I alle fall byr også dette nummeret av Norsk medietidsskrift på en del stoff som kan glede. Nummerets tema er ny informasjonspolitikk. Nærmere bestemt har vi ønsket å belyse noen sider ved den offentlige tenkningen rundt de endringer av mediebildet som omgi oss. Disse endringene har alle (mer eller mindre) sin bakgrunn i at digital teknologi tas i bruk mer og mer, i nye, såvel som i etablerte medier. Teknologien ser ut til å undergrave ethvert forsøk på å fastholde gamle tankebaner. Spørsmål om regulering, støtte og nytte må tenkes på nytt, men samtidig trekke på etablerte mediefaglige innsikter i tenkeprosessen. Men hva er egentlig det vi i dag kalier 'nye medier'?

De kan forstås som medier der digital teknikk brukes både i avsender, tekst og motakersammenheng, og som derfor bidrar til å endre disse sammenhengene radikalt. De kan grovt sett analyseres fra to sider, som nett og som tekster. Som nett er nye medier produkt av en lang historie som inkluderer offentlige telekommunikasjoner og deres samvirke med andre historiske endringer i moderne samfunn. Studier av dette aspektet er særlig opptatt av deres interaktive funksjonsmåte, og deres betydning i forhold til tid og rom. Som tekster og representasjoner innebærer nye medier helt nye informasjons- og kommunikasjonstyper, samt nye 'grenssnitt', dvs. måter å tilegne seg denne informasjonen på. Dette aspektet ved nye medier er særlig karakterisert ved hypertekstualitet og multimedialitet. Sammen dekker de to sidene altså interaktivitet, hypertekstualitet og multimedialitet i et tid/rom-perspektiv. Disse prinsippene antyder forskjeller i forhold til massemediene.

De to sidene løper delvis paralellt med samfunnsvitenskapelige og humanistiske perspektiver. Samtidig vil de være mer preget av integrasjon enn de fleste andre av medieforskningens gjenstandsfelt. Studier av nye medier har av naturlige grunner ikke lange tradisjoner innen medieforskningen, og derfor færre teoretiske bindinger.

Nærmere bestemt kan forskningsområdet 'nye medier' grovt rubriseres under fire følgende analysefelt.

1. Mediestrukturer og medieinstitusjoner: Det første dreier seg om produksjon, formidling og regulering av digital informasjon og kommunikasjon. Eksempler er Schibsted-nett, Telenor, Dagbladet og Statens informasjonstjeneste. Eksempler på aktuelle forsknings- og hovedoppgavetemaer her er Internett som journalistisk verktøy, aviser og tidsskrifter på Internett, konkurranse og reguleringsmessige spørsmål vedr. nye og gamle medier. Dessuten nye medier som kanal for offentlig informasjon, og nett, tjeneste og selskapskonvergering mellom tele, data og massemedia.

2. Tekster og kommunikasjonsformer: Dette handler om informasjon og kommunikasjonen (budskap, tekst) i nye medier som World Wide Web, Internet Relay Chat. CD-ROM samt nye mediehybrider som dukker opp. Hypertekstualitet og multimedialitet er særlige relevante fenomener her. Spørsmålet er grovt sett hvilke nye uttrykksformer, fortellermåter, genreendringer, nye kunst og kultur utrykk de nye mediene åpner for.

3. Nye medier og sosial endring: Dette retter seg mot mediehistorie og mediespredning, mot konflikter rundt nye medier og nye kulturelle tendenser i moderne samfunn som delvis har sitt opphav i nye medier. Aktuelle forskningstemaer er Internetts historie og utvikling, konflikter og dilemmaer ang. sensur, opphavsett, kommersialisering og personvern, nasjonale og internasjonale reguleringsregimer, sosiale bevegelsers bruk av nye medier, samt endringer i offentligheten. Sosiale gruppers forskjeller i tilgang og bruk av nye medier hører også hjemme her.

4. Medieformidlet interaksjon: Dette området dreier seg om de nye medienes 'indre' liv' Aktuelle temaer er sosial interaksjon, 'virtuelle felleskap', normer og verdier og konvensjoner, konflikter, statusforskjeller, identitet, roller, estetikk og følelser i selve den formidlede kommunikasjonen (newsgrupper, mail-lister, Interaktiv film, MUDs, IRC mm. ).

Disse fire feltene dekker både mikro- og makrostudier, både humanistiske og samfunnsvitenskapelige interesser. Artiklene i dette nummeret av norsk medietidskrift faller i hovedsak innen det første og tredje.

De fleste vestlige land har meddelt seg om nye medier via offentlige strategidokumenter. Som signaler antyder de nasjonalstatlige strategier, både gjennom det de presenterer og det de tier om. Ved hjelp av et sammenlignende perspektiv drøfter Eli Skogerbø slike strategiske visjoner. Helge Østbye tar opp nye utfordringer for norsk mediepolitikk i lys av medieutviklingen. Spørsmålet er hvordan myndighetene styrer, i kontrast til hvordan de kan styre. Philip Schlesingers bidrag omhandler europeisk mediepolitikk, som står i vanskelig stilling mellom kultur, økonomi og kollektive identiteter. Per Hetland tar opp muligheter og begrensninger i bruken av Internett, nærmere bestemt synshemmedes nytte av nettet.

Mye er udekket og det vil heller ikke være siste gang NMT tar opp nye medier. De tilhører medievirkeligheten og utfordrer medieforskningen med sin annerledeshet. Men også andre temaer har fått plass i dette nummeret. Odd Raaum diskuterer sammenhenger mellom journalistisk praksis og medieetiske pliktnormer. Øystein Sande analyserer pressefotografiets endring. Og selvsagt følger vi opp med ettertanker om en av årets mediedebatter, samt en rekke bokmeldinger av mediefaglig litteratur. Da er det bare å sette på telefonsvareren.