nr. 48. Oslo: Institutt for presseforskning.

Mjøset, Lars (1992) Kontroverser i norsk sosiologi.Oslo: Universitetsforlaget.

NOU1987:23 Om prioriteringer i helsevesenet.Oslo: Universitetsforlaget.

NOU1982:3 Maktutredningen. Sluttrapport.Oslo: Universitetsforlaget.

NOU1982:30 Maktutredningen. Rapporten om massemedier.Oslo: Universitetsforlaget.

NOU1986:19 Informasjonskriser.Oslo:Universitetsforlaget.

Olsen, Johan P. (1978) 'Folkestyre, byråkrati og korporativisme. Skisse av et organisasjonsteoretisk perspektiv', s. 13-114 i Olsen, Johan P. (red.) Politisk organisering.Bergen: Universitetsforlaget.

Olsen, Johan P. (red) (1980) Meninger og makt.Bergen: Universitetsforlaget.

Olsen, Johan P. (1984) 'Medievridning', s. 114-115 i Nytt Norsk Tidsskrift, 1(2).

Olsen, Johan P. og Sætren, Harald (1980) 'Medier, eliter og menigmann', s. 13-45 i Olsen, Johan P. (red) Meninger og makt.Bergen: Universitetsforlaget.

Ottosen, Rune (1995) Fra fjærpenn til internett.Oslo: Tanum.

Ottosen, Rune (1997) 'Akademisk, kommersiell eller distriktspolitisk? Journalistutdanningens jakt på identitet', i Norsk Medietidsskrift, 1/97.

Petersson, Olof og Carlberg, Ingrid (1990) Makten över tanken.Stockholm: Carlssons.

Puijk, Roel; Østbye, Helge og Øyen, Else (1984) Sosialpolitikk eller sosialpornografi.Bergen: Universitetsforlaget.

Rasmussen, Terje (1986) Presse og politisk protest. Rapport nr. 2, Institutt for massekommunikasjon, Universitetet i Bergen.

Reinton, Per Olav (1984) 'Kildenes tyranni', s. 21-32i Nytt Norsk Tidsskrift, 1(4).

Rokkan, Stein (1987) Stat, nasjon, klasse. Essays i politisk sosiologi.Oslo: Universitetsforlaget.

Rød Larsen, Terje (1978) 'Sosiologiens profesjonalisering', i Nordisk Forum,19:4.

Schlesinger, Philip (1990) 'Rethinking the Sociology of Joumalism: Source Strategies and the Limits of Media-Centrism', s. 61-83 i Ferguson, Marjorie (red.) Public Communication. The New Imperatives.London: Sage.

Sivertsen, Erling (1986) Mer enn nyheter: en sosiologisk analyse av forholdet mellom massemedia og spørrevirksomheten i Stortinget. Rapport nr. 3, Institutt for massekommunikasjon, Universitetet i Bergen.

Slaatta, Tore (1993) 'Media Reception: on its Way?', s. 19-30 i Bang, Jørgen og Lundby, Knut (red.) Media Reception: Proff Papers, IMK Media report no. 9, Universitetet i Oslo.

Slaatta, Tore (red.)(1996) Media and the Transition of Collective Identities, IMK Media Report no. 18, Universitetet i Oslo.

Skjervheim, Hans (1985) 'Den nye mediaideologien', i Nytt Norsk Tidsskrift, 2(1).

Skjervheim, Hans (1987) 'Den klassiske journalistikken og den nye medieideologien', s. 13-20 i Nytt Norsk Tidsskrift, (4)1.

Skogerbø, Eli (1996) Privatising the Public Interest, IMK Media Report No. 20, Universitetet i Oslo.

Tuchman, Gaye (1978) Making News. A Study in the Construction of Reality.New York: The Free Press.

Werner, Anita (1972) Barn og fjernsyn. Fritidssysler, flytteønsker og yrkesplaner blant skoleelever i Finnmark før og etter innføringen av fjernsyn.Oslo: Universitetsforlaget.

Werner, Anita (1975) Massemedienes makt over publikum. Stensil nr. 37. Universitet i Oslo: Institutt for presseforskning.

Werner, Anita (red.) (1976) Ungdom og massemedier. En studie til belysning av massemedienes rolle i overføringen av kunnskaper og holdninger fra samfunnet til nye generasjoner. Stensil nr. 47. Oslo: Institutt for presseforskning.

Østbye, Helge (1995) (WWW) Universitetet i Bergen, Institutt for Medievitenskap, Historikk.

1Vi har intervjuet følgende personer: Svennik Høyer (22.11.96), Anita Werner (27.11.96), Martin Eide (9.12.96), Johan P. Olsen (10.12, telefonintervju), Helge Østbye (10.1.97, telefonintervju), Gudmund Hernes (21.1.97) og Thomas Mathiesen(telefonintervju, 2.5.97). Dessuten har vi hatt nytte av samtaler med Trine Syvertsen, Terje Rasmussen og Ragnar Waldahl. I tillegg fortjener Erling Sivertsen og Oddgeir Tveiten stor takk for nyttige kommentarer til tidligere versjoner av artikkelen.
2Det er det norske feltet som studeres og koblinger til internasjonal forskning og teoriutvikling blir mindre belyst. Vi gjør likevel noen forsøk på å kommentere de ulike miljøenes internasjonale orientering.
3Vår analyse er inspirert av Bourdieus analyser av akademiske felt (Bourdieu 1984, Bourdieu og Wacquant 1993), men pretenderer ikke mer enn å antyde feltets utvikling og historie gjennom institusjonelle og individuelle posisjoner og strategier.
4For å forstå det mediefaglige feltets utvikling og historie i Norge er det viktig å studere den sentrale rolle som også høyskolene har spilt og spiller innenfor vårt fagfelt. I den foreliggende analysen vil imidlertid hovedvekten av analysen konsentrere seg om forskningsmiljøene i Bergen og Oslo.
5Mandatet er gjengitt i Hernes (1978b: 61-65).
6I følge J. P. Olsen var medieperspektivet innbakt i de teoretiske skjemaene til Stein Rokkan og hørte naturlig med når spørsmålene skulle utformes. Rokkan skrev i 1966 "alt som skjer i den numerisk-demokratiske og i den korporative beslutningskanal, vil i sin tur bli påvirket av balansen mellom de forskjellige krefter i den tredje kanal – massemediene" (sitert etter Rokkan 1987: 99).
7Kjernen i miljøet på denne tiden var (i tillegg til Høyer og Werner) Mie Berg, Egil Augedal, Berit Rossvold og Marit Bakke. Blant studentene var Gustav Haraldsen, Erik Dalen, Kjell Olav Mathiesen, Sissel Lund, Bjørn Petter Ulvær og Odd Frank Vaage, hvorav de fleste kom til å få hovedoppgavene mangfoldiggjort i instituttets stensilserie.
8 Miljøet besto, foruten av Torsvik selv, av Helge Østbye, Olav Vaagland og Kirsti Thesen Sælen som var knyttet til Nordicom (Nordisk dokumentasjonsentral for massekommunikasjonsforskning, etablert i 1972). Forbindelsen til studenter fra Sosiologisk institutt og Institutt for sammenliknende politikk var nær (Østbye 1995). En var Kjetil Halse, som reiste til Volda i 1972 og leverte sin hovedoppgave ved Sosiologisk institutt i 1975. Oppgaven ble publisert av Senter for mediaforskning (Halse 1975). Etterhvert ble Martin Eide, Karl Knapskog og Trine Syvertsen engasjert til prosjekter og utredningsarbeid ved senteret. Sammen med Erling Sivertsen og Terje Rasmussen utgjorde disse personene kjernen i det samfunnsvitenskapelige miljøet da Institutt for medievitenskap ble opprettet i 1986.
9I følge Hernes var dette en kjent forskningspolitisk målsetning, til tross for at det ikke var spesielt nevnt i mandatet. Slike målsetninger er klarere uttalt i senere forskningsprogrammer fra NFR, f. eks i ARENA-programmet.
10Instituttet hadde to ganger tidligere lansert ideen om et grunnfagstilbud i kommunikasjon, uten å få aksept på fakultetsnivå.
11De fikk også en ny stilling i 1975, til tross for at det var lagt lokk på veksten ved universitetet etter den voldsomme ekspansjonen på 60-tallet.
12Delrapporten om "PR-virksomhet i Norge" av Svein A. Kjos fra 1975 bør også nevnes siden prosjektet ble igangsatt ved IFP og delvis finansiert av midler fra Maktutredningen. Rapporten ble imidlertid i liten grad referert eller brukt i sluttrapporten.
13 Sentrale spørsmål er hvordan maktbegrepet ble definert og implementert fra modeller til forskning. Vi er interessert i å se hvilke føringer teoriene ga for valg av problemstillinger og metoder, og hvordan resultater blir tolket. Spesielt vil vi studere hvordan forholdet mellom Maktutredningens ulike mikrososiologiske og makrososiologiske perspektiver ble anvendt på mediefeltet.
14Hernes trakk store veksler på arbeidene til James Coleman. Colemans artikkel "Community and Conflict" er på mange måter en nøkkel til å forstå hans mediefaglige forfatterskap (Coleman 1957).
15Terje Rød Larsen (1978) var en tidlig forsvarer av Bergen/Hernes-miljøet mot positivismekritikken. Bergenssosiologien hadde i følge Mjøset (1992) tatt innover seg positivismekritikken. Også Martin Eide argumenter senere for at byttemodellen ikke er positivistisk (Eide 1991b).
16Mjøset påpeker at ikke engang Hernes gjorde bruk av byttemaktmodellen som annet enn et hypotesegenererende redskap, med unntak av analyser av Stortingets komitébeslutninger (Hernes 1973). Og "… konklusjonen må bli at maktmodellen i sin strenge analytiske presisjon neppe kan ha hatt særlig betydning for kartleggingen av de "faktiske maktforhold" i Norge" (Mjøset 1992:213). Men Mjøset ser bort ifra de mediefaglige bidragene som etterhvert skulle følge.
17,Så langt vi har kunnet bringe på det rene ble boken til som et svar på en debatt i Dagbladet om mediene som kanal for svake eller sterke interesser. Olsen og hans kolleger fant ut at de hadde tilgang på data som kunne belyse problemstillingen og sydde boken sammen basert på kvantitative data fra Maktutredningens spørreundersøkelse
18.Hernes holder foredrag om offentlig informasjon på Nordisk konferanse i Gøteborg (13-14. 2 1981). Igjen lanseres perspektiver om at mer informasjon skaper kapasitetsproblemer. Problemet er derfor ikke "… hvordan en kan få mer informasjon, men hvordan vi kan organisere samfunnet slik at vi kan fungere bedre med mindre informasjon. En beslutningstaker som forsøker å være rasjonell og skaffe seg oversikten vil i virkeligheten begå det vi kunne kalle et informasjonsselvmord" (Hernes 1981: 35). Slike perspektiver diskuteres også i artikkelen "Makt, normer og sanksjoner – bytteteoretiske synspunkter på institusjonell endring" i Økonomisk organisering som inviterer til kommunikasjonssosiologiske betraktninger (Hernes 1985).
19Olsen tok til motmæle i en kort kommentar i det påfølgende nummer, noe Hernes ikke lot stå uimotsagt i det neste nummeret igjen (nå under tittel "mediavridning som medieføljetong"). Ingen av disse innleggene bringer imidlertid noen nye argumenter, det er snarere snakk om presiseringer av tidligere innlegg.
20Olsen tok til motmæle i en kort kommentar i det påfølgende nummer, noe Hernes ikke lot stå uimotsagt i det neste nummeret igjen (nå under tittel "mediavridning som medieføljetong"). Ingen av disse innleggene bringer imidlertid noen nye argumenter, det er snarere snakk om presiseringer av tidligere innlegg.
21Hernes avkrefter i intervju enhver mediefaglig inspirasjon. Han innrømmer kjennskap til Lazarsfeld og hovedlinjene i effektforskningen (bl.a. to-stegshypotesen), men sier seg blank hva gjelder lesning av nyhetssosiologi: Han kjenner verken Gans eller Gitlin og karakteriserer sin egen bakgrunn som "eklektisk". På spørsmål om hvordan han vil plassere seg i forhold til annen samtidig medieforskning sammenlikner han med fiksstjerner på firmamentet, hvor han selv er en "… meteoritt som kommer susende inn".
22Hos Gans heter det "The relationship between sources and journalists resembles a dance, for sources seek access to journalists, and journalists seek access to sources. Although it takes two to tango, either sources or journalists can lead, but more often than not, sources do the leading" (Gans 1980:116).
23Hos Gans heter det "The relationship between sources and journalists resembles a dance, for sources seek access to journalists, and journalists seek access to sources. Although it takes two to tango, either sources or journalists can lead, but more often than not, sources do the leading" (Gans 1980: 116).
24Begrepet om "hegemonisk dominans" gjennom den "betegnende makt" kan kritiseres på samme måte som Stuart Hall er blitt kritisert for i liten grad å åpne for forståelse av forholdet mellom kilder og journalister (Schlesinger 1990) og for en manglende forståelse for tekstens semiotiske flertydighet i møte med leseren (Bruhn Jensen 1991, Slaatta 1993).
25Fraværet av Habermas er interessant i en sammenligning av Norge og Danmark. Mens det der utviklet seg en radikal mediekritikk basert på Habermas, fikk den norske medieforskningen ingen tilsvarende utvikling.
26Eide kom også senere til å forsvare og utdype hvordan bytteteori både empirisk og teoretisk kunne anvendes og kobles til forskning på nyhetsproduksjon og forholdet mellom kilder og journalister. Empirisk i analysene av valgkampen i 1989 (Eide 1991a) og teoretisk iNyhetens interesse(Eide 1992).
27I originalen heter det: "B må reagere på A's reaksjon på medias informasjon. Eller presist: Massemedia sender ut en melding som kan bli et premiss for en gruppe A – altså en opplysning som kan endre A's handlingsvalg. Når dette valget har konsekvenser for en gruppe B, må B reagere på opplysningene fra massemediet for å forhindre at A reagerer ufordelaktig for B, eller iallfall dempe reaksjonen. Når B vet at A får et premiss, blir denne viten i sin tur et premiss for B" (. 30).
28Den institusjonelle siden av medietriangelet har mye til falles med begrepet "symbolic complexes" hos Gans, hvor koblingen mellom aktører og et politisk tema utgjør institusjonell kontekst innenfor nasjonens enhet (Gans 1980: 19).
29I bokenSosialpolitikk eller sosialpornografi?diskuterte forfatterne om medienes oppslagfaktiskhadde forbedret situasjonen for de enkeltpersonene som ble fokusert i sosialreportasjer. De negative funnene ble koblet til myten om mediene som "den lille manns forsvarer" (Puijk m.fl. 1984).
30De fire beslutningsystemene i Maktutredningens modell utgjorde fire hjørner hvor forhandlinger og bytte foregikk på tvers og mellom ulike aktører på ulike arenaer. Med en snedig vri på begrepene ble FAFO-initialene forbokstaven på hvert av systemene. Og ikke minst viktig for vårt tema ble mediene tegnet inn som en allestednærværende arena i form av en vakker, firebladet blomst. Det norske samfunn hadde funnet sin form.
31De fire beslutningsystemene i Maktutredningens modell utgjorde fire hjørner hvor forhandlinger og bytte foregikk på tvers og mellom ulike aktører på ulike arenaer. Med en snedig vri på begrepene ble FAFO-initialene forbokstaven på hvert av systemene. Og ikke minst viktig for vårt tema ble mediene tegnet inn som en allestednærværende arena i form av en vakker, firebladet blomst. Det norske samfunn hadde funnet sin form.
32Se f eks Francis Sejersteds beskrivelse av kommunikasjonsperspektivet i samfunnsvitenskapene, "Kommunikasjon og demokrati", Aftenposten 6.3.97 (kronikk).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon