Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Nordisk filmforskning

førsteamanuensis ved Institutt for drama, film og teater, NTNU

Peder Grøngaard (red.) (1995) Nordisk filmforskning 1975-1995. En bibliografi & 10 essays i anledning af filmens 100 år 1895–1995, Århus: NORDICOM-Danmark

For en filmforsker er det en gledelig begivenhet at NORDICOM, det nordiske senteret for massekommunikasjonsforskning, valgte å markere filmens 100 årsjubileum med en egen utgivelse. Som norsk filmforsker stusset man imidlertid noe over utvalget av essays som skulle markere begivenheten. Man stusset fordi essaysamlingen i så liten grad gjenspeilet den nordiske filmforskningen i den gitte 20-årsperioden. De 10 essayene har 9 ulike forfattere. 8 er danske. Svenske Jan Olsson har forfattet to av tekstene. Det nordiske perspektivet er dermed ikke spesielt iøynefallende. Ser vi nærmere på de danske bidragene, er hele 7 forfattet av forskere tilknyttet universitetet i Århus, mens det siste er skrevet av Ib Bondebjerg i København. En kunne vente at NORDICOM, som en nordisk organisasjon, ville etterstrebe større grad av representativitet i sine utgivelser. Den manglende representativiteten er forøvrig ikke bare geografisk, men også kjønnsmessig. Blant de 9 essayforfatterne finnes bare 1 – en – kvinne.

Halvparten av boka utgjøres av de 10 essayene, mens den resterende halvparten er en bibliografi over nordisk filmforskning. Bibliografier har man forsåvidt alltid bruk for. Vi som underviser studenter, er glade for å kunne henvise til en oversiktlig bibliografi når studentene søker litteratur i forbindelse med semesteroppgaveskriving eller liknende. Men et minus ved en trykt bibliografi er at den fort blir foreldet. Litteraturhenvisningene i Nordisk filmforskning kjenner vi forsåvidt også fra før. Vi har sett dem i NordicomInformation, i Nordicoms kataloger, eller vi har fått utskrifter fra Nordicoms database når vi har hatt behov for en oversikt over ett eller annet emne. Hvorfor har man ikke benyttet denne anledningen til å kommentere bibliografien? Det hadde vært interessant med en oversiktsartikkel over emner i nordisk filmforskning. Artikkelen kunne kommentert endringer over tid, sett på hvordan f. eks. prosjekttitlene, teoriene og metodene har forandret seg i løpet av den 20-årsperioden en har forholdt seg til. Bibliografien kunne også trengt en innledning. Hvorfor er kategoriene valgt? Bibliografien opererer med 26 underkategorier. Titlene varierer mellom Film og semiotik på den ene siden, og Filmstatistik på den andre, og omfatter helt adskilte emner som Filmteksting – eftersynkronisering og Instruktørportretter. Under Filmstatistik, avsnittet om Norge, er alle årboknumrene i perioden 1974 – 1989 fra tidsskriftet Film og kino skjønnsomt ført opp. De kommer ganske riktig hvert år, og har inneholdt samme type statistikk i en årrekke: Antall kinoer, antall importerte filmer, antall kinobesøk, osv. Opplagt nyttig materiale for filmforskere, men det er underlig at bokredaktøren har valgt å bruke så mye plass på Film og kinos årlige årboknumre.

Å velge essay-formen i forskningsbidragene var en god idé. I forordet forteller redaktøren at han instruerte bidragsyterne om å skrive et ’passioneret essay om et vigtigt emne i filmhistorien, … viktigt for forskeren. Noget han eller hun brænder for'. Det er dette personlige ved essayformen som gjør den tiltrekkende. I essayet møter vi ikke bare et emne, men vi møter et menneske også, noe som kan være riktig stimulerende, kanskje særlig for den som leser mye tørre forskningsrapporter. Allikevel får en denne følelsen av at det personlige må balanseres. Den ene grøften å falle i er den avpersonaliserte, strikt saklige forskningsartikkelen, men på den andre siden er det også en ganske dyp grøft: det inneforståtte, det sære, så personlig at det nærmest ikke gir mening for andre enn dem som er dypt inne i forfatterens psyke.

Det beste eksemplet på et essay som forener det faglige og det personlige er Ib Bondebjergs Filmens genrer: en kjærlighedserklæring til Hollywood. Bondebjerg undersøker en typisk mannlig genre, western, og skriver om John Fords klassikere The Searchers, Stagecoach og My Darling Clementine. Han tar også opp en utpreget kvinnelig genre, screwball-komediene, med sine markante heltinner, ofte spilt av Katherine Hepburn, og sin problematikk som kretser rundt både kjønns- og klassekamp. Bondebjergs essay er nettopp en kjærlighetserklæring, og slik dypt personlig. Han bekjenner sin kjærlighet, vel vitende om at den kan forstås som politisk ukorrekt. Ekte intellektuelle skal helst elske franske filmer. Ekte menn skal også helst fornekte det kvinnelige og melodramatiske. Men Bondebjerg er trofast mot sine følelser og sier ja også til det kvinnelige.

Kjærligheten slår også igjennom i Peder Grøngaards essay om Truffaut og skriften. Forfatteren skriver om filmer han er svært opptatt av, men på en faglig, velinformert måte, som åpner nye dører for leseren. 'Kameraet som penn’ var motto for den franske kritikeren Alexandre Astruc i 1948. Filmkunsten var nå utviklet til det stadium, mente Astruc, at filmkunstneren, regissøren, kunne uttrykke seg like smidig og personlig i dette mediet som i f.eks. malerkunsten eller romanen. Grøngaard gjennomgår flere av Truffauts filmer og viser hvordan dette med skrift, å skrive – dagbøker, brev – stadig tillegges en særlig betydning hos Truffaut. For Grøngaard handler Truffauts filmer innerst inne om forholdet mellom kunsten og kjærligheten, og regissørens beskjeftigelse med det skriftlige hører hjemme i denne sammenhengen.

Hos noen av essay-forfatterne er det imidlertid lite annet enn den personlige kjærligheten som slår igjennom. Den synes av og til å drukne de faglige elementene. Søren Kolstrup skriver om Fellini og maleriet, og klarer ikke å få sitt budskap gjennom til meg. Jeg skjønner at han skriver om noe som opptar ham. Han ser paralleller mellom malerkunsten og Fellinis filmer. Han presenterer en lang liste over maleriske motiver som går igjen i flere av Fellini-filmene, men det blir for inneforstått. Hvem henvender dette essayet seg til? Den lille gruppen som har alle Fellinis filmer i hodet? Forfatterens kjærlighet blir for privat. Essayet får mer karakter av et dagboksnotat eller et kjærlighetsbrev.

Bodil Marie Thomsen har også gjort et dristig valg når hun under tittelen Hollywoods filmstjerner 1930-40 på seks små sider vil si nær sagt alt som er teoretisk vesentlig å si om fenomenet kvinnelige filmstjerner, og i tillegg ha med en historikk om stjernene før den perioden hun undersøker. Det er liksom blitt for faglig. Personlige vurderinger er skrelt vekk, men på tross av, eller kanskje på grunn av dette, makter ikke essayet å få leseren i tale. Igjen er det inneforståttheten som er problemet. For mye skal sies på for lite plass. Begreper blir ikke forklart, teorier ikke presentert, det er ikke plass til konkretiserende eksempler. 'Det er først sent (i 40erne) at den melodramatiske krop tolkes i et psykologisk register’, kan vi lese. Et annet utsagn som ikke forekommer denne leseren åpenbart, er at i 'dansefilm og realistiske, psykologisk farvede hverdagsplot’ var ’ …

kroppens figurlige tyngde som krydsningspunkt mellom indre og ydre … borte’.

Gode og interessante essays er levert av Michael Skovmand, som skriver om Shakespearefilmatiseringer, med særlig vekt på hvordan Shakespeares ’ord-univers’ lar seg overføre til filmens 'bildeunivers’, og Edvin Kau, som undersøker blikkets iscenesettelse hos Orson Welles. Kaus artikkel hadde forøvrig blitt enda mer lesverdig med illustrasjoner, ettersom han går svært nøye inn på enkeltscener i Welles’ filmer. En kan ikke regne med at alle leserne har alle scenene i hodet.

Essayene er løslig kronologisk organisert. Jan Olsson innleder samlingen med sine to tekster om filmens barndom. Han drøfter hvordan moderniteten på flere områder tilbyr nye måter å se på, og plasserer filmen i en slik sammenheng. Men også det moderne fenomenet jernbanen gav flimrende inntrykk for de reisende og krevde en ny form for fokusering. Olsson ser også på de nasjonale aspektene i den tidlige filmsensurdebatten. I Sverige var det først og fremst de danske filmene som var forferdelige og moralsk fordervelige, og som fordret utviklingen av ren, svensk film. Olssons essays etterfølges av Palle Schantz Lauridsens om innføring av lydfilm – en faglig artikkel om hva man forestilte seg at lyden kunne brukes til i stumfilmtiden. Det er verdt å merke seg at få trodde stumfilmen, som et etablert, populært medium, ville dø ut. Ved siden av dette mediet ville det være plass til lydfilm, som kunne være kjekt i nyhetssammenheng, blant annet til overføring av politiske taler og debatter.

Gjennomgangen av essayene i Nordisk filmforskning har lært denne anmelderen at det gode essay bør ha den rette blandingen av det personlige og det faglige. Essayet bør videre etterstrebe å få sine lesere i tale, og være på vakt mot å servere inneforståttheter. Det personlige bør avgrenses mot det private. Rene kjepphester hører til i dagboken. På den andre siden: En forfatter som ønsker å stenge helt av for det personlige, bør henvises til genren vitenskapelig artikkel. De beste essayene i den foreliggende samlingen har overbevist meg om at filmforskere kan levere tekster som både er personlige og faglige, og jeg håper Nordisk filmforskning inspirerer til videreutvikling av essayformen på film- og medieforskningsfeltet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon