Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Små medier og store eiere

Small media and big owners


Helge Østbye er professor ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen

Skiftende norske regjeringer har sett eierkonsentrasjon i media som et problem. Lokal monopolisering i pressen har vært et problem i hele etterkrigstida, men fram til et stykke ut på 1980-tallet hadde de fleste mediebedrifter i Norge sine spesifikke eiere, og disse eierne kontrollerte bare en bedrift. Etableringa av nærradio og lokal-tv brakte inn helt nye eiere. Men da private etermedier fikk bringe reklame, skjøt eierkonsentrasjonen innen de enkelte mediene fart, og framfor alt har utviklinga ført til at en gruppe på 6 – 7 eierselskaper er kommet tungt inn på tvers av de enkelte mediene.

The article discusses the developments in Norwegian media policy and media structure with a particular emphasis on the increasing concentration of ownership and crossownership in the media sector. The licensing process of local radio stations in 1996 serves as an ilustration of these processes.

Fram mot jul 1996 kunne de som ønsket det, feire 15-års jubileum for nærradioen i Norge. Rett nok kan en si at kringkastinga i Norge startet som en nærradioliknende struktur, men lokalorienteringa var i ferd med å forsvinne allerede før etableringa av NRK i 1933 (Dahl 1975:178ff). Og på 1970-tallet fantes noen forløpere for den nærradioen vi i dag kjenner.1

Men 16. desember 1981 startet sendingene fra den kristne folkehøgskolen Hedmarkstoppen (Nærkringkastingsnemnda 1986) etter at den daværende Høyreregjeringa hadde gitt klarsignal for forsøk med nærradio på åtte steder, lokal-tv i kabel i seks eller sju områder (litt avhengig av hvordan vi definerer konsesjonene for Oslo-området) og kabeldistribusjon av en reklamefinansiert satellittkanal på seks steder (St. meld 88 1981-82).

Kabel-tv anlegg og små, relativt billige FM-sendere – den teknologien som gjorde nærradio og lokal-tv mulig – hadde vært tilgjengelig i lang tid. Politikken og politikerne hadde holdt igjen og latt NRK beholdt sitt lovfestede sendemonopol. Og det var politikerne som opphevet monopolet og banet vegen for både nære og fjerne medier i 1981-82: nærradio, lokal-tv og internasjonale fjernsynskanaler distribuert via satellitt og kabel (Hågensen og Tollersrud 1983, Østbye 1995).

Nærradioen og lokal-tv startet som idealistisk virksomhet, stort sett med amatører i alle roller, og i de aller fleste tilfeller med svært begrensede økonomiske ressurser. Det var ikke tilfeldig at en kristen stasjon startet den moderne fasen av nærradio i Norge. Norske kristelige organisasjoner hadde lenge sendt radio i utlandet, til dels rettet inn mot Norge (Misjonssambandets Norea Radio og pinsebevegelsens IBRA). Kristelig Kringkastingslag (KKL), Gimlekollen og IMMI var andre organisasjoner og utdanningsinstitusjoner som viser at de kristelige organisasjonene var godt forberedt, og de kom på offensiven da mulighetene bød seg.

Ved tildelinga av konsesjoner i 1981-82 fikk ingen former for kommersiell virksomhet løyve for å drive nærradio- og lokal-tv-virksomhet. Formelt betydde dette også forbud for avisene, men i praksis blei disse raskt aktive parter, og ved de store utvidelsene av antallet konsesjoner i 1983 og 85 kom avisene ofte med (Knapskog 1985:1-8). Kravet om at nærradio og lokal-tv skulle drives av lokale krefter la imidlertid en demper på større kjededannelser.

EIERKONSENTRASJON

Eierforholda i media har lenge vært et omdiskutert tema. Aviskjeder finner en tilbake i forrige århundre. Jean Seaton nevner at en engelsk stålmagnat eide 8 lokalaviser i 1884, men det er mellomkrigstiden som er 'the era of the press barons' (Curran and Seaton 1985:53ff). Karl Erik Gustafsson (1996:82-83) nevner at de første lokalaviskjedene i Norden kom enda tidligere. Svennik Høyer (1995:105) peker på at det var økt konkurranse og kapitalbehov som la grunnen for konsentrasjonen av eierskap og store aviskjeder i USA omkring århundreskiftet. I USA førte etableringa av kringkasting omkring 1920 til at industrien (i første omgang hardware-produsenter, men ganske raskt også annen industrikapital) kom inn i mediebransjen (Bagdikian 1992:13-14), ofte på tvers av mediene så langt regelverket tillot. I Storbritannia oppsto krysseierskapet innen mediebransjen langt seinere, men også der var det introduksjonen av kommersiell kringkasting (ITV-nettverket med sine regionale fjernsynsselskaper i 1954-55) som satte fart på dannelsen av multimedieselskaper. Det var i første omgang den mest typiske underholdningsindustrien (film og kino) som gikk inn med kapital i ITV-selskapene, mens de fleste aviseierne unnlot å engasjere seg i kommersielt fjernsyn i håp om at dette skulle hindre etableringa av en viktig konkurrent på annonsemarkedet. Men eieren av The Scotsman, Roy (seinere Lord) Thomson kjøpte meget tidlig opp det regionale ITV-selskapet Scottish Television. Seinere har det blitt stadig flere koplinger mellom pressen og kommersielt fjernsyn (Curran and Seaton 1985, jf. Murdock and Golding 1977:25-28).

Koplingen mellom eieren og de enkelte bedriftene kan arte seg på ulike måter. Det kan være nyttig å skille mellom fire typer eierskap.:

  • helt desentralisert – hver mediebedrift har sine egne eiere.

  • kjede av likearta mediebedrifter, f eks aviskjede eller kjede av nærradioer.

  • multimedieselskap, dvs. en virksomhet som konsentrerer seg om medievirksomhet, men som har eierinteresser i flere typer medier, f eks aviser, radio og fjernsyn.

  • konglomerater eller konsern, og med det vil vi her mene ere som kontrollerer flere typer medievirksomhet, men som også eier virksomheter utafor mediesektoren.

Det er lett å finne eksempler på alle disse formene. Det desentraliserte eierskapet var den tradisjonelle eierformen for aviser, bokforlag, osv. i Norge. Hver mediebedrift hadde sine egne eiere, og disse eierne hadde ikke eierinteresser i andre mediebedrifter. Avisenes eiere hadde gjerne lokal forankring der avisa kom ut. Eierne var ofte etterkommere etter den boktrykkeren som i sin tid hadde starta avisa. Den kunne også være eid av det lokale næringslivet eller av lokale fagforeninger o.l…

Kjeder er et relativt nytt fenomen i Norge.2 Den politiske og tekniske samordningen av Arbeiderpartiets presse i etterkrigstida (og til en viss grad Høyres og Arbeiderpartiets styring av sin presse i mellomkrigstida) kunne nærme seg tendenser til kjededannelse (Høyer 1995: 330-378), men avisene hadde sine lokale eiere. Adresseavisens oppkjøp av lokalaviser i Trøndelagsfylkene utgjør i dag den viktigste reine aviskjeden (se Høst 1994, 1995).

Det finnes flere multimedieselskap i Norge. NRK, Schibsted og A-pressen er de viktigste som er på norske hender, mens Egmont, Bonnier og Aller-gruppen er eksempler på nordiske selskap som har eierinteresser i flere medier i Norge.3

Det eneste typiske eksemplet på et konsern eller konglomerat som har store interesser i medievirksomhet i Norge, er Orkla. Sjøl om Orkla er en av de store aktørene på mediemarkedet i Norge og har store interesser innafor flere medier, kommer bare noen få prosent av konsernets omsetning fra medievirksomheten. Kinnevik er et eksempel på et utenlandsk konsern som driver innen mange felt, men som også er en viktig medie-aktør i Norge.

De to siste eiertypene – multimedieselskap og konglomerater – innebærer at én eier kontrollerer bedrifter innafor flere typer medier. Det er dette som gjerne kalles krysseierskap.

Styresmaktene har valgt å oppfatte massemediene som samfunnsinstitusjoner med viktige oppgaver i forhold til politisk liv (f eks demokratiet) eller kulturlivet. Alternativt kan en kan velge å vurdere mediene først og fremst som bedrifter. I det siste perspektivet vil eierkonsentrasjonen kunne sees som gunstig hvis den øker profitten på den investerte kapitalen, men den kan oppfattes som et problem i den grad den tenderer mot monopol og dermed reduserer konkurransen på markedet. I et monopoliseringsperspektiv er det viktig å se på både salget av medieproduktene til konsumentene og på medienes posisjon på reklamemarkedet. Siden mange av mediene har en spredning som er lokalt eller regionalt avgrensa, må eierkonsentrasjon vurderes i forhold til de enkelte, geografisk avgrensa, markedene.

Hvis mediene først og fremst blir oppfatta som viktige politiske og/eller kulturelle institusjoner, er det rimelig å vurdere medienes eierforhold i forhold til problematiske begrep som pluralisme, informasjonsverdi og kvalitet.

EIERKONSENTRASJON OG KRYSSEIERSKAP I NORGE

I alle medier har det de siste åra vært tendenser i retning av konsentrasjon av eierinteressene, enten på det totale norske markedet eller på lokale markeder. For flere av mediene er dette del av en langvarig trend. Lengst har utviklinga gått i ukebladsektoren. Åsmund Rørslett skiller mellom familiebladene, magasiner (som er rettet mot klarere definerte segmenter på lesermarkedet, f eks definert etter kjønn eller alder) og blad hvor opplysningsstoff utgjorde kjernen. I de to første gruppene skjedde en ekspansjon i antallet titler og forlag fram til krigen (Rørslett 1977:22-27), mens etterkrigstida stort sett har vært en periode med konsentrasjon, dels ved at noen aktører har forsvunnet og andre har gått sammen. Bransjen er nå fullstendig dominert av to forlag Hjemmet-Mortensen (eid av henholdsvis Egmont og Orkla) og Allers. Bokbransjen er også preget av sterk konsentrasjon gjennom oppkjøp, sammenslåinger og samarbeid (Andreassen, 1992). Og det samme gjelder avisbransjen: tre store eiere (Schibsted, A-pressen og Orkla) kontrollerer omlag halvdelen av opplaget, og denne andelen øker stadig (Høst 1996).

For radio og fjernsyn finner vi over en periode på drøyt ti år fra 1981 en motsatt tendens: NRK-monopolet blei brutt, og et stort antall nye aktører kom inn i arbeid med nærradio og lokal-tv. I 1992 og 93 kom henholdsvis TV 2 og P4 som nye, private, riksdekkende kanaler. Men de dominerende eierne av de nye kanalene var vel etablert på det norske mediemarkedet. Schibsted og Egmont delte kontrollen over TV 2 (og slapp seinere inn A-pressen som den tredje, store aktøren). I P4 er Kinnevik den dominerende eieren. I nærradio har Aller-gruppen så langt hatt et solid fotfeste, både som deleier i en del av sendeselskapene, som eier av nyhetstjenesten Radio Nettverk og som reklameformidler (dette gir stor kontroll også over nærradioer som de ikke har eierandeler i). Lokal-tv blir tatt opp seinere i artikkelen. For radio og fjernsyn kan en si at hele det riksdekkende tilbudet og store deler av nærradioen styres av selskaper som også har andre medieinteresser, og at de idealistiske amatørene gradvis skvises ut av nærkringkastinga, eller i det minste ut av de mest attraktive sendetidene eller frekvensene. Nærkringkastinga blir stadig mer avhengig av reklamemarkedet.

Sjøl om det forekom en konsentrasjon av eierforholda innen de enkelte mediene, var eierforholda fram til ca 1980 ganske oversiktlig, og det var relativt sjelden at mediebedrifter byttet eiere. Bortsett fra at Schibsted hadde utvidet virksomheten til også å gjelde bokforlag (med de årlige utgavene av Hvem Hva Hvor som grunnstamme) og visse andre virksomheter (Calmeyer og Mathisen, 1974) fantes det knapt nok krysseierskap. I Norge som i Storbritannia, var det introduksjonen av kommersiell radio- og fjernsynsvirksomhet som for alvor skapte en ny situasjon. Dessuten innebar jappetida en rekke raske kjøp og salg av bedrifter, og enkelte mediebedrifter som gjennom lang tid hadde investert og bygd opp egenkapital heller enn å dele ut stort utbytte til eierne, blei ettertrakta av grupper som ønsket rask profitt. I dag er aktørene i det norske medielandskapet igjen stort sett seriøse investorer som synes å satse noe mer langsiktig. Men på grunn av hyppige oppkjøp og stadig skiftende allianser, er feltet relativt uoversiktlig, sjøl om det styres av et begrenset sett av aktører. Ett av de interessante samarbeidstiltakene mellom de store aktørene, er selskapet Norsk Lokal TV, som blei etablert i 1995 av fire av de tunge medieaktørene: Orkla, Telenor, Aller og A-pressen.

EIERKONSENTRASJON SOM ET PROBLEM

I mars 1984 kunne Kulturdepartementet (med Lars Roar Langslet som kulturminister i en borgerlig koalisjonsregjering) med stor rett si at en ikke hadde stor grad av eierkonsentrasjon i pressen, og formuleringen tyder på at han mente dette var et positivt trekk ved den norske pressestrukturen (St. meld nr. 54 1983-84:11). Snaue ti år seinere er eierkonsentrasjon ett av tre problemområder som framheves på tvers av mediene i en stortingsmelding fra Kulturdepartementet (med Åse Kleveland som kulturminister i en minoritetsregjering fra Arbeiderpartiet). Utgangspunktet er at 'eigarskap og andre typar kontroll med media blir samla på stadig færre hender', og dette gir grunnlag for uro omkring fire problemstillinger:4

For det første er det faren for politisk eller anna einsretting i medietilbodet, dersom mediemakt blir for konsentrert.

For det andre blir færre kanalar tilgjengelege for publikum, noko som svekkjer sjansen for å nå fram i media.

For det tredje er det risikoen for at media blir for avhengige av morselskapet til å oppfylle si kritiske rolle, særleg dersom dette er involvert i andre næringsgreiner i samfunnet.

For det fjerde er mindre kulturelle einingar, mindre land og regionar sårbare for kulturell påverknad frå dei store nasjonale eller internasjonale mediekonserna (St. meld. nr 32 1992-93:84).

Bekymringene førte likevel ikke til forslag om å innskrenke enkelteieres kontroll over medieselskapene: Tvert imot munnet denne stortingsmeldingen ut i forslag om at den maksimale eierandelen noen enkeltaktør kunne ha i riksdekkende kringkastingsselskap (først og fremst aktuelt for TV 2 og P4) blei økt fra 1/5 til 1/3. Men det var også et forslag om å få eierforholdene i media, først og fremst krysseierskap, vurdert av et særskilt utvalg (St. meld. nr 32 1992-93:84).

I oktober 1993 blei Eierskapsutvalget oppnevnt, og det avga sin instilling–NOU 1995:3 Mangfold i media – 21. februar 1995. Utvalget var dominert av representanter for de store medie-eierne. På det grunnlaget er det kanskje overraskende over hvor langt man tross alt gikk i å foreslå begrensninger på eierforhold innen de enkelte mediene. For riksdekkende radio- og tv-kanaler bør ingen enkelteier få dominere i en enkelt kanal. For aviser og nærkringkasting ser man på den totale konsentrasjonen på riksbasis. Men to forhold blei ikke foreslått regulert: krysseierskap og problemene med at en eier kontrollerer mediebedrifter på flere nivå eller flere medier innen ett geografisk område.

Krysseierskap var ifølge oppnevningen ett av de områdene utvalget var bedt om å se særskilt på og ' … foreslå tiltak som kan motvirke eventuelle uheldige konsekvenser av eierkonsentrasjon og økende grad av krysseierskap' (NOU 1995:3:17). Bortsett fra visse begrensninger på avisers deltaking i nærkringkasting (radio og fjernsyn) og at dominerende aktører i dagspressen ikke kan eie aksjeposter hos hverandre, avviser flertallet i utvalget nærmere begrensinger i krysseierskap med følgende formulering i oppsummeringen:

Ut fra behovet for å sikre norske aktørers omstillingsevne, blant annet i konkurranse med utenlandske eiere, foreslår utvalgets flertall at det ikke innføres begrensninger i krysseierskap mellom mediegrupper eller mellom media og andre næringssektorer. (NOU 1995:3:10)

Det andre manglende punktet – problemet med samme eier på ulike nivå eller innen flere medier innen ett geografisk område – krever kanskje en liten utdyping. Det hjelper lite at mediene på totalt nasjonalt nivå er spredt på flere eiere, hvis det lokalt er en sterk grad av konsentrasjon. Mediene samler informasjon fra og sprer den til et geografisk avgrensa område. Forenklet kan vi si at det finnes tre slike nivåer for spredning: riksnivå, regionalt nivå (f eks landsdel eller fylke) og lokalt nivå (f eks kommune) (jf. paraplymodellen som Sigurd Høst (1991) beskriver). Hvis samme aviseier kontrollerer riksavis og regionavis, er dette et problem ut fra et maktspredningsperspektiv. Schibsteds posisjon i Oslo og Akershus er et eksempel på dette: aviskonsernet eier den største riksavisa (VG) og de to dominerende regionavisene (de to utgavene av Aftenposten). Minst like stort er problemet hvis samme aviseier kontrollerer regionavis og lokalavis i samme område. Dette er situasjonen i store deler av Trøndelag, der Adresseavisen både er regionavis og eier av en kjede av lokalaviser. (Dokumentasjon og mer utdypende drøfting finnes i Østbye 1996).

Koplingen mellom nivå-perspektivet og krysseierskap blir også svært interessant: er de samme eierne involvert i flere medier i det samme geografiske området, f eks i nærradio eller lokal-tv i tillegg til avis?

Nettopp på den tida da Eierskapsutvalget la fram sin innstilling, dukket det opp en gylden mulighet for regjeringen til å handle: de gamle konsesjonene for nærradio og lokal-tv løp ut, og Kulturdepartementet hadde allerede signalisert at en ville endre på hele nærkringkastingssystemet.

LOKALMEDIEREFORMEN P Å 1990-TALLET: IDEALENE KONFRONTERES MED VIRKELIGHETEN

Styrking av lokalsamfunnet var et klart mål for nærradioen og lokal-tv. Konsesjonsområdet var stort sett en kommune. I noen tilfeller blei grupper av nærliggende kommuner oppfattet som ett konsesjonsområde. Sendingene i konsesjonsområdet foregikk på en frekvens, med unntak for nærradio i noen av de større byene. Hvis flere hadde konsesjon, delte de denne frekvensen. For å sikre lokal tilknytning, var det krav om at det meste av programmene skulle produseres lokalt, og redaktør og eiere skulle ha tilknytning til konsesjonsområdet. I den første fasen var det ikke tillatt med reklame, og både nærradio og lokal-tv blei i stor grad drevet av amatører.

Allerede i amatørperioden fikk nærradioen ganske stor oppslutning blant lytterne, særlig unge. De mest populære kanalene formidlet internasjonal musikk, riksnyheter og lokale nyheter og reportasjer. De kanalene som blei drevet av ideelle organisasjoner fikk gradvis større økonomiske problemer. Reklame blei tillatt nærradio fra 1. januar 1988. Det førte til en forsterking av konsentrasjonstendensene i nærradioen – kommersielle kanaler blei stadig mer dominerende. I 1993 fikk nærradioen økt konkurranse. Gjennom etableringen av PETRE fikk NRK tilbake store grupper ungdom, som tidlig hadde vært kjernen i nærradioens lyttergruppe, mens P4 tok en vesentlig del av de voksne som tidligere hadde lyttet til nærradio. Flere nærradiostasjoner gikk konkurs. I 1992 og 1993 gikk til sammen 11 nærradioer konkurs, i de ni første månedene i 1994 var det 14 konkurser. Også for de selskapene som unngikk konkurs, var de regnskapsmessige resultatene i de fleste tilfeller dårligere (Høyer 1994:61-69).

Lokal-tv slet helt fra etableringen med et behov for store investeringer og høge driftskostnader, og de fleste fikk problemer med å finne et publikum. Tillatelse til å sende reklame kom først i 1992, omtrent samtidig som TV 2 startet sin virksomhet. Men få steder har reklameinntektene vært tilstrekkelige til å sikre et stabilt lokal-tv-tilbud. Man har ikke kommet ut av den dårlige sirkelen med liten lokal produksjon, svak kvalitet, liten seeroppslutning og små reklameinntekter.

Som Skogerbø (1996:284) peker på, foreslo Nærkringkastingsnemnda i 1992 å stramme inn på kravene til lokal og ikke-kommersiell dominans blant eierne av nærkringkastingsstasjoner. Det viktigste forslaget gikk ut på at profittsøkende grupper bare skulle kunne ha en eierandel på 20%, mens grensen gikk på 49% etter de da gjeldende reglene. Den lokale eierandelen blei foreslått økt fra minst 67% til minst 80%. Ingen av disse forslagene blei fremmet i stortingsmeldingene (St. meld nr. 32 1992-93, nr. 24 1994-95 og nr. 31 1994-95).

Kulturdepartementet la opp til at Stortinget på bred basis kunne drøfte den framtidige organiseringa av nærradio og lokal-tv. I en stortingsmelding om Nærkringkasting fra mars 1995 blei det foreslått å lage større konsesjonsområder både for nærradio og lokal-tv (St. meld. nr. 24 1994-95:9-10). For lokal-tv skulle det tildeles en konsesjon pr. område. For hvert nærradiodistrikt skulle det være en konsesjon for kommersiell nærradio, mens flere kunne få konsesjon for ideell nærradio. Normalt skulle all nærradio i distriktet sendes ut på ett nettverk, og da skulle den kommersielle kanalen ha førsterett til sendinger mellom klokka 06 og 18, mens de ideelle kanalene skulle dele den øvrige sendetida. I noen tilfeller kunne det sendes på mer enn ett nettverk, og da skulle en kommersiell kanal ha enerett på ett nettverk, mens ideelle kanaler skulle dele det eller de øvrige nettverkene.

Kort etter den generelle stortingsmeldinga om nærkringkasting, kom en tilleggsmelding om eierforholdene i nærkringkastinga. Den konkluderte med følgende punker:

  • – Ingen enkelt aktør skal kunne disponere mer enn 33,33 pst. av det samlede nasjonale nærkringkastingsmarkedet for henholdsvis nærradio og lokalfjernsyn. Grunnlaget for vurderingen skal være lytter- eller seerpotensialet

    – Ingen enkelt aktør skal kunne disponere mer enn én frekvens i et konsesjons område.

    – Aviser skal kunne inneha egen konsesjon til drift av nærkringkasting. Alene aviser skal ikke kunne disponere alle frekvenser i et konsesjonsområde.

    – Kabelselskap og kommunale organ skal som hovedregel ikke kunne inneha egen konsesjon for å drive nærkringkasting (St. meld. nr. 31 1994-95:6).

Stortinget gikk imot den klare delingen av sendetid på steder med bare en kanal, og bad om at det flest mulig steder blei gitt muligheter for to kanaler (Forh. St. 1994-95:4045ff). Et mindretall som besto av Senterpartiet, SV og Kristelig folkeparti understreket at kommersialiseringen og eierkonsentrasjonen undergraver allsidigheten, mangfoldet og kvaliteten i kultur- og informasjonsformidlingen, men de fikk ikke støtte fra regjeringspartiet i dette synet. De tre partiene gikk inn for å holde avisene ute fra nærradiokonsesjonene. Ellers fikk regjeringa tilslutning til de fleste forslaga til organisering av nærkringkastinga.

To punkter i disse forslaga skapte debatt. Ved å utvide områdene for nærradio gjør man det trolig noe lettere å finne et økonomisk fundament for nærradioene, men samtidig gjør man nærradioen litt fjernere fra lokalmiljøet.

Delingen mellom kommersielle og ideelle nærradioer er også blitt kritisert, særlig av kristelige nærradioer. Disse mener forslaget representerer en nedprioritering av slike nærradioer. Det motsatte kan med en viss rett også hevdes: ved å gi de ideelle radioene egen sendetid (og i noen tilfeller egne nettverk), beskytter man dem mot konkurranse fra de kommersielle nærradioene, som til nå har skviset de ideelle nærradioene både på publikumsmarkedet og når det gjelder sendetid.

I stortingsmeldinga om nærkringkasting hadde regjeringa gått inn for å beholde forbudet mot at lokal-tv-stasjoner skulle kunne videreformidle sendinger fra satellittkanaler i uendret form (St. meld. nr. 24 1994-95:10). Etter at også denne saken var drøftet i Stortinget, blei de tidligere reglene endret slik at direkte og uendret videresending blei tillatt på visse vilkår. De viktigste vilkårene var at den sentrale programleverandøren ikke måtte oppnå en større dekning enn 75% på riksbasis og at lokal-tv på alle hverdager skal inneholde lokalt produsert stoff. (Pressemelding fra Kulturdepartementet 5/1-96). De lokal-tv-selskapene som får konsesjon, skal kunne forhandle med satellittkanalene om å få videreformidle et 'riksprogram', mens lokal-tv-selskapet skal produsere et par timer med lokalt 'vindu'. Uansett eierforholda i de enkelte lokal-tv-selskapa, kopler denne ordninga lokal-tv til de store riksdekkende tv-kanalene, som kontrolleres av de store eierselskapene.

Omtrent samtidig la Statens medieforvaltning fram lista over hvem som hadde fått konsesjon for lokal-tv. Noen tildelinger er anket, slik at den endelige fordelingen ikke er klar når dette skrives. Stortinget og Kulturdepartementet hadde ikke gitt Statens medieforvaltning instruksjoner om å legge spesielle mediepolitiske retningslinjer til grunn for tildelingen av konsesjoner, ut over visse begrensninger for full eierkontroll for dominerende aviser og at ingen eier skulle bli dominerende på riksbasis. De kriteriene Medieforvaltningen brukte blei da:

  • økonomisk styrke

  • kompetanse

  • variert programprofil

Om vi ser bort fra de eventuelle endringene som kommer som en følge av ankebehandlingen og at den lista Statens medieforvaltning sendte ut etter konsesjonstildelingen ikke spesifiserer alle eierne, kan det pekes på noen vesentlige trekk ved tildelingen. Som en kunne vente ut fra tildelingskriteriene, gikk de fleste konsesjonene til etablerte medievirksomheter. Trass i ønskene om å begrense de dominerende avisenes kontroll over nærkringkastinga, er monopol- eller nr. 1-aviser med i konsesjonene i 17 av de 29 regionene i fastlandsNorge (den 30. regionen, Svalbard, holdes utafor). A-pressen var svært aktiv, og kom med i 11 av konsesjonene. NTB utropte Norsk Lokal TV AS til vinneren og meldte 16. januar 1996 at denne gruppa gjennom eierinteresser eller samarbeidsavtaler var inne i 17 –18 av konsesjonsområdene. Lokal-tv blir med andre ord eiermessig tett integrert i den øvrige medievirksomheten.

Det har blitt reist kritikk mot tildelingen. I en kronikk i Dagbladet 2. februar 1996 tok Sigurd Allern og Gunnar Bodahl-Johansen dels opp problemet med at størrelsen på konsesjonsområdene gjorde det umulig for små, lokale aktører å komme inn, dels kritiserte de kriteriene som var brukt av Statens medietilsyn, og dels pekte de på det uheldige i at konsesjonene i flere tilfeller styrker aviser som allerede i utgangspunktet har en sterk innflytelse på sine markeder.

Mot de to første punktene kan det argumenteres med at så langt har lokaltv ikke tatt av i Norge, og det var nødvendig å legge forholdene strukturelt sett best mulig til rette for å få lokal-tv på lufta flest mulig steder. For å skape et levedyktig lokal-tv måtte konsesjonsområdene være rimelig store og i hvert fall noen av aktørene måtte ha solide økonomiske ressurser.

Men kritikken mot at så mange konsesjoner er gitt til aktører som allerede står sterkt innen avisbransjen nettopp i de geografiske områdene deres lokaltv skal betjene og til store nasjonale aktører, bør i alle tilfeller diskuteres videre hvis en ser eierkonsentrasjon som et problem. Ut fra et ønske om eierspredning må det framstå som uhyre problematisk at Fædrelandsvennen har 70% eierkontroll over det selskapet som skal drive lokal-tv i Vest-Agder, der avisa når fram til nesten 70% av husstandene og er monopolavis i fylkeshovedstaden. Adresseavisen har nesten 40% av aksjene i det selskapet som skal drive lokal-tv i Sør-Trøndelag. I det fylket har avisa nesten 70% husstandsdekning, og avisa eier en kjede på tre mindre lokalaviser, slik at i store deler av fylket vil det bare være nærradio og NRKs regionale sendinger som representerer en alternativ kilde til kunnskap om lokal- og fylkespolitikken. Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Nordlys er involvert i de selskapene som har fått konsesjon for lokal-tv i henholdsvis Stavanger, Hordaland og Tromsø. Samarbeid mellom A-presse-aviser har fått konsesjon i Østfold og Hedmark/Oppland, områder der nettopp disse A-presse-avisene står sterkt. A-presse-avisa Firda har fått konsesjon for de to områdene i Sogn og Fjordane og Finnmark Dagblad er inne i begge konsesjonene i Finnmark.

Det har sikkert ikke vært lett å fordele konsesjonene. Og det er viktig å understreke at det er vanskelig å finne typer eiere som ikke på en eller annen måte er problematiske. Det er neppe ideelt for et etableringen av et kritisk lokal-tv at Tokke kommune er medeier i Vest-Telemark Lokal-TV eller at Kristiansund Handelsstands Forening eier nesten halvdelen av TV Nordmøre. Det er vel også rimelig å si at en ikke bør klandre Medieforvaltningen for at konsesjonstildelingen forsterker eierkonsentrasjonen. Skulle det vært lagt inn mediepolitiske føringer for tildelingen, måtte Kulturdepartementet – fortrinnsvis med sanksjon fra Stortinget – ha gitt signaler om dette da konsesjonene blei lyst ut. Da kunne en muligens fått søknader fra andre grupper.

Før denne artikkelen når ut til leserne, vil trolig også konsesjonstildelingen for nærradio foreligge. Heller ikke der er det gitt signaler om at man vil søke å unngå de store eierne på riksbasis (ut over at ingen skal kunne kontrollere konsesjoner for områder som dekker mer enn 33% av befolkningen). I og med at Aller-gruppa ikke fikk konsesjon for sitt P4-forslag og ikke søkte konsesjoner for lokal-tv, er det neppe en dristig gjetning at denne gruppa vil komme godt ut ved neste korsvei.

KONKLUSJON

Introduksjonen av nærradio og lokal-tv brakte i første del av 80-tallet fram nye eiere – entusiaster som var opptatt av å drive nærkringkasting. Utviklinga i tiåret etter har gradvis ført kontrollen over til den norske og nordiske storkapitalen innen mediebransjen. Departementet har gitt uttrykk for bekymring for utviklingen, men veket tilbake for å styre den, når den muligheten forelå. Eierskapsutvalgets innstilling argumenterte mot restriksjoner mot krysseierskap for at Norge skulle kunne få sterke, nasjonale medieinstitusjoner. Dette virker naivt. Et relevant spørsmål blir om den nasjonale og nordiske kapitalkonsentrasjonen i mediesektoren bare er en fase i utviklingen, som etterfølges av en ny fase der en eller flere av de 7 – 8 aktørene som i dag er sentrale på det norske mediemarkedet kjøpes opp av den internasjonale storkapitalen.

REFERANSER

Andreassen, Trond (1992) Bok-Norge, Oslo: Universitetsforlaget.

Bagdikian, Ben H. (1992) Media Monopoly Fourth Edition, Boston: Beacon Press.

Calmeyer, Bengt og Kjell Olav Mathisen(1974) Aftenposten. Oslo: Pax.

Curran, James and Jean Seaton (1985) Power without Responsibility, Second edition, London: Methuen.

DahlHans Fredrik (1975) Hallo! Hallo! Kringkastingen i Norge 1920-1940, Oslo: Cappelen.

Gustafsson, Karl Erik (1996) Dagspressen i Norden, struktur och ekonomi, Lund: Studentlitteratur.

Hjarvard, Stig (1995) Nyhedsmediernes rolle i det politiske demokrati, København: Statsministeriets Medieudvalg

Høst, Sigurd (1994) Eierkonsentrasjon i lokalpressen, Fredrikstad: Institutt for Journalistikk (IJ-notat 2-1994).

Høst, Sigurd (1996) Avisåret 1995, Fredrikstad: Institutt for Journalistikk (IJ- notat 1/96).

Høyer, Rolf (1994) Nærkringkasting i Norge 1994. Utredning for Kulturdepartementet, trykt som vedlegg 1 (s. 40-120) i St. meld. nr. 241994-95.

Høyer, Svennik (1995) Pressen mellom teknologi og samfunn, Oslo: Universitetsforlaget.

Hågensen, Finn-Ove og Tore Tollersrud (1983) Da monopolet sprakk, Oslo: Universitetsforlaget.

Knapskog, Karl (1985) Aviser og kringkasting, Bergen: Institutt for massekommunikasjon (rapport nr. 5).

McQuail, Denis (1992) Media Performance, London: Sage.

Mosco, Vincent (1996) The Political Economy of Communication, London:Sage

Murdock, Graham and Peter Golding (1977) 'Capitalism, Communication and Class Relations', pp. 12-43 in James Curran, Michael Gurevitch and Janet Woollacott (eds.): Mass Communications and Society, London: Edward Arnold.

NOU 1995:3 Mangfold i media

Nærkringkastingsnemnda (1986) Forsøkene med uavhengig nærkringkasting i Norge. Sluttrapport fra Nærkringkastingsnemnda, Fredrikstad.

Rørslett, Åsmund (1977) Ukepressen. Folkelesning i Norge, 3. utg., Oslo: Ukepressens informasjonskontor.

Skogerbø, Eli (1996) Privatising the Public Interest. Conflicts and Compromises in Norwegian Media Politics 1980-1993, Oslo: Institutt for medier og kommunikasjon

St. meld. nr. 88 1981-82 Om medieutvikling og nye kringkastingsformer.

St meld nr. 54 1983-84 Om pressestøtten.

St. meld. nr 32 1992-93 Media i tida.

St meld. nr. 24 1994-95 Nærkringkasting.

St meld. nr. 311994-95 Eierskap i nærkringkasting Tillegg til St. meld. nr. 24 (1994-95), Nærkringkasting.

Østbye, Helge (1995) Mediepolitikk 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget.

Østbye, Helge (1996) Pluralisme eller eierkonsentrasjon? En analyse av regional avisstruktur, Bergen: Institutt for medievitenskap (notat til Statens medieforvaltning).

1Mediestudentene i Volda sendte nærradio i noen perioder på 1970-tallet med tillatelse fra NRK, og utover mot slutten av 1970-tallet dukket det opp noen ulovlige nærradioer, blant annet opererte RVs nærradio i Trondheim ulovlig i noen år før den i 1982 kom i gang med Kulturministerens velsignelse.
2Et forlag som gir ut flere ukeblad, kan også betraktes som en kjede. I såfall ledet f eks Ernst G. Mortensens Forlag en kjede allerede før krigen.
3Innen forlagsbransjen kan en også se et tidlig eksempel på multimedievirksomhet: bokforlaget Gyldendal startet i 1938 ukebladet Alle Kvinner og i en periode ga bokforlaget ut flere ukeblad, inntil det solgte hele ukebladvirksomheten.
4Det er ikke bare myndighetene som er opptatt av problemer knyttet til eierkonsentrasjon. Også medieforskere har også vært opptatt av dette temaet, og en kan der finne mange utsagn som støtter departementets bekymring. Forskning på dette feltet vil normalt ha et normativt utgangspunkt, f eks et ønske om en informert befolkning, bredde i informasjonen (pluralisme i innholdet), osv. Det kan argumenteres for at få eiere innebærer en fare for redusert pluralisme (for en drøfting av variasjon i innholdet i mediene, se del 5 i McQuail 1992). Murdock og Golding (1977:37-39) peker på det samme, men de ser også en systematikk i hvilke eiergrupper som lykkes, det er eiere som allerede har en solid økonomisk basis. Andre blir skviset ut. Dermed kan medienes politiske tilknytning bli nokså skeiv.I sin doktoravhandling går Eli Skogerbø gjennom deler av den normative demokratiteorien. Hun peker på at den kanskje viktigste oppgava som er tillagt mediene, er knyttet til det å opprettholde rollen som samfunnsborger (Skogerbø 1996:81-84). Dette har også vært den viktigste legitimeringen av de særfordeler staten har gitt til allmennkringkasting og til forsøkene på å holde lokalmediene lokale (Skogerbø 1996:332).Vincent Mosco har nylig skrevet en bok om teoritradisjonen politisk økonomi, og han sier at den viktigste grunnen til at denne teoritradisjonen er så opptatt av eierforhold, er at konsentrasjon av eierforholdene snevrer inn variasjonen i produksjon og distribusjon av budskapene (Mosco 1996:181-187).Den danske medieforskeren Stig Hjarvard understreker i en utredning til Statsministeriets Medieudvalg at mangfoldet i medietilbudet er en av indikatorene på sunnheten i det demokratiske systemet (Hjarvard 1995:10). En konsentrasjon av eierinteressene i mediesystemet innebærer ikke bare en maktkonsentrasjon i hendene på en liten gruppe. Faren ligger vel så mye i at disse få eiergruppene opererer etter svært likeartede prinsipper og at alle representerer samme holdninger og interesser.Som sagt har denne artikkelen et mer begrenset ambisjonsnivå, nemlig å se på sambandet mellom styresmaktenes idealer og handlinger. Men idealene har i hvert fall en viss støtte i ganske mye medieforskningslitteratur.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon