Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Mediehistorisk modernitet

Førsteamanuensis ved Institutt for drama, film og teater ved NTNU

Hans Fredrik Dahl (1995) Mediene og det moderne, Oslo: Universitetsforlaget

Påstanden om at ’mediesamfunnet’ ikke fantes for 30-40 år siden og at det var først på seksititallet man snakket om 'massemediene', kan synes oppsiktsvekkende. Vi vet jo at bøker, aviser, ukeblader, fjernsyn, film og radio utgjorde en selvfølgelig del av det moderne etterkrigssamfunnet også på femtitallet. At det er hold for påstanden viser Hans Fredik Dahl i boka Mediene og det moderne. Her har han samlet sju tekster som på forskjellig vis skal belyse hvordan ’mediene’ har blitt en del av 'det moderne samfunn’.

På 107 boksider har forfatteren forsøkt å knytte sammen en historiserende analyse av like mange tungtveiende mediehistoriske, kulturhistoriske, sosiologiske og filosofiske tekster. For Dahl foretar ikke en anlyse av massemediene eller det moderne mediesamfunnet, men av begrepene ‘moderne’, 'modernitet', (og unngåelig 'modernisme'), 'massemedia' (the media) og 'moderne samfunn' slik disse symptomatisk gir seg tilkjenne i et utvalg overveiende vitenskapelige diskurser de siste åtti årene. I bokens første del er det moderniteten som en mental størrelse Dahl ønsker å belyse – som en forståelsesform, som tidsdiagnose og bestemte forestillinger om nåtiden som man på den ene siden vendte seg imot eller som man kunne gi sin tilslutning som et intellektuelt og eksistensielt orienteringspunkt.

I åpningsartikkelen ’Moderne mentalitet’ og den etterfølgende ’Medier, modernisering, modernitet’ foretar forfatteren et sveip over en litteratur som åpner opp for diskusjonen både om det moderne som mentalitet og som et begrep som historisk også kan knyttes til forståelsen av massemedienes rolle i en moderniseringsprosess.

Mediene og det moderne er en todelt bok hvor en formulering som ’forestillingen om det moderne gir en illusjon om varighet som ved nærmere prøving må forkastes’ står som en sentral tese i den første delen, og hvor påstanden om at begrepet 'mediesamfunnet' vil forsvinne, blir tilsvarende sentral i den andre delen. Dette er en debattbok hvor begrepene 'moderne', 'modernitet', 'modernisme' diskuteres i de to første artiklene. I de fem etterfølgende foretar forfatteren en innringing av begrepene 'massemedia' og 'mediesamfunn' under henvisning til et utvalg vitenskapelige forsøk på å få diagnostisert hvilke roller massemediene spiller, både som en del av vårt moderne samfunn (mentalitets- og rent faktisk-historisk) og – ikke minst viktig – innenfor den vitenskapelige institusjonen, i forskningslitteraturen – vårt forskningssamfund

Når jeg opplever Mediene og det moderne som en todelt bok, er det først og fremst fordi Dahl bare i de to første kapitlene klarer å knytte temaet ”mediene’ sammen med ’det moderne’. I de fem etterfølgende er fokus forflyttet fra interessefeltet 'modernitet', 'det moderne' og 'modernisme' og over mot undersøkelsen av et spesifikt medievitenskapelig forsknings- og problemområde, mer eller mindre fristilt fra det foregående. Denne interesseforskyvingen gir seg tilkjenne både i hvilke vitenskapelige publikasjoner forfatteren refererer til i de to delene og ved at begrepene 'moderne' og 'modernitet' i denne andre delen opptrer sporadisk og bare et par steder anvendes i overensstemmelse med diskursene i kapitlene ’Moderne mentalitet’ og ’Medier, modernisering, modernitet’.

Dahls diskusjon om mediene og det moderne er et nyttig bidrag til den norske medievitenskapelige faglitteraturen. Hans kopling mellom mentalitetshistoriske og medievitenskapelige problemområder viser på den ene siden en klar interesse for å stille nye spørsmål og å finne nye innfallsvinkler til forståelsen av hvilken kulturhistorisk rolle mediene har spilt under det vi symptomatisk kan kalle ’moderniseringsprosessen’. På den andre siden åpner også forfatteren opp for en diskusjon om hvilke konsekvenser som følger i kjølvannet av å leve under trykket av bevisstheten om selv å være aktør i et storsamfunn hvor etablerte verdier oppleves som avleggs og hvor moderniseringsprosessen framstår som kontinuerlige forsøk på å få etablert nye forklaringsstrategier til forsvar av nye forståelsesformer. I dette perspektivet trekker forfatteren fram et representativt utvalg faglitteratur hvor ulike forskere/ tenkere gir spenst til bokens problematisering av ’det moderne’. Og i forlengelsen av dette følger fragmenter til en videre refleksjon om de ulike medienes posisjoner – både som forskningsfelt, som faktisk-historiske størrelser og hvordan 'mediene', 'mediesamfunnet' og 'massemediene' opptrer som diskursive begrep i akademiske debatter.

Mediene og det moderne er en fragmentert bok – selv om forfatteren her har valgt å sy sammen bidragene under én felles, tematiserende overskrift. Det Dahl diagnostiserer som de siste tiårenes post-moderne mentalitet har også endret vår samfunns- og kunstforståelse. Uten selv å framstå som anti-modernist er det denne post-moderne posisjonen som åpner opp for forfatterens interesse for medienes mentalitetshistoriske rolle. Og nettopp med ståsted i siste halvdel av det 20. århundret er det han argumenterer for anvendelsen av nyere modernitetsteori også i studier av mediene som aktør i modernitetsprosessen. Påpekingen av slike forhold gjør sitt til at boken framstår som et viktig og aktuelt innspill til en fagvitenskapelig debatt om ’Mediesamfunnet’ (som også er tittelen på bokserien Dahl er redaktør for). Forfatterens orientering mot en faglitteratur som tar opp problemstillinger farget av de siste tiårenes modernisme-forståelse, er i denne forbindelse en prisverdig manøver. Det er prisverdig ikke minst fordi det her åpnes opp for en filosofisk orientert refleksjon over massemediene – en innfallsvinkel som finner sin parallell i litteraturvitenskapens og kunstvitenskapenes undersøkelser av eksempelvis kunstinstitusjonenes kulturhistoriske rolle og som fokuserer dikotomien ’populærkultur'/’høy-modernisme’. Svakheten er imidlertid at reservasjonene ved det som fortoner seg som en gjennomgang av modernitetsbegrepet som historisk konstruksjon også kommer til å framkalle uklarhet om hva ’det moderne’ er. Og det er kanskje uunngåelig i en bok som denne, men ikke alle enkeltbidragene synes å være like relevante for det forlag og forfatter utpeker som det egentlig diskusjonstemaet – ’Mediene og det moderne’.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon