Det hadde seg slik at jeg var invitert til å holde et foredrag på konferansen Kjønn og medier i Oslo 09.-10. september 1996. Jeg skulle presentere foreløpige resultater fra et nordisk samarbeidsprosjekt om programledere på fjernsyn. Konferansen skulle ikke bare være en vanlig forskningskonferanse. Arrangørene ønsket spesielt å få dem som arbeider i mediene i tale. I min sesjon hadde vi to forskerinnlegg som skulle kommenteres av TV2s Vidar Nordli Mathiesen og programleder Christina Støp.

I innlegget mitt stilte jeg spørsmålet om hvordan den nye fjernsynssituasjonen har forandret kvinners synlighet som programledere på fjernsyn. Jeg refererte resultater fra en empirisk studie som blant annet viste at NRK har færre kvinnelige programledere enn de kommersielle kanalene. NRK har imidlertid flere ulike programtyper, og kanalen er særlig opptatt av kjønnsmessig balanse i barne- og ungdomsprogrammene sine. Videre så jeg på de oppgavene de kvinnelige programlederne fyller. Vær og nyheter er uansett kanal de programtypene som har flest kvinnelige programledere. Her dreier det seg om å presentere stoff på en oversiktlig, klar og tydelig måte. Sport, samt underholdning og quiz er kategorier med svært få kvinnelige programledere. Det er imidlertid først og fremst innen underholdningen at programlederen har anledning til å prege programmet med sin personlighet. De mannlige underholderne kommenterer sine gjesters utspill, de ler og slår vitser, de er stjernene i sine egne program. Videre karakteriserte jeg de rollene de kvinnelige programledere fyller med begrepene soap, pin og burlesque.

Soap henviser til såpeoperaen og det forhold at kvinner leder programmer hvor det følelsesmessige er satt i høysetet. Kvinnene er nære og hyggelige i lokalmagasiner som Norge rundt, og de preger de nye talk show formatene hvor følelsesmessige forhold drøftes i full offentlighet. Pin henviser til pin up og kvinnen som bilde. Kvinnene er vakre, og i gjennomsnitt ca. 10 år yngre enn sine mannlige kolleger. Jeg understreket allikevel spesielt at det ikke er noe som tyder på at skjønnhet er en tilstrekkelig betingelse for å få jobb som programleder. Det er nødvendig å ha gode journalistiske kvalifikasjoner. Skjønnheten synes også å reise noen problemer i forhold til nyhetsgenren. Nyhetene har alltid vært viktige for å signalisere kanalens seriøsitet og troverdighet. Altfor unge og vakre programledere er uegnete i denne sammenhengen. Skjønnheten må balanseres, og antrekk og frisyre er sentralt i denne sammenhengen.

Burlesk henviser til en motsigelsesfull posisjon hvor programlederen samtidig framstår som både en attraktiv kvinne og en som stiller spørsmålstegn ved denne tradisjonelle kvinneposisjonen. Synnøve Svabø er et godt eksempel – faktisk det eneste innen norsk fjernsyn – når hun i Baluba er den som ser på sine og mannlige gjester, vurderer dem, betrakter dem, og nekter å innta posisjonen som den som blir sett på.

Avslutningvis oppsummerte jeg at den kvinneligheten som representeres på fjernsynsskjermen egentlig er ganske smal. Jeg ønsket flere eksperimenter, mer ulikhet og et bredere spekter av kvinnelighet representert på skjermen. Mens jeg snakket om alt dette, merket jeg meg en ung mann i salen som både fotograferte og noterte ivrig under innlegget mitt. Han kom opp til meg etter at sesjonen var ferdig, presenterte seg som journalist fra VG og ba om noen nærmere presiseringer i forhold til innlegget mitt. Jeg ga han like godt hele manuset, for det virket ikke som han var helt oppdatert på dette med kjønn og medier. Så var konferansen slutt og jeg dro hjem.

Dagen etter ble jeg vekt av at telefonen ringte kl. 06.45. Det viste seg å være en programleder fra P4 som ville ha et intervju i forbindelse med VG-oppslaget. Jeg var noe desorientert, men han kunne fortelle at førstesideoppslaget i dagens VG refererte til min forskning under overskriften «TV-DAMER BRUKT SOM PYNT». Jeg gjorde et radiointervju i ørska, og dro deretter som planlagt på møte i universitetets budsjettkomité. På veien fikk jeg fatt i dagens VG. På forsiden lyste de smilende ansiktene til Vår Staude, Siri Kalvig, Hilde Hummelvoll, Christina Støp og Siv Stubsveen mot meg. Oppslaget ble presentert som «kritikk fra kvinnelig forsker», og i følge oppslaget skulle jeg ha hevdet at «Faglig dyktighet holder ikke – de er ofte visuell staffasje.» Reportasjen fortsatte over to sider midt i avisen. Selve artikkelen lå rimelig tett på mitt manus: VG hadde også bedt forskere og mediefolk om å kommentere mine påstander, men det var tydelig at folk hadde liten innsikt i hva de kommenterte. «Å si at vi velger kvinnelige programledere bare etter utseende, er en fornærmelse både mot kvinnene og TV-seerne» kunne jeg lese at min med-debattant på seminaret dagen før, Vidar Nordli-Mathiesen hadde uttalt. Som om jeg hadde påstått noe slikt.

Budsjettutvalgsmøtet ble avbrutt av en resepsjonsdame som hadde fått i oppdrag å få tak i meg av pågående NRK-journalister på telefonen. Jeg nektet å la meg dra ut fra møtet. Resepsjonsdamen måtte be journalistene prøve senere på dagen. Tilbake på kontoret kunne instituttsekretæren fortelle at telefonen ikke stod. Aviser, kringkasting og Se og Hør søkte meg. Etter «først til mølla»-prinsippet avtalte jeg to radiointervjuer (Dagnsytt 18 og P4) og et fjernsynsintervju ( NRK2 Absolutt) samme ettermiddag/kveld.

Dagen etter hadde det stilnet, men Se og hør ringte og ville ha artikkelen min. Jeg sendte den av gårde, også til TV2s Arve Løberg som henvendte seg i samme ærend, etter at han hadde uttalt i VG dagen før at han var «møkk lei av medieforskere som påstår det ene og det andre!» Se og hørs journalist spurte for øvrig med silkemyk stemme også om hvor mye penger som var bevilget til dette prosjektet. Jeg henviste han videre til forskningsrådene. Det begynte å blinke overskrifter som «selvfølgeligheter til millionpris» for mitt indre øye, men jeg har foreløpig ikke funnet noe slikt oppslag i bladet.

At denne overskriften lyste i mitt sinn hadde sammenheng med at intervjuene dagen før hadde vist at jeg skulle posisjoneres på en slik måte. Jeg ble tildelt rollen som den livsfjerne forskeren som for store penger produserer selvfølgeligheter. Den versjonen av mitt forskningsprosjekt som nå sirkulerte, dreide seg kun om en forenkling av overskriften i VG. Var et vakkert utseende den eneste nødvendige betingelsen for å bli kvinnelig fjernsynsprogramleder? Jeg syntes ikke denne påstanden innbød til spesielt interessante diskusjoner, men alle mine forsøk på å utvide diskusjonsgrunnlaget rant ut i sanden. Spørsmålene dreide seg om skjønnheten, som for de mannlige intervjuerne, og jeg ble utelukkende intervjuet av menn, var en selvinnlysende sak. Man trengte ikke en forsker til å påpeke slikt.

Kvinnelige programledere så litt annerledes på saken. Både fjernsynsintervjuet og de fleste intervjuene på radio var lagt opp som konfrontasjoner mellom programlederne Christina Støp, Connie Barr og meg. Vi møttes til i alt tre slike konfrontasjoner. For Støp og Barr var det viktig å understreke at det ikke var sant at kvinner måtte være pene for å arbeide som programleder på fjernsyn. Det var deres journalistiske kvalifikasjoner, deres utstråling og evne til å få folk i tale, som var det vesentlige. Jeg ble i et og samme intervju anklaget for å servere både selvfølgeligheter og usannheter. Såvidt jeg kan se ligger det rent logiske hindringer i veien for at en påstand samtidig kan være selvfølgelig og usann, men det gjorde ikke mitt forsvar til en lettere oppgave.

Ellers opplevde jeg at min tolkning fra foredraget om de doble aspektene ved kvinnelig skjønnhet kom tilbake til meg i debattene. Når jeg påpekte i et radiointervju at mange kvinnelige programledere faktisk så godt ut, ble jeg møtt med at dette var en fornærmelse. Sier du at en kvinne er pen, sier du samtidig at hun er dum. Det går ikke an å både være vakker, seriøs og troverdig. Barr og Støp blånektet på at de var pene og henviste til sin høye alder, snart 40. Intervjuerne fulgte opp og spurte meg: «Hvordan kan du egentlig si at de kvinnelige programlederne er pene? Har du foretatt vitenskapelige målinger av skjønnhet?»

At de kvinnelige programlederne følte seg fornærmet og truet, vanskeliggjorde dialogen med dem. Og den var vanskelig nok i utgangspunktet, fordi flere av de mannlige programlederne la opp til et «slagsmål i hønsegården»-konsept. «Kvinne er kvinne verst», tenkte de, lente seg tilbake og lot oss kakle i vei. Lars Jakob Krogh sa det rett ut i Dagsnytt 18: «Nå går det så fjæra fyker her!», og P4s programleder spurte om det ikke egentlig bare dreide seg om at jeg var misunnelig på de vakre, unge kvinnelige fdjernsynsprogramlederne. Men det var forsåvidt en lærerik prosess å måtte forholdene seg til de som innehar de funksjonene og posisjonene jeg hadde analysert og drøftet i forskningsarbeider. Jeg ble minnet om at det ikke bare er tall og roller, men virkelige mennesker der ute i mediene. En må forholde seg til dem. De har tanker, følelser og meninger.

Mediestormen la seg som sagt temmelig raskt, men noen nye innspill sto på trykk de påfølgende dagene. Dagbladet hadde et oppslag 12.09. hvor en mengde kvinnelige programledere uttalte seg om skjønnhetens betydning i deres yrke. Eli Ryg argumenterte for at også andre kvinnetyper enn de sylslanke og vakre burde komme fram på skjermen, mens Dorte Skappel kommenterte det påtakelige i at kritikken angående porgramledernes utseende «kommer fra kvinner som selv ikke tar seg særlig fordelaktig ut». I Arbeiderbladet (12.09.) kritiserte Anders Giæver i tråd med den generelle mannlige holdningen programlederundersøkelsen som forskning, og nektet i tillegg å se fjernsynsprogramlederne som journalister overhodet. En kollega på Lillehammer ringte og gratulerte med førsteplass på P2s kjendistopp lørdag 14.09. Jeg hadde (gudskjelov?) ikke hørt radioinnslaget, men han kunne fortelle at jeg hadde slått Carl I. Hagen med god margin. Samme dag hadde VG nok et oppslag om betydningen av kvinners utseende på fjernsynsskjermen. Avisen fortalte om Eva og Anne Marie som arbeider som værpresentatører på den britiske kanalen Live TV. På hverdager presenterer Eva været i selskapskjole, mens i helgene stiller Anne Marie opp i bikini – «Værdamene som ville fått medieforsker Kathrine Skretting til å gispe etter luft», i følge VG. Kvinnenes rolle som bilde til betraktning på fjernsynsskjermen kan i dette konseptet vanskelig bestrides.

Lørdag 14.09. hadde også min hjembys Adresseavisen kommet på banen. Deres faste petit-skribent Arne Bonde kastet seg på forskningskritikk-karusellen, og hevdet:

Både medieforskere og kvinneforskere har vi mange av. Ytterst sjelden kommer de med nye og overraskende resultater. Men så lenge de tar opp temaer som vold, sex og kvinnediskriminering blir det lett store oppslag i enkelte aviser. Jo større oppslag, jo mer tiltrekkende blir «forsker-yrket». Men vil det ikke også svekke yrkets generelle anseelse? (14.09.)

Jeg skrev øyeblikkelig et rasende svar. Jeg begynte å bli lei av at folk som vet svært lite om forskningsmetoder og -problemstillinger uttalte seg med slik skråsikkerhet om kvalitet på forskning. Mitt svar ble rykket inn i avisen 9 dager senere, etter at jeg hadde purret to ganger.

MORAL

Hva kan man lære av denne historien? Mye av det vi forteller studentene våre er helt riktig. Løssalgsavisene setter dagsorden. Mediene behandler saker på en måte som er preget av at stoff forenkles og presses inn i et konfliktskjema. I mitt tilfelle medførte en populistisk innfallsvinkel overfor forskning generelt i tillegg til «slagsmål i hønsegården»-skjemaet med sine dimensjoner av kjønnsforakt, at jeg kom i en posisjon hvorfra det var svært vanskelig å tale. På mange måter var dette en ny erfaring. Jeg har tidligere gjort en rad intervjuer, hvor man har vært interessert i å få vite hva jeg som forsker har å fortelle om f. eks. reklamens kommunikasjonsmåte eller hvordan barns sosialisering er endret i mediesamfunnet. I tråd med de konseptene som ble valgt i fjernsynsprogramledersaken var man ikke interessert i hva jeg hadde å si om programledere på fjernsyn, men man skulle presentere en inkompetent kvinnelig forsker i slagsmål med pene, kvinnelige programleder-kjendiser. Jeg opplevde en ny form for medfølelse med politikerne, som ofte blir behandlet med lite respekt i mediene. Hvis vi ser bort fra tendensene til kvinne- og forskerforakt, synes jeg journalistene, også innen public service-institusjonen NRK, tenderte mot å forvrenge konseptet om kritisk journalistikk. Kritisk journalistikk fordrer innsikt. Journalistene oppførte seg som om de trodde at det som først og fremst krevdes, var en konflikt. Men jeg tror interessante samtaler like gjerne kan bli produsert når man er innstilt på å lytte til intervjuobjektet, som når man med manglende bakgrunnskunnskap forsøker å anlegge en «kritisk» innfallsvinkel.

En annen lærdom kan være at det er sikrere å skrive sjøl enn å la seg intervjue. Ønsker du å formidle forskning, ønsker du å ytre deg i den samfunnsmessige debatten, kan det værer lurere å forfatte et eget innlegg slik at en har full kontroll over resultatet. Formidler andre, vet du aldri helt hva som blir formidlet. En del av det du selv synes er mest interessant og vel verdt å diskutere, kan drukne i den profileringen som mediene selv legger på stoffet.

Men kanskje er det ikke så farlig? At det ikke var særlig behagelig for meg, er så sin sak. Men problemstillinger rundt de kvinnelige programledernes rolle på fjernsynet ble tross alt reist. Vi fikk en debatt om et viktig medium og et viktig funksjon innen dette, selv om debatten kunne ha tatt andre vendinger som hadde gjort den langt mer interessant.