Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Internett i den offentlige informasjonens tjeneste?

Kommunikasjonsprinsippet på prøve
Internet in the service of public information

Per Hetland er faglig prosjektleder for innsatsområdet ʺKommunikasjon: teknologi og kultur", Universitetet i Oslo

World Wide Web tilførte Internettet multimedieegenskaper i tillegg til et grafisk brukergrensesnitt. Framveksten av datagrafikk er et godt eksempel på at synssansen utgjør en av teknologiutviklernes viktigste referanserammer ved utviklingen av mer ʺbrukervennlige" grensesnitt. Økt ʺbrukervennlighet" kan derfor lett gjøre Internett mindre brukervennlig for synshemmede.

Blind and weak sighted users do not have easy access to public information. About 80 users have participated in a project disseminating information by the Internet. Blind and weak sighted users experience communication problems by 1) graphic interfaces, 2) not being informed of available information, 3) senders' lacking insight in the necessary arrangement and availability of information, 4) the exclusion of blind and weak sighted users as a relevant target group, 5) the delegation of problem solutions, 6) the sender lacking copy right to the original documents and finally the growing privatisation of the public room.

KOMMUNIKASJONSPRINSIPPET

I løpet av de siste 30 år har det bærende prinsipp i den statlige informasjonsvirksomheten utviklet seg fra et informasjonsprinsipp, via et offentlighetsprinsipp til kommunikasjonsprinsippet. Kommunikasjonsprinsippet innebærer at forvaltningen og brukerne sees som likeverdige partnere, som veksler i rollene som avsender og mottaker av informasjon. Ifølge den siste utredningen om offentlig informasjon krever dette at ʺkommunikasjonsressursene er noenlunde likt fordelt, og at det eksisterer en 'infrastruktur' for toveiskommunikasjon. Kommunikasjonsprinsippet vil derfor være et ideal staten kan strekke seg etter, mer enn en reell mulighet" (NOU 1992:21, side 21). På denne bakgrunn tok prosjektet ʺElektronisk formidlet informasjon til synshemmede – kommunikasjonsprinsippet i et digitalt perspektiv"1 (E-kom) utgangspunkt i det forhold at;

  • synshemmede i dag ikke har enkel tilgang til offentlig informasjon, verken fra sentralt eller lokalt hold. Særlig gjelder dette plikt- og rettighetsinformasjon

  • offentlig forvaltning har bare i liten grad lagt forholdene til rette for at synshemmede skal kunne kommunisere ved hjelp av informasjonsteknologi.

Hensikten med prosjektet E-kom var å finne ut hvordan offentlig informasjon best mulig kunne gjøres tilgjengelig for synshemmede. E-kom-prosjektet har primært spredd informasjon via elektronisk post, i Internettet. Det var i denne sammenheng viktig at Internettet åpnet adgang for synshemmede til å kunne delta på lik linje med alle, i åpen kommunikasjon. Internett er typisk for de nye kommunikasjonsteknologier som er interaktive av natur: Mellommenneskelig kommunikasjon finner sted via en elektronisk kommunikasjonskanal, istedet for ansikt-til-ansikt. Eksempler på denne typen teknologier er sjølsagt telefonen, Internett og til en viss grad fax. Hvordan kan Internett bidra til å realisere kommunikasjonsprinsippet, og dermed også bidra til en infrastruktur for toveis-kommunikasjon? Jeg vil påstå at utformingen av brukergrensesnitt er sentralt for etableringen av en infrastruktur for toveis-kommunikasjon, og vil derfor starte med å se nærmere på fenomenet brukergrensesnitt.

INFRASTRUKTUR FOR TOVEIS-KOMMUNIKASJON

Internettet er i prinsippet et godt verktøy for å transportere informasjon. I sin opprinnelige form var Internettet like godt egnet for synshemmede, som for alle andre. I løpet av de siste årene har det vokst fram en sterk kultur rundt én bestemt tjeneste; World Wide Web (WWW). Tjenesten er menyorientert, med tekst og sterke innslag av grafikk. Internettets vekst skyldes ikke minst WWW. På mange måter har Internett utfylt det som mange oppfattet som mediegapet, dvs. det tomrom hvor man manglet løsninger for å kommunisere interaktivt – fra en til en eller mange og omvendt – tilnærmet synkront og med et differensiert innhold (Bråten 1983). I denne sammenheng er ikke Internett et enkeltstående medium, men flere ulike medier (December 1996, Morris og Ogan 1996). WWW tilførte Internettet multimedieegenskaper ved at man på en enkel måte kunne kombinere tekst, bilder, video og lyd. Innholdet i skjermbildet i WWW kan bare delvis gjøres tilgjengelig for synshemmede.

I datamaskinenes barndom var det bare ekspertene som hadde tilgang til teknologiens muligheter. Med en utvidet brukergruppe kom også ønskene om større brukervennlighet. Det vil alltid være problematisk å definere brukervennlighet, ikke minst fordi brukerne utgjør en mangfoldig gruppe. Sett i et historisk perspektiv kan vi imidlertid knytte brukervennlighet til utviklingen av ulike brukergrensesnitt. Ironisk nok er brukergrensesnitt et teknologisk sentrert begrep: teknologien blir tatt for gitt, mens brukeren må beskrives (Grudin 1990). Grafiske brukergrensesnitt er en overbygning over de tekstbaserte operativsystemene eller en erstatning for dem. Bare ved hjelp av kostbar maskin- og programvare er det mulig å oversette de grafiske menyene slik at de kan framstilles ved hjelp av punktskrift eller kunstig tale. Men bare en del av detaljrikdommen i de grafiske skjermbildene kan presenteres. Det overføres likevel nok uvesentlig informasjon til at det skapes avstand mellom brukeren og innholdet i f.eks. en tekst. En synshemmet bruker mister lett oversikten over innholdet i skjermbildene. Med konvensjonelt tilleggsutstyr er det ikke mulig for blinde og sterkt svaksynte, på en effektiv måte, å bruke grafisk programvare.

Skillet mellom tekst- og grafikkmodus er avgjørende for synshemmede. I tekstmodus sendes tegnene til faste posisjoner på skjermen (et bestemt antall tegn pr linje, et bestemt antall linjer pr skjermbilde er mulig). I grafikkmodus sendes informasjonen som punkter til skjermen. Man kan derfor ikke uten videre oversette et bilde av et tegn slik at det kan presenteres i punktskrift og kunstig tale. De menybaserte systemene virker som et filter mellom brukeren og operativsystemet. Dermed forsvinner muligheten for kommandostyring. Så lenge menyen er tekstbasert, er det mulig for brukere med spesialutstyr for punktskrift og kunstig tale å bruke programmet.

Menyer er kompliserende for synshemmede, ikke bare fordi man må lete seg fram på skjermen før man velger noe, men også fordi det blir brukt attributter (farger o.l.) for å markere posisjoner i stedet for datamaskinens standardmarkør. Markøren er det punktet hvor man skal rette oppmerksomheten på skjermen, et orienteringsmerke. I slike tilfeller vil ikke spesialutstyr for punktskrift og kunstig tale uten videre oppfatte hva som er markøren. Et vindu er et avgrenset felt på skjermen, ofte omsluttet av ei ramme. Det kan dessuten overlappe andre vinduer. Ett vindu er det aktive. Når man kan lese flere vinduer på skjermen samtidig, er det vanskelig for synshemmede å avgjøre hvilket vindu som er det aktive. Svaksynte får en annen type problem, når skjermbildet forstørres ser man bare en liten del av skjermen. Noen bruker så stor forstørrelse at de bare ser fem bokstaver av gangen. I denne sammenheng blir tilrettelegging en sentral utfordring.

TILRETTELEGGING FOR SYNSHEMMEDE

De synshemmede var definert som målgruppe for E-kom-prosjektet. Det er mellom 10.000 og 20.000 synshemmede i Norge. For å delta i prosjektet krevdes det tilgang på PC, som kunne tilkobles et modem. Foreløpig er antallet synshemmede med datautstyr ca. 3 – 400, men tallet stiger stadig (Knudsen 1995). For synshemmede kan informasjonen man får tilgang på, gjøres tilgjengelig i tre ulike former (andelen av brukerne i E-kom-prosjektet som leser på den aktuelle måten er nevnt i parentes):

  1. som forstørret skrift på skjermen (31%),

  2. som punktskrift på en leselinje (53%),

  3. som syntetisk tale (16%).

Noen av deltakerne som bruker syntetisk tale, bruker den til å navigere rundt i teksten eller til hurtiglesing. Men ved mer nøyaktig lesing leser de teksten ved hjelp av en leselinje. Elektroniske leselinjer gir flyktige taktile presentasjoner av punktskrift, tilsvarende de seendes presentasjon på skjermen. Personer som har blitt synshemmet i voksen alder, vil som regel ha problemer med å lese like fort på leselinje, som de som har lært punktskrift som barn. Man regner med at personer som har lært punktskrift fra de var barn, får en lesehastighet på 80-100 ord i minuttet etter 9-årig skolegang. Seende vil på samme tidspunkt ligge på omkring 250-300 ord i minuttet. Punktskriftlesere som videreutvikler sine leseevner, kan komme opp i omkring 200 ord i minuttet. Seende vil imidlertid ha lettere for å skumme gjennom en tekst. De kan da komme opp i 1000 ord i minuttet. Voksne som lærer punktskrift, vil få en lesehastighet som tilsvarer 20 til 80 ord i minuttet, med et gjennomsnitt på 35 ord i minuttet.

Antallet som behersker punktskrift eller Braille, er ca. 900 i Norge. Antallet synshemmede brukere i prosjektet har vært omlag 80. Hele 63% av brukergruppa hadde erfaringer fra andre prosjekter eller tiltak basert på kommunikasjon via nye medier. De prosjekter eller tiltak som nevnes av flere, er 1)

Aftenposten med prosjektet Digital Avis For Synshemmede eller DAVIS-prosjektet, 2) Computerworld i elektronisk form og bruk av 3) Huseby BBS (en elektronisk oppslagstavle plassert på Huseby kompetansesenter, Statlig spesialpedagogisk senter for synshemmede). Det tiltaket som oftest brukes som sammenlikningsgrunnlag, er Huseby BBS. Ingen har skaffet seg PC for å delta i prosjektet. Alle hadde dette fra før. 28% har imidlertid anskaffet modem for første gang, eventuelt kjøpt nytt modem. 38% har tilgang på PC hjemme, mens 62% har tilgang på PC både på arbeidet eller studiested og hjemme. I hvilken grad de bruker PCen på arbeidet, eller hjemme, kan variere litt. Ikke minst studentene utnytter PC-tilgangen på studiestedet. Dette får konsekvenser når det gjelder hvilken programvare som er tilgjengelig.

Nyhetsbrevet er den opprinnelige kjernen i E-kom-prosjektet. Etter to prøverunder startet E-kom med regulære utsendinger våren 1995. Innen utgangen av prosjektperioden hadde det kommet 33 nummer – i begynnelsen ett pr. fjortende dag – fra høsten 1995 ett pr. uke. Disse 33 nyhetsbrevene hadde i alt 689 nyhetsoppslag. Etter den første prøveperioden hadde nyhetsbrevene i snitt 20 nyhetsoppslag. E-kom fulgte oppsatte kvalitetskriterier som skulle sikre at nyhetsbrevet var ʺknapt, kort og konsist". Nyhetslengden varierte mest i de fem første utgavene av nyhetsbrevet. I en mellomperiode hadde nyhetene en lengde på mellom 50 til 200 ord, med tyngdepunktet mellom 100 til 150 ord. Intervjuene om høsten ga til svar at flere ønsket en større variasjon i nyhetslengden. Etter dette kom det en rekke lengre artikler på mellom 200 til 350 ord.

Statens informasjonstjeneste påtok seg å formidle statlige annonser til E-kom, – noe som viste seg å være ganske mye merarbeid for den som til slutt måtte gjøre det. Tiltaksansvarlig for E-kom prosjektet i Statens informasjonstjeneste måtte sjøl kopiere alle aktuelle annonser, scanne dem inn for å få dem tilbake til elektronisk form, og sende dem via e-post til E-kom. Scanningen ble nødvendig pga rutinene rundt korrekturlesingen, siden annonser korrekturleses helt til siste minutt. For å være sikker på at kopien ble identisk, måtte tiltaksansvarlig scanne den ferdige satte annonsen. E-kom har i tillegg tastet inn en rekke annonser fra offentlige organer.

Nyhetsbrevet innebærer spesielt tilrettelagt informasjon. I denne sammenheng har det kommet fram to motsetningsfylte signaler. Det ene signalet går på at synshemmede vil ha tilgang til den samme informasjonen som seende. Det andre signalet går på at synshemmede ønsker tilrettelagt en så effektiv tekst som mulig, slik at de også, så raskt og effektivt som mulig, kan få tilgang til den informasjonen de ønsker. En av informantene løser dilemmaet ved å sitere Venstres Bent Røiseland – ʺDet treng ikkje å væra enten eller, det kan væra både òg". Synshemmede ønsker med andre ord å velge sjøl. Dilemmaet handler som regel om prioritering av tid. For synshemmede vil det være slik at når de velger å lese noe som det tar to timer å lese, mens andre kan greie det på én, – ʺså velger jeg minst én ting mindre enn det andre har mulighet for å velge".

Ser vi nærmere på nyhetsoppslagene har kunngjøringer utgjort 5,2%, nytt fra statlige organer 42,2%, nytt fra Stortinget 10,7%, lokalt nytt fra kommunale organer 14,7% og diverse 27,2%. Helse- og sosial, barne- og familiestoff har representert nærmere 30% av nyhetsstoffet, mens forvaltning, bolig- og arbeidsmarked, nye medier og telekommunikasjoner, utdanning, økonomi, lov og rett har vært andre viktige nyhetsområder.

Høsten 95 satte E-kom igang et tilleggsprosjekt kalt Valg-95. Utgangspunktet var at synshemmede hadde hatt begrenset tilgang til å delta i valgene på ʺdemokratisk" vis. Det vil si at de sjelden fikk informasjon om hvem som stod på valglistene og sjelden fikk brukt retten til å kumulere/stryke kandidater. Valg-95 hadde som mål å tilby synshemmede denne muligheten. E-kom la ut valglister fra samtlige fylker, 27 kommuner og generell valginformasjon på Internett. Kommunene var valgt ut etter hvor interesserte brukere bodde. Det at valglistene ble tatt med, innebar at navnet på 25.000 lokalpolitikere ble lagt ut på nettet. Det viste seg å være en krevende oppgave å innhente valglistene digitalt. Følgende reaksjoner fra kommuner og fylker skapte problemer på avsendersida:

  1. Vi har ikke valglister tilgjengelig, men de kan fås hos vår EDB-forbindelse (NIT, Allianse) mot betaling

  2. Valglistene er i elektronisk form koblet til konfidensielle opplysninger. Vi kan derfor ikke sende dem fra oss i elektronisk form.

  3. Valglistene er i elektronisk form, men i et så gammel eller originalt format at konvertering nesten er umulig.

I tillegg til nyhetsbrevet og Valg-95 har E-kom sett det som en oppgave å synliggjøre en del av de muligheter som ligger i teknologien. Denne synliggjøringen har skjedd både i forhold til målgruppa og i forhold til avsenderne. Jeg vil kort nevne noen tiltak i denne sammenheng. E-kom har opprettet en egen katalog med ressursdokumenter hos Internett-leverandøren Powertech. Et annet eksempel er at E-kom har tilrettelagt veiledningen for utfylling av selvangivelsen i en elektronisk utgave. Et tredje eksempel er tilretteleggelsen av Regjeringens handlingsplan for funsksjonshemmede 1994-1997, St. m. 35 Velferdsmeldingen (kortversjon) og St.m. 35 Velferdsmeldingen (fullversjon). NRK Drama og Dokumentar ga E-kom tillatelse til å legge ut listen over produksjoner høst 1995 og vår 1996. Teksten fra NRK Drama og Dokumentar ligger også på WWW, med grafisk brukergrensesnitt. For 91% av prosjektdeltakerne er radioen fortsatt det viktigste nyhetsmediet, med TV/aviser/lydaviser som viktigste kilder for de øvrige. Interessen for den tilrettelagte versjonen fra NRK var derfor stor.

Hele 60% nevner nye elektroniske medier som en viktig kilde til nyhetsstoff. Internett er imidlertid et interaktivt medium, og 72% har brukt mediet til å kommunisere med andre deltakere i prosjektet. Flere understreker at dette var en av hovedgrunnene til at de meldte seg på prosjektet. En noe mindre gruppe kommuniserer også med andre utenom prosjektet. Alt tyder på at denne siste gruppa er økende. For den utvalgte brukergruppa er elektronisk kommunikasjon et viktig medium. Alle ble spurt om hvor mye tid de bruker på elektronisk kommunikasjon. Tidsbruken ble da definert som den tid de er inne på nettet, pluss den tid de bruker på å lese og bearbeide teksten. Tidsbruken varierte fra 1 til 15 timer med et gjennomsnitt på 4,7 timer pr. uke.

Som et ledd i å teste kommunikasjonsprinsippet i praksis, fikk E-kom Opplysningstjenesten i staten ved lederen, Torill Roselin, til å åpne muligheten for direkte spørsmål via e-postmeldinger fra E-kom-deltakerne. E-kom opplyste deltakerne (gjennom informasjonsbrev) om denne muligheten en del ganger. I løpet av det første året kom det et par henvendelser. Synshemmede var de første som faktisk benyttet Opplysningstjenestens e-posttjeneste. Siden e-post-tjenesten ble åpnet for synshemmede, åpnet man også e-postkasse på Statens informasjonstjenesten ved Opplysningstjenesten i statens hjemmesider på WWW. Denne tjenesten har blitt noe mer brukt. I løpet av desember, januar og februar (1995/96) fikk Opplysningstjenesten ca. 50 henvendelser via e-post. Ingen av disse opplyste om de var synshemmede. Bruken som helhet kan ikke sies å ha vært betydelig målt i antall henvendelser. Opplysningstjenesten ser likevel på tjenesten som verdifull for de synshemmede, som er tilknyttet PC/modem.

Mulighetene til å utnytte det grafiske brukergrensesnittet på World Wide Web, blir sett på som et særskilt problem for synshemmede. I hvilken grad dette er et problem er jo også avhengig av hvordan man leser tekst. 74% av deltakerne har prøvd seg på WWW. Mange av brukerne som er helt blinde, framholder at det grafiske brukergrensesnittet byr på betydelige problemer. Målgruppas sammensetning har i denne sammenheng utgjort en sentral utfordring. Prosjektets målgruppe har vært synshemmede, og med det har man innbefattet både blinde og svaksynte. I prosjektet har man avdekket at behovene og ønskene har variert sterkt i målgruppa. Dette skyldes dels graden av synsrest. Svaksynte vil lettere kunne forholde seg til visuelle presentasjoner, mens informasjon til blinde krever større grad av tilrettelegging. Intervjuene viser at brukere som er avhengig av leselinje og/eller syntetisk tale, har stor hjelp av et ikke-grafisk brukergrensesnitt. Man valgte derfor et stykke ut i prosjektet å konsentrere seg om brukere som krever en stor grad av tilrettelegging.

I det følgende vil jeg analysere de problemer synshemmede møter når deres behov utfordrer kommunikasjonsprinsippet. Som strategi for å oppnå dette vil jeg nyttiggjøre meg metaforen: maskiner som tekst i en skiftene kontekst. Idéen tar utgangspunkt i hypotesen om at maskinenens muligheter, i det minste i prinsippet, framviser fortolkningsmessig fleksibilitet. Dette setter rammer for konstruksjonsprosessen og bruken av maskiner; forholdet mellom lesere (brukere) og skribenter (konstruktører) er mediert av maskinen og ved fortolkningene av hva maskinen er, hva den er til for, og hva den kan (Woolgar 1991:60).

TEKST OG KONTEKST

Hvordan skal man bedre forstå hvordan brukerne innrulleres til støtte for ny informasjon og kommunikasjonsteknologi, eventuelt oversees eller utdefineres som aktuell brukergruppe? I sin bok Science in Action (1987) argumenter den franske sosialantropolog og filosof Bruno Latour for at vi må gjenreise symmetrien mellom natur og kultur, og at vi best forstår vitenskapelig og teknologisk utvikling ved å betrakte den som en forhandlingsprosess, hvor det bygges opp allianser ved å rekruttere ytre interesser fra det kulturelle felt og nye allierte i naturens eller teknologiens felt.

Den modellen Latour gjør seg til talsmann for, blir ofte kalt fortolkningsmodellen, eller mer generelt aktør-nettverksteori. Modellen skiller ikke a priori mellom innhold og kontekst. Utgangspunktet for Latour er at det er umulig på forhånd å avgjøre om en ny teknologi vil slå igjennom, eventuelt ende opp på historiens skraphaug. Det er avgjørende for resultatet om aktørene, som deltar i design- og innføringsprosessen, greier å bygge et stabilt nettverk rundt den nye teknologien. Aktørene bygger dermed nettverk som består av en rekke ulike elementer, som tilsammen holder teknologien på plass. Nettverket kan bestå av tekniske, økonomiske, personlige, sosiale, juridiske eller kulturelle elementer. På denne måten formes innholdet i ny teknologi samtidig som man etablerer den kontekst som teknologien inngår i (Hetland 1994). Når nettverket er etablert rundt ny teknologi, blir teknologien stabilisert i forhold til oppfatninger om hva som er teknologiens muligheter og konsekvenser. På dette stadiet hevder Latour at teknologien har blitt en svart boks. Det er ikke lenger noen som bekymrer seg over hva som er inne i den eller hva den kan brukes til. Når teknologien ikke svart-bokses og dermed blir en fiasko, skyldes det at aktørene ikke greide å bygge opp et tilstrekkelig solid og omfattende nettverk for å kunne holde de ulike elementene på plass.

I fortolkningsmodellen, beskriver Michel Callon hvordan teknologiutviklere blir "sosiologer" gjennom deres utforming av hypoteser om hva andre mennesker ønsker og trenger (Callon 1987). Ifølge denne modellen ligger en stor del av innovatørenes arbeid i å prege ny teknologi med sine fortolkninger av brukermuligheter, og dernest arbeide for at brukerne støtter disse fortolkningene, ved å ta teknologien i bruk. Denne modellen innebærer også at man har hypoteser om hva brukerne ikke trenger. Teknologi er derfor kulturelle gjenstander eller systemer, hvor gjenstandene åpner for noen måter å handle på – noen måter å forholde seg til andre på. Innenfor dette perspektivet vil programvare og skript, koblet til f.eks. Internett, være mer fleksible løsninger enn, for eksempel, den rene maskinvaren.

Når det gjelder synshemmedes problemer, vil jeg plassere problemene i omgivelsene, i stedet for hos den synshemmede. De problemer synshemmede møter, er knyttet til det forhold at teknologien forutsetter bestemte evner og egenskaper hos brukeren. Møtet med det automatiserte postkontor illustrerer dette poenget:

- "Før i tida kunne du stille deg i kø og du ble ekspedert når det var din tur. Nå blir du marginalisert ved at du først må finne boksen hvor man trekker kølapper og så trekke en lapp. Så må du få noen til å lese for deg hvilket nummer du har trukket, og hvilket nummer som blir ekspedert nå. Du prøver så å telle – pip pip – til de kommer til ditt nummer. Og hvis det bare er en kø, så teller du riktig. Men hvis det for eksempel er en kø for vanlige tjenester og en kø for valutatjenester, slik at du ikke kan holde greie på plingene, må du få noen til å fortelle deg når det er din tur. Ikke nok med det, du må også få noen til å fortelle deg hvilken luke du skal ekspederes i og så må du få noen til å følge deg til den luka".

Allerede tidlig var det tenkt på at kølappsystemet kunne by på problemer for synshemmede. I et tidlig system som ble installert enkelte steder i Sverige var det slik at når kundene kom inn, brøt de lysstrålen til en fotocelle. Når lysstrålen ble brutt startet en boks med lagret tale, som fortalte kunden at dette var et postkontor med kølappsystem. Man ble henvist til en serviceknapp på kølappautomaten, trykket man på den ble det nummeret man fikk tildelt lest opp. Når det ble vedkommendes tur ble dette nummeret automatisk lest opp over høytaler, samtidig ble en summer aktivert ved den kassa som hadde det aktuelle nummeret. På denne måten ble den synshemmede guidet til riktig kasse. Den løsningen som ble utprøvd i Sverige illustrerer derfor at det ikke var teknologien som nødvendiggjorde eksklusjonen av synshemmede som relevant sosial gruppe. Ifølge Bijker er "relevant social group" både en aktør og en analytisk kategori. Når man følger aktørene i deres identifiseringer, definisjoner og avgrensninger, er det de relevante sosiale gruppene som beskrives. I tillegg er "relevant sosial gruppe" også relevant for den som analyserer. Derfor er "relevant sosial gruppe" også et analytisk begrep (Bijker 1995).

Den norske versjonen av kølappsystemet medfører en rekke endringer. Blant annet så medfører den en redefinering av hva en køsniker er. Dette er ikke lenger en som har ventet kortere tid enn deg, men også den person som mangler kølapp og som enten tror det er hans tur eller som velger å utfordre de bruker-representasjoner som ligger i kølappsystemet. Enkelte blinde velger derfor å påberope seg sin "blindhet", eller å protestere mot "forblindingen", ved å gå rett til kassa og be om betjening. Siden betjeningen har vanskelig for å avvise denne strategien, vil de som regel bli ekspedert med en gang. Ulempen ved en slik strategi er sjølsagt at den synshemmde dermed blir tvunget til å bekrefte at han er funksjonshemmet, i forhold til den brukerrepresentasjonen som ligger i kølappsystemet. De spesielle egenskapene ved et spesielt skjermbilde, eller ved kølappsystemet på et postkontor, må derfor forstås med utgangspunkt i de kulturelle verdier og forestillinger som ligger forut for design og innføringsprosessen – ikke som en refleksjon av bestemte teknologiske muligheter.

En viktig type av kognitive strukturer er såkalte skript. Skript er begivenhetsskjema, som beskriver allmenne trekk ved typer av begivenheter. Vi har skript for hvordan teaterstykker framføres, for seremonier, men også for dagligdagse fenomer som besøk på postkontoret. Det er vanlig at skript inneholder hjelpemidler (kølapper og skjermbilder), roller (kunde, medkunde og ekspeditør) og regler for sekvenser av handlinger (ta kølapp, køventing, gå fram til riktig luke og ekspedering). Akrich og Latour (1992) ser på skript som begivenhetsskjema som, bevisst eller ubevisst, er innskrevet i teknologien. Det er derfor samfunnsviterens oppgave å dechiffrere dette skriptet, for dermed å øke innsikten i hvorfor teknologien fungerer som den gjør.

Et av de viktigste delskript, som er lagt inn i mye ny teknologi, er knyttet til fenomenet visualisering. I denne sammenheng kan man også si at skriptet er knyttet til den generelle automatiseringa, hvor personkontakt erstattes med maskinkontakt. Automatiseringsprosessen har hittil forutsatt i økende grad at brukerne handler på grunnlag av synsinntrykk. Synssansen gjøres dermed til en av teknologiutviklernes viktigste referanserammer i utviklingsarbeidet, eller som en synshemmet sier: "Det er mye i samfunnet som forutsetter at du har synet i behold, og mer og mer blir det".

E-kom-prosjektet har synliggjort en rekke problemer med å få tilrettelagt informasjon over Internett. Jeg vil i det følgende ta for meg seks ulike eksempler på hvordan ulike skript og referanserammer påfører synshemmede kommunikasjonsproblemer:

1) Parten man kommuniserer med forstår ikke hvilke muligheter synshemmede har til å tilegne seg aktuell informasjon. Informasjonen blir dermed utilgjengelig, ikke fordi den synshemmede ikke kan tilegne seg den, men fordi den som skal formidle den, tror den er utilgjengelig.

2) Avsender viser manglende innsikt i problemet rundt tilrettelegging. At f.eks. det grafiske brukergrensesnittet er et problem, har mange seende vanskelig for å forstå, diskusjonen omkring ODIN illustrerer dette godt. Interesseorganisasjoner arbeider derfor for at informatører bedre skal forstå hva tilrettelegging innebærer (Nielsen 1995). Ikke minst på Administrasjonsdepartementets WWW-tjener ODIN er det viktig at det i framtida ligger dokumenter i andre formater enn html (hypertext markup language). De må være tilgjengelige for synshemmede via FTP (file transfer protocol, enkel filoverføring).

3) Ofte er det slik at synshemmede defineres som en ikke-relevant sosial gruppe. Eller som en bruker uttrykker det – "Når man spør etter informasjon, så prøver den man spør, å forklare at egentlig trenger man ikke denne informasjonen!"

4) Synshemmede oppfattes ikke som likeverdige partnere i kommunikasjonssituasjonen. Mange i brukergruppa har opplevd avsenders problemer med å forholde seg til synshemmede som likeverdige partnere i kommunikasjonssituasjonen. Ofte opplever synshemmede at "problemet", og utformingen av en løsning, blir delegert. Man ber som enkeltperson om å få informasjon. Hvis organisasjonen er positiv til å tilrettelegge informasjon, viser det seg ofte at vedkommende organisasjon helst vil samhandle med en annen organisasjon (f.eks. Norges Blindeforbund), og ikke den bruker som opprinnelig ba om informasjon.

5) Avsender mangler de nødvendige rettigheter for å gjøre informasjonen tilgjengelig.

Ulike typer offentlig informasjon, tidsskrifter osv. kan det være vanskelig å få tak i, fordi trykkerier eller datasentraler ikke vil gi det fra seg. Det viser seg ofte at forvaltningen ikke selv har hånd om originaltekstene til brosjyrer og andre dokumenter. Faste regler og rutiner for å lage elektroniske arkiver, med dokumentene lagret i ren tekst, ville ha hjulpet både forvaltningen og synshemmede, som er på jakt etter elektronisk tilgjengelig informasjon.

6) Det offentlige rom privatiseres. Arbeidet med å tilrettelegge for konkurranse for alle teletjenester skal være fullført 1.1.1998. Det som blir kalt "Universal Service Obligation" skal sikre alle brukere basistjenester samt sørge for spesialtjenester til noen grupper. Å sørge for at slike spesialtjenester følger med i den generelle teknologiutviklinga, kan imidlertid lett bli et ansvar som ligger utenfor operatørselskapene. Telenor har f. eks. lagt ned store ressurser for å lage en CD-ROM-utgave av telefonkatalogen, men reserverer seg mot å betale for en versjon som kan brukes av synshemmede.

De nevnte problemene illustrerer problematiske skript og referanserammer. Alle problemene kunne vært løst hvis man var villig til å utvikle mer fleksible løsninger som ga et større handlingsrom. I denne sammenheng er det naturlig å utdype noen problemer omkring både det eksisterende handlingsrom, og eventuelle utvidelser av handlingsrommet. E-kom-prosjektet har på en effektiv måte illustrert at handlingsrommet fortolkes ulikt.

INTERNETT OG NOEN TEKNOLOGIPOLITISKE FORTOLKNINGER

Relevante sosiale grupper defineres både ved egen forståelse samt av den forståelse som omgivelsene tillegger gruppene. Samtidig som teknologien åpner for noen måter å handle på, fortolkes anvendelsesmulighetene også ulikt av ulike brukere og brukergrupper. Variasjonen i denne typen fortolkninger vil alltid være størst når den teknologiske gjenstand, eller i dette tilfelle Internett, er i sin spede barndom. Etterhvert som utviklingsprosessen bringer de teknologiske gjenstander inn i dagliglivet, eller ut på samlebåndet, oppstår det en slags enighet blant større brukergrupper om hvordan gjenstandene og deres anvendelse skal forstås. Bijker drøfter betydningen av fortolkningsmessig fleksibilitet i utviklingsprosessen og hvordan rammene for fortolkningsmessig fleksibilitet reduseres etter hvert som man nærmer seg lukking eller stabilisering av en teknologisk gjenstand og dens anvendelse (Bijker 1995). De ulike Internett-anvendelsene er foreløpig i sin barndom. Rammene for ulike fortolkninger er vide. Innledningsvis har jeg vist at et av særpregene ved Internett er et stort handlingsrom for fortolkningsmessig fleksibilitet. Dette handlingsrommet er delvis bygd inn i den teknologiske løsningen fra starten av, men handlingsrommet har stadig blitt utvidet gjennom nye applikasjoner. I dette perspektivet har Internett ikke bare fylt mediegapet. Det innebærer også en mulighet til å "demokratisere" en rekke av de andre mediene.

Som nevnt hadde 63% av brukergruppa etablert et sammenlikningsgrunnlag mellom ulike teknologiske løsninger gjennom deltakelse i flere ulike prøveprosjekter. Sosial- og helsedepartmentet støttet både E-kom, DAVIS og Huseby BBS, men de hadde nok ikke planlagt den muligheten for sammenlikning som oppsto blant brukerne. De løsningene som ble utprøvd, samt de løsninger som brukerne sjøl prøvde ut gjennom eget initiativ, ga grunnlag for en omfattende meningsutveksling blant synshemmede og andre interesserte. Meningsutvekslingen medførte også forsøk på aksjoner og eksempler på "flaming", et velkjent fenomen i Internett-sammenheng (Martin et al 1992). Her vil jeg ikke gå detaljert inn på argumentasjonen, men heller forsøke å systematisere den i noen teknologipolitiske forståelser. Blant de som har vært aktive i debatten rundt E-kom har jeg identifisert tre ulike forståelser av hvordan brukeren inkluderes, eller bør inkluderes, i teknologiutviklingen; 1) tilbudstilpassing, 2) brukerkreativitet, og 3) bruker-produsent dialog.

Tilbudstilpassing

Det er vanskelig å stå imot utviklingen, vi må derfor se på hva som kommer og tilpasse de seendes løsninger til synshemmede. Tilbudstilpassing innebærer ofte at problemløsningen lokaliseres hos den synshemmede. Indirekte betyr dette at man legger mindre vekt på symmetrien mellom avsender og mottaker. Kommunikasjonssituasjonen defineres i stor grad av avsender. Tilbudstilpassing har støtte i tradisjonell innovasjons- og spredningsteori, presentert blant annet i både eldre og nyere form av Everett Rogers (Rogers 1995).

Brukerkreativitet

Teknologi er både et redskap og en livsstil. Denne forståelsen legger vekt på teknologien som frigjørende kraft. Man ser på brukeren som aktiv kraft i teknologiutviklingen. Individet har langt flere muligheter enn begrensninger. Det eksperimentelle krever vide rammer, man ønsker derfor ikke begrensninger på friheten til å eksperimentere. Som en del av forståelsen legges det stor vekt på individets frihet til utprøving og forming av nye løsninger. Indirekte betyr dette at man legger mindre vekt på symmetrien mellom avsender og mottaker. "Mottaker" anses å ha store muligheter til å prege kommunikasjonssituasjonen. Den som trenger informasjon må aktivt søke informasjon. For enkelte relevante sosiale grupper er dette faktisk kjernen i Internett-teknologien eller Internett-kulturen, I mer teoretiske bidrag finner denne forståelsen særlig støtte i The sources of innovations av Eric von Hippel (Hippel 1988). Han hevder at for viktige kategorier av innovasjoner er det brukeren, og ikke produsenten, som identifiserer behov, løser problemer, og som gjennom "oppfinnelser" demonstrerer nytten av ulike problemløsninger.

Bruker-produsent dialog

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er verktøy som skal fylles med et innhold. Teknologi er ikke interessant i seg sjøl, men derimot er det viktig å fokusere på teknologiens sosiale og samfunnsmessige rolle. I denne sammenheng er dialogen mellom bruker og produsent av særlig betydning. Utviklingen av konstruktiv teknologivurdering er derfor et viktig "prosjekt" i det moderne samfunn. Kommunikasjonsprinsippet og linjeprinsippet er sentrale prinsipper for offentlig informasjon. Problemløsningene lokaliseres i skjæringsfeltet mellom den synshemmede og teknologien. Viktige teoretiske retninger som støtter opp om argumentasjonen finner man i konstruktiv teknologivurdering. I mer teoretiske bidrag finner denne forståelsen støtte i blant annet Managing Technology in Society – The approach of Constructive Technology Assessment (Rip et al 1995).

Dette kartet er mentale representasjoner av noen skillelinjer blant de mest aktive gruppene i diskusjonen rundt tilrettelegging for synshemmede. Forskjellene brukes som referanseramme når man skal innrullere allierte for utvalgte løsninger, eventuelt ekskludere motstandere av de samme løsningene. Denne inndelingen finner sin parallell i de policyvalg som skisseres i OECD-rapporten Information Technology and New Growth Opportunities (1989). I rapporten skiller man mellom tilbudsorienterte, etterspørselsorienterte og brobyggende policy strategier. Det at synshemmede brukere forholder seg til tilsvarende strategier kan skyldes flere forhold. En nærliggende forklaring er at forståelsen reflekterer hva man tror er mulig. Synshemmede har opplevd at ny informasjonsteknologi utvikler seg på de seendes premisser. Det kan derfor være vanskelig å få gjennomslag for synshemmedes behov. Tilbudstilpassing kan i en slik sammenheng være et naturlig valg. På den annen side signaliserer både brukerkreativitet og bruker-produsent dialog mer aktive tilnærminger.

E-kom har plassert seg nærmest standpunktet som vektlegger bruker-produsent dialog. Den diskusjonen som E-kom har vært katalysator for, har funnet sted i ulike fora og argumentene har i stor grad vært distribuert på Internett. Gjennomført på en kreativ måte kan derfor sosiale forsøk ha en viktig dagsorden-funksjon. Momentene i argumentasjonen illustrerer tre viktige forhold:

  1. Kommunikasjonsprinsippet og linjeprinsippet er ikke overordnede verdier for alle.

  2. Viktige grupper mener at nye løsninger langt på vei kan tilpasses synshemmede.

  3. Viktige grupper ser på Internett-teknologien og kulturen som frigjørende. Man vil derfor ikke bli begrenset til "e-post"-liknende kommunikasjon.

Når det gjelder det første momentet, er det bare å registrere at noen ikke ser på disse prinsippene som viktige. For E-kom og i offentlig informasjonspolitikk er dette derimot sentrale prinsipper. Momentet med at nye løsninger langt på vei kan tilpasses synshemmede, er en noe større utfordring. Det er klart at det finnes løsninger som hjelper synshemmede i forhold til ulike grafiske brukergrensesnitt. I denne forbindelse har E-kom daglig gitt synshemmede råd om hvordan de kan bruke Lynx, som er en tekstbasert Web-leser. Når E-kom derfor mener at slike programmer inneholder noen problemer, er det på bakgrunn av den kontakten E-kom har hatt med mange ulike brukere og deres bruker-problemer. Lynx brukes til å manøvrere seg rundt i WWW-landskapet. Det er imidlertid ikke særlig effektivt. Dessuten er strukturen i de ulike skjermbildene svært varierende, noe som lett medfører betydelig tidsbruk. De drøftinger som har funnet sted, illustrerer at det er brukergrupper som ser seg tjent med å forfølge to ulike strategier:

  1. tekst- og kommandobaserte programmer må videreutvikles slik at de ivaretar synshemmedes behov;

  2. det må utvikles effektive tekstbaserte WWW-lesere og andre programmer, som gjør det mulig for synshemmede å forholde seg til et grafisk brukergrensesnitt.

En viktig begrunnelse for å forfølge begge strategier ligger i det faktum at Internett har utstrakt fortolkningsmessig fleksibilitet, og med stor sannsynlighet vil bli tilført ytterligere fortolkningsmessig fleksibilitet. I denne sammenheng kan man si at Internett representerer en svært åpen teknologi som gir brukerne muligheter til å tilføre Internett stadig nye brukeregenskaper. Idag har vi derfor bare begrensete muligheter til å forutse hvordan Internett vil utvikle seg og hvilke nye tjenester som vil komme. Det er imidlertid i denne sammenheng viktig å unngå "path-dependencies", dvs. unngå at de beslutninger som tas, sterkt begrenser handlingsrommet i framtida. Argumentet om at man ikke vil bli begrenset til "e-post"-liknende kommunikasjon, tar utgangspunkt i den variasjon og interaktivitet som finnes i Internett. Også synshemmede brukere ønsker å få ta del i det voksende spekter av brukermuligheter som Internett representer. Det er derfor viktig å gjøre tilgjengelig også andre brukermuligheter enn e-post.

KONKLUSJON

I forhold til infrastrukturtiltak har E-kom-prosjektet vist at brukergrensesnittet må tilpasses de ulike brukergrupper. For synshemmede gjør framveksten av grafiske brukergrensesnitt det nødvendig å sikre gode tekstbaserte programløsninger på Internett. I denne sammenheng blir det viktig hva offentlig forvaltning gjør når de tar i bruk nye teknologibaserte presentasjonsmetoder for informasjon, jfr. ODIN/World Wide Web. Forvaltningen må derfor sørge for at alle dokumenter finnes i en ren tekstform. Den rene teksten kan brukes av alle med tilgang til datamaskin. I forhold til tilrettelegging har E-kom-prosjektet vist at informasjonsleverandørene kan representere en viktig barriere i arbeidet med å gi synshemmede informasjon i tilgjengelig form. E-kom har i denne sammenheng synliggjort hvordan informasjon kan tilrettelegges, på en effektiv måte, for synshemmede på Internett.

Synshemmede opplever at utformingen av både tekst og kontekst i vid forstand legger rammer for kommunikasjon. Internett har i denne sammenheng framvist utstrakt fortolkningsmessig fleksibilitet. Synshemmede utgjør derfor flere relevante sosiale grupper, med ulike behov og ulike teknologipolitiske fortolkninger. Innenfor offentlig informasjonspolitikk er det derfor viktig å ha et fleksibelt utgangspunkt for å tilrettelegge for et bredt spekter av brukergrupper.

REFERANSER

Akrich, Madeleine og Latour, Bruno (1992) "A Summary of a Convenient Vocabulary for the Semiotics of Human and Nonhuman Assemblies. ", s. 259-64 i Bijker, Wiebe E. og Law, John (red.)Shaping Technology/Building Society: Studies in Sociotechnical Change, Cambridge: The MIT Press.

Bijker, Wiebe E . (1995) Of Bicycles, Bakelites, and Bulbs – Toward a Theory of Sociotechnical Change. Cambridge, Mass.: The MIT Press.

Bråten, Stein (1983) Dialogens vilkår i datasamfunnet: Essays om modellmonopol og meningshorisont i organisasjons- og informasjonssammenheng. Oslo: Universitetsforlaget.

Callon, Michel (1987) "Society in the Making: The Study of Technology as a Tool for Sociological Analysis.", s. 83-103 i Bijker, Wiebe E., Hughes, Thomas P . og Pinch, Trevor (red.)The Social Construction of Technological Systems: New Directions in the Sociology and History of Technology, Cambridge: The MIT Press.

December, John (1996) "Units of Analysis for Internet Communication.", s.14-38 i Journal of Communication 46

Grudin, Jonathan (1990) "The Computer Reaches Out: The Historical Continuity of Interface Design.", s. 261-268 i CHI'90 Proceedings, Seattle, 1990, april. New York: ACM.

Hetland, Per (1994) "Exploring Hybrid Communities – Telecommunications on Trial." Doctoral Dissertation. Roskilde.

Hetland, Per (1996) Internett som inngangsport til offentlig informasjon: Evaluering av forsøksprosjektet "Elektronisk formidlet informasjon til synshemmede – kommunikasjonsprinsippet i et digitalt perspektiv". Elverum: Høgskolen i Hedmark.

Hippel, Eric von (1988) The Sources of Innovation. New York: Oxford University Press.

Knudsen, Grete (1995) Utredning av tidsskriftproduksjon for synshemmede. Oslo: Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek.

Latour, Bruno (1987) Science in Action. Milton Keynes: Open University Press.

Lea, Martin,O'Shea, Tim, Fung, Pat og Spears, Russel (1992) "'Flaming' in computer-mediated communication: Observations, explanations, implications."s. 89-112 Lea, Martin (red.)Contexts of computer-mediated communication, New York: Harvester Wheatsheaf.

Morris, Merrill og Ogan, Christine (1996) "The Internet as Mass Medium.", s. 39-50 i Journal of Communication 46

Nielsen, Ulla Thorup (1995) Sådan informerer du alle! En vejledning i at informere handicappede. København: Center for Ligebehandling af Handicappede.

Norges Offentlige Utredninger (1992) Ikke hare ord… Statlig informasjon mot år 2000. 1992:21. Oslo.

OECD (1989) Information Technology and new Growth Opportunities. Paris: OECD, Information Computer Communications Policy no.19.

Rip, Arie, Misa, Thomas J. og Schot, Johan (1995) Managing Technology in Society – The approach of Constructive Technology Assessment. London: Pinter Publishers.

Rogers, Everett M . (1995) Diffusion of Innovations. New York: The Free Press. Fourth Edition.

Statssekretærutvalget for IT (1996) Den norske IT-veien: Bit for bit. Oslo: Akademika.

Woolgar, Steve (1991) "Configuring the user: the case of usability trials." s. 57-99 Law,John (red.) A Sociology of Monsters. Essays on Power, Technology and Domination, London: Routledge.

1Evalueringen fant sted på oppdrag av Apogeum A/S og er betalt av Statens Informasjonstjeneste. Initiativtakerne bak forsøksprosjektet har vært Terje Flisen og Helge Havnegjerde. Forsøksprosjektet startet opp i 1994/95 og ble sluttført i april 1996. En særlig takk til Helge Havnegjerde og Terje Flisen for kommentarer og innspill, en takk også til prosjektgruppa bestående av Roger Riise (IT-utvalget, Norges Blindeforbund/Synshemmede studenter og høyere utdannedes forening), Lars Bjørndal (pilotbruker i E-kom-prosjektet), Jon Grepstad (informasjonskonsulent i Norsk Språkråd), Pål Horsle (Statens informasjonstjeneste) og Ottar Evensen (tiltaksansvarlig, Statens informasjonstjeneste). En mer detaljert beskrivelse av prøveprosjektet finnes i Hetland, "Internett som inngangsport til offentlig informasjon"

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon