Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Mangfold eller renhet i resepsjonsforskningen?



stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

Klaus Bruhn Jensen (1995) The Social Semiotics of Mass Communicatiton, Sage.

Debatten mellom Klaus Bruhn Jensen og Karl Erik Rosengren om resepsjonsforskningens grunnlagsproblemer folder seg ut som en langsom, akademisk føljetong I mediefaglige tidskrifter, artikler og bøker. For faste lesere av European Journal of Comunication er både Bruhn Jensen og Rosengren kjente artikkelforfattere og debattanter og forventningene til Bruhn Jensens bok har vært mange. Da boken forelå måtte neste episode bli Rosengrens bokanmeldelse I EJC. Og han skuffer ikke. I en syrlig anmeldelse blir boken dømt nord og ned. I siste nummer (EJC vol 11(2): 261-67) har redaksjonen sett det som rimelig at Bruhn Jensen fikk anledning til å svare på Rosengrens anmeldelse ( EJC vol. 11(1): 129-41). Det er jo uvanlig at redaksjoner gir forfattere denne mulighet, men redaksjonen i EJC begrunner det med at Rosengrens anmeldelse ”raised a number of questions of wider interest”.

Uansett redaksjonens motiver kan jeg forstå Klaus Bruhn Jensens ønske om å benytte denne anledning. For la meg si med en gang: Jeg skal ikke gjøre som Karl Erik Rosengren og forkynne min utilstrekkeliget som anmelder av store deler av boka, for deretter å slakte den med slik uforstand at man skulle tro djevelen selv hadde forfattet skriftet. Rosengren forviser den til det akademiske bokbålet, men går i liten grad inn på bokas vitenskapsteoretiske resonnementer. I stedet anklager han boken for å mangle troverdig empiri og Bruhn Jensen for å mangle erfaring som resepsjonsforsker. Argumentasjonen er krydret med lett nedsettende adjektiver og føres i en lett belærende tone. Hvorfor kan ikke Bruhn Jensen snart slutte med dette maset sitt om ”so-called qualitative methods”… hvorfor kan han ikke snart begynne å gjøre litt seriøs, kvantitativ hypotesetesting (som oss andre, seriøse og hardtarbeidende forskere)? Når vil han forstå at han må forlate sitt “qualitative fortress”? Rosengren formelig freser som en forlatt moped i veikanten.

Etter å ha samarbeidet lenge omkring utformingen av et nytt teoretisk fundament for fremtidig resepsjonsforskning, blir motsetningene mellom Bruhn Jensen og Rosengren nå tydeligere. Men de har nok vært der hele tiden og kan leses i endel uklarheter i deres tidligere felles artikkel. For eksempel syntes jeg den gang som nå at det er vanskelig å oppfatte presist hva som ligger i begrepet ”audience cum content” som ble presentert som essensen av den nye resepsjonsskolen i opposisjon til andre tradisjoner for “audience research” (se EJC 1990, vol.5 (2-3): 207-38, “Five traditions in search of the audience”). Det synes å favne for vidt til å gi resepsjonsforskning et eget ståsted mellom tradisjonene, og gir samtidig liten avklaring mht. hvordan denne koblingen burde foregå. Begrepet er nedtonet i Bruhn Jensens seneste fremstilling av den sosial-semiotiske teori, selv om jeg oppfatter prosjektet hans å være mye det samme som før. Det gjelder å utmynte et nytt ståsted for resepsjonsforskning, noe Bruhn Jensen strevde med allerede i sin avhandling fra 1986 (Making Sense of the News, Aarhus University Press). Det nye er at Bruhn Jensen denne gangen forfølger resonnementet helt ned i det vitenskapsteoretiske grunnfjellet. Slik blir resepsjonsforskningen tydeligere epistemologisk forankret. I mine øyne er dette en interessant utvikling som ikke fortjener den avfeing som Rosengren griper til.

Boken er på alle måter et stort anlagt prosjekt, basert på samlede erfaringer og systematisk tenkning omkring kommunikasjonsforskningens grunnlagsproblemer – og sist men ikke minst, en grundig lesning av Charles Sanders Peirces samlede verker. Og Bruhn Jensen trenger nok å samle kreftene, for boka skal intet mindre enn å redde den kritiske medieforskningens epistemologiske sandslott fra postmodernistenes pøblete forsøk på å rive det hele ned. Jensen går til verket med mange spader og bøtter og raserer mange konkurrerende sandtårn før han møysommelig og systematisk tar fatt på å bygge opp igjen en sosial-semiotisk teori innenfor masse-kommunikasjonsfeltet. Grunnmuren legges på trekanten i Peirces semiotikk og pragmatisme og opp mot den tverrvitenskapelige, mediefaglige himmel strekker det seg snart et stramt og slankt slott. I Bruhn Jensens egen proklamasjon heter det at ”…this volume proposes a return to the semiotics and pragmatism of Charles Sanders Peirce, as well as a redevelopment of social theory in that perspective, to arrive at an integrative, social-semiotic theory of mass communication”. Alt dette på den nette sum av 200 sider. Jeg sitter igjen med en følelse av at boken like godt kunne vært på 2000 sider og lurer på om Rosengren hadde vært mildere stemt da. Sannsynligvis ikke.

Men bokens format kan virke hemmende på lesningen. Flere ganger opplever jeg at Bruhn Jensens resonnementer blir stående uforklart eller bare delvis utviklet i sin fulle bredde. Dette fører til at argumentasjonen reduseres til påstander og iblant antar mytologisk karakter i all sin knapphet. Særlig er forklaringene av de triadiske modellene og figurene minimale og krever en god del av leserens tålmodige fortolkning. Men kommer man først inn i det ser man lett at både modeller, figurer og bokens struktur er preget av den samme, systematiske (hellige? ) tredeling (treenighet): I Peirces grunnleggende modell for forholdet mellom tegn, referent og fortolkning (sign, referent, interpretation) finner Bruhn Jensen sitt arkimediske triangel. På dette forsøker han å vippe hele verden og medieforskningen tillike. Til tross for de sakrale assosiasjoner, eller på grunn av dem, virker boken stram og logisk i sin argumentasjon.

Her er mange som får sitt pass påskrevet underveis, og man kan kanskje bedre forstå Rosengrens skarpe reaksjon ut ifra dette. Bruhn Jensen er ikke nådig i sin analyse av medieforskningens (les resepsjonsforskningens) tidligere skoler og posisjoner. Med relativt bred penn støtes mange ut i det ytterste mørket. Samtidig skal hans nye teori og modell åpne opp for den store, tverrfaglige fred. Men det er noe som ikke stemmer med Bruhn Jensens utstrakte hånd. Bokanmeldelsen til Rosengren må ses i sammenheng med den kritikken som Bruhn Jensen gir Rosengren i boken.

Her plasseres Rosengren i en tradisjon for “imperialistisk” tenkning omkring forholdet mellom kvantitative og kvalitative metoder. Bruhn Jensen hevder at Rosengren aldri vil erkjenne at kvalitativ forskning kan generere kunnskap ut ifra at den ikke innfrir krav til generalisering. Det lengste Rosengren kommer, er å si at kvalitativ forskning er nyttig fordi den genererer hypoteser som kan testes av skikkelig kvantitativ forskning. For Bruhn Jensen er imidlertid den kunnskapen som vinnes av kvalitativ forskning av en egen orden eller kategori, basert på en egen forstandskategori. Hos Bruhn Jensen er kvalitativt baserte fortolkninger forbundet med Peirces begrep om abduksjon. Abduksjon var det vi ikke lærte om på forberedende, og den fortiede Maria i vår protestantiske forskningstradisjon (logostradisjonen?). For å forstå hva abduksjon betyr, hjelper det lite å slå opp i vanlige ordbøker. Det står f.eks. i en norsk/engelsk ordbok at abduction betyr bortførelse, hvilket kanskje skulle forklare hvorfor Peirce så lenge har vært glemt. I fremmedordboken gis det derimot en rent medisinsk og anatomisk definisjon av begrepet, noe som kanskje ville gledet Bruhn Jensen fordi han daterer sosial-semiotikkens historie tilbake til Hippokrates og den medisinske diagnostikken. Men abduksjon hos Peirce er en logisk slutningsform på linje med induksjon og deduksjon, men som i motsetning til disse slutter til en påstand om ett fenomen fra et sett av observasjoner av et annet fenomen. Er slike slutninger gyldige? Er de vitenskapelige? Her er Bruhn Jensen og Rosengren fundamentalt uenige.

Det er umulig å gå inn på en substansiell diskusjon innenfor de rammene som er gitt her. Så la meg heller komme med et klart synspunkt: Jeg mener at dette er en helt sentral bok for enhver som skal sysle med mediefaget utover det rent overflatiske. Man kan muligens si seg uenige i bokens argumenter og vitenskapsteoretiske anliggende, men ingen bør forholde seg uvitende eller uberørt av at den finnes. I stedet for å se det som en svakhet, vil jeg si at Bruhn Jensen gjør et forbilledlig forsøk på å forene vitenskapsteoriske resonnementer med innsikter fra empirisk medieforskning innenfor samme bok. Bruhn Jensen forfølger dessuten sin pragmatiske etikk helt inn i samfunnsvitenskapens kjernespørsmål om forholdet mellom kunnskap og politikk. Gjennom boken finnes en sammenhengende argumentasjon som ved systematisk utlegning bygger opp til en spennende kritikk av Habermas, Giddens, Rorty og Thompson, bare for å nevne noen. Nettopp det at man innenfor samme tekst kan relatere disse diskusjonene både til et vitenskapsteoretisk utgangspunkt og til praktisk medieforskning, er uhyre tilfredsstillende.

Så kan man likevel spørre om en metahistorisk diskusjon omkring mottakerstudienes ”natural history”, som McQuail en gang har døpt det, har særlig interesse utover å være en retorisk form som akademiske stillingskriger utkjempes med. Mens Bruhn Jensen stedig målbærer resepsjonsforskningen og sosial-semiotikken som noe annet og nytt enn tidligere tradisjoner, har Rosengren barnlig glede av å dytte Bruhn Jensen ned av haugen som ”a potential runner-up among the cultural studies flock”. Men Rosengrens kritikk viser at han egentlig ikke tar inn over seg intensjonene i det prosjektet Bruhn Jensen har lagt ut på. Han firer ikke en tomme der det handler om forskjellige verdensforståelser og syn på vitenskapene. Rosengren har en kumulativ forståelse av hvordan kunnskap legges til kunnskap, hvor forskere i popperiansk forstand ufortrødent tester hverandres hypoteser, verifiserer og falsiferer, verifiserer og falsiferer, og langsomt assymptotisk nærmer seg sannheten om massekommunikasjonens virkninger. Bruhn Jensens alternativ er å akseptere det metodologiske mangfold som ulike pragmatiske fortolkninger av samme fenomen. For Bruhn Jensen må noen gjerne fortsette å generalisere og verifisere med hypotetisk deduktive metoder og kvantiative data, men det gis ingen rett til å hevde at den kunnskap som kommer frem har en høyere epistemologisk status enn abduksjonens og de kvalitative metoders resonnementer. ”Don't stand in the way for inquiry” er blitt Bruhn Jensens credo, og han høres ut som en representant for en utryddelsestruet art som argumenterer for verdien av det biologiske mangfold. Til sammenligning bærer Rosengrens scient-darwinisme preg av rasehygiene og etnisk rensning. Det er ikke vanskelig å velge side.

Det mest problematiske for meg er at bokens pragmatiske utgangspunkt synes å lede frem til et messiansk forsvar for mediepedagogikken og medieforskerens ansvar for å utvikle kritiske handlingspotensialer hos (særlig) fjernsynsseere. Peirce vektlegging av det intensjonale handlingsaspektet ved tenkning og tegnbruk gjør at skillet mellom tanke og handling utviskes. For kritisk medieforskning blir det dermed en oppgave å skape betingelser og diskursive rom for alternative, frigjørende fortolkninger og handlinger. Men det synes ikke endelig avgjort mht hva som er en god vs en dårlig fortolkning/handling. Bruhn Jensen argumenterer innenfor horisonten av vestlige, liberale demokratier hvor det finnes institusjoner og prosedyrer som kan løse kollektive beslutningsproblemer til tross for ulike tolkninger og virkelighetsforståelsen og tar Habermas offentlighetsbegrep i forsvar. For de som er på leting etter meningen med livet innenfor medievitenskapen, foreslås derfor resepsjonsforskning basert på “workshop” metoden. Basert på erfaringer fra eget nabolag introduserer Bruhn Jensen denne metodologiske nyvinning som den kritiske medieforskningens nye våpen. Men alle kan jo ikke bli resepsjonsforskere, og Bruhn Jensen kan kritiseres for å ha få motforestillinger til medieforskerens almene evner og hensikter som oppdragere. Det er ikke sikkert at den almene respekt for medieforskningen vil stige som følge av dette. Men det er jo heller ikke noe mål i seg selv.

Det ligger ellers en utfordring i Bruhn Jensens teorigrunnlag til å gjøre det gjeldende også i andre deler av medievitenskapene. Hvis ”mass communication” ikke bare skal være synonymt med ”audience research” må det f.eks. være mulig å spørre hvordan et sosial-semiotisk perspektiv kan anvendes i produksjonsstudier. Kanskje tiden er inne for å definere en ny forskningstradisjon med et fokus på ”source cum content”? Det blir ellers mer interessant å se hvordan forskere som står Bruhn Jensen nærmere enn Rosengren, vil plassere seg i forhold til hans prosjekt.

I siste innlegg i ECJ inviterer Bruhn Jensen nok en gang Rosengren til forsoning og forskningssamarbeid. Men den generøsitet som Klaus her viser Karl Erik er kanskje ikke en uskyldig eller ufarlig gest. Tør Karl Erik ta utfordringen? Hva må han i så fall gi slipp på? En verdensanskuelse? Og vil Klaus likevel se stort på at Kari Erik forsetter med hypotetisk deduktiv metode og maser om generalisering, verifisering og falsifering som formale krav i medievitenskapen? Forholdet mellom Klaus og Karl Erik inneholder snart alle såpeoperaens ingredienser. Til tross for det personifiserte far/sønn forholdet og det dramatiske tilsnittet er intrigen av akademisk interesse. Siste ord er ikke sagt og vi har mer i vente. Coming soon in a journal next to you.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon