Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Akademisk, kommersiell eller distriktspolitisk?

Journalistutdanningens jakt på identitet
Academic, commercial or regional-political? Journalism education in search of identity

Rune Ottosen er førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo - Journalistutdanningen.

Når det i disse dager utvikles planer for opprettelse av et hovedfag i journalistikk ved Universitetet i Oslo forenes endelig det forskningsbaserte og profesjonsbaserte undervisningstilbudet for journalister i Norge. Det har vært en lang og kronglete vei…

By tracing the historical record of journalist training and academic courses in Norway, the essay shows how conflicting interests of academia, the media profession and politicians obstructed the formation of a strong and independent tradition in journalis tie research and education. Going back to the 19th century, the essay uncovers the conflicts, values and arguments for education in the joumalistic profession. Regular courses in journalism were etstablished after WWII, but became institutionalised outside, rather than inside the academic institutions. Hence, the postgraduate courses in journalism now being planned at the University of Oslo is a historical occasion for rethinking the strong alliance between the journalist profession and media researchers.

AKADEMISK, KOMMERSIELL ELLER DISTRIKTSPOLITISK?

Siden journalist ikke er juridisk beskyttet tittel og yrket aldri har vært underlagt en formell autorisasjon har yrket hele tiden levd i et spenningsfelt mellom det kommersielle, politiske og akademiske.1 Denne mangel på klar tilhørighet har virket tiltrekkende og avskrekkende på akademikere. Journalistyrket kan vanskelig plasseres innenfor Ulf Torgersens tradisjonelle profesjonsdefinisjon. Ifølge Torgersen har vi en profesjon når 1) en bestemt langvarig formell utdanning erverves av 2) personer som stort sett er orientert mot oppnåelse av bestemte 3) yrker som ifølge sosiale normer ikke kan fylles av andre personer enn de med denne utdanningen (Torgersen 1972). "Journalistikk er verken frihet eller tvang. Journalistikk er kreativitet i en industriliknende setting, skriver Martin Eide (1992:9).

Det finnes mange akademikere som har vært tiltrukket av det uformelle og "aktivistiske" i journalistikken. Tidligere rektor ved Norsk journalisthøgskole, Per Olav Reinton, gav stemme til disse da han i et intervju en gang sa at han var samfunnsviter av fag, men journalist av legning.

For å kunne drive en faglig fundert journalistutdanning er det behov for forskningsbasert kunnskap om journalistikk.2 En forutsetning for å drive slik forskning er at det eksisterer et akademisk miljø der de akademiske og økonomiske vilkårene for å drive forskning er til stede. Etableringen av et hovedfag i journalistikk vil både kunne sikre rekruttering til journalistikkforskning og uteksaminere kandidater til journalistyrket med metodisk bevissthet og spisskompetanse på ulike fagområder. Det foreligger nå planer om et hovedfag i journalistikk i smarbeid mellom Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Et slikt samarbeid bør ønskes velkommen fordi det forener to tradisjoner som opprinnelig hadde et felles utgangspunkt. Den praktisk orienterte yrkesutdanningen har vokst fram i etterkrigstiden innenfor ulike institusjonelle rammer som Journalistakademiet, Norsk journalistskole, Norsk journalisthøgskole og nå Journalistutdanningen ved Høgskole i Oslo. Presseforskning og medieforsking er også unge vitenskapelige disipliner som først så dagens lys i 1950-årene. Det som ikke er så godt kjent er at presseforskningen og journalistutdanningen ble født i den samme prosessen og at grunnen til at de skilte lag dels skyldtes interessemotsetninger mellom presseorganisasjonene og Universitetet i Oslo.

Når vi forhåpentligvis får etablert et felles hovedfag i journalistikk vil ringen på mange måter være sluttet, selv om kampen om den faglige innrettingen på faget vil fortsette. Den kampen skal vi ikke frykte. Journalistikken har alltid levd i gråsonene mellom det akademiske og det øvrige samfunnet og slik må det være. Hensikten med dette essayet er å vise hvordan bestrebelsene på å etablere en journalistutdanning her i landet alltid har skjelet til akademia. Samtidig har presseorganisasjonene hatt en motvilje mot å miste kontrollen over journalistopplæringen ved å la den få en plass innenfor etablerte akademiske strukturer. Dette er en av grunnen til at journalistikkforskningen aldri har fått de vekstvilkår som er nødvendig for å skape god forskning. Utviklingen av et hovedfag i journalistikk er en historisk mulighet til å legge grunnen for framtidig kvalitetsforskning om journalistikk.

Den historiske opptakten

Gitt vårt pressemønster har partitilhørighet i et historisk perspektiv vært viktigere for avisene enn et faglig ståsted basert på akademisk kompetanse. Nå var det riktignok flust av akademikere blant avisredaktørene i siste halvdel av forrige århundre. Pressen var full av jurister, økonomer og filologer som drev med journalistikk. De var ofte journalister som en bigeskjeft til sin ordinære jobb i embetsverket. Eller de brukte avisene som pamfletter for sitt politiske engasjement, eller som et ledd i folkeopplysning. For disse pressepionerene representerte journalistikken et brudd med en akademisk eller vitenskapelig karriere siden journalistikken ikke hadde noe basis i det unge universitetsmiljøet. Journalistikken hadde heller ingen høy prestisje i byborgerskapet. Det var ikke bare den unge juristen Nils Vogt som møtte misbilligelse og vantro fra sine foreldre da han begynte sin lange karriere i Morgenbladet (Høyer 1995).

Den første som tok til orde for en organisert journalistutdanning i Norge var ikke overraskende selv akademiker. I sin avis Posten 25. november 1890 propaganderte Nicolai Julius Sørensen for å innføre "redaktørskoler" da han skrev følgende:

Pressen er vår viktigste skole, steng pressen, og vi synker i uvitenhet. Det er skoler for all mulig utdannelse, men ikke for redaktører. På en redaktørskole burde fagene være samfunnslære, tekniske presseforhold og lignende fag (Hansen 1970).

Nicolai Julius Sørensen ble født i Råde i 1850. Sørensen kan selv stå som eksempel på en som valgte bort akedemia til fordel for journalistikken, selv om han var utdannet jurist. Han hadde nære kontakter til det politiske miljøet i hovedstaden, og var i en periode sekretær for Johan Sverdrup. Han var også journalist i Verdens Gang. Han fikk sin i 1876 og kjøpte trykkeriet til Fredrikstad Tidende som da var i ferd med å gå inn. Da han startet avisen Østlandske Tidende hadde han ambisjoner om å øve politisk innflytelse gjennom journalistikken. Han var på mange måter en typisk representant for det som Stein Rokkan betegnet som "motkulturkreftene". Disse bidro til å skape varige konfliktlinjer i norsk politikk på områder som blant annet målsak, avholdssak og sentrum-periferi-rivalisering. Sørensen var selv totalavholdsmann, og var med på å stifte Den Norske Godtemplarordenen. Han var fredsvenn og var også en av stifterne av Kristiania Fredsforening. Sørensen var en beundrer av Bjørnstjerne Bjørnson, og boken Foredrag om republikken inspirerte ham til å starte en kamp mot kongemakten (Øy 1983: 63-65). Sørensen skrev agitatorske og harmdirrende artikler mot kongehuset.

I 1881 stadfestet Høyesterett en dom for majestetsfornærmelse, og han sonet 60 dager for å ha "vist Ringakt for landets Regjeringsform" (Hansen 1970:91). Østlandske Tidende gikk inn samme år, og Sørensen kastet seg for alvor inn i politikken etter at han nå etablerte seg som gårdbruker på gården Foss i Askim. Han ble valgt inn på Stortinget fra 1882, og satt i seks år tilknyttet Venstre. Etter endt stortingskarriere kastet han seg på ny inn i journalistikken. Han startet avisen Posten i Oslo, som kom ut fra 1888. Der tok han også til orde for en journalistutdanning. Hans kone, Birgit Weltzin Sørensen, var en aktiv og engasjert dame, og en viktig bidragsyter til avisen. Hun hadde en selvstendig politisk plattform og ble senere landstyremedlem i Det Norske Arbeiderparti.

Ekteparet Sørensen kan stå som eksempler på våre journalistiske forfedre og -mødre. De representerer på mange måter et bindeledd mellom de motkulturelle, radikale kreftene som søkte seg til partiet Venstre og den radikale arbeiderbevegelsen som utviklet en sosialistisk bevissthet, og som fant sin organiserte form i fagforeninger og i Det Norske Arbeiderparti. I Posten var det referater fra arbeidermøter, og det ble drevet aktiv mobilisering til en av de første større markeringene av 1. mai her i landet. Det var også noe tidstypisk ved deres bakgrunn som forteller oss litt hva slags mennesker som ble rekruttert til pressen rundt århundreskiftet. Litt akademisk, men først og fremst "brennende sjeler" som mente noe om sin samtid, og som søkte partitilknytning for å få utløp for sitt politiske engasjement. At de endret partitilhørighet i tråd med sin egen utvikling, var heller ikke uvanlig.

Partipressen

Det er min påstand at utviklingen av partipressemønsteret hindret en mer akademisk fundert her i landet. Det måtte nesten bli slik siden journalistikken vokste fram i spenningsfeltet mellom kampen for parlamentarismen og kampen om unionsoppløsningen med Sverige. Vi fikk en journalistikk som hadde sin basis i den politiske polemikken. En bieffekt av dette var at de tradisjonelle forskningsmiljøene tilknyttet Universitetet ikke definerte avisene som et forskningsområde, men som en del av den politiske sfære. Svennik Høyer har i sin bok Pressen mellom teknologi og samfunn (1995) dokumentert hvor sterke båndene var mellom partiene og pressen helt fram til 1970-årene. En effekt av avisenes partitilknytning var at de ble alternative karriereveger for partienes kadre. Mange skriveføre partipolitikere har med den største selvfølgelighet skiftet mellom stortingstaburetten og redaktørkrakken i partiaviser. Dette gjaldt over hele den politiske skalaen. Asle Rolland har studert rekrutteringen til Arbeiderpartipressen og historikeren Rolf Danielsen har i sitt arbeide med Høyres historie studert avisenes plass i partilivet. De er enige om at partiene har drevet en rekrutteringspolitikk til sin presse, der partilojalitet var det viktigste ansettelseskriterium. Partiene har drevet kursvirksomhet for sine avisfolk, og denne selvbergingen kan ha vært en annen faktor som kan ha virket hemmende på utviklingen av en universitetsbasert journalistopplæring her i landet. Dette betyr ikke nødvendigvis at det var manglende vilje fra landets politiske myndigheter til å etablere en akademisk fundert joumalistikkutdanning. Det var kanskje heller slik at når departementet så at partiene selv viste vilje til en (om enn beskjeden og usystematisk) opplæring, kunne journalistikkutdanningen defineres bort i kampen om knappe ressurser.

Norsk Presseforbund og journalistopplæringen

I min gjennomgang av arkivene til Norsk Presseforbund (NP) har jeg funnet mange eksempler på at NP har tatt til orde for å etablere en journalistutdanning. NP ble grunnlagt i 1910 og var det første vellykkede forsøk på å danne en tverrpolitisk bransjeforening for pressen i Norge. Redaktører og journalister samlet seg bak kravet om stipendordninger og journalistopplæring. Disse sakene var blant gjengangerne på sakskartet helt fra starten av forbundet, sammen med kravene om favører på jernbanen, etablering pensjonsordninger og kampen mot tekstreklame. Da fagbladet Journalisten ble etablert i 1917, som organ for Kristiania Journalistklub, ble utdanningsspørsmål og fagutvikling stadig tatt opp. I sitt julenummer for 1917 trykket Journalisten en stort oppslått artikkel med tittelen "Skole for journalister". Artikkelen var skrevet av Christian Hilt og var illustrert med en tegning av en prangende fireetasjers bygning, laget på bestilling av Morgenbladets tegner Johan Bull. På toppen av bygningen var det montert et skilt med påskriften " Journalisternes hus". Dette var på alle måter et luftslott.

Hilt hadde bakgrunn fra arbeiderpressen, og tok til orde for lengre journalistutdanning på bekostning av de korte kursene som NP hadde arrangert. Han skrev blant annet:

For at undgaa enhver misforstaaelse, vil jeg straks gjøre oppmerksom paa, at jeg ikke et øieblikk har drømt om at kræve "akademisk dannelse" som gjør nogen til journalist. Likesaalitt som man kan lære at bli billedhugger, skuespiller eller musiker, likesaalitt kan man lære at bli journalist. Der maa først og fremst evner og anlæg til.

Her berører Hilt et viktig spørsmål som er av stor betydning for å forstå journalisters ambivalens overfor akademikere. Mange journalister har hatt og har et bilde av seg selv som kunstnere. Filosofien om at det er skrivetalentet snarere enn forskningsbasert innsikt som bestemmer kvaliteten på den enkelte journalist har stått sterkt blant etterkrigstidens journalister. De slapp selv lett inn i yrket uten utdanning på grunn av den store etterspørsel etter arbeidskraft. Denne anti-akademiske holdningen kan leses som en yrkesfilosofi, men kanskje like mye som en forsvarsstrategi fra de som selv manglet en høyere utdannelse. I en spørreundersøkelse jeg har gjennomført blant pensjonistene i Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening stilte jeg spørsmålet: "Er det mulig å lære journalistikk på linje med andre yrker? 19 prosent svarte "fullt mulig", 78 prosent svarte "mulig til en viss grad" og tre prosent svarte "ikke mulig i det hele tatt".

Den anti-akademiske holdningen har alltid møtt motstand fra journalister som selv har hatt en høyere utdanning. Ikke minst har de akademiske institusjonene selv hele tiden tatt til orde for utviklingen av en journalistikk-utdanning på Universitetsnivå. Da daværende rektor ved Universitetet i Oslo, Bredo Morgenstierne, ble bedt om å kommentere Christian Hilts forslag om en skole for journalister i Journalisten i 1917, passet han nøye på å framheve betydningen av å få akademisk tyngde inn i en framtidig journalistutdanning. Han skrev følgende:

Jeg har altid hat stor sympati for tanken om en skole for journalister. Da i sin tid en av mine sønner tænkte på at bli journalist, sa jeg ham, at jeg intet hadde herimot, men at han da fikk utdanne sig likeså grundig for denne viktige livsgjerning som for hvilkensomhelst anden. Jeg sendte ham derfor til universitetet i Oxford for at studere socialøkonomi, statsret, politisk historie, engelsk literatur og sprog, foruten at jeg lot ham underkaste sig statsøkonomisk eksamen her hjemme. Det var også tale om at sende ham til en skole for journalister i Tyskland eller Schweiz. Alt i mangel av en sådan skole her i landet. Den nuværende universitets-eksamen som passer bedst for vordende journalister, er efter mit skjøn statsøkonomisk eksamen, og for en lit fyldigere utdannelse vilde den foreslåede statsvitenskabelige eksamen gjøre ganske god fyldest. Men opprettelsen av denne sidste eksamen er meget uviss. Bortset fra disse eksaminer vil vordende journalister naturligvis med stort utbytte kunne delta i de for jurister og filologer bestemte studier ved universitetet f.eks. i statsøkonomi, forfatnings- og forvaltningsret, sociologi, historie, geografi og sprog. En særskilt skole for journalister måtte jo i ikke ringe utstrækning kunne utnytte universitetets lærerkrefter. Men nogen fast forbindelse mellom en sådan skole og universitetet tror jeg ikke være at anbefale. Forinden man går til andragende om statsbidrag, burde planen omhyggelig gjennemarbeides under utnyttelse også av erfaringer fra andre land (Journalisten nr. 3, 1917).

Også daværende statminister Gunnar Knudsen ble utfordret av Journalisten til å si sin mening om en planlagt journalsitutdanning. Han la neppe mye omtanke i sitt innspill, for han starter med å beklage at "Jeg har ikke hat tid til at gjennemlæse den mig sendte artikkel om journalisters utdannelse". Men han er likevel full av velvilje og avslutter med et halvveis løfte: "Vor presse spiller så stor rolle i samfundsutviklingen at et arbeide for gjennemførelsen av denne plan sikkert vil vinde tilslutning hos statsmyndigheterne".

Dagens politikere ville neppe våget seg med lignende forhåndsløfter om framtidige bevilgninger. Og løftene ble da heller ikke fulgt opp. På tross av flere framstøt fra Norsk Presseforbund og Norsk Journalistforbund som ble etablert i 1918, ble det aldri bevilget noe penger til etablering av journalistutdanning.

Norsk Journalistforbund vedtok en resolusjon på sitt stiftelsesmøte i 1918 der det ble tatt til orde for opprettelsen av en journalistutdanning. Forbundet ba om at det måtte nedsettes en komite av alle eksisterende presseorganisasjoner: "Komiteen bør i første række andrage statsmyndigheterne om en passende bevilgning, hvorved den blandt andet sættes istand til at sende ut et par stipendiater som skal studere utdannelsesspørsmålet i lande hvor journalistskoler er opprettet" (Journalisten nr. 3 1918). Journalistforbundet ble født i skyggen av dyrtidsaksjoner og revolusjonær agitasjon. Motsetninger mellom arbeiderpressens journalister og yrkesbrødrene i de borgerlige aviser om streikebryteri under typografenes konflikter bidrog til at det unge forbundet ble sprengt i filler i 1923. Norsk Presseforbund sluttet å mase på de bevilgende myndigheter og hele spørsmålet om en sentral journalistutdanning ble lagt på is. Istedet fikk vi en rekke kurstilbud i forskjellige miljøer, men ingen av dem var sterke nok til å bygge opp akademisk kompetanse eller utvikle en forskningsbasert kunnskap om journalistikk. Men hver for seg var de viktige nok for de unge bladfykene som fikk en grunnleggende innføring i journalistikkens håndverk.

Et av de mest interessante tiltakene var Bladmannaskulen som ble opprettet av folk i målrøsla i 1919 med Hans Aarnes som primus motor. I hele mellomkrigstiden tok skolen opp 15 elever årlig. Utdanninga tok 1-2 år og var organisert som en korrespondanseskole. En rekke framtredene folk i pressen fikk opplæring på denne måten.

Nordisk Journalistforbund organiserte også kurs som gikk på omgang i de nordiske land. Kursene ble startet i 1924 og det ble holdt i alt 11 kurser med ca. ti deltakere fra hele Norden. De partipolitiske presseforeningene fortsatte sin interne kursvirksomhet. Den Konservative Presses Forening (DKPF) hadde arrangert kurs helt siden 1916 da 51 journalister deltok på det første kurset. Årsmøtet i DKPF sluttet seg forøvrig i 1918 til forslaget fra Norsk Journalistforbund om opprettelsen av en joumalistskole (Ofstad 1993: 23-25).

Den Socialdemokratiske Aftenskole var første forsøk på å institusjonalisere opplæringen i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpressejournalistene organiserte seg i Den Socialdemokratiske Presseforening. De arrangerte kurs som hadde mer karakter av politisk skolering en journalist-faglig opplæring. Journalistene kunne på individuelt grunnlag søke utenlandsstipender fra AFL (forløperen til LO) og DNA i 1911 og 1914. Opprettelsen av Conrad Mohrs legat i 1915 ble også en finansieringskilde for reiselystne journalister. Conrad Mohr var en komimportør fra Bergen som var blitt søkkrik under første verdenskrig, og som opprettet stipend for kunstnere, journalister og, av alle ting, "sosialister". Stipendbeløpene var romslige, og Axel Zachariassen var en av arbeiderpressens journalister som gjennom dette stipendet skaffet seg midler til et utenlandsopphold (Zachariassen 1947).

Allerede på et møte i Den Socialdemokratiske Presseforening i 1915 ble det vedtatt å avholde et journalistkurs i 1916, men planen ble aldri virkeliggjort. Ti journalister fra arbeiderpressen deltok på det første ukeskurset i regi av Norsk Presseforbund i 1917. Norsk Presseforbund holdt liknende kurs i 1923, 1928 og 1934. 344 journalister deltok på disse kursene, som varte mellom tre og åtte dager. Deler av undervisingen var lagt til Universitetet i Oslo. Norsk Presseforbund kanaliserte sin energi til disse kursene etter at forslaget om å etablere sentral utdanning var lagt på is (Journalisten nr. 9 1946).

Mange av arbeiderpressens journalister deltok også i opplæringen på den sosialistiske dagskole, som ble opprettet i 1919 (Zachariassen 1947:18). Et forslag på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 om å starte en journalistopplæring i regi av dagskolene ble aldri realisert. I debatten om dette forslaget uttalte en av arbeiderpressens veteraner, Torgeir Vraa: "man lærer ikke å bli journalist ved en skole" (Rolland 1979:121). Dette er ikke noe uvanlig standpunkt, særlig blant den delen av journaliststanden som ikke har fått noen utdannelse selv. I arbeiderpressen var man dessuten vant med å lære opp folk etter å ha hentet dem rett inn fra gaten.

Arbeiderpartiets Presseforening ble svekket etter partisplittelsen i 1923. Flertallet av journalistene ble med Norges Kommunistiske Parti ut av partiet. Kursvirksomheten ble gjenopptatt i APF i januar 1924 da 26 søkere av i alt 50 ble tatt opp. Kurset omfattet 58 undervisningstimer og ble drevet som en dagskole. I tillegg til forelesninger i praktisk journalistikk ble det også gitt politisk skolering. Blant foredragsholderne finner vi størrelser som Erling Falk, Holtermann Knudsen, Edvard Bull, Trygve Lie, Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl. Flere av deltagerne dukker senere opp som framtredende redaktører i A-pressen, men den politiske uniformeringen var ikke total. En av deltakerne skulle senere bli Høyre-redaktør i Horten.

Dette kurset ble en engangsaffære, men i 1930-årene kom det i gang regulær kursvirksomhet for arbeiderpressens journalister. Arbeiderpartiets Presseforbund avholdt dessuten egne kurs på Malmøya i 1934 og 1937 (Zachariassen 1949:18-29).

Utenfor partiene

"Hvad skal mitt barn bli? " spurte en innsender til Aftenposten 15. juli 1937, som skrev på vegne av talenter som stod utenfor det politiske miljøet, og som ikke følte seg hjemme i den borgerlige eller sosialistiske leir. Redaksjonen i Aftenposten viste i sitt svar til Bladmannaskulen og et kurs i regi av Hallings Sekretær og Journalistskole i Oscars gate 30. Kurset gikk over to semestre høsten 1936 og våren 1937 og var svært ambisiøst lagt opp. En av foreleserne på kurset på Halling var ingen ringere enn senere leder av Joumalistakademiet, Carl Just, som snakket om "Den moderne presse". På programmet stod "grunnleggende innføring i journalistikk, "samfunnskunnskap (teoretisk og praktisk), politikk med tittelen "Hvordan verden regjeres nu", "kunsthistorie", "litterære studier", "bokførsel" og "stenografi". Det var et visst samarbeide med Universitetet i Oslo, og elevene hadde adgang til alle forelesninger. Det var ekskursjoner til Stortinget og besøk i samtlige rettsinstanser. Det ble gitt innføring i kriminalpolitikk med påfølgende besøk i fengsler, arbeidslivsstudier med bedriftsbesøk på Ringnes bryggerier og Freia sjokoladefabrikk. De åndelige verdier ble ivaretatt med besøk i Vaterlandskirken.3 Det var som vi ser, stor faglig bredde på kurset, og forutsetninger for opptak var "Alminelig høiere skoleutdannelse" og innbetaling av kursavgift på kr. 40.

Det var også andre fremstøt rett før utbruddet av andre verdenskrig som viste at det var et udekket behov for journalistopplæring. Norges fredsforening skrev i 1940 en henstilling til direksjonen ved Christian Michelsens institutt. Her ble det bedt om at det i tilknytning til instituttet måtte opprettes en "internasjonal journalistisk høyskole, et forslag som ble avslått av direksjonen.4 Snart skulle Norges fredsförening og alle andre få mer å bekymre seg over enn manglende journalistopplæring.

Krigen endrer alt

Krigen og okkupasjonen i perioden 1940-45 innebar store forandringer for hele utdannelses- og forskningssektoren. Etter nyordningen 25. september 1941 prøvde NS å etablere en helhetlig politikk for kulturlivet generelt og pressen spesielt. Et forslag om lovfestet autorisasjon og tvangsmedlemsskap i Norsk Pressesamband måtte skrinlegges, da selv NS-redaktørene var motstandere av forslaget. Det ble også utarbeidet en strategi for å utvikle en universitetsbasert journalistopplæring underlagt Kultur- og folkeopplysningsdepartementet.

På det tredje såkalte Kulturtinget i Trondheim i juli 1944 ble det diskutert en omorganisering av hele kulturlivet i 12 enheter, hvorav Norsk Presseforbund skulle utgjøre en enhet. Under forbundet skulle det organiseres åtte landsomfattende underavdelinger for avisredaktører, journalister, pressefotografer, tidsskriftmedarbeidere, avisene, tidsskriftene, ukebladene og pressebyråene. I innstilling fra presseutvalget under Kulturtinget ble det definert oppgaver for det nye Norsk Presseforbund som innbefattet opprettelsen av et pressemuseum og skriving av en norsk pressehistorie stod sentralt. "Den nye tid" krevde ny kunnskap, og alt tydet på at det skulle utarbeides et "vitenskapelig fundament" for en ny presseideologi. På Kulturtinget ble det opprettet en komité som skulle utrede forholdet mellom "pressen og vitenskap". Det var også andre tegn på at dette arbeidet skulle komme inn i ordnede former. Byråsjef Holmboe hadde f.eks. vært på jakt etter bøker vedrørende "den demokratiske pressefrihetens prinsipper, pressens etterretningsvesen de siste årene før krigen samt de anglosaksiske lands presse i sin alminnelighet". I februar 1944 ble det fattet vedtak om opprettelse av et presseinstitutt ved Universitetet i Oslo. Dr. Eyvind Mehle ble utnevnt til professor i pressevitenskap og leder av det nye instituttet. Instituttet skulle deles i to avdelinger. Første avdeling skulle være på tre semester og gi rett til tittelen journalist, eventuelt redaktør. Annen avdeling skulle være et magistergradsstudium på fem semestre og skulle utdanne kandidater i pressevitenskap. Presseinstituttet var planlagt åpnet til 15. januar 1945 (Journalisten nr. 1 1945). Ved en skjebnens ironi var det altså freden som stanset det første alvorlige forsøket i Norge på å etablere en journalistutdanning på universitetsnivå. Og Norges første professor i pressevitenskap endte sitt liv i et tjern i Sverige i fredsdagene i 1945 på flukt fra sin egne skjebne, før han kom skikkelig i gang med den nye journalistutdanningen.5

Parallelt med NS-ernes forsøk på å etablere en akademisk basert journalistutdanning ble det i hemmelighet etablert et seminar på Universitetet i Oslo fra 1942 under ledelse av professor Arne Næss under tittelen "Formålspublisistisk seminar". Her deltok blant annet dr. H. O. Christophersen, dr. Arvid Brodersen, dr. Østlyngen og bibliotekar Kåre Haukaas. Seminaret prøvde å realisere en ide som hadde blitt lansert i et forskningsarbeide av Robert Millar i Trondheim under den første verdenskrig. Han fulgte opp ideen i et innlegg i Journalisten i 1948. Forslaget om en felles publisistutdannelse var at fem utpekte grupper skulle enes om en felles opplæring i formidling (selv om det begrepet ikke ble brukt). Ideen var å utvikle "fellesskapet mellom de store publisistgrupper "politikere, predikanter, pressefolk, handelsfolk og andre propagandister" som søker å fremme sine oppdragsgiveres formål ved bruk av publisistiske midler.

Tanken var at alle som begynte ved universitetet ved siden av foreberedende prøver skulle ha et obligatorisk kurs i publisering. Denne tankegangen er beslektet med idéen om "forskningsformidling" som etablerte seg som et mote- og honnørord i forskningsrådene fra 1980-årene, inspirerert av tanken om mer utadrettet virksomhet fra universitets- og forskningsmiljøer. Det kan være interessant å dvele litt ved Millars forslag og trekke linjene til 1990-årenes debatt om forskningsformidling. Denne debatten handler nemlig indirekte om journalistforskningens "sjel".

Etter Robert Millars mening var det mer som forente enn skilte de fem gruppene som skulle stå bak en publisistskole. Han skriver: "At et slikt fellesskap eksisterer, er innlysende når man erindrer at bak alle de arbeidende publisister står det mer eller mindre sterke grupper hvis formål skal fremmes. Det ligger i ordet "publisitet" at det er et større eller mindre publikum man søker å påvirke.

Og derav følger kravet til enhver publisist om at han er vel bevandret i alt som heter massepsykologi. "Det er jo stort sett det samme publikum vi retter vår appell til."6 Millar mener at ideen om en felles publisistutdannelse forutsetter samarbeide mellom det han kaller "de 5 grupper av P-folk". En forutsetning er at de fem gruppene "står på lik linje, og at de samme krav om dyktighet, utdannelse, pålitelighet og moralsk redelighet må stilles til samtlige grupper". Millar viser videre til en spørreundersøkelse blant 2000 akademikere der det kommer fram at det er et felles savn etter et "faglig mellomledd" mellom den akademiske forskningsbaserte kunnskapen de har tilegnet seg i studiene, og ønsket om å nå ut til allmennhet og brukergrupper med sin kunnskap. De etterlyser med andre ord en opplæring i forskningsformidling.

Tanken om en felles publisistutdannelse er like interessant som den er ubrukelig som et ståsted for å definere et program for journalistikkforskningen. Den kan kanskje også forklare noe av den skepsisen mange journalister har hatt overfor universitetsmiljøene. Når Millar definerer fellesskapet mellom de fem P-grupper, reduserer han nemlig journalistikken til et spørsmål om håndverksmessig dyktighet i den språklige formidlingen.

For å anskueliggjøre problemet kan vi trekke linjene til dagens diskusjon om forskningformidling. "Fanden ta forskningsformidling", skrev Bjørn Westlie, journalist i Dagens Næringsliv (Westlie 1995). "Fanden ta journalismen", repliserte Margareth B. Berntsen fra forskningstidsskriftet Apollon (Berntsen 1995). Dette dannet opptakten til den siste runden i en av mange debatter mellom forskere og journalister om premissene for forskningsjournalistikk. Det kan være vanskelig, men nødvendig å prøve å foreta en grenseoppgang mellom journalistikk og populærvitenskap. Denne debatten har vært ført av undertegnede og andre i flere sammenhenger (Eide og Ottosen 1994).

Forskningsformidling er ikke nødvendigvis journalistikk, der journalistikk forstås som en uavhengig og kritisk tilnærming til et stoffområde. Slik begrepet forskningsformidling har blitt brukt i norske forskningsmiljøer ser man ofte for seg en populær formidling på forskningens premisser. Westlie reiste en debatt blant kritiske journalister om ikke forskning, på linje med andre stoffområder, må underkastes vanlige kriterier for journalistikk. Ifølge Westlie er ikke forskning som sådan mer "høyverdig" enn andre stoffområder. Mot dette kan det argumenteres at forskerne har en folkeopplysende forpliktelse, og at det i noen sammenhenger er naturlig at journalistikken er en formidlingskanal for ny forskningsbasert kunnskap. Tidligere undersøkelser om forskningsstoff i aviser og etermedier viser at forskningstemaer blir brukt i alt fra underholdningsprogrammer, nyhetsinnslag, debattprogrammer og erklærte populærvitenskapelige magasiner. Den underliggende konflikten som oppstår mellom forskere og journalister, har ofte sin bakgrunn i at de to gruppene definerer ulike premisser for å interessere seg for forskning (Ottosen 1989, 1996a). Forskerne har behov for å "nå ut" med et ferdig arbeide, mens journalisten plasserer forskningen inn i sin egen journalistiske dagsorden. Noen ganger kan de ha felles interesser i denne formidlingen i den beste "folkeopplysningstradisjon". Men de kan også ha motstridende interesser dersom journalisten ønsker å sette et kritisk søkelys på et forskningsarbeide eller en institusjon. Det er her Millars forslag om en publisistskole kommer til kort.

Journalistutdanningen i etterkrigstiden

Tanken om journalister som "propagandister" uteksaminert fra en publisistskole passet godt inn i det partipolitiske pressemønsteret i etterkrigstiden. Vilkårene var svært dårlige for alle tanker om en autonom journalistrolle basert på et ideal om en kritisk og uavhengig plattform. Det skyldtes to viktige forhold.

  1. Krigstiden og det pågående rettsoppgjøret kastet skygger over hele pressemiljøet og bidro til polarisering langs flere konfliktlinjer. I de fem årene krigen varte eksisterte det ikke noen atmosfære for kritisk uavhengig journalistikk, enten den enkelte journalist brukte sine evner i den tysk/NS-kontrollerte presse, i de illegale avisene som propagandister for hjemmefronten, eller som propagandasoldater for regjeringen i eksilmiljøene i Sverige, England og USA.

  2. Etter et kort intermesso med borgerfred og fellesaviser etter fredsslutningen i 1945, startet på ny rivaliseringen partiavisene imellom om markedsandeler og politisk innflytelse.

Når tanken om en publisistskole likevel ikke fikk noe gjennomslag skyldtes det at et annet initiativ fra presseorganisasjonene og aviseierne vant fram. Forslaget om å holde et to måneders kurs for nye journalister på Konnerudkollen kom fra bladet Dagspressen. Initiativet fikk støtte Norsk Presseforbunds hovedstyre i 1945 og kurset med 54 deltakere ble arrangert over fire uker høsten 1946. NPs formann Torolv Kandahl sa ved åpningen høsten 1946 at "det er en vakker og våken ungdomsflokk som samles til forelesningen. Disse journalistene har virkelig kommet for å høre og lære".7

Liknende kurs ble avholdt fire år på rad som et samarbeidsprosjekt mellom NP og Norske Avisers Landsforbund (NAL). Kursene ble avholdt på ulike steder i landet, henholdsvis på Konnerudkollen ved Drammen, Solstrand ved Bergen, i Trondheim og på Leangkollen i Asker. Til det første kurset på Konnerudkollen var det 89 søkere, men bare 54 fikk plass. Søkerne var mellom 19 og 36 år og kom fra hele landet (bortsett fra Nord-Trøndelag, Hordaland og Sogn og Fjordane). Over 90 prosent var unge mennesker i tyveårene som hadde gått inn i avisarbeidet etter krigen. Blant navnene på det første kurset var Per Bang, Rolf Kirkvaag, Knut Ribu, Per Skaaraas, Odd Grythe og Sivert Langholm.

Erfaringene med kurset var positive, og det ble nedsatt en komite som skulle utrede organiseringen av en permanent journalistutdanning. Rolv Werner Erichsen var formann for komiteen, og Carl Just, som hadde ledet de første pressekursene, ble sekretær for utvalget. Komiteen for journalistopplæring i Norge la fram sin innstilling 12. april 1950 og konkluderte med at det opprettes "et Journalistakademi i Norge med en termin på 10 måneder. Styret skulle bestå av to representanter for hver av de to hovedorganisasjonene NAL og NP og ett fra hvert av universitetene i Bergen og Oslo". Komiteen fant ut at det foreløpig ikke var grunnlag for å etablere en fullfinansiert statlig utdanning som kunne legges til et av universitetene. Det mest realistiske på kort sikt var å få til en delvis privatdrevet institusjon basert på grunnbevilgninger fra presse- og eierorganisasjonene med et lite årlig statlig tilskudd og en egenandel fra studentene. Man tenkte seg likevel et nært samarbeid med Universitet i Oslo. Studentene skulle kunne følge "deler av undervisningen på universitetet".

Carl Just ble leder for Journalistakademiet. Det ble åpnet ved en høytidelighet i Universitets gamle festsal den 5. september 1951. "En merkedag i norsk presses historie", skrev Oslo-pressen da de 19 første studentene kunne starte studiene i en egen norsk fagutdanning for journalister.

Driften ble delvis finansiert ved at Norsk Presses Samarbeidsnemnd, som besto av NP, Oslo-avisenes Forening og Norsk Bladeierforening. Norsk Tipping AS ble etablert i 1946, og halvparten av overskuddet skulle gå til vitenskap og utbygging av sportsanlegg. Deler av disse tippemidlene ble kanalisert til presseforskning og journalistutdanning. For skoleåret 1955/56 var skolens budsjett på 73.500, hvorav 50.000 kroner ble bevilget over statsbudsjettet, 8.000 var inntekt av skolepenger som studentene måtte betale, og 15.000 var tippemidler. I perioden 1951-1964 ble det uteksaminerte 212 journalister fra Journalistakademiet, og mange størrelser i norsk presse og kringkasting har sittet under kateteret til Carl Just.8

Hvilken betydning har det hatt for journalistforskningen i Norge at den første journalistutdaningen i Norge ble drevet av presseorganisasjonene selv, utenfor de etaberte akademiske institusjonene? Det fikk den åpenbare effekten at det ikke ble iverksatt noen selvstendig forskning ved Journalistakademiet. Og det var da heller ikke meningen. I de første årene etter krigen var det et skrikede behov for nye journalister. Mange av de som forlot yrket under krigen kom aldri tilbake, enten fordi de ikke fikk pressekort tilbake etter å ha blitt saumfart av NPs æresrett, eller fordi de hadde funnet seg vel til rette i nye karrierer.

Journalister ble rekruttert til redaksjonene bokstavlig talt rett fra gata. Filosofien var at all kursvirksomhet og opplæring er bedre enn ingen, og at man ikke kunne vente til staten fikk somlet seg til å etablere en egen utdanning for journalister. Resultatet ble at utdanningsnivået var svært lavt i den første generasjonen etterkrigsjournalister. Med dette lave utdanningsnivået fulgte den akademikerforakt og anti-intellektualisme som ofte preger folk som selv er uten utdannelse. Det er lett å forklare dette med usikkerhet, men det er en mager trøst når resultatet like fullt ble mangel på forskning og fravær av akademiske miljøer som kunne drive fram journalistforskningen. Nå var riktignok universitetene representert i Journalistakademiets styre, og mange universitetslærere ble brukt som forelesere, men dette var langt fra nok til å etablere den kontinuitet som må være grunnlag for all forskningsvirksomhet. Det kan dessuten reises spørsmål om hvor riktig det er rent prinsipielt at aviseierne og presseorganisasjonene selv skal stå for opplæring av framtidige journalister.

Etablering av Institutt for presseforskning

Den før omtalte anti-intellektualisme og akademikerforakt som i stor grad var til stede på grunnplanet i pressen, preget ikke ledelsen i presseorganisasjonene. Tvertimot tok den til orde for å etablere det første forskningsmiljøet. Daværende formann i NP, Rolv Werner Erichsen, tok opp spørsmålet alt på årsmøte i 1952 og uttalte:

Hvilken betydning har pressen, den store og lille avis, i det store og lille samfunn, spesielt i vårt egenartede land. Hvilken rolle spiller avisene i nyhetsformidlingen, opinionsdannelsen, som kildeskrift o.s.v.? Alle er klar over at den er stor, men hvor stor? I dagens samfunn blir stort og smått gransket og forsket. Hvorfor granskes og forskes ikke en så betydningsfull faktor i samfunnslivet som pressen?9

Rektor ved Universitet i Oslo, professor dr. Frede Castberg, som var til stede, tok opp saken i Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd, hvor den ble møtt med stor velvilje. Dette var begynnelsen på en lang prosess som fikk et viktig gjennombrudd da kirke- og undervisningsminister Birger Bergersen i 1955 nedsatte en komite som skulle utrede "organiseringen av joumalistutdannelsen og komme med forslag om presseforskningens og journalistutdannelsens tilknytning til bestående institusjoner".10 En slik komite ble oppnevt høsten 1955 med Sverre Holm som formann. Innstillingen ble lagt fram i juni 1958 og allerede på

statsbudsjettet for 1958, ble det ført opp en bevilgning på 43.000 kroner til Institutt for presseforskning ved Universitetet i Oslo. Det Akademiske Kollegium oppnevnte 29. august 1958 professor Sverre Holm som instituttets bestyrer og magister Per Torsvik som forskningsstipendiat og daglig leder.

Det lå i komiteens mandat at den skulle se journalistutdanningen og presseforskningen i sammenheng. Her hadde man en enestående historisk sjanse til å etablere en universitetsbasert journalistutdanning integrert i et forskningsmiljø. Denne sjansen ble skuslet bort. Komiteen foreslo at Journalistakademiet skulle fortsette som selvstendig institusjon, og slik ble det. Det het riktignok at Journalistakademiet skulle samarbeide tett med det nye pressefaget som skulle etableres ved instituttet. Det ble ikke definert noe forskningsprogram for det nye instituttet, men komiteen foreslo blant annet at det som et av flere punkter, skulle forskes på "den gjensidige innflytelse mellom presse og publikum og mellom journalister og journalistyrket. Hensikten med slik forskning er å øke kunnskapen om informasjonsorganenes rolle i det moderne samfunnet".

Det het i komiteinnstillingen at samarbeidet mellom instituttet og akadamiet skulle fortsette og man tenkte seg felles forelesninger, samlokalisering og felles bibliotek. På slutten av 1950-tallet hadde akademiet fortsatt en trang tilværelse i den forhatte NS-initierte Presseklubbens lokaler i Klingenberggaten 5. Et forsøk på å finne et nybygg sammen med Institutt for presseforskning hadde akkurat slått feil, og nå drømte Werner Erichsen om et eget "pressens hus", som både kunne huse presseorganisasjonene og utdanning. "Vi har sett mange yrkesgrupper reise sine egne hus: Ingeniørene, legene, lærerinnene, lektorene og andre, så hvorfor ikke journalistene", undret Werner Erichsen. Men da Pressens Hus så dagens lys noen år senere i Rosenkrantzgaten, skulle det ikke komme til å romme Journalistakademiet.

Istedet for økt integrasjon mellom presseforskningen og journalistutdannelsen fortsatte de to hver for seg. All erfaring tilsier at rivalisering erstatter festtaleretorikk dersom ikke det legges strukturelle føringer til grunn for et samarbeid. Istedet for et felles miljø som kunne vokse seg sterkt, fikk vi to svake miljøer som hver for seg måtte fortsette sin kamp for knappe ressurser. Dette var i et historisk perspektiv en ulykke for norsk journalistforskning. Det at forskning og utdannelse på denne måten ble holdt adskilt kom antakelig til å styrke presseorganisasjonenes skepsis til akademiske miljøer. Veteraner i presseorganisasjonene har i intervjuer med meg sagt at det utviklet seg en utålmodig skuffelse i presseorganisasjonene fordi man hadde ventet seg mer "matnyttig forskning" fra det unge presseinstituttet. Institutt for presseforskning måtte imidlertid føre en tofrontskamp som ikke alltid var like enkel. På den ene siden skulle man tilfredstille de utålmodige journalistmiljøene. På den andre skulle man forsvare sin eksistensberettigelse som et selvstendig akademiske miljø innenfor universitetsstrukturen. Pressemiljøene ropte etter det matnyttige, mens det akademiske kollegium ville se håndfaste bevis på at det ble drevet forskning som holdt akseptabel faglig standard. I praksis var det umulig for et så lite miljø på kort sikt å tilfredsstille begge parter.

Norsk Journalistskole

Etableringen av Norsk Journalistskole11 som en statlig drevet journalistutdanning, ble ansett som litt av en milepæl da den ble etablert i 1965. Skolen kan rett og slett kalles et lite hjertebarn for presseorganisasjonene. Prosessen med overgang fra journalistakademi til journalistskole innebar samtidig Carl Justs sorti fra journalistutdanningen. Jon Dørsjø ble rektor for den nye skolen. Skolens styre, som ble ledet av Anders Bratholm, hadde flere kvalifiserte søkere til jobben, men Bratholm sier det var Dørsjø som var presseorganiasjonenes kandidat. Det var derfor liten diskusjon om ansettelsen.

Journalistakademiet besluttet "vederlagsfritt å overdra til Norsk Journalistskole det inventar skolen hadde bruk for. " Styrking av journalistutdanningen var også en klar trend i våre naboland. I Sverige ble det etablert en journalistutdanning alt i 1962 i Stockholm og Gøteborg, med til sammen 120 studieplasser. Også Danmark fikk sin journalistutdanning i 1962, og rektor Dørsjø måtte lett fortvilet konstatere at i begge land var man nå i gang med å legge om til toårig utdanning. I Norge var man samtidig knapt ute av startgropa med en ettårig grunnutdanning. Finland var det første landet i Norden som fikk en universitetsbasert journalistutdanning i regi av Universitetet i Tampere fra 1969.

Jon Dørsjø hadde etter presseorganisasjonenes mening den perfekte bakgrunn med full embetseksamen, ballast som Dagblad-journalist og sentral tillitsvalgt i Norsk journalistlag (NJ). Dørsjø tok ved flere anledninger til orde for å utvikle journalistforskningen i Norge. Men Norsk Journalistskole fikk aldri ressurser nok til å realisere egen forskning. Lærerne ved Norsk Journalistskole og senere Norsk journalisthøgskole har gjennom vikarstipender og midler de selv har skaffet til veie bidratt med mye god forskning, men utdannningen som sådan har aldri fått muligheten til å etablere egen forskning om journalistikk. Etter hvert skulle forholdet mellom Dørsjø og presseorganisasjonene bli anstrengt (Ottosen 1996b). I tid falt konflikten sammen med studentopprøret i begynnelsen av 1970-årene. Konflikten mellom Dørsjø og presseorganisasjonens representanter i skolens styre dreide seg blant annet om de radikale studentenes rett til å ha redaksjonell kontroll over sine øvingsaviser. Av noen ble dette tolket som en politisk konflikt, men for Dørsjø var det et spørsmål om å forsvare Redaktørplakaten også når styrets representanter mislikte det som stod i øvingsavisene. Denne konflikten be dels en konflikt om skolens uavhengighet og demonstrerte det betenkeligemed tradisjonen at presseorganisasjonene så på journalistutdanningen som "sin" utdanning.

Carl Just kom litt i skyggen av Dørsjø etter etableringen av Norsk Journalistskole i 1965, men ble satt i sving med å etablere den første etterutdanningen på ruinene av det gamle Journalistakademiet. Fem kurs ble avholdt på Leangkollen i Asker i 1964-1965, i "Utenriks- og handelspolitikk", "Kriminalreportasje", "Avisens journalist-tekniske oppbygging", "Kulturreportasjen" og "Spesialkurs for redaksjonsledere". Kursene hadde vist seg å dekke et stort behov for etterutdanning, og var forløpere for tilsvarende virksomhet ved Institutt for Journalistikk i Fredrikstad.

Norsk Journalistskoles styreformann Anders Bratholm ropte et varsko i 1966 etter at en undersøkelse ved presseforskeren Anita Werner viste at utdanningsnivået på det tidspunktet viste en synkende tendens blant journalister. Werner konkluderte med at mindre enn halvparten av norske journalister hadde artium. "Det siger en gradvis forringelse av nivået", advarte Bratholm. "En ettårig journalistskole er en god begynnelse, men den må bygges videre ut, til toårig eller tre-årig, kanskje mer, og det må finnes samarbeidsformer når det gjelder universitetsutdannelsen", konkluderte Bratholm.

Han varslet at styret hadde kontaktet den såkalte Ottosen-komiteen som var i gang med å utarbeide en plan for all utdanning på universitets- og høyskolenivå. Bratholm mente den moderne medieutviklingen med økt betydning for radio og fjernsyn, "vil kreve en helt annen ekspertise enn den gode, gammeldagse journalistikken". Ottosen-komiteen satte etter hvert ned en egen arbeidsgruppe for å utrede journalistutdanningens behov i relasjon til Ottosen-komiteens innstilling.

En samlet presse hilste imidlertid etableringen av Norsk Journalistskole velkommen da den ble etablert i 1965. 1 den grad det ble uttrykt bekymringer i sakens anledning var det over at skolen i første omgang bare ble ett-årig og at studenttallet var for lavt (25 studenter pr. kull).

Thorbjørn Wale skulle bli en sentral kraft i opprettelsen av et viderutdanningstilbud for journalister som i første omgang ble lagt til Norsk Journalistskole. Tidligere NJ-leder Ole N. Hoemsnes startet etterutdanningskurs i 1969. Da Hoemsnes i 1970 vendte tilbake til Aftenposten overtok Thorbjørn Wale arbeidet med etterutdanningen. Wale skulle senere bli grunnleggeren av Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Han fikk et anstrengt forhold til rektor Dørsjø. Kløften dem imellom skyldtes ikke bare uenighet om driften av Norsk Journalistskole. Etter hvert utviket den seg til en rivalisering om ressurser. Thorbjørn Wale var i tiltagende grad opptatt av å styrke Institutt for Journalistikk og videreutdanningen. Wale drev intens lobbyvirksomhet i presseorganisasjonene og Stortinget for ideen om en storstilet opprustning av etterutdanningstilbudet. fryktet at denne satsingen skulle skje på bekostning av grunnutdanningen, og gav stadig uttrykk for frustrasjon over at skolen fikk for lite ressurser. Denne rivaliseringen mellom de to var på mange måter uunngåelig slik forholdene hadde utviklet seg. Kirke- og undervisningsminister Bjartmar Gjerde signaliserte at det var to forutsetninger for å få fart på etterutdanningen: a) at den ble skilt ut fra Kirke- og undervisningsdepartementets budsjettansvar og b) at den ble flyttet ut av Oslo. Etter å ha innhentet tilbud om I gunstige tomter fra flere kommuner, falt valget på Fredrikstad. Dette var det taktiske trekket Wale trengte for å slippe framtidige krangler med grunnutdanningen om knappe budsjettmidler. Med hjelp fra stortingsrepresentant Faremo og andre støttespillere på Stortinget ble Institutt for Journalistikk formelt underlagt Lønns- og prisdepartementet. Norsk Journalistskole var fortsatt underlagt Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD). De to institusjonene sloss derfor ikke direkte om den samme budsjettposten. Men i praksis fungerte det vel slik at KUD kunne henvise til eksistensen av Institutt for journalistikk (IJ) når Norsk Journalistskole ba om ressurser for å utvikle forskning- og fagutvikling. Vi fikk nok et tragisk eksempel på at små og sårbare miljøer sloss mot hverandre istedet for å forene sine krefter til beste for fagutvikling og journalistforskning.

Thorbjørn Wale var også redaktør av fagbladet Journalisten og tok i 1974 initiativ til en en kritisk debatt om forholdene ved Norsk Journalistskole (se Ottosen 1996b). Flere tidligere studenter støttet Dørsjø gjennom innlegg i Journalisten. Men i de to-tre årgangene som denne debatten varte, var det også enkelte som støttet kritikken mot skolen. Kritikerne tok til orde for å heve det faglige nivået og ønsket en mer praksisorientert undervisning.

Da Dørsjø gikk til motangrep mot Wale tok Norsk Redaktørforening i en uttalelse "avstand fra at skolens leder (…) går til angrep på Journalistens redaktør og knytter dette til hans funksjon som daglig leder av Institutt for journalistikk". NJs landsstyre uttrykte det samme i sitt innlegg og "uttaler sin tillit til Journalistens redaktør for den måte han redigerer fagbladet på".

Men det var også noen i pressen som støttet Dørsjø. Arne Skouen gikk i Dagbladet i rette med Journalisten for den måten debatten hadde startet på. Halvor Elvik, Dagbladet, som selv hadde undervist på Journalistskolen i kriminaljournalistikk, var i en artikkel i Dagbladet sterkt kritisk til presseorganisasjonenes håndtering av saken.

Etter dennne stormfulle perioden på 1970-tallet stilnet den politiserte kritikken. En mer konstruktiv dialog mellom presseorganisasjonene og skolen kom i gang. Turbulensen rundt rektor Dørsjø fortsatte imidlertid etter at Norsk Journalistskole ble til Norsk journalisthøgskole og flyttet til større lokaler på Frysja i 1980. Nå artet det seg som en intern konflikt mellom flertallet i lærerstaben og rektor. Den fikk sin endelige avklaring i 1984, da Dørsjø fikk et forskningsstipend som overgang til pensjon. Per Olav Reintonetterfulgte Dørsjø på Frysja, og var rektor da skolen flyttet videre til Møllhausen-bygningen i Hovfaret på Skøyen i 1987. Ole Christian Lagesen overtok som rektor i 1989 og satt i stillingen fram til flyttingen til Høgskolesenteret på Bislett i 1994. Forut for flyttingen til Bislet måtte journalistutdanningen nok en gang definere sin tilhørighet.

Institutt for Journalistikk i Fredrikstad

25. mars 1980 kunne IJ flytte inn i et eget nybygg med internat i Gamlebyen i Fredrikstad. På typisk norsk vis skulle distriktspolitikk bidra til ytterligere fragmentering av det lille og sårbare journalistfaglige miljøet i Norge. Thorbjørn Wale, som hadde ledet Institutt for Journalistikk siden starten i 1975, hadde lenge argumentert for at det i det lange løp var uholdbart å drive kurs på hoteller og konferansesentra. Wale var en genuin gründer, en entusiast og et arbeidsjern. Styreformann Knut Ramberg, som fungerte i perioden 1975-1983, og hans etterfølger Arvid Jacobsen var blant de som av og til måtte si stopp når Wale boblet over av ideer til nye millionprosjekter. De ansatte ved IJ fikk gunstige lønnsordninger der de lønnsledende avisene ble brukt som målestokk, og Jacobsen uttrykte undring over at lærere ved instituttet skulle tjene bedre enn undervisningspersonell ved høyskoler og universitet. Han var selv vant til moderasjonslinjen fra A-pressen.

Den høytidelige åpningen ble foretatt av stortingspresident Guttorm Hansen 7. oktober 1980, og driften av det nye instituttet startet samme høst. Den journalistiske etterutdanningen tok med dette et viktig sprang framover. Byggeprosessen hadde foregått over flere år under ledelse av byggekomiteens formann, Trygve Moe. Det ble investert 13, 9 millioner kroner i bygget, som hadde en gulvflate på 3000 kvm. Staten hadde gitt et tilskudd på 6,5 millioner, og resten av beløpet ble finansiert ved lån og overføring av innsparte midler på IJs budsjett.

Instituttetes virksomhet har siden blitt drevet i nært samarbeid med eierne, NJ, NR, NAL, og brukerorganisasjoner som Norsk Ukepresse, Den norske Fagpresses forening, NRK, Avisenes Arbeidsgiverforening, ATF, APF, Pressefotografenes Klubb og etterutdanningsinstitusjonene i de andre nordiske land. 11980 ble det avholdt i alt 26 kurs på IJ, med til sammen 506 deltakere fordelt på en rekke disipliner og pressefaglige emner.

Fra årsskiftet 1979-80 ble det avtalefestet en Dagspressens Studiepermisjonsordning (STUP) som et treårig forsøk med et omfattende kursprogram. Disse kursene skulle drives av IJ i tillegg til den ordinære kursvirksomheten ved instituttet. Avtalen mellom NJ på den ene side og ATF og AA på den annen innebar at det ble etablert en frittstående ordning, hjemlet i Journalistavtalen, som også fikk sin tilslutning av Norsk Redaktørforening. Arbeidsgiverne skulle betale en årlig avgift pr. ansatt som første året utgjorde totalt 1.1 million kroner. Dette skulle stå til rådighet for individuelle og kollektive utdanningstiltak. De kollektive tiltakene bestod i 1980 blant annet av språkkurs med studieopphold i Darlington og Berlin. Senere på året ble det undertegnet en egen avtale mellom NJ og Ukepressens Arbeidsgiverforening om en tilsvarende ordning.

Årlige bevilgninger via Rådet for anvendt presseforskning og etterutdanning skulle sikre driften av et eget faglig utviklingsarbeid ved instituttet og etterutdanningskursene. Ved at forskningsmidler ble satt i sammenheng med videreutdanningen ble den tradisjonelle skepsisen mot den akademiske forskningen i presseorganisasjonene nedkjempet. De årlige bevilgningene til forskning kunne kanaliseres til universitetsmiljøer så vel som til folk i pressen som ville gjøre utredningsarbeid. Vi fikk derfor en ny giv i norsk medieforskning. Fra 1981 ble det satt i gang fire programmer, " Bildet i journalistikken" ledet av Knut Dahlbak, " Kommunaljournalistikk", under ledelse av Audun Bakke, " Redaksjonell organisasjon", ledet av Gunnar J. Borrevik og Per H. Baugst, og "Journalistspråket" med Finn-Erik Vinje som den ansvarlige. Prosjektene munnet ut i bokmanus som ble utgitt av Instituttet.

Etter den treårige forsøksordningen ble STUP gjort permanent og senere supplert med lignende avtaler for NRK, TV2, fagpressen, ukepressen og frilansere. Opp gjennom årene er antallet kurs blitt betydelig utvidet. Det er på midten av 1990-tallet språkkurs med tilhørende studieopphold i engelsk, tysk, spansk, fransk og russisk og ca. 60 kurs i ulike pressefaglige emner. Staben var i 1995 på 18 fagmedarbeidere, tre forskere og åtte kontormedarbeidere. Etter at Thorbjørn Wale døde i 1991 satt Nils E. Øy som instituttleder fram til 1995. Tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Eirik Moe, overtok som IJ-leder fra 1996.

Institutt for Journalistikk administrerer også Pressens Stipendkomité, Pressens Faglitterøre fond, Dagspressens Vikarordning, Dagspressens START-kurs og Stiftelsen for Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP). Styret for IJ oppnevnes av de respektive eierorganisasjonene.

Rådet for anvendt presseforskning og etterutdanning

Siden det ikke utviklet seg et enhetlig livskraftig journalistforskningsmiljø "nedenfra", måtte det sentrale tiltak til for å få fart på medieforskningen. Som et ledd i arbeidet med å gjøre presseforskningen mer "matnyttig", opprettet Regjeringen fra 1977 Rådet for anvendt presseforskning og etterutdanning (senere Rådet for anvendt medieforskning). Det var underlagt Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Rådet skulle få ansvaret for bevilgninger til Institutt for Journalistikk og NALs etterutdanningsavdeling. Det skulle videre finansiere avgrensede og "matnyttige" forskningsprosjekter. Første leder i rådet var redaktør Knut Ramberg, og representerte var NR, NAL, NJ, Universitetene i Oslo og Bergen, samt departementet. En interessant parentes her er at presseorganisasjonenes representanter i Norsk journalisthøgskoles styre gikk imot at NJH skulle ha ett medlem i Rådet. Selv om presseorganisasjonenes representanter kom i mindretall i skolens styre i dette spørsmålet, ble ikke NJH representert i Rådet. Kanskje var departementet mer lydhørt overfor presseorganisasjonene enn NJH når styret skulle opprettes?

Etableringen av Rådet for anvendt presseforskning og etterutdanning var et naturlig løft og har initiert en rekke viktige forskningsprosjekter. Etableringen av rådet kan ikke forstås uten å trekke inn rivaliseringen mellom Dørsjø og Wale som personer, og Norsk Journalistskole og Institutt for journalistikk som institusjoner. Det er ikke vanskelig å se at det var Wale og Institutt for Journalistikk som gikk seirende ut av denne kampen. På sikt har det betydd at Instituttet i Fredrikstad har etablert sin egen forskningsavdeling og har initiert flere forskningsprosjekter. Sigurd Høst har siden 1993 vært ansatt som forskningsleder.

Men uansett om man fullt ut anerkjenner den innsats Institutt for Journalistikk har gjort for videreutdanning, fagutvikling og forskning kan man ikke komme bort fra at utviklingen av virksomheten der har bidratt til ytterligere desentralisering av journaMstikkforskningen i Norge. På 1950-tallet stod man ved et veiskille der spørsmålet var om presseforskningen og journalistutdanningen skulle gå sammen eller hver sin vei. Den gangen hadde presseorganisasjonene, og dermed indirekte brukergruppene, kontroll over grunnutdanningen. Det planlagate samarbeidet med universitetsmiljøene ble aldri realisert. Resultatet ble små og sårbare miljøer. Ved neste korsveg på slutten av 1960-årene var grunnutdanningen blitt statlig og presseorganisasjonene fikk kontroll over videreutdanningen gjennom etableringen av Institutt for Journalistikk. Ved opprettelsen av Rådet for anvendt presseforskning var igjen presseorganisasjonene på banen med krav om "matnyttig" forskning. Dette kunne delvis oppfattes som en kritikk av den forskningen som hadde foregått ved Institutt for presseforskning, men det kan også leses som retorikk i en maktkamp der presseorganisasjonene bevisst spilte på akademikerforakten i pressen.

Journalistutdanning i DH-systemet

Gjennom opprettelsen av nye journalistutdanninger ved distriktshøgskolene fikk vi en ytterligere fragmentering av den joumalistfaglige kompetansen. Igjen skulle distriktspolitikk bidra til ytterligere fragmentering når det endelig ble satset mer penger på å bygge ut journalistutdanningen i Norge. Dette må ikke forstås som et angrep på det arbeidet som har vært gjort på de de nye journalistutdanningene. Det er likevel et eksempel på at lappeteppeprinsippet har hindret utbyggingen av et slagkraftig akademisk miljø for journalistikkforskning.

Tross motstand fra Norsk Journalistskole og skepsis fra presseorganisasjonene ble det introdusert et undervisningstilbud i massekommunikasjon ved Distriktshøgskolen i Volda i 1971. Raskt utviklet det seg til en journalistutdanning, selv om det ikke var departementets intensjon fra starten av. Rektor Dørsjø var mot etableringen i Volda, men støttet opprettelsen av journalistutdanningen i Bodø fordi han gjennom årene hadde registrert en underrepresentrasjon av studenter fra de nordligste fylkene blant Journalistskolens studenter. Dørsjø satt selv i utvalget som utredet etableringen i Bodø i 1987.

Også ved Høgskolesenteret i Rogaland ble det fra 1987 planlagt en toårig | journalistutdanning i nært samarbeide med Stavanger Aftenblad. Denne utdanningen ble etablert tross motstand fra såvel departementet, presseorganisasjonene og de etablerte utdanningene i Oslo, Bodø og Volda. At det lyktes skyldtes alliansen mellom de offensive kreftene ved høgskolesenteret – som ville bygge ut et allsidig fagtilbud for å kunne bygge ut et nytt universitetssenter, lokale politikere – som ville markere Stavanger som et sterkt akademisk fagmiljø og Stavanger Aftenblad – som ønsket journalistutdanningen som sin egen rekrutteringsinstitusjon.

I 1993 la Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening med støtte fra utdanningsinstitusjonene fram en felles utredning der de tok til orde for at journalistutdanningen burde bli treårig. Statsråd Gudmund Hernes motsatte seg forslaget, blant annet med den begrunnelsen at de som hadde behov for mer utdannelse kunne ta universitetsfag. Fra 1994 ble Norsk journalisthøgskole innlemmet i Høgskolen i Oslo og utgjør etter det en felles Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag sammen med den tidligere Statens bibliotekhøgskole.

Etableringen av en samisk journalistutdanning

Samene har sin egen journalisttradisjon, og det er derfor på sin plass med noe få ord om kampen for å etablere en egen samisk journalistutdanning (Ottosen 1996b: 471-482).

De samiske delegatene fikk i 1989 med seg landsmøtet i NJ på et vedtak om å opprette en egen samisk utdanning. Samekulturutvalgets innstilling (NOU 1987: 34) hadde gått inn for det samme. En undersøkelse foretatt i regi av Utvalg for samisk journalistutdanning 1990/91 hadde avdekket et stort utdanningsbehov. Det ble dokumentert at bare fire av 38 redaksjonelle medarbeidere i samiskspråklige medier hadde joumalistfaglig utdanning. Høgskolestyret i Nordland nedsatte i 1991 et utvalg med programsekretær Magne Ove Varsi som formann, for å utrede et eget samisk journaliststudium. På bakgrunn av utvalgets innstilling ble samisk journalistutdanning etablert som et treårig prøveprosjekt etter vedtak i Det regionale høgskolestyret for Finnmark og Høgskolestyret i Nordland. Etter bevilgninger fra Kirke-, forsknings- og utdanningsdepartementet ble det fra høsten 1991 startet et prøveprosjekt som var et samarbeid mellom Samisk høgskole i Kautokeino og Høgskolesenteret i Nordland. Samisk høgskole fikk ansvaret for å organisere et kursopplegg i samisk språk og samiske samfunnsforhold, og Journalistutdanningen i Bodø organiserte et tillempet toårig studieopplegg i journalistikk for samiske studenter i de nordiske land. Tanken er å etablere en permanent samisk journalistutdanning ved Samisk høgskole i Kautokeino. Magne Ove Varsi, som har vært prosjektleder for etableringen av samisk journalistutdanning, slår i en rapport fast at det er stor etterspørsel etter samiske journalister med faglige kvalifikasjoner. Det er stadig flere som søker utlyste stillinger i NRK og samiske aviser, men det er et problem at de aller færreste av søkerne til disse stillingene har høgskoleutdanning i journalistikk eller samisk språk (Varsi 1994). Det er i skrivende stund ennå ikke avklart når en permanent samisk journalistutdanning kan settes i drift.

Privat journalistutdanning?

Siden journalist ikke er noen beskyttet tittel kan ingen hindre private utdanningstilbud i å etablere journalistkurs. Det finnes åpenbart et marked for det. Alle oversikter over poengkrav til opptak ved høyere utdanning viser at journalistutdanningene rager i toppsjiktet. Med dagens utdanningskapasitet har ikke mer enn 25-30 prosent av journaliststanden en journalistisk fagutdannelse. Merkantilt Institutt i NKS-gruppen har sett denne nisjen i det kommersielle utdanningsmarkedet og startet et ettårig utdanningstilbud i journalistikk. For 33 000 kroner kan de som ikke kommer inn ved en av de fire godkjente journalistutdanningene kjøpe seg en utdanningsplass. Om de etablerte mediebedriftene vil betrakte dette som et kvalifiserende tilbud for å få jobb, gjenstår å se. Siden det går mange veier til journalistyrket er det sannsynlig at mange nok vil ta sjansen på akkurat det og betale de nødvendige skolepengene for en studieplass. Merkantilt Institutt vil dermed konkludere med at det har funnet en drivverdig nisje i markedet.

KONKLUSJON

Journalistutdanningen i Oslo sitter for første gang i arkitekttegnede, flotte lokaler og har sånn sett lite å klage over. Men jeg kan ikke unnlate å peke på at vi nok en gang står overfor det paradoks at hensyn utenfor det journalistfaglige har bestemt premissene for institusjonaliseringen under Høgskolen i Oslos paraply. Det var nemlig i større grad administrative enn faglige hensyn som førte journalistutdanningen og biblioteksutdanningen inn i et tvangsekteskap.

Vi er midt inne i en debatt om etableringen av et hovedfag i journalistikk. Et slikt hovedfag kan bidra til å utvikle journalistforskningen fordi et hovedfagstilbud nødvendigvis vi måtte dyrke fram forskningsprosjekter (i førsterekke i form av hovedfagsoppgaver) som knytter an til utviklingen av de profesjonelle ferdigheter. Når forsknings- og undervisningsprofilen for dette hovedfaget skal defineres håper jeg at akademiske hensyn og ikke hensynet til distriktspolitikk eller institusjonsbygging blir satt i høysetet. Vi må derfor søke samarbeidspartnere i de mest livskraftige medievitenskaplige miljøene, og de finnes på universitetene og ved Institutt for journalistikk.

For Journalistutdanningen i Oslo er det derfor mest nærliggende å bygge ut hovedfaget i samarbeid med Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, slik en felles arbeidsgruppe for de to institusjonene har foreslått.12 Journalistyrket vil forbli et "åpent yrke" selv om vi får et hovedfag. Men et hovedfag vil kunne bidra til forskningsbasert innsikt som kan bidra til å heve det faglige nivået i journalistikken. Kvalitetsheving vil ikke skje over natten, men vi kan håpe på en lokomotiveffekt der hovedfagskandidatene inspirerer andre til å utvikle god forskning.

Journalistyrket startet som et underbetalt lavstatusyrke med relativt lav sosial prestisje. Idag er journalistikken et motefag, symbolisert ved de skyhøye kravene for å komme inn ved journalistutdanningene. Utviklingen i faget bærer preg av profesjonsbygging, selv om rekrutteringen til yrket i overskuelig fremtid vil være åpen. I en profesjonaliseringsprosess trenger vi kvalitetsforskning for øke våre kunnskaper om journalistikkens innhold og journalistenes rolle i samfunsutviklingen. Utviklingen av et hovedfag i journalistikk må være en forutsetning for denne prosessen.

REFERANSER

Berntsen, Margareth B. (1995) 'Fanden ta journalismen'. Prosa3/95.

Carlsson, Ulla (red.) (1988) Forskning om journalistik. En antologi från NORDICOM. Göteborg: NORDICOM-Sverige.

Danielsen, Rolf (1984) 'Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918 –1940', i Høyres historie. Bind 2. Oslo: Cappelen Forlag.

Eide, Martin (1992) Nyhetens interesse.Nyhetsjournalistikk mellom tekst og kontekst.Oslo: Universitetsforlaget.

Eide, Martin og Ottosen, Rune (1994) 'Science Joumalism without Science Journalists', Public Understanding of Science no. 41994.

Erichsen, Rolv Werner (red.) (1960) Norsk Presseforbund 1910-1935-1960. Bergen: J. W. Eides Boktrykkeri.

Hansen, Bemer (1970) Avis må til! En oversikt over aviser i Telemark fra 1830 til 1979.Skien: Telemark Presselag.

Høyer, Svennik (1995) Pressen mellom teknologi og samfunn. Norske og internasjonale perspektiver på pressehistorien fra Gutenberg til vår tid.Oslo: Universitetsforlaget.

Ofstad, Ingmund (1993) Kapitler av et pressebyrås historie.Oslo: Norpress.

Ottosen, Rune (1987) Forskningsformidling i fjernsyn, En undersøkelse av forholdet mellom journalister og forskere som kilder i NRK-fjemsynet,Forskningsrapport nr. 31987, Norsk joumalisthøgskole.

Ottosen, Rune (1996) 'Populær vitenskapelige programmer: Forskningsformidling, journalistikk og forskning'i Norsk medietidsskrift nr. 11996.

Ottosen, Rune (1996b) Fra fjderpenn til Internett. Journalister i organisasjon og samfunn.Oslo: Aschehoug Forlag.

Raaum, Odd (1978) Myten om pressefriheten.Oslo: Universitetsforlaget.

Rolland, Asle (1979) Arbeiderpressen 1884-1940: Differensiering og spesialisering. Rapport nr. 53. Institutt for presseforskning.

Torgersen, Ulf (1972) Profesjonssosiologi.Oslo: Universitetsforlaget.

Varsi, Magne Ove (1994) Samisk journalistutdanning. Rapport fra prøveprosjektperio- den 1991-1994, evaluering og forslag til videre framdrift. Kautokeino: Samisk høgskole.

Westlie, Bjørn (1995) 'Fanden ta forskningsformidling'. Prosa2/95.

Zachariassen, Aksel (1949) Arbeiderpartiets presseforbund gjennom 40 år.Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri.

Øy, Nils E. (1983) Avisliv og avisdød i Østfold.Fredrikstad: Østfold journalistlag.

1Artikkelen er en forkortet og noe omarbeidet versjon av vinnerbidraget til en essaykonkurranse utlyst av Institutt for medier og kommunikasjon, UIO, i forbindelse med Journalistutdanningens 30 års jubileum i 1996. Takk til Odd Raaum for nyttige kommenterer til et tidligere utkast.
2For debatten om joumalistforskning se Carlsson, Ulla (red.) (1988) Forskning om journalistik. En antologi från NORDICOM.-Sverige, Gøteborg.
3Pressehistorisk arkiv, Norsk Presseforbunds arkiv Serie 3 3. 1 Interne saker boks 467 1933-37.
4Journalisten nr. 3 1940
5Basert på Ottosen 1996b.
6Journalisten s. 1571948
7.Journalisten nr. 9 46.
8Basert på Ottosen 1996b.
9Sitert fra Erichsen 1960: 204.
10Sitert fra Erichsen 1960: 205.
11Det følgende er basert på Ottosen 1996b
12Forslag om etablering av hovedfag i journalistikk ved Universitetet i Oslo i samarbeid med Høgskolen i Oslo. Innstilling fra arbeidsgruppe, Oslo, 28. februar 1997.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon