Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

R.Å.K. – tre journalistiske pliktnormer

Three journalistic moral norms

Odd Raaum er førsteamanuensis ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo.

Er presseetikkens verdier noe mer enn moralfilosofi og alminnelig folkeskikk? Kanskje er det fruktbart å søke i journalistikkens historiske egenart etter fagspesifikke verdier som kan inngå i en journalistisk pliktetikk. Artikkelen drøfter tre faglige prinsipper med utgangspunkt i begrepene Reportasje, Åpenhet og Konsekvens.

Wishing to avoid the conventional compilation of ethical norms drawn from moral philosophy the author attempts to find moorings for journalistic duties (deontology) in the historical characteristics of journalism as such. From the quasi-contractual relationship between journalism and society he draws three sets of norms, based on the principles of Reportage, Openness (transparence) and Consequence. He finds, however, that all of them are under attack, mainly from the forces of the market.

En dag i november 1994 tok den norske statsmakten kontakt med nyhetsredaktøren i det privateide selskapet TV2 for å få ham til å innføre en øyeblikkelig, tidsbegrenset, selvsensur. TV2 var i gang med å kringkaste en radiotelefonsamtale mellom politiet og en flykaprer, tappet fra en allment tilgjengelig FM-frekvens. Sendingen foregikk mens det kaprede flyet sto på Gardermoen, men litt tidsforskjøvet slik at redaksjonen kunne vurdere opptaket på forhånd. Direkte ble dessuten sendt et telefonintervju med en av passasjerene.

Det var henholdsvis statssekretæren i Justisdepartementet og en representant for Romerike politikammer som telefonerte til TV 2, og begge hevdet at sendingene kunne forstyrre politiets arbeid på en slik måte at gislenes liv kunne settes i fare. Henvendelsene førte til at kanalen avbrøt utsendingen av opptakene en kort stund (Aftenposten 4.11.94). Kapreren var da i ferd med å overgi seg til politiet, uten at noen var blitt skadet.

TV2s sendinger representerte noe nytt i Norge, og de utløste en debatt som avdekket illustrerende ulikheter i synet på journalistisk kvalitet og etikk.

I Aftenposten (4.11.94) erklærte avisens nyhetsredaktør, Harald Stanghelle, at vi hadde vært vitne til fjernsynshistorie: "Det ble sendinger med en nerve, intensitet og nærhet bare det virkelige livet kan skape. " Og videre: "Alt dette ble glitrende, dramatisk fjernsyn ingen av oss er uberørt av. " Han spådde riktignok at TV2s dekning ville bli omdiskutert, men tok ikke selv stilling til mulige innvendinger.

Det gjorde derimot sjefen for NRKs fjernsynsnyheter, Tom Berntzen. Han tok i klarest mulige ordelag avstand fra konkurrentens sendinger og erklærte for NRKs regning: "Ingen ansvarlige tenkte engang tanken på at Dagsrevyen skulle sende opptak av forhandlinger eller samtaler fra flyet så lenge politiet ikke hadde bekreftet at dramaet var over og alle gislene var i sikkerhet" (Aftenposten 19.11.94).

En anerkjent ekspert på forholdet mellom terrorister og medier, Tore Bjørgo, sa seg bekymret over at TV2 hadde villet utsette gislene for fare. Han mente å finne forklaringen i en økende konkurranse mellom mediene: "Spørsmålet er nå om denne konkurransen skal drives så langt at journalister til slutt skaper situasjoner hvor de blir direkte ansvarlige for at gisler mister livet" (Aftenposten 30.11.94).

Hvordan kunne et nyhetsinnslag vurderes så ulikt av personer som skulle være godt kvalifisert til å bedømme journalistikk? Kan journalistikk være glitrende og forkastelig på samme tid?

La oss først se hva Stanghelles applaus dreide seg om. Han framhevet først og fremst sendingenes evne til å påvirke seerne. De hadde "nerve, intensitet og nærhet" og lot ingen uberørt. Han var også inne på sannhetsgehalten – sendingene hadde kvaliteter som "bare det virkelige livet kan skape". Men slik dette var formulert, kunne det virke som om virkelighetstroskapen ikke ble bedømt som en verdi i seg selv, men som et middel til å oppnå sterk appell. Stanghelle uttalte seg altså om sendingenes evne til å kommunisere noe som kunne påvirke seernes følelser, og ga toppkarakter på disse kriteriene.

Berntzen og Bjørgo så på sin side bort fra sendingenes estetiske eller dramaturgiske kvaliteter. De kritiserte ut fra en vurdering av hva slags konsekvenser TV2s dekning kunne ha fått for gislene, eller kunne komme til å få for Norge som kaprerterritorium. Deres vurdering var altså av etisk art (se nedenfor under Konsekvensprinsippet).

Presseetikk forbindes trolig oftest med varsomhet, dvs. en selvsensur for å minimalisere skadevirkninger (kf betegnelsen "Vær varsom-plakaten"). Skadelige resultater av publiseringen var også hva justismyndighetene advarte mot da de la press på TV2 for å få stanset utsendingen av kaprersamtalene. Det samme gjaldt etterpåkritikerne, med den forskjell at de refset TV2 for ikke å ha forstått eller tatt tilstrekkelig hensyn til den skade som kunne oppstå. Redaksjonen burde ha lagt bånd på seg for å unngå en mulig – kanskje sannsynlig – skade.

Siden dramaet ble løst uten at synlig skade var skjedd, var det ikke vanskelig for TV2s nyhetsredaktør å imøtegå kritikken. Med etterpåklokskapens blanke letthet kunne han konstatere at redaksjonen hadde vurdert samvittighetsfullt og kommet til at skaderisikoen var minimal.

Og siden det gikk som det gikk, og statens representanter ikke hadde fått rett, var det selvsagt alt for fristende å følge opp med pressefrihetsargumentet. Det beste forsvar var nå å angripe statsmakten for å ha anfektet medienes selvskrevne rett til å publisere: "Offentlige talsmenn må forstå at imperativ er gal bøyningsform når de kontakter dagens medier. Justisdepartementet og alle andre departementer må gjerne henvende seg til oss og anmode om hva de vil, men, vennligst, bruk en annen form av verbet! " (Aftenposten 10.11.94)

Han kunne dessuten påberope seg teknologien som ustoppelig akselerator for pressefriheten: “Departement, politi og andre 'vesener' må dessuten ta et tak for å tilpasse seg den nye medietiden. Gjennom elektroniske hjelpemidler vil både TV2 og andre sørge for at publikum raskt får kjennskap til og innsikt i dramatiske hendelser."

Slik situasjonen var, trengte ikke TV2s mann argumentere for at deres måte å dekke kapringen på kunne være nyttig for samfunnet eller for mer avgrensede gode formål. Svært ofte ellers er det nettopp nytteverdien som legges i den plussmerkede vektskåla når risiko for skadevirkninger tynger den andre.

JOURNALISTIKK SKAL VÆRE NYTTIG

Forestillingen om at journalistikken skal være nyttig ut over det å skaffe produsentene levebrød, har en lang og slitesterk historie. Allerede under eneveldet (i Norge fram til 1814) ble nytteargumentet selve kjernen i presseideologien – en dyd av nødvendighet, men også et bidrag til selvrespekt i en virksomhet med kvakksalverstatus (Raaum 1992). Også opposisjonspressens talsmenn i de to tiårene fra 1814 hevdet at de drev med nyttig virksomhet, men de løftet blikket og tok munnen full av samfunnsnytte. Det kunne de våge fordi liberale tenkere hadde utrustet dem med et storslagent trossystem om pressens vitale rolle, og fordi de nå sto fritt til å innprente sin yrkesideologi i omverdenen – for øvrig med ganske stor suksess. Men i en viss forstand var nytteargumentet en dyd av nødvendighet også for disse, siden journalistikken deres ofte utløste forbitrelse og påstander om skadevirkninger.

Nyttepostulatet er fremdeles kjernen i journalistikkens legitimering, enten den målbæres av pressefolk eller av politikere. Den britiske historikeren George Boyce har rett i at utilitaristenes politiske teori til denne dag er den mest komplette idealbeskrivelsen av forholdet mellom presse, myndigheter og publikum (Boyce 1978). Eksempelvis er public service-ideologien, som er offisielt konsesjonsvilkår for NRK, TV2 og radiokanalen P4, gjennomsyret av tanker om at kanalenes programmer skal være nyttige for samfunnet. Samme tanke ligger til grunn for statsstøtten til avisene – det er verken arbeidsplasser eller bosetting som skal vernes, men en journalistisk tjeneste av allmennyttig art.

Doktrinen om samfunnsnytte kan altså sies å være grunnstrøket i journalisters og redaktørers selvbilde, og derved i yrkesetikken. Både nyhetsvurdering og etiske detaljnormer måles gjerne langs den dimensjonen; nyttestandarden er nesten alltid til stede som målestokk når presseetikk diskuteres.

For medier i forsvarsposisjon er det ikke alltid hensiktsmessig å bruke nytteargumentet, for det drar med seg en besværlig bevisbyrde. TV2s nyhetsredaktør gjorde f.eks. klokt i ikke å bruke det i kapringssaken. Det kunne nemlig blitt vanskelig å overbevise omverdenen om nytten av å publisere så raskt, i stedet for å vente, slik NRK argumenterte for.

JOURNALISTISKE PLIKTER – FINNES DE?

Presseetikk med basis i nytteresonnementet omtales gjerne som konsekvensetikk, idet den bygger på at (mulig) nyttevirkning veies mot (mulig) skadevirkning. I journalistikken er denne etikken dessuten ofte en situasjonsetikk i den forstand at den må baseres på den (ofte begrensede) informasjon som foreligger her og nå.

At presseetikk i overveiende grad er konsekvensetikk, kan synes innlysende. Men betyr det at all presseetikk består av ad hoc-kalkyler bygd på subjektivt skjønn og en tøyelig nyttestandard? Eller finnes det felles verdier som forplikter journalister og redaktører på en mer entydig måte? Finnes det med andre ord en journalistisk pliktetikk?

Autoritære styreformer definerer gjerne pressens plikter tydelig nok. Regimer i den liberale tradisjon, der mangfold og toleranse er mål i seg selv, må rimeligvis være adskillig vagere i så måte. Men det forhindrer ikke at forkere og andre har gjort mangt et forsøk på å beskrive – eventuelt foreskrive – samlende verdiorienteringer for journalistikk også i slike land.

Det vanligste resultatet av slike forsøk er imidlertid kataloger over allenne moralske dyder som det er så bred enighet om i vår kulturkrets at de kan passe på alt og alle -i og utenfor pressen. Forfatterne har da gjerne botaisert i folkeskikkens allmenne verdisamling eller – særlig hvis de er amerianske – blant filosofiens store navn.

Men når journalistikkens institusjons- og yrkesetikk er temaet, kan det være naturlig å spørre om det kan avledes noen etiske prinsipper fra journalistikkens egenart som ytringsform, institusjon og maktfaktor. Finnes det andre fagspesifikke pliktnormer enn den verbale selvrosen som glatt rauser ut av yrkesideologiens floskelautomat?

På tross av uttalt aversjon mot høystemte honnørord mener også denne forfatter at det må eksistere et visst verdifellesskap for at det skal ha noen mening å diskutere institusjons- og yrkesetikk. Derfor erklæres dette minstemål av allmenn verdideklarasjon først: Det er min overbevisning at en seriøs journalistetikk ikke kan etableres uten å bygge på erkjennelsen av at alle mennesker er likeverdige.

Det er en påstand som verken kan bevises eller motbevises – en moralsk trossetning. Den innebærer bl.a. at ethvert menneske er et mål i seg selv, ikke et legitimt middel for andre. Den som aksepterer dette postulatet, avstår også fra å undertrykke eller manipulere andre ved hjelp av tilfeldige overtak eller varige maktposisjoner, og erklærer seg samtidig for toleranse og romslighet. En rekke journalistetiske normer og beslutninger om innhold og metoder vil være influert av likeverdspostulatet.

Når dette allmenne moralske fundamentet er lagt, må vi undersøke om det på denne grunnmuren kan settes et prinsipielt reisverk som avspeiler og uttrykker journalistikkens egenart. Finnes det med andre ord rotfeste for yrkes- og institusjonsetikken i journalistikkens økosystem?

Ja, jeg mener det, og foreslår tre prinsipper som bidrag til en slik fagspesifikk pliktetikk. De kan kalles reportasjeprinsippet, åpenhetsprinsippet og konsekvensprinsippet – R.Å.K. i all korthet. Forenklet sagt dreier de tre prinsippene seg om henholdsvis journalistikkens innhold, metoder og virkninger.

REPORTASJE

Reportasjeprinsippet utledes av en definisjon av journalistikken som en art litteratur, dvs. en ytringsform i grafiske eller elektroniske tegn. Det grunnleggende kjennetegnet på journalistikken sett fra denne vinkelen er at den gir fortløpende rapporter om nåtidsfenomener som i prinsippet kan dokumenteres, dvs. faktapåstander. Journalister er per definisjon henvist til å bruke det foreliggende virkelighetsmaterialet, enten det ligger i dagen eller må graves fram med list eller makt.

En rask, løpende rapportering om aktuelle (eller aktualiserte eldre) hendelser eller tendenser er journalistikkens hovedaktivitet og urform, både som virksomhet og som litterært produkt. Den skal her betegnes som reportasje. Begrepet reportasje er i denne sammenhengen altså et artsnavn, ikke navnet på en av flere journalistiske sjangre, som for øvrig alle bygger på reportasjeartens grunn.

Den diametrale motsetning til den litterære arten reportasje er den litterære arten fiksjonsfortelling, dvs. beretninger og bilder som ikke har noe forpliktende forhold til dokumenterbar virkelighet. Fiksjonsskapere står selvsagt fritt til å ta i bruk reportasjeelementer i sine verker, og i motsetning til journalistikkens utøvere kan de fritt blande fakta og fiksjon for å oppnå den effekten de ønsker.

Journalistikken er på sin side styrt av reportasjeartens kvalitetskriterier, framfor alt normen virkelighetstroskap eller faktisitet. Dette er først og fremst et krav om sannferdighet, dvs. at de faktapåstander som tilbys publikum, er dokumenterbare og helst dokumenterte. Reportasjeprinsippet gir ikke journalisten rom for å bruke fiksjonselementer i journalistisk forkledning.

Det kan hevdes at journalister og redaktører begrenser sin ytringsfrihet ved å ta inn over seg kravene i reportasjeprinsippet. Den svenske forfatteren Jan Guillou støtte på problemet som journalist da han ville fortelle visse sannheter om det svenske samfunnet. Journalistikken, med sine strenge krav til dokumentasjon og kildedekning, var rett og slett ikke et egnet verktøy. Løsningen var å gå over til romanformen, med den kalkulerte risiko at sannhetene kunne bli oppfattet som "godt ljugi" (Guillou 1992).

I motsetning til et kunstverk kan et journalistisk produkt ikke vurderes bare ut fra interne, estetiske prinsipper. Kvaliteten på det journalistiske verket må alltid måles mot dokumenterbare fenomener i den virkelighet som verket foregir å fortelle noe pålitelig om. Slik sett er journalistikken figurativ, ikke abstrakt, for å låne en metafor fra bildende kunst.

En slik konstatering av hvor "fasiten" befinner seg gjør ikke enhver estetisk kvalitet irrelevant. Journalistiske produkter må selvsagt utformes slik at de blir tilgjengelige for et sammensatt publikum, og for dette formålet trengs estetiske virkemidler, f.eks. av dramaturgisk karakter. Enkelte slike gir signaler som publikum lett kjenner igjen, f.eks. den grunnleggende konvensjon at journalistisk informasjon porsjoneres i form av "saker" ("stories").

Men når formen isoleres og verdsettes for seg, kan vurderingen ofte få karakter av amoralsk estetisering. Et eksempel kan hentes fra Norske Avisers Landsforbunds konkurranse om "Årets avisside" i 1984, der Bergens Tidende fikk sølvmedalje for en førsteside med den seksspaltede hovedtittelen "Dobbeltmennesket". Dominerende illustrasjon var en karikatur av den spionasjesiktede Arne Treholt, delt på midten med én del i øst og én i vest, og halvdelene var utstyrt med undertitlene "Familie i Norge" og "Familie i øst". Juryen uttalte at siden var "litt løs" fordi den ikke hadde "det bærende element som en fullformatside bør ha", men syntes likevel den var rosverdig. Smaksdommerne vurderte altså siden fra en estetisk vinkel, uten hensyn til de etiske aspektene. Hadde de det gjort det, måtte de ha konstatert at førstesiden formidlet en lite prisverdig forhåndsdømming på et diskutabelt faktagrunnlag.

Reportasjeprinsippet er ikke, slik det kan se ut, bare et annet navn på de såkalte objektivitetsnormene (Raaum 1986:49). Disse springer riktignok ut av reportasjeartens krav til virkelighetstroskap, men har ofte karakter av normative spesifiseringer. Mens prinsippet som sådant ikke er noe program for nyhetsvurdering, krever yrkesideologien gjerne at nyheter helst skal være vesentlige eller viktige. Det følger logisk av prinsippets sannhetsgrunnsetning at journalisten må utøve kildekritikk, men derimot ikke at han/hun primært må definere seg som en kontrollør av allehånde makthavere. Sammenlignet med en normativ yrkesideologi er reportasjeprinsippet altså relativt apolitisk, bortsett fra at det – som vi skal se – uttrykker et kontroversielt kunnskapssyn.

Når jeg hevder at journalister er forpliktet overfor reportasjeprinsippet, er det ikke noen dogmatisk besvergelse. Prinsippet er verken av religiøs eller naturrettslig art, men et resultat av en historisk prosess som hele tiden har vært relatert til – men ikke nødvendigvis kommandert av -etterspørsel og tilbud.

I eneveldets tid vokste det fram et behov for nyheter, både i næringsliv og statsmakt, og kongen åpnet markedet for folk som ville tjene penger på dette behovet (Raaum 1992). I møtet mellom utgivernes egenerklæringer, publikums forventninger og regimets interesser krystalliserte det seg visse normer. Utgiverne publiserte programmer som omverdenen med full rett kunne returnere i form av forventninger. Forholdet mellom produsent og kjøper (og mellom presse og samfunn) ble en form for kontrakt der ordet fanget. I den kontrakten ble reportasjeprinsippet den viktigste normen for hva varen skulle inneholde.

Å bryte reportasjeprinsippet, f.eks. ved å blande reportasje og fiksjonselementer eller manipulere fotografi uten at sømmene synes, kan for det første ses som et brudd på den allmenne likeverdsnormen ved at journalisten manipulerer en presumptivt svakere part – leseren/lytteren/seeren. For det andre vil det være et kontraktsbrudd overfor mediets publikum. For det tredje kan det være et bidrag til brudd på pressens samfunnskontrakt, der pressefrihet og eventuelle privilegier er gitt som motytelse og forutsetning for at pressen skal levere ekte journalistiske tjenester til samfunnet (Raaum 1986 kap. 2).

Mot reportasjeprinsippet (såvel som objektivitetsnormene) kan det innvendes at de bygger på et kunnskapssyn som var mer gangbart for et halvt århundre siden enn i dag. Journalistikkens ideologiske synsfelt fylles nemlig i hovedsak av konkrete og observerbare fenomener, og av en sikker tro på at journalistiske metoder kan utvinne og formidle objektiv kunnskap om disse. Som det ofte har vært hevdet, er det journalistiske kunnskapssynet sterkt farget av et positivistisk resonnement (se f.eks. Smith 1978, Glasser 1984).

Mot forestillingen om den objektive, entydige virkeligheten kan det som kjent anføres at den et godt stykke på vei er en sosial konstruksjon. Hva som oppfattes som virkelighet, avhenger av kulturelle tradisjoner, maktforhold og andre variable faktorer. Mange synlige deler av virkeligheten er dessuten regissert for å oppnå bestemte virkninger, ikke minst ved hjelp av massemediene. Mediene selv bidrar i høy grad til å påvirke hva som til enhver tid skal oppfattes som det virkelige.

På samme måte preges selve rapportene av sosiale konvensjoner. Journalistens eller fotografens perspektiv, som er påvirket av de nevnte kultur- og maktstrukturene, avgjør hva de observerer, oppfatter, velger og vraker. Perspektivet påvirker også språket, bildene og struktureringen av “saker". Sjangerkonvensjoner bidrar på sin måte til å “skjeve" den presseskapte virkeligheten. Et tradisjonelt ideal som å skille referat og kommentar, kan på en slik bakgrunn virke naivt.

Spørsmålet er så om journalistikkens tradisjonelle kunnskapssyn kan moderniseres (for ikke å si postmoderniseres) på en hensiktsmessig måte. Vil f.eks. begrepet “virkelighet" kunne relativiseres og subjektiviseres uten at sentrale journalistiske kvalitetsnormer går i oppløsning? Vil i så fall grensen mellom reportasje og fiksjonsfortelling gå samme veien? Vil det lenger ha noen mening å prøve å skille mellom viktig og triviell journalistikk?

Denne artikkelen gir ikke rom for å drøfte et så omfattende tema i noen bredde. Som et foreløpig bidrag til forbedringen av det journalistiske kunnskapssynet vil jeg tilby åpenhetsprinsippet.

ÅPENHET

Åpenhetsprinsippet er først og fremst et krav til journalister og redaktører om å spille med åpne kort overfor sine omgivelser, enten disse er lesere/lyttere/seere, kilder eller “stoff", dvs. personer som blir gjenstand for medienes interesse.

Åpenhetsnormen kan ses som en logisk integrert del av reportasjeprinsippets krav om sannhetssøking. Publikum vil f.eks. ha behov for å vite hvordan journalisten har gått fram for å få tak i stoffet, hvem kildene er, hvor sikker eller usikker informasjonen er – dvs. få en utførlig deklarasjon av den varen som det journalistiske produktet også er. Uten en slik deklarasjon vil brukerne vanskelig kunne vurdere gehalten i det produktet som tilbys.

Jeg hevder altså at åpenhet må betraktes som en – ideelt sett – kontraktfestet norm, i likhet med reportasjeprinsippet. I så måte er journalistikken i slekt med vitenskapene, som gjør det til en grunnleggende dyd å klarlegge premisser, blottlegge metoder og invitere motforestillinger. Faglig transparens kunne kanskje være et internasjonalt gangbart kvalitetsslagord – slik for øvrig Ekekerantz og Olsson (1994) har brukt det.

Men en plikt til åpenhet kan også begrunnes i allmenne moralske normer. For det første kan nevnes prinsippet om likeverd, slik det eksempelvis kan anvendes på det journalistiske intervjuet. I intervjusituasjonen har den profesjonelle ofte et betydelig overtak over sin mindre rutinerte motpart – det kan f.eks. være store muligheter for manipulasjon i form av fortielser eller halvsannheter. Slik maktbruk vil være i strid med prinsippet om likeverd, som i stedet kan begrunne spesielt stor åpenhet overfor svake kilder og objekter.

For det andre kan åpenhetsprinsippet bygges på den såkalte gylne regel som krever at en bare skal handle slik at en kunne ønske alle andre gjorde likedan. Ordlyden kan like gjerne snus slik at en må kreve det samme av seg selv som en krever av andre. Gjensidigheten i den moralske forpliktelsen er det samme.

Et logisk utslag av reportasjeprinsippet er at pressen arbeider for åpne og manipulasjonsfri kilder, både i offentlig og privat sektor. Pressen begrunner gjerne sitt krav til andre om å være åpne med at publikum har en udiskutabel rett til å få vite. Det er et argument som sjelden vil bli motsagt i et demokrati, i hvert fall så lenge det ikke er nærmere spesifisert.

Men siden pressen og journalistene med selvfølgelig legitimitet stiller krav til sine omgivelser om åpenhet, er det rimelig at de selv påtar seg en tilsvarende forpliktelse. Noe annet ville være å heve seg over den moralnorm en krever at andre skal etterleve. Publikums rett til å vite kan for øvrig like gjerne brukes overfor pressen selv som overfor andre samfunnssektorer eller bransjer.

Det er imidlertid langt fra at pressen praktiserer full åpenhet overfor omverdenen. I blant kan det sikkert mønstres plausible begrunnelser for hemmelighold, men vi har like fullt å gjøre med et etisk paradoks.

En amerikansk medieforsker, Nora Paul, har tatt for seg det hun mener er doble standarder for åpenhet i amerikanske medier. Utgangspunktet er medienes argumentasjon for å redusere personvernet ("privacy"), sammenholdt med deres egen grad av åpenhet. Fra hennes 10-punkts liste over det hun ser som etiske paradokser på dette området nevner jeg noen få (Paul 1994):

  • Journalister kjemper for offentlighet i forvaltningen, men bekjemper alle som vil vite hvordan reportere utfører arbeidet sitt.

  • De vil avsløre hemmeligheter om andre, men vil ikke at noen andre skal få kjennskap til deres hemmeligheter, deres konfidensielle kilder.

  • De kan bruke offentlige registre til å avsløre private data om andre, men når andre gjør det samme, angriper de dem for det.

  • Journalister har stor motvilje mot å gi informasjon om seg selv. Mange avslår å gi intervjuer, mens de sterkt kritiserer offentlige personer som gjør det samme.

Ikke alle av Pauls kritiske punkter er like tungtveiende, men hun har funnet symptomer på en etisk inkonsekvens i den journalistiske praksis som kan ha dype røtter.

Journalistikkens åpenhetsvegring nummer én er kanskje den utbredt uviljen mot å gi klar beskjed om graden av usikkerhet i de opplysningene som gis. Man later i stedet som om informasjonen er uangripelig, og bløffer således til seg en falsk autoritet.

Trivielle, man talende eksempler i så måte kan observeres hos utenrikskorrespondenter (ofte nylig landet), som med sikker røst kan fortelle at “Sverige er i sjokk" eller at “Folk (eventuelt 'stadig flere') her i Italistan spør seg i dag … ". At slike omtrentligheter ikke er resultat av individuelle avvik, men faglig godkjent i de beste redaksjoner, viser den utbredte praksis at de stakkars korrespondentene intervjues hjemmefra om ting de umulig kan gi forsvarlige svar på.

Av samme slag er en utbredt hang til å bruke anonyme kilder. Det kan riktignok være legitimt, i blant nødvendig, åbeskytte en kilde som ellers kunne få problemer – et slikt behov er jo også erkjent i lovgivningen. Likevel kan det ikke være tvil om at teknikken brukes til overmål, så ofte at en i blant kan få mistanke om at det var journalisten selv som trengte anonymitetsvernet.

Så hellig er imidlertid kildevernet at det heller ikke er god tone i pressen å evaluere – enn si etterforske – andres anonyme kilder. Slik virksomhet oppfattes lett som ukollegialt. Publikum kan altså ikke vente hjelp til sin kildevurdering fra andre kanaler heller.

Skort på åpenhet overfor kildene idet stoffet samles inn finnes i en rekke varianter. Blant disse hører den lille bløffen at journalisten later som han/hun vet mer enn tilfellet er for derved å få kilden til å si enda litt til. Selv Watergate-heltene gjorde bruk av dette yrkesknepet.

Større grunn til bekymring gir den tilsynelatende økende bruken av skjult kamera og hemmelige lydopptak. At slike ukonvensjonelle metoder i visse situasjoner kan forsvares, fjerner ikke risikoen for at metoden blir alminneliggjort.

Det er heller ikke vanlig praksis at publikum får vite når og hvordan ukonvensjonelle metoder er blitt brukt. Det kom f.eks. aldri fram offentlig hvordan det var mulig å bringe intervjuer med den siktede i en eldre flykapringssak kort tid etter at hun var pågrepet og satt i varetektsfengsel i Oslo høsten 1994. Mediene – inklusive TV2 selv – så seg heller ikke i stand til å fortelle publikum i detalj hvordan opptak av den famøse kaprersamtalen fra Gardermoen egentlig ble framskaffet.

Knut Helland har analysert et beslektet eksempel, nemlig radiokanalen P4s intervju med den siktede i den såkalte Landås-saken i Bergen. Intervjuet ble gjennomført og tatt opp på lydbånd av siktedes advokat, men i det publiserte intervjuet var advokatens stemme erstattet med stemmen til en av stasjonens journalister. Publikum fikk imidlertid ikke vite noe om denne særegne tilblivelsen. Helland kommenterer – med rette: "Slik sett kan journalistisk og redaksjonell integritet defineres som det å sørge for overensstemmelse mellom den produktinformasjonen som følger nyhetene, og måten nyhetene virkelig er blitt produsert på" (Helland 1995).

At mediebedrifter gjennomgående er mindre åpne om sine driftsmessige forhold enn de fleste andre bedrifter, er i denne sammenhengen mindre viktig, men likevel en alen av samme stykke.

KONSEKVENS

Konsekvensprinsippet er den tilsynelatende selvfølgelighet at journalister og redaktører plikter å ta hensyn til konsekvensene av sin virksomhet. Ifølge dette er det, paradoksalt nok, god journalistisk pliktetikk å tenke og handle konsekvensetisk.

Hva det vil si å ta hensyn vil selvsagt variere – fra åvære forsiktig i ordvalg eller presentasjon til å avstå fra åpublisere informasjon som en har kjennskap til. Siden det altså dreier seg om en forhåndsvurdering med direkte følger for den journalistiske publiseringen (kanskje også valg av metoder), er ethvert varsomhetstiltak bokstavelig talt en form for selvsensur. Dette ordet har imidlertid en så odiøs klang av feighet at det ikke er brukbart som nøytralt artsnavn.

I likhet med reportasjeprinsippet – og til dels åpenhetsnormen – kan plikten til konsekvensvurdering sies å uttrykke en historisk kontrakt mellom pressen på den ene siden og enkeltpersoner og samfunn på den andre. Men konsekvensprinsippet kan like gjerne være utslag av en frivillig beredskap fra journalistenes side mot å misbruke pressemakten. Prinsippet hviler i så fall på den allmenne moralske norm at ingen har rett til å skade andre – i utrengsmål, får vi vel tilføye.

Det som er sagt ovenfor om plikten til å ta hensyn, kan som nevnt høres som en selvfølge i en kultur som forutsetter at alle har personlig ansvar for konsekvensene av sin adferd. Denne forpliktelsen er dessuten et allment rettsprinsipp i den forstand at trussel om straff i verste fall skal tvinge borgerne til å handle ansvarlig, f.eks. avstå fra å skade enkeltpersoner eller fellesskap.

Men viljen til å påta seg ansvar for konsekvensene varierer også blant journalister, for ikke å snakke om at skjønnet i den enkelte situasjon kan falle ulikt ut. Det er nok å minne om kontrasten mellom TV2 og NRK i kapringssaken.

I betraktning av at både NRK og TV2 er selskaper med statlig konsesjon og med den samme public service-standarden som vilkår, virket forskjellen mellom de to nyhetssjefenes vurdering av kapringssaken påfallende. Berg ville bruke alle tilgjengelige hjelpemidler for å få stoffet fort fram, og avviste enhver innblanding fra myndighetenes side. Berntzen ville avvente politiets vurdering av situasjonen og stole på den. Han foretrakk altså "føre var"-linjen.

Tar vi dem på ordet, var det imidlertid ikke tale om to etiske prinsipper, bare om en gradsforskjell. At NRKs mann ville godta politiets sakkyndighet i å vurdere skaderisikoen, mens TV2 insisterte på forkjørsrett for redaksjonens eget skjønn, var i så fall en forskjell mer av praktisk enn prinsipiell art. Begge parter godtok jo at redaksjonen hadde plikt til å vurdere hvilke konsekvenser en sending kunne få, og til å utøve selvsensur hvis risikoen for skadevirkninger veide tyngre enn publiseringsinteressen.

Spørsmålet er om vi kan ta dem på ordet. Når det gjelder NRK, har det i ettertid vært antydet at varsomheten kan være kamuflasje: Hadde de hatt tilgang til opptak av politisamtalen med kapreren, ville de sannsynligvis ha brukt det (Benito 1996). En slik antakelse blir imdlertid stående ubekreftet.

For TV2s vedkommende finnes det klarere tegn på at konsekvensveiing ikke nødvendigvis gis høyeste prioritet. På et debattmøte i 1995 tok nyhetsredaktør Bjarne Berg opp igjen tanken om teknologien som determinant for endringer i journalistikken, særlig de nye mulighetene for å sende direkte fra dramatiske åsteder (Journalisten 4/1996). At de nye mulighetene også ville skape etiske problemer, var imidlertid ikke til å unngå. Publikum ville nem lig tvinge kringkasterne over i slik journalistikk, og publikum ville ha en tendens til å velge det etisk uforsvarlige! Hvis et slikt syn på ansvaret for etikken lå til grunn også under kapringssaken, blir det grunn til å stille spørsmål ved seriøsiteten i TV2s konsekvensvurdering.

Plikten til å vurdere konsekvenser kan ses som en form for beredskap mot maktmisbruk fra mediene selv. I prinsippet er en slik selvkritisk overvåking en parallell til medienes overvåkning av andre maktkilder, men det er ingen sikker tradisjon for et slikt tvisyn. Dette ble interessant illustrert i januar 1995, da Pressens faglige utvalg (PFU) felte Dagbladet for krenkende omtale av en myrdet, såkalt "luksusprostituert", kvinne (sak nr. 001/95).

PFU viste bl.a. til følgende punkt i Vær varsom-plakaten: "Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelse fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre" (punkt 1.5). Dette er en av plakatens faneparagrafer som vanligvis påberopes til forsvar for pressens saumfaring av andre. PFU valgte imidlertid en overraskende vri: "Men det er viktig å påpeke at pressen hele tiden må være seg bevisst at den også selv kan komme til å begå de samme overgrep mot enkeltmennesker."

Overraskende var bruken av hjemmelen fordi det visstnok var første gang siden denne formuleringen kom med i plakaten (1975) at PFU brukte den mot pressen. Slik ordlyden er, kan det kanskje virke enda mer overraskende at punktet i løpet av tjue år ikke hadde vært brukt med slik selvkritisk vinkel. Forklaringen er ganske sikkert at det heller ikke var meningen hos dem som vedtok formuleringen at den skulle kunne brukes slik, og at dette synet var uttrykk for det som var yrkesideologisk korrekt. Hvorvidt Dagbladsaken innvarslet et nytt syn, skal derimot være usagt.

Hovedbudskapet i konsekvensprinsippet er en plikt til å minimalisere skadevirkninger, men innebærer det også en plikt til å vurdere hvilke positive resultater som kan ventes, f.eks. av å publisere en sak så raskt som mulig? Ikke uten videre – det ville være urimelig å kreve at ethvert journalistisk oppdrag skulle vurderes med nyttepotensial som målestokk. Behovet for vurdere mulig nytteverdi avhenger erfaringsmessig av skaderisikoen – jo større fare, jo tyngre nytteargumenter trengs for å oppveie en eventuell selvsensurimpuls. Det er pressens moralske plikt til åbegrunne kontroversiell adferd som utløser bevisbyrden.

Konsekvensetikken som journalistisk forpliktelse kan kritiseres på forskjellig grunnlag. Den viktigste praktiske innvendingen er at det er vanskelig å forutse framtidige virkninger av journalistisk stoff som ennå ikke er publisert. Selv ikke forskningen har vist seg i stand til å kartlegge konsekvenser av medieinnhold så sikkert at det kan være til god praktisk hjelp for journalistiske beslutninger.

Mot en slik innvending kan det anføres at det er best å være på den sikre siden (slik f.eks. NRK foretrakk i flykapringssaken, ulikt TV2). Det er for øvrig samme "føre var"-prinsipp som retten ofte bygger på. I injuriesaker er det f.eks. ofte nok til domfellelse at en ytring er "egnet til" å skade, dvs. uten at skade kan dokumenteres.

Her støter vi imidlertid an mot det viktigste prinsipielle motargumentet, nemlig at konsekvensetikken lett fører til umotivert selvsensur. Til det er å si at det nettopp er i konsekvensetikkens natur å veie nytte mot skade, og at selvsensur er en type skadevirkning som også må veies inn.

Et annet motargument er at konsekvensveiingen logisk fører til en jesuittisk moral. Det opplagte sitatet i den forbindelse er selvsagt "Hensikten helliger midlet" (fra latin "Finis sanctificat media", som altså ikke dreier seg om medienes finish). Vel så relevant for presseetikken ville det nok være å si "resultatet helliger midlet", siden det er dette mer enn motivet som hevdes å skulle rense metodene.

Innvendingen kan synes treffende – en slik tankegang er jo ofte sentral når journalister og redaktører forsvarer seg mot kritikk. Men den behøver ikke være jesuittisk i odiøs forstand. Å påta seg plikten til å veie konsekvenser av sine handlinger gir ingen rett til å utnytte situasjonen på en kynisk måte.

R.Å.K. UNDER PRESS

De tre R.Å.K.-prinsippene kan virke selvskrevne og derfor lite kontroversielle. Men det er ting som tyder på at alle tre er under betydelig press.

Jeg mener f.eks. å kunne observere at reportasjeprinsippet angripes, særlig av en journalistikk som gjerne blander fakta og fiksjon for å oppnå sterkere publikumsappell. For en slik grensetøyende journalistikk kan det gamle prinsippet være en tvangstrøye.

Et alen av samme stykke er en tilbøyelighet til å bruke rekonstruksjon som journalistiske virkemiddel.

Et tredje eksempel er en tiltakende tendens, særlig i etermediene, til å blande reportasje og markedsføring i stadig mer oppfinnsomme former.

Brudd på reportasjeprinsippet er ofte samtidig brudd på kravet om transparens. Åpenhetsprinsippet synes nemlig å være like utsatt. Det skyldes kanskje ikke en bevisst og økende motvilje blant pressefolk mot å spille med åpne kort, men det er påfallende mange eksempler på det Nora Paul kaller etisk inkonsekvens på dette området. Ekecrantz og Olsson (1994) har påvist en langsiktige tendens i svensk journalistikk i retning av å skjule hvordan stoffet er blitt til. De setter – trolig med rette – dette i sammenheng med journalistenes økende behov for å hevde sin autonomi overfor aktive kilder.

Om konsekvensprinsippet er å si at de fleste journalister og redaktører nok aksepterer det som en teoretisk leveregel. Men også her er det ting som vitner om en voksende lyst til å frigjøre seg. En stående forpliktelse til å veie mulig skade mot mulig nytte kan nemlig være en tung bør for den enkelte redaksjon, men den kan også hemme mediebedriften i kampen om markedsandeler.

I en slik situasjon kan det være mer hensiktsmessig å satse på rettighetsargumentets hele tall enn på nytte/skade-brøkens besværlige desimaler. På samme måte kan det være bekvemt å styre unna etikkdebatt og i stedet diskutere medienes evne til å berøre oss alle.

Det er altså min påstand at ingen av de tre R.Å.K.-prinsippene kan tas som en udiskutabel selvfølge, men er under et tiltakende press. Det faller utenfor artikkelens formål å diskutere hva som kan være årsakene til at så sentrale prinsipper anfektes, så la den i stedet munne ut i et par veiledende spørsmål:

Hvor mye av angrepet mot de etiske prinsippene er resultat av medienes konkurranse om oppmerksomhet? Hvor mye kan tilskrives journalistenes profesjonelle behov for å vekke oppmerksomhet? Hvor mye kan ses som en kombinert operasjon av merkantile og profesjonelle styrker i uhellig allianse?

REFERANSER

Benito, Julia Schreiner (1996) Flykapring på lufta. Semesteroppgave, Høgskolen i Oslo.

Boyce, George (1978) "The Fourth Estate: the reappraisal of a concept", s. 19-40 i Boyce, Curran og Wingate (eds.) Newspaper History. London, Constable.

Brurås, Svein (1994) Etikk i journalistikk. Fredrikstad, Instutt for journalistikk.

Ekecrantz, Jan og Tom Olsson (1994) Det redigerade samhället. Stockholm, Carlssons.

Glasser, Theodore (1984) "Objectivity Precludes Responsibility" i The Quill, February 1984.

Guillou, Jan (1994) "Hamilton föddes ur joumalistikens begränsningar" i sv. Journalisten 26/1992.

Helland, Knut (1995) "Fusk i faget", Dagbladet 23.10.1995.

Kruuse, Helle Nissen (1994) Etik i journalistik. Århus, Forlaget Ajour.

Paul, Nora (1994) "Some Paradoxes of Privacy", s. 228-230 i Journal of Mass Media Ethics 4/1994.

Raaum, Odd (1986) Pressens tøyelige etikk. Oslo, Universitetsforlaget.

Raaum, Odd (1992) "Avsløringsoppdraget – en gammel historie", s.102-109 i Pressens Årbog 1991.

Smith, Anthony (1978) The Politics of Information. London, Sage.

Østnor, Lars (1995) "Elementer til en medieetikk", s.143-156 i Norsk medietidsskrift 1/1995.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon