Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Svin på skogen



førsteamanuensis ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo

Arild Aspøy (1995): Kjæresten fridde på dopapir. Se og Hør og kampen om privatlivet, Oslo: Aschehoug

Journalister misliker gjerne moralisering, men moraliserer mer enn gjerne. Når Arild Aspøy skriver bok om et omstridt blad som Se og Hør, åpner han med å erklære at han selv har etiske og rettslige svin på skogen og (derfor) ikke skal moralisere, bare analysere. I praksis ble det begge deler, og Knut Haavik fikk påskudd til å lade griserifla.

Aspøys bok handler om Se og Hørs journalistiske innhold og om metodene som tas i bruk for å skaffe fram stoffet. Forfatteren har vært mest opptatt av forholdet mellom bladet og den bøling av kjendiser som utgjør redaksjonens viktigste jaktmark. Hans sentralresonnement er i korthet slik:

For den typen kjendiser som har økonomisk interesse av å være mediekjent, er opplysninger om privatlivet en ressurs som kan utporsjoneres gjennom deres markedsføring av seg selv. For massemedier – særlig Se og Hør – er kjendisers privatliv stoff som gir penger i kassa. Slik sett ligger forholdene til rette for en riktig symbiose.

Sur musikk oppstår imidlertid når partene blir uenige om privatlivets grenser og dosering. Da er det at Se og Hør tar maktmidler i bruk og kjendisene stritter imot. Men bladet vinner som regel, av tre årsaker:

'Det er delvis at S&H har mange lesere og dermed stor makt, delvis at omtale i bladet oppfattes som uunngåelig, og delvis at kjendiser gjennom et langsiktig samarbeid igjen håper å få kontroll over omtalen i bladet’ (s.15).

Aspøys resonnement langs denne linjen er godt underbygd gjennom innholdseksempler og intervjuer med objektene (som det, karakteristisk nok, heter). I mange tilfelle dreier det seg klart nok om makt, enten mekanismen er transaksjon eller manipulasjon.

Tyngre blir det å følge ham når han søker ideologisk fotfeste for sin Se og Hør-kritikk i en egenpostulert teori om pressens oppgaver og privilegier. Som utgangspunkt sondrer han mellom 'presseorganer’ eller 'den faktiske pressen’ på den ene siden (s. 209) og 'underholdningsorganer’ på den andre, og hevder at de sistnevnte ikke har den samme legitimiteten som de første.

'Presseorganer' påtar seg nemlig en oppgave av samfunnsmessig betydning og erverver i kraft av denne en rett til å 'drive kritisk journalistikk på privatlivets område' (s. 223). Slik sett har nemlig disse organene aktverdige motiver – et juridisk begrep Aspøy legger stor vekt på i sin ideologi.

Se og Hør er et underholdningsorgan med profitt som eneste motiv, og det er ikke aktverdig i den forstand at det kan legitimere avsløring av 'negative sider' av kjendisers privatliv når de ikke gir samtykke til det.

Riktignok kunne også Se og Hør tenkes å ha en 'aktverdig funksjon' ved å vise fram hvordan underholdningsbransjen markedsfører privatlivsstoff, men bladet undergraver også denne fliken av seriøs legitimering. Det skyldes dels bladets lite aktverdige motiver, dels bruken av tvang kamuflert som frivillighet fra de arme kjendisenes side.

Bortsett fra at en slik grovsortering av pressen med motiver som kriterium faller på sin firkantede urimelighet, er det ingen uinteressant problemstilling Aspøy er inne på. Men han argumenterer seg inn i et luftig hjørne når han ser fenomenet Se og Hør som en trussel, ikke bare mot pressefriheten, men endog ytringsfriheten:

'Når journalistikkens mest avanserte (sic) og aggressive metoder blir brukt for å produsere underholdning, og det utelukkende med profittmotiver, blir det vanskelig å forsvare pressens stilling' (s. 224). Sensurlyst vil nemlig kunne vekkes. Viktige kilder vil dessuten kunne tørke inn fordi de blir oppdratt til å tro at det bare er trivialia om tidens glitterater som verdsettes – og betales for – av pressen.

Dette er som tatt ut av en viss stortingsmelding (Media i tida), og den underforståtte konklusjon er den samme som der: Noen må gjøre noe med utvekstene før staten gjør det.

Forfatterens inflatoriske taksering av Se og Hørs skadepotensial bør imidlertid ikke skygge for hans positive bidrag til norsk pressehistorie. Boka gir en betydelig innsikt i bladets behandling av kjendisene som stoff og – ikke minst – som kilder. Denne anmelderen synes kartleggingen av de journalistiske metodene er det mest interessante, men i blant også det svakest dokumenterte.

Dette ligger i sakens natur, siden en del av de beskrevne metodene strider mot gjengse presseetiske normer. I den grad metodene har vært brukt, vil redaksjonen kunne ha interesse av å benekte eller bagatellisere bruken. Kilder utenfor bladet kan på den annen side ha interesse av å smøre tjukt på. Her gjenstår altså mye kartlegging av et interessant stykke norsk kulturbeite.

Forfatteren har brukt det han kaller 'journalistiske og forskningspregede metoder’. Navnet skjemmer ingen – han omgås sine data på en edruelig måte og signaliserer klart nok når han kommenterer på frihånd.

Bokas tema tatt i betraktning er det imidlertid en vesentlig innvending at han ikke har lagt mer arbeid i å analysere begrepet 'privatliv’. Det er jo nettopp denne definisjonen striden står om, og en dyptgående drøfting av begrepets etiske og rettslige aspekter hadde naturlig hørt hjemme i en slik bok.

Se og Hørs tilblivelse kunne også med fordel ha vært mer eksakt beskrevet. At bladet representerte noe helt nytt i Norge da det kom i 1978, er sikkert riktig nok. Men bladet ble neppe til ved jomfrufødsel? Forfatteren skriver litt om det amerikanske kjendismagasinet People og røvertabloider av typen National Enquirer, men får ikke fram noen egentlig sammenheng derfra.

Direkte amerikansk innflytelse kan derimot dokumenteres når Aspøy selv tar i bruk sitt oversettelseslån 'publisist' i betydningen PR-agent. Publisist’ er allerede reservert på norsk, bl.a. for slike som forfatteren selv.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon