Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fra kulturelt forsvar til politisk kultur?

Den europeiske union og mediepolitikken
From Cultural defence to political culture? The European Union and media policy

EU bruker et økonomisk argument med et kulturelt ansikt. Jeg mener ikke at referansene til kultur bare er elementer i et kynisk spill. Jeg mener at de faktisk uttrykker noe relativt grunnleggende, en offisielt definert følelse av hvor grensene for kollektiv identitet burde ligge dersom en europeisk politisk enhet på en eller annen måte skal kunne dannes. Men samtidig svarer de til det opplevde behovet i Brussel om å beskytte og fremme industriproduksjonen og distribusjonen av levende bilder på denne siden av Atlanteren. EU har ingen overskridende felles kultur og identitet som er analog til de nasjonale kulturene og identitetene i medlemsstatene.

This article addresses the complicated relations between cultural identity and democracy by taking audiovisual policy developments in the European Union as the illustrative case. First, the EU's attempts to define a 'European' cultural identity have taken place in the context of global industrial competition, most especially with the United States of America. It raises questions about the extent to which recent developments in the globalisation of communication have increasingly transformed notions of what constitutes communication sovereignty; it also raises questions about the uses and effectiveness of media and cultural policy to secure collective identity.

Denne artikkelen vil ta for seg det vanskelige forholdet mellom kulturell identitet og demokrati. Dette blir illustrert ved utviklingen av audiovisuell politikk i Den europeiske unionen1 (EU). Denne utviklingen er et spesielt nyttig og interessant eksempel siden det illustrerer flere klare dilemmaer som vil være kjent også utenfor EU.

For det første har EUs forsøk på å definere en 'europeisk' kulturell identitet funnet sted samtidig med framveksten av global konkurranse i medieindustrien, spesielt med USA. Eksempelet som her vil bli belyst ser derfor på en måte ut over sitt eget ståsted, og mot internasjonale og tverrkulturelle forhold. Det reiser spørsmålet om hvorvidt den siste tidens globalisering av kommunikasjon i sterkere grad har endret oppfatningen av kommunikasjonens stilling, og det setter også spørsmål ved bruken og effektiviteten av medie- og kulturpolitikk for å sikre kollektiv identitet.

For det andre vil EU sett innenfra være et eksempel på spenningene som i stadig sterkere grad kommer fram i dagen mellom overnasjonalisme og nasjonalisme på det kulturelle feltet. En stor del av denne argumentasjonen kan tolkes i lys av erfaringene fra vellykket, sviktende og feilslått føderalisme andre steder.

For det tredje stiller EUs utvikling, bygget som den er på den politiske og økonomiske integrasjonen av en gruppe nasjonalstater, noen sentrale spørsmål om former for kulturelt mangfold som ikke innlemmes i eller lett tas opp i nasjonalstatenes kultur. Sentrale elementer i dette bildet er de etniske og språklige minoriteters kulturelle rettigheter, og kravene om kulturell anerkjennelse av nasjoner uten stater.

For det fjerde er staten og nasjonen i Europa i de to siste århundrene, blitt koblet sammen i en dominerende modell for politiske systemer. Selv om veiene til 'nasjonalstaten' har vært varierte, og gjenstand for stor faglig uenighet, vil jeg likevel hevde at denne politiske formen fremdeles er uovertruffen. Til tross for dagens fokus på postnasjonalisme har tiden etter den kalde krigen avslutning i Europa utviklet seg i overensstemmelse med denne historiske modellen; ved å følge en godt opptrådt sti har flere nasjoner i den postkommunistiske verden lett etter stater som kunne gi dem et 'politisk tak', for å bruke nå avdøde Ernest Gellners (1983) slående uttrykk. Vi trenger ikke å bli minnet på den fortsatte kraften i nasjonalstaten som en form for kollektivt selvuttrykk i etterdønningene etter Sovjetunionens fall, tidligere Jugoslavias blodige sammenbrudd, eller den såkalte 'fløyelsdelingen' av Tsjekkoslovakia. I alle disse eksemplene har overnasjonale føderasjoner gått over til nasjonalstater, dessverre ikke uten utbrudd av voldelig konflikt. Et avgjørende punkt er derfor at nasjonalt politisk rom er nært forbundet med oppfattelsen av nasjonalt kulturelt rom.

EUROPEISKE ENDRINGER

Enhver diskusjon om Europas kulturelle ansikt vil nødvendigvis måtte begynne med å anerkjenne hvor avgjørende betydning avslutningen av den kalde krigen hadde på våre måter å se europeisk politisk virkelighet på. Den bipolare delingen i øst og vest forsvant med Østblokkens fall. Delingen var det sentrale organiserende prinsipp for den store historien om demokrati og totalitære styresett, kapitalisme og sosialisme, frihet og undertrykking. Slike politiske kjennetegn var også kulturelle kjennetegn: De konstruerte avgrensede sosiale kollektiviteter som annerledes, og de symboliserte skiller mellom typer av regimer og samfunn. De markerte, definerte og forenklet. På den måten forvrengte de kompleksiteten som fantes på begge sider av det gamle jernteppet. I dag er det ikke lenger slik at én blokk står mot en annen. Isteden har kontinentets endrede politiske geografi gitt oss en uferdig arkitektur, enten den sees i politiske, økonomiske, militære eller kulturelle termer.

EUs politiske bane er usikker og problematisk, til tross for de siste utvidelser i januar 1995. Da ble Østerrike, Finland, og Sverige medlemmer, og enkelte tidligere kommuniststatene i Øst- og sentraleuropa sto fram som ytterligere mulige medlemsland. Selvfølgelig avhenger mye av hvorvidt det er mulig å oppnå en felles valuta og samstemmighet i utenriks- og forsvarspolitikken. Prosessen mot politisk og økonomisk integrasjon er langt fra ensartet. I noen tilfelle virker den tilsynelatende forsterkende på følelsen av ulikhet som finnes innen EU, samtidig som det overnasjonale stadfestes fra offisielt hold. I forbindelse med dagens bekymring om europeisk identitet kom det, selv før Maastricht-avtalen ble undertegnet i 1991, for eksempel til syne nasjonalistiske reaksjoner på ytterligere integrasjon i mange medlemsland. Innenfor nasjonalstatene har krav om økt selvstyre gjort sitt for å komplisere bildet (Schlesinger 1992). I tillegg kommer fremmedfiendtlige, tidvis nynazistiske, reaksjoner på økningen i flerkulturell kompleksitet på grunn av tidligere eller pågående migrasjon inn til EU. Ytterligere ser vi en framvekst i det som er blitt kalt 'kulturell fundamentalisme', den post-rasistiske doktrinen der sakralisert kulturell forskjell erstatter tanker om rasemessig overlegenhet som grunnlag for å avvise pluralisme (Stolke 1995). Kollektive identitetskriser i Europa er dermed vertikale og laterale. De finner sted på ulike nivåer, både på sub-statlig og statlig nivå, og helt opp på EU-nivå. De er faktisk innebygget i de transformative dynamikker som vi ofte kaller 'europeisering'. I slike omstendigheter kan vi ikke ta for gitt 'politiske strukturer og aktører, grenser og samfunn, kollektive identiteter og forståelser, og fordeling av ressurser og livsmuligheter'. Dagens europeiske situasjon oppfordrer oss derfor til å tenke over hvordan 'grunnleggende rammer for det politiske liv kan være i ferd med å endres' (Olsen 1995:3).

Dersom vi tar den oppfordringen – og vi har egentlig ikke noe valg – vil diagnosen av vår egen tid forsatt være et åpent spørsmål. Vi kan kanskje være enige om, for eksempel, at nasjonalstaten taper økonomisk uavhengighet og at tette nettverk av forbindelser og kommunikasjon krysser det europeiske rom, og at gjennom dette endres sosiale relasjoner og representasjonssystemer. Men det betyr ikke at vi dermed er sikre på hvordan vi kan forstå disse forholdene teoretisk. Står vi på terskelen til en postnasjonal epoke som krever en ny politikk og en ny kultur? Er Europa nå et slags prøvefelt for argumenter om nasjonalstatens fall? Vi ser en økende debatt omkring disse spørsmålene, som vi må ta på alvor, selv om vi er langt fra en løsning på problemene (Schmitter 1995a/b).

I motsetning til denne type usikkerhet om hva slags politiske formasjoner som er i ferd med å etableres, burde vi knapt bli overrasket over påfunn på det kulturpolitiske området, ettersom dette fortsatt må forhandle ulike nivåer av politisk autoritet innenfor uavklarte rammer. I det følgende vil jeg forsøke å skissere noen nyere elementer innen utviklingen av EUs audiovisuelle politikk. Disse kan anses å symbolisere striden omkring kollektiv identitet i 1990-årene, kanskje mest typisk mot trusselen om 'amerikanisering'. Jeg vil ta utgangspunkt i GATT-forhandlingene i 1993, og jeg vil deretter sette søkelyset på noen tiltak satt i verk etter at GATT-forhandlingene var avsluttet.

GATT – OG EU SOM KULTURELL AKTøR

I løpet av forhandlingene om ny GATT-avtale i 1993, krystalliserte den politiske debatten om kulturproteksjonisme internt i EU seg i oppfatningen av en europeisk kulturell identitet etter modell av nasjonen, selv om dette ikke er et bilde som holdt seg gjennom den senere tids utvikling. I følge denne oppfatningen, har nasjonen rett til å forsvare sitt eget kulturelle rom. Nasjonal audiovisuell produksjon, – noe helt særegent og rotfestet i en gitt kulturarvblir dermed ansett som en kilde til autentisk selvuttrykk. Den må opprettholdes som en måte å artikulere kollektiv identitet på, som verdsettes for sin egen del. Denne tenkemåten er i det siste blitt klarest uttrykt i Frankrike som et svar på défi americain, men ble, som et resultat av fransk standhaftighet, presentert som den 'europeiske' posisjonen i de siste månedene av Uruguayrunden i 1993.

Med undertegnelsen av Maastricht-avtalen ble kompetanse i kulturelle saker en fullt anerkjent del av EUs virkeområde. Under GATT-forhandlingene sent i 1993 fungerte EU for første gang som en enhetlig og suveren kulturell aktør på den globale scene. Dette var noe helt nytt. Det vil fortsatt være strid om forholdet mellom EUs og medlemsstatenes tiltak på dette området.

Likevel vil det være rimelig å anta at jo mer EU oppfører seg som en føderal politisk enhet, jo mer vil den behøve å definere en egen overnasjonal kulturpolitikk. GATT-forhandlingene og utviklingen etter GATT representerer en fruktbar tilnærming til spørsmålet om hvordan EU-politikerne tenker omkring 'europeiseringen' av kultur i et globalt marked. Dersom EU i ytterste konsekvens beveger seg mot dannelsen av en føderasjon, vil et av hovedmålene for mediepolitikken være å oppnå et ekte mangfold og en bred demokratisk tilslutning fra både nåværende og framtidige EU-borgere. Som jeg vil vise her, går dagens politiske utvikling faktisk imot et slikt syn, eller, i beste fall marginaliserer det, siden det er så dominert av hensyn til global industriell konkurranse.

'Europeisering' eller 'amerikanisering'

Den europeiske integrasjonsprosessen, som allerede nevnt, har i stadig sterkere grad overskredet tradisjonelle former for internasjonalt samarbeid, med det resultat at politiske vedtak krysser nasjonale grenser (Andersen og Eliassen 1993:11-14). Denne økende kompleksiteten kan best beskrives ved å bruke en 'åpent system'-tilnærming som krever at vi beveger oss bort fra det nasjonale nivået med hensyn til hvordan vi tolker den politiske konteksten, politiske beslutningsprosesser og politiske utfall. 'Europeisering' innebærer økt grad av kompleksitet for politiske aktører som forfølger egne strategier, fordi det er større mangfold i systemet.

I en kontekst der det er global konkurranse, har audiovisuell kultur seilt opp som et felt med avgjørende betydning. Den offisielle bekymringen for 'amerikaniseringen' av kulturen har ulikt uttrykk i ulike europeiske stater, men den har lenge vært til stede blant de nasjonale elitene. Mens bekymringen nå anses som et spørsmål av europeisk betydning, har den en ideologisk funksjon: Det gjør det mulig å bruke 'europeisering' som en slags motgift til en trussel utenfra. Men selv om det offisielle Europa er bekymret over USA og 'amerikanisering', deler ikke den jevne europeer denne bekymringen. Det kan vi se gjennom folks smak i filmer, populærmusikk, 'fast food' og moteklær. Dette betyr likevel ikke at vi er blitt like, eller, til tross for at forbrukskulturen er blitt globalisert, at vi har fått en enhetlig global kultur. Faktisk er det slik at både Europa og USA ser ut til å gå gjennom identitetskriser, som på mange måter blir forsterket ved at den vissheten som den kalde krigens blokkdannelse skapte, har tatt slutt.

I USA er man akkurat nå sterkt opptatt av 'amerikanisering' på en annen måte enn 'europeisering'. Det liberale etablissement stiller spørsmål ved det tradisjonelle og hegemoniske sentrum av kulturen, og befolkningens 'overgripende politiske tilslutning' anses for å være truet. Dette kan sees gjennom en bekymring for det engelske språkets stilling som felles språk, og det reflekteres i debatten om politisk korrekthet, skolepensum og flerkulturalitet (Schlesinger, A. 1991, Goldberg 1994). Andre ser imidlertid denne trusselen som et uoppfylt løfte, de utelattes søken etter en måte å omdefinere kulturens omfang på, enten det er i form av etnisitet, kjønn, eller seksuell legning. Det amerikanske er dermed et formål for en argumentasjonskamp basert på konkurrerende politiske dagsordener. Mot klageropene om sviktende assimilering, i bunn og grunn en modernistisk tanke, finner vi andre stemmer som ønsker ulikhet, og i særdeleshet nedbrytingen av nasjonalstaten som felles referansepunkt. Det er imidlertid uklart hvordan det nasjonale offentlige rom blir dannet, og det er også i aller høyeste grad uklart hvorvidt det egentlig kan defineres som nasjonalt (Andersen 1994, Appadurai 1993). Her nøyer jeg meg med å notere meg det historiske element i spørsmålet om å definere og omdefinere 'det amerikanske' i USA, noe som ikke er overraskende i en stat hvis selve grunnlag er gjentatte bølger av immigrasjon (Löfgren 1993: 173-4). Dagens bekymring blant eliten hvorvidt assimileringsprosessene fremdeles fungerer, – nå interessant nok framstilt som en nasjonal identitetskrise, – er derfor ikke noe nytt fenomen.

Slike saker har imidlertid ingen betydning på denne siden av dammen når det gjelder den offisielle bekymring omkring import av amerikanske verdier. Ikke desto mindre illustrerer de at vi bør møte offisiell frykt for 'amerikaniseringen' av Europa med nødvendig skepsis. Vi snakker ikke om ett standpunkt som står mot et annet. Amerikansk mangfold fungerer slik at uansett hva vi tar derfra, vil det være selektivt, og uansett integreres det på en dynamisk måte i våre videre nasjonale kulturer (van Elteren 1994). Jeg vil hevde at offisiell bekymring omkring amerikanisering ikke bør skygge for en kritisk analyse av dagens oppfatning av 'europeiseringen' av audiovisuell kultur.

GATT og 'kulturell ekskludering'

Det er betydelige økonomiske innsatser i den audiovisuelle sektor. I 1992 hadde USA et overskudd på 3,4 milliarder amerikanske dollar i EU (Gardner 1993 Godard 1993, tabell 1). Amerikanske filmstudio får fortsatt fortjeneste fra hele verden fra sin filmproduksjon. Fortjenesten i 1995 økte med 8,5%, derav var 43% utenlandsk fortjeneste. Forventet inntekt fra utenlandske salg av spillefilm i alle distribusjonsystemer var nesten åtte milliarder amerikanske dollar, fortjenesten hjemme i USA kom på nesten 10, 5 milliarder amerikanske dollar (Netv Media Markets, 25. mai 1995:9-11). Rekorden i 1995 viste at amerikansk salg til Europa nå overstiger 4 milliarder amerikanske dollar, mens europeisk eksport kun utgjorde ca. 346 millioner amerikanske dollar (tallene fra IDATE er sitert i Mattelart 1995:26). Det er allment kjent at europeisk film er i krise, illustrert ved nedgangen både i kinopublikum og filmproduksjon sammen med Hollywoods økte andel av europeiske billettinntekter (Hill 1994b:56).

Det har vært hevdet at det først og fremst er økonomiske og kulturelle årsaker til at USA i dag er dominerende på det audiovisuelle markedet (Wildman 1995). Påstanden har mye å si for om proteksjonisme-argumentene i sin ytterste konsekvens kan opprettholdes, siden den impliserer at det finnes langsiktige fordeler i det globale markedet for USAs audiovisuelle produksjon som ikke overbevisende kan motvirkes ved proteksjonisme, uansett om det er gjennom skatter eller gjennom subsidier.

Siden USAs mediemarked ikke kun er et nasjonalt marked, men, på grunn av det engelske språkets stilling og graden av publikums kjøpekraft, også er det største globale mediemarkedet, vil den kulturelle og språklige faktoren forsterke de eksisterende produksjonsøkonomiene for et stort indre marked. Jo større markedet for mediene er, jo større er sjansen for å øke produksjonsverdiene (de salgbare egenskapene ved produktet), siden det er slik at jo større publikum er, jo større er det potensielle overskuddet som kan opprettholde produksjonen. I tillegg kommer det som er blitt kalt det 'kulturelle tap' knyttet til den transnasjonale flyten av audiovisuelle produkter. En films eller et programs universelle appell begrenses av i hvor stor grad den eller det har sine røtter i en bestemt kulturell kontekst. Dersom et utenlandsk produkts 'kulturelle tap' er høyt, vil det ha mindre publikumsappell enn et nasjonalt produkt av samme type eller kvalitet. Det har vært antydet at amerikanske programmers 'kulturelle tap' generelt er mye lavere enn det som gjelder for tilsvarende produkter fra andre land. Sammen med fordelene på hjemmemarkedet, som er diskutert ovenfor, forklarer dette i store trekk de amerikanske produktenes dominerende posisjon internasjonalt. I tillegg til den globale appellen som audiovisuelle produkter fra USA har, er det også en historisk fordel som minst stammer fra 1920-tallet, da verden lærte seg å elske Hollywoods drømmer (Hoskins og Mirus 1988). Det er denne gode sirkelen av markedstørrelse og økte produksjonsbudsjetter som medieøkonomene i stadig økende grad mener er nøkkelen til den store amerikanske suksessen i internasjonal audiovisuell handel (Wildman 1995:374).

Dersom argumentet om 'markedsstørrelse' holder, er det lett å forstå hvorfor politikerne regner med at Europas indre marked kan by på store muligheter for å forbedre den audiovisuelle industriens posisjon i den globale konkurransen (Hill 1994b:60-61). Hvis det er mulig å henvende seg til ett stort publikum, vil det også være mulig å opparbeide seg så stor lønnsomhet at en oppnår høyere produksjonsverdier og i tilstrekkelig grad kan skrive av produksjonskostnadene i hjemmemarkedet. Det europeiske mangfold står imidlertid i veien for å forfølge slike amerikanske strategier. De mange språklige og kulturelle barrierene som har sitt opphav i det systemet av nasjonalstater som utgjør Den europeiske unionen, gjør en slik situasjon usannsynlig. Likevel, selv om man kan argumentere for at kommersialiseringen av gitte nasjonale markeder antakelig vil styrke produksjonskapasiteten på nasjonalstatsnivå, betyr ikke det at dette automatisk omsettes til en europeisk evne til å konkurrere med USA. Dessuten er industristrateger uenige om konkurranse med Hollywoods store og kostbare filmproduksjoner eller hvorvidt produksjoner med små eller middels budsjetter, er veien å gå.

Framtidens økonomiske innsatser er store. Ser vi framover, vil etterspørselen etter audiovisuelle produkter, i følge Kommisjonens hvitbok om Vekst, konkurranseevne og sysselsetting fra 1993, trolig dobles innen tusenårsskiftet. Rundt 1,8 millioner mennesker er i dag sysselsatt innenfor EUs audiovisuelle sektor, og det er muligheter for at det blir opprettet ytterligere to millioner arbeidsplasser i løpet av neste tiår (referert i Vasconcelos 1994:16). En av grunnene til at den audiovisuelle sektoren er blitt så viktig for USA, er den store suksessen med internasjonalt salg av film og programmer sammenlignet med hvordan USA gjør det i andre varer og tjenester. Det er denne relative betydningen som kan forklare hvorfor USA gjentatte ganger har forsøkt å fjerne handelsbarrierer på kulturprodukter gjennom forhandlinger.

Det er derfor ikke særlig overraskende at Kommisjonens medlem med ansvar for handel ble utsatt for stor lobby-innsats fra produsentinteresser høsten før Uruguay-runden ble avsluttet. I september 1993 underskrev mer enn fire tusen artister og produsenter fra 12 medlemsland en appell for at kulturprodukter skulle unntas fra GATT (Carvel 1993). Bakgrunnen for å postulere 'ekskludering av kulturen' var egentlig satt i juli samme år, gjennom en resolusjon i Europaparlamentet som nedfelte kino- og fjernsynsproduksjonens 'kulturelle egenart' og anerkjente behovet for særbehandling (Nundy 1993).

Angrepet ble ledet av Frankrike som har Europas klareste statlige politikk når det gjelder kulturelt forsvar – og, ikke tilfeldig, også den største motstand til USAs dominans målt i de nasjonale billettinntektene.2 I GATT-forhandlingene var Frankrike interessert i å forsvare to bestemte klausuler: Kravet om at 60% av filmene som sendes på TV skulle være europeiske, og en klausul om en avgift på 13% på kinobilletter. Dette skulle subsidiere nyskapende film, kunstfilm, uavhengige distributører, filmfestivaler, filmskoler osv. med opp til 150 millioner amerikanske dollar per år (Ciment 1993, Robinson 1993).

Kanskje til en viss allmenn overraskelse, virket det som om argumentet om utelatelse av kulturen truet mulighetene for å oppnå full avklaring ved Uruguay-forhandlingenes avslutning, der 103 stater ventet på enighet i midten av desember 1993. Den amerikanske presidenten Bill Clinton tok en politisk beslutning om ikke å la syv års forhandlinger kjøre seg fast i uenighet om audiovisuell handel, siden USA ikke kunne oppnå den forhandlingsløsningen det gjerne ville ha. Spesielt var USA mot kvotene med krav om europeisk innhold som var bestemt av EUs fjernsynsdirektiy av 1989, og mot subsidier til europeisk filmproduksjon (Williams 1993). EU klarte å få audiovisuelle tjenester utelatt fra avtalen om markedsliberalisering som ble inngått med USA (delvis inspirert av de kanadiske styresmaktenes suksess med å sikre 'kulturelt unntak' under den nordamerikanske frihandelsavtalen). USA videreførte faktisk en veletablert posisjon som går helt tilbake til opprinnelsen til GATT i tiden umiddelbart etter annen verdenskrig, i det USA nektet å akseptere Kommisjonens ønske om å fryse fjernsynskvotene og godta støtteordninger for nasjonal filmproduksjon. Selv om USA gikk med på å utelate den audiovisuelle sektoren, er det viktig å merke seg at dette ikke var et aksept av det formelle prinsipp om utelatelse av det kulturelle som spesielt Frankrike argumenterte for. USA insisterte på at det i framtiden skulle være tosidige forhandlinger mellom EU og USA.

Ulike begrep om handel med kultur – og kollektiv identitet

Selv om en yndet tolkning av debatten om handel med kulturprodukter er å betrakte den som den amerikanske kulturimperialismens siste krampetrekninger, kan vi kanskje se utover dette og se på hvordan debatten uttrykker ulike forståelser av kulturell identitet. For USA er handel med audiovisuelle produkter kun 'business', mens det for europeere er både 'business' og (når det passer) et kulturelt anliggende. Dette kom fram i språkbruken i debatten: Utvekslingen av kommentarer mellom Leon Brittan, EUs forhandler, og Mickey Kantor, USAs representant, avslørte en del dype, underliggende forskjeller. Kantor uttalte: 'Vi kan best ivareta våre artisters, utøveres og produsenters interesser – og en fri informasjonsflyt verden over – ved å reservere alle våre juridiske rettigheter til å svare på reguleringer som diskriminerer på disse områdene' (sitert i New Media Markets, 16. desember 1993.5). Med motsatt fortegn snakket Leon Brittan om EUs legitime rett til å beskytte sin kultur (merk at han snakker om kultur i entall). Mer spissformulert hevdet den daværende, nå avdøde, franske president François Mitterand at det som stod på spill var 'ethvert lands rett til å skape sine egne bilder. Et samfunn som gir avkall på muligheten for å avbilde seg selv, vil snart være et slave-samfunn' (sitert i Goodell 1994:26).

Mens argumentene i USA angår marked, næringsliv, og kommunikasjonsfrihet, er det i Europa, i det minste blant produsent- og politiske interesser, utvilsomt en tendens til å bruke metaforer som kulturell krig. I den forbindelse framstilles Europa som om det hadde én eneste nasjonal kultur og identitet. Faktisk er tanken om 'utelatelse av kulturen', eller mindre ukritisk uttalt, bruken av kulturelle argumenter for å utelate spesielle varer og tjenester, langt fra ny. Under de første GATT-forhandlingene i 1947 -1948 var USAs mål den gang som nå, å 'få land til å enes om å fjerne alle begrensinger på fri flyt' (Jarvie 1992:251). Britene var for eksempel fast bestemt på å forholde seg til sine eksisterende filmkvoter for å beskytte sin egen industri. Heller ikke da ble det oppnådd enighet om prinsippet for fritak (Jarvie 1992:251 – 2).

Bak argumentene om GATT finner vi ganske grunnleggende forskjeller i tenkning omkring kulturindustriene, og også om måtene kultur forholder seg til sosial og politisk samhørighet, eller for å si det på en annen måte, hvordan kulturens rolle blir offentlig oppfattet i dannelsen av kollektive identiteter. Dette er dypt rotfestet i to faktorer. For det første har USA ingen kulturpolitikk for den audiovisuelle industrien, som er landets nest mest framgangsrike næring. Det amerikanske synet er at kulturindustriene først og fremst produserer underholdning. Knyttet til dette er en oppslutning om frihandel der handel med kulturprodukter ikke ansees å være annerledes enn enhver annen handel.

For det andre, og relatert til dette, er det, selv om graden av statlig inngripen varierer sterkt, likevel en ganske annen oppfatning av forholdet mellom kulturen og staten i Europa enn den en finner i USA. Formidlet av et britisk medlem av Kommisjonen, noen vil si under betydelig press, var det 'europeiske' synet på audiovisuell handel som ble formidlet gjennom de siste GATT-forhandlingene, kanskje mer grunnleggende fransk i sin inspirasjon enn noe annet. Det var tydelig et resultat av lang tids opptatthet av statens rolle i utformingen av nasjonal kultur. La meg understreke dette enda sterkere og hevde at USAs posisjon i forhold til GATT, i det minste delvis, stammer fra et uuttalt nøkkelpremiss: Nemlig det at siden den gjeldende offisielle forståelse av det amerikanske er et juridisk-politisk bilde av kollektiviteten, heller enn et av nasjonalkultur alene, er det lite offisiell vilje til å se mediert kultur som et politisk middel til å overføre nasjonal identitet.3 Det er som om diskusjonen omkring GATT uttrykte to ekstremt forenklede modeller over hva som teller i dannelsen av nasjonale identiteter. Den europeiske forståelsen av kollektiviteten er eksplisitt sentrert rundt nasjonal kultur, i motsetning til USAs uuttalte konstitusjonelle begrep om det politiske baserte fellesskap (Wolin 1988).

Videre kunne det europeiske argumentet karakteriseres av to andre elementer. For det første var argumentasjonen preget av en oppfatning om relativ ulikhet i forhold til Hollywoods dominans, og av den grunn ble argumenter om avhengighet gjentatt fra tidligere kulturdebatter. Den mest kjente av disse var debatten om en ny informasjons- og kommunikasjonsorden på 1970-tallet. For det andre hvilte den på en forenklet motposisjonering av 'amerikansk' og 'europeisk' kultur, som om disse var grunnleggende ulike og ikke kontinuerlig påvirker av hverandre, ikke minst når det gjelder levende bilder. Som det ganske riktig er blitt påpekt, gitt den historiske og pågående europeiske trafikk til USAs vestkyst, vil 'forestillingen om Hollywood-filmen som enkel og uproblematisk amerikansk… ikke overleve nærmere granskning' (Hill 1994a:5). Fraværet av et liknende uproblematisk begrep om det europeiske er allerede antydet. Dersom det å sikre et kulturelt mangfold faktisk kommer til å bli et viktig trekk ved utviklingen av EU, står det i virkelig fare for å bli omgått i den kommende audiovisuelle politikk.

I denne forbindelse bruker EU et økonomisk argument med et kulturelt ansikt. Når jeg sier dette, mener jeg ikke at referansene til kultur bare er elementer i et kynisk spill. Jeg mener at de faktisk uttrykker noe relativt grunnleggende, en offisielt definert følelse av hvor grensene for kollektiv identitet burde ligge dersom en europeisk politisk enhet på en eller annen måte skal kunne dannes. Men samtidig svarer de til det opplevde behovet i Brussel om å beskytte og fremme industriproduksjonen og distribusjonen av levende bilder på denne siden av Atlanteren. Argumentet handler i realiteten om nasjonal kultur oversatt til EUs nivå. Likevel, og til tross for disse retoriske grepene, har EU ingen overskridende felles kultur og identitet som er analog til de nasjonale kulturene og identitetene i medlemsstatene.4

ETTER GATT: POLITIKKENS ENDREDE GRUNNLAG

I 1994 skjedde det betydelig endringer i måten Europa la føringer for den audiovisuelle produksjons- og distribusjonsprosessen. Dette ble fulgt av endringer til en ny språkbruk som i sterkere grad var teknisk og økonomisk fundert. Der en tidligere hadde snakket om å 'danne et nytt europeisk audiovisuelt rom' snakket en nå om et ønske om å opprette et 'europeisk informasjonsområde' (Commission of the European Communities, 1994b:17,35).

Etter GATT-forhandlingene er det et antall faktorer som omdefinerer tilnærmingen til mediepolitikken. Den nye forståelsen av kultur reflekterer den økende teknologiske konvergensen mellom kringkasting og telekommunikasjon, samtidig med at vi finner en anerkjennelse av at den nært forestående utviklingen av digital komprimeringsteknologi, vil medføre grunnleggende endringer i kringkastingskapasiteten. I en slik verden vil det bli umulig å kontrollere innholdet ved hjelp av et kvotesystem. Den digitale framtiden har gitt opphav til en teknologidrevet oppfatning om et felles kommunikativt rom i den europeiske unionen. Videre har politikerne nå akseptert at GATT-løsningen kun er en midlertidig utsettelse, og at en ny strategi for industrien er nødvendig for å utvikle europeisk programproduksjon av tilstrekkelig stort omfang til å gjenerobre markedet (Williams og Dawtree 1993:46,49).

Som vi kan se av nye EU-dokumenter, vil en slik tilnærming ha store konsekvenser. For det første for hvordan kultur og identitet blir behandlet, og for det andre, for forståelsen av pluralisme og statsborgerskap, og deres forhold til de audiovisuelle mediene. På det politiske plan ble en viktig endring i den europeiske debatten etter GATT signalisert i Kommisjonens grønnbok om Strategy Options to Strengthen the European Programme Industry in the Context of the Audiovisual Policy of the European Union fra april 1994 (Commission of the European Communities 1994b). Arbeidet med grønnboken var satt i gang av Kommisjonens medlem João de Deus Pinheiro som da hadde ansvar for generaldirektorat 10 (DGX) som kultur, kommunikasjon og det audiovisuelle området sorterer under. Et ytterligere tegn på hva som var i gjære kom i den medfølgende rapporten som ble levert inn i mars 1994 (Vasconcelos m.fl. 1994).

Mens grønnboken tonet ned den foreskrivende dimensjonen, – av gode politiske årsaker, og stilte et antall spørsmål til videre debatt, var rapporten mye mer interessant. Den presenterte en samlet strategi for regulering av det europeiske markedet. På den europeiske audiovisuelle konferansen som ble arrangert for å diskutere framtidens politikk innen dette området i juni og juli 1994, understreket Pinheiro, Kommisjonens representant, ikke bare en gang, men derimot to ganger at den 'dristige' rapporten ikke representerte offisiell politikk, og at den skilte seg 'klart' fra grønnboken.5Der rapporten åpenbart tok feil, var når den brukte rent økonomiske argumenter, som av politiske grunner måtte endres. Selv om rapporten ikke ble godkjent fra offisielt hold, påvirket den likevel mye av tankegangen i grønnboken. Begge argumenterte for 'europeisering' av den nasjonalt oppdelte audiovisuelle industrien sammen med en dreining bort fra de mikroøkonomiske metodene som MEDIA-programmet til da hadde benyttet seg av, EUs hovedform for støtte til de audiovisuelle industriene, og mot en mer makroøkonomisk tilnærming.

EUs diagnose av den audiovisuelle industriens sykdomstegn kan oppsummeres slik: I løpet av de siste ti årene ble det europeiske kinomarkedet redusert med 50 prosent og to tredjedeler av publikum. Europeisk film var i stor grad begrenset til hjemmemarkedet, slik at det indre europeiske markedet faktisk favoriserte produksjoner fra USA som hadde effektive distribusjonsystemer i ryggen. Det europeiske stjernesystemet hadde brutt sammen, og europeiske produksjoner klarte ikke å trekke til seg investeringer innenfra EU. Liberaliseringen av fjernsynet og veksten i videobransjen styrket USAs stilling. EUs reguleringer (gjennom finansiering og direktivet Fjernsyn uten grenser) hadde så langt ikke hatt noen effekt. Europa hadde kjørt seg fast i sine nasjonale systemer, og hadde lav utveksling av programmer mellom landene, svake produksjonstrukturer og knapphet på produkter som kunne selges (Vasconcelos 1994: kap. 2, Commission of the European Communities 1994b: kap. 2). 'Europeisering' var nødvendig for å lege svakhetene ved det europeiske systemet, – inndelingen i nasjonale markeder, for ellers ville ikke EU klart å konkurrere i den, i økende grad, transnasjonale økonomien. Selv om rapporten snakket kulturkamp, prioriterte den i virkeligheten det økonomiske over det sosiokulturelle. Det viktigste forslaget var at europeisk film og TV produksjon skulle stimuleres med avgifter på kinobilletter, kringkastingsinntekter og video-utleie. Dette markerte en retrett fra bruken av kvoter mens en ventet på den videre utviklingen av multimediene.

Dette synet ble i all hovedsak gjentatt i Kommisjonens tanker om industripolitikk slik det kom fram i en rapport utgitt i mai 1994 av den såkalte ekspertgruppen som ble ledet av Kommisjonens medlem med ansvar for industripolitikk, Martin Bangemann (Europe and the Global Information Society, 1994). Rapporten ser bruken av markedsmekanismer for å bryte ned eksisterende monopolistiske og anti-kompetitive områder som veien til 'informasjonssamfunnet'. Sentralt i dette står liberaliseringen av telekommunikasjonssektoren. Samtidig er det behov for en omfattende omregulering på europeisk nivå, spesielt innenfor områdene krysseierskap i mediene, personvern, kryptering og opphavsrett. Her presenteres også det teknologi-utopiske standpunktet at det kun er mulig å overkomme det europeiske kulturelle mangfold ved hjelp av markedskreftene: 'Så snart produkter er lettere tilgjengelig for forbrukerne vil det danne seg flere muligheter for uttrykk av mangfoldet av kulturer og språk som finnes i Europa' (Europe and the Global Information Society, 1994:11, se også Media Policy Review, juli 1994:9).

Usikkerheten forlenges?

I kjølvannet av grønnboken Strategy Options, forsøkte EUs daværende kommisjonsmedlem Marcelino Oreja i april 1995 å få bort kvotebestemmelsene om 51 prosent europeisk produksjon slik det var fastlagt i direktivet Fjernsyn uten grenser. Forslaget gikk ut på å ta bort kravet til 'der det er praktisk mulig' for europeiske kringkastere fra klausulen som krevde at minst 51 prosent sendetid skulle forbeholdes europeiske programmer. Saken fikk en midlertidig løsning i desember 1995, da det ble bestemt at EUs eksisterende kringkastingsregulering skulle forlenges, og ordlyden 'der det er praktisk mulig' ble opprettholdt. Myndighetene i de fleste europeiske statene mente at håndhevelsen av kvotebestemmelsene i siste instans var ugjennomførbar proteksjonisme, men måtte gi etter for den resolutte motstanden fra Frankrike (Fuller 1995:8, Watson 1995:36-39, Tucker 1995b).

Saken ble igjen aktuell da Europaparlamentet i februar 1996 stemte for flere forslag om å tvinge europeiske kringkastere til å sende 51 prosent europeisk produserte programmer. Kvotene skulle også omfatte de nye tjenestene på den 'elektroniske motorvei'. Denne bestemmelsen satte flertallet av medlemmene i Europaparlamentet, støttet av fagforeninger innen film og forfatterforeninger, opp mot Rådet, Kommisjonen og større mediebedrifter. Det gjenstår å se hvordan denne splittelsen over bruken av kulturell proteksjonisme kan løses (Bates 1996: 17, Southey 1996:2).

En ny, men egentlig liknende, tilnærming, representeres av det skrittet som ble tatt i februar 1995 i retning av fortsatt beskjeden EU-innblanding i støtten til audiovisuell produksjon. Da bestemte Kommisjonen å forlenge MEDIA 95 programmet til år 2000. Subsidiene til det som nå heter Media II, er på 400 millioner ECU (ca. 505 millioner amerikanske dollar), dobbelt så mye som prosjektets tidligere budsjett. I et forsøk på å fokusere prosjektet bedre, er tre spesielle områder nå valgt ut: støtte til opplæring, til utvikling av programmer med en 'europeisk vinkel', og til 'transnasjonal distribusjon' av europeiske programmer.

Økonomisering med kulturen

Til tross for det rungende forsvar for å 'utelate kulturen' som fant sted i 1993, vil jeg likevel hevde at kultur i økende grad blir sett på som en restkategori i dominerende EU-tankegang. Paradoksalt nok er kulturelt mangfold og identitet oppfattet både som hinder for økonomisk rasjonalisering, og samtidig som en ressurs som kan bidra til at en spesiell form for teknologisk inspirert markedsvekst kan settes i gang (de Witte 1993: 164). På ett nivå vil derfor EU anta markedskarakter, være et sted for handel. På et annet nivå er Unionen fylt med kulturelt innhold: den representerer et etnisk og språklig mangfold. Sett fra et økonomisk perspektiv, vil dette være en kilde til problemer, et hinder for å oppnå en enhetlig markedsvekst, og en kilde til økte transaksjonskostnader (Vasconcelos 1994:24). I denne sammenhengen vil kultur kun få positivt fortegn når den passer inn i den rent økonomiske tankegangen.

En sentral del av dette argumentet er at Den europeiske unionen må tilpasse seg et framtidig digitalt, flerkanalbasert, multimedie-orientert og konvergerende informasjonssystem. For å oppnå dette vil en viss grad av proteksjonisme og subsidiering kunne forsvares ut fra markedslogikken, forutsatt at tiltakene stimulerer en god sirkel av produksjon og distribusjon. Til dette trengs det imidlertid politisk vilje, nærmere bestemt vilje til å intervenere uten å nøle på det europeiske nivået, og dermed gå bort fra kulturelt forsvar til en 'suksess- og markedsorientert tilnærming' som blir drevet fram av en internasjonal visjon for den teknologiske utviklingen (Vasconcelos, 1994: 57).

Den europeiske audiovisuelle arven må derfor endres til en programkatalog der opphavsretten er sikret: Den er i første rekke en viktig økonomisk ressurs som bør utnyttes. Det antas at teknologiske trender potensielt vil kunne bidra til dette. Det foreslås at fragmenteringen av de audiovisuelle markedene som er et resultat av utviklingen av grenseoverskridende distribusjonsystemer og den relativt minskede betydningen av nasjonal allmennkringkasting, kan bli opphav til trans- eller tverrnasjonale nisjer som omstrukturerer europeiske forbruksmønstre (Vasconcelos 1994:64; Commission of the European Communities, 1994b: 10). Vi blir fortalt at “massekommunikasjon'… nå hører fortiden til. Dagens trend er å personalisere fjernsynsutbudet, og å sette sammen høyst personlige produktpakker' (Vasconcelos 1994:64).

Dette bygger på av en postnasjonal forståelse, egentlig en postmoderne sådan, av fjernsynspublikummet, som forutsetter faktisk informasjonsoverflod og allmenn tilgang til den overfloden som den digitale fjernsynsteknologien tilbyr. Det er langt fra klart hvordan (om i det hele tatt) personalisert forbruk kan forholde seg til det tradisjonelle grunnlaget for kollektiv handling og identifisering, som nasjon, region, klasse, etnisitet, eller språk. Det gjenstår å se om effektiv dubbing og teksting av programmer, sendt ut til et fragmentert publikum ved hjelp av digital komprimeringsteknologi, vil gjøre at europeiske produksjoner for alvor kan konkurrere med USA. Mye avhenger av håpet om dette.

Nyere politiske debatter gir oss på denne måten et forbausende godt inntrykk av hvordan det kulturelle mangfold som blir sett på som et hinder for europeiseringen av markedet – 'en negativ faktor', vil kunne vendes til en verdi eller en ressurs: som 'utnytting av det kulturelle mangfold kan bli en utfordring som må tas' (Commission of the European Communities 1994b: 12). Denne nye magiske trylleformelen vil dermed kunne bli: Digital kompresjon pluss euromangfold er lik lønnsomhet.

Medier og pluralisme

Parallelt med debatten om den audiovisuelle politikken finnes det en beslektet diskusjon som dreier seg om mangfold og mediekonsentrasjon på det indre markedet. Denne har holdt en mye lavere profil og har vært isolert fra argumentasjonen om det audiovisuelle og informasjonssamfunnet. Det sentrale i spørsmålet om mangfold i mediene er kvaliteten og kvantiteten på informasjonen som er tilgjengelig for borgerne for å sikre deres politiske deltakelse. Eierskap og kontroll av mediebedriftene og de regulatoriske regimene skaper vilkårene for politisk handling. Derfor kunne sakene som blir tatt opp, knapt vært mer aktuelle i forhold til de spørsmålene som ble drøftet ovenfor. EUs interne vektlegging må dreies fra å drive kulturelt forsvar mot amerikansk påvirkning, til tilrettelegging av tiltak for å opprettholde et kulturelt mangfold innenfor Europa.

Spørsmålet om mangfold melder seg på ulike nivå. Det mest åpenbare er knyttet til nasjonalstaten som fortsatt er kjernepunktet for politisk identifikasjon. Nasjonalstatene i EU er ikke homogene. I mange sentrale områder framsettes det nasjonale krav som undergraver eller eksisterer sammen med de overgripende offisielle krav på identitet som staten framsetter. Forkjempere for minoritetsspråk og kulturelle rettigheter hevder at EUs kulturelle mottiltak gjennom utviklingen av markedet er utilstrekkelige. Enkelte vil for eksempel trekke fram motsetningsforholdet mellom den politiske orden (grunnfestet i nasjonalstaten) og den språklige orden (grunnfestet i etniske språksamfunn som ikke samsvarer med eksisterende politiske grenser).

En foreslått løsning er at alle europeiske språksamfunn får konstitusjonell anerkjennelse for sitt språks 'normalstatus' (Gifreu 1996). På samme måte har det vært hevdet at små politiske, kulturelle og språklige samfunn i stor grad er oversett gjennom at opprettelsen av det europeiske audiovisuelle rommet har gått foran det faktiske regionale mangfoldet som finnes i Unionen. Argumentet for en 'regional' form for beskyttende kommunikasjonspolitikk, er at politisk deltakelse kan oppmuntres gjennom nærhet fordi dette vil forsterke lokal kulturell identitet, spre økonomisk utvikling og gi opphav til nye måter å benytte ny kommunikasjonsteknologi på (Moragas og Garitaonandía 1995: 15-16). Som jeg allerede har diskutert, er det tvilsomt om slike krav vil bli oppfattet som noe annet enn helt marginale i forhold til ideen om å etablere et større audiovisuelt marked i Europa.

Relatert til denne diskusjonen, men likevel avgrenset fra den, er spørsmålet om 'etnisitet', som i EU-sammenheng i første rekke dreier seg om ikkeeuropeiske innvandrere og deres familier i EUs medlemsland. Ofte, men ikke alltid, vil dette dreie seg om 'fargede'. Medlemmer av ikke-kristne trossamfunn, spesielt Islam, kan også bli ansett som 'etniske minoriteter'. Ettersom EU oppfattes mer og mer som en 'festning', og kontrollen med den indre migrasjonen stadig blir mer sentral i den politiske propaganda, har mange kritiske røster hevdet at de som ikke tilhører de hegemoniske nasjonalitetene, i økende grad blir marginalisert som de 'andre', til tross for at deres statsborgerskap formelt skulle sikre dem like rettigheter.

Sett fra dette perspektivet vil EUs kulturpolitikk tjene de dominerende folkegruppenes interesser. Derfor er det blitt hevdet at det trengs positive politiske tiltak for å sikre minoritetsgrupper en rimelig representasjon i mediene. 'TV-nasjonen' er en selektiv størrelse, og siden mediene kan betraktes som viktige i dannelsen av kollektiv identitet, blir spørsmålet om tilgang til mediene avgjørende (Bourdon 1995, Husband 1995). Selvfølgelig er det på ingen måte slik at en slik anerkjennelse ville føre til at nasjonalstater, statsløse nasjoner, og språklige og etniske minoriteter automatisk vil bli tilgodesett på like vilkår. Men det kan antyde at etablerte forestillinger om statsborgerskap blir satt under nytt press. Det reiser også spørsmålet om hvordan dagens statsborgerskap forholder seg til offentlig kommunikasjon, noe som er et viktig normativt spørsmål i mediepolitikken (Murdock 1992).

Spørsmålene om allmennhetens tilgang til informasjon, om forholdene mellom mediene og formene for representasjon i offentligheten er sentrale i dagens debatt internt i EU, som i andre steder. De har tvunget seg inn på dagsordenen gjennom strukturelle og organisasjonsmessige endringer. I de seneste årene har vi for eksempel sett en tydelig trend til vekst i transnasjonale multimedieforetak.6 Dette skyldes delvis troen på at det ligger muligheter i fordelene ved størrelse og vertikal integrasjon ved å møte utfordringene fra ny teknologi og ekspanderende markeder. Lokketonen fra den såkalte 'information superhighway' har ført til en formidabel strøm av bedrifter som vil etablere seg på tvers av grensene mellom datakommunikasjon, telekommunikasjon og medier. Utvidelsen av distribusjonssystemene fokuserer på innholdet som distribueres, og det plasserer spørsmålet om opphavsrett til åndsverk sentralt i diskusjonen.

Denne utviklingen har gitt EU en reguleringsutfordring. Ikke bare gjelder det konkurranseregulering som har med den velkjente tendensen til konsentrasjon på mediemarkedet å gjøre, men allmennhetens interesser er også berørt av spørsmålene om pluralisme og mangfold. Dette er sentrale vilkår for å sikre og utvide statsborgernes kulturelle og politiske rettigheter.

Den politiske prosessen har på dette området vært konsentrert rundt hendelser etter at Kommisjonens grønnbok Pluralism and Concentration in the Internal Market ble publisert i 1992. Der diskuteres det å ivareta 'pluralisme' gjennom sikring av 'informasjonsmangfoldet'. Spørsmålet om hvem som kontrollerer mediene blir sett på som spesielt viktig i denne sammenhengen. Grønnboken dokumenterte et 'komplisert nettverk av aksjeeierskap og medie-eierskap som var sentrert rundt et fåtall store nasjonale aktører'. Videre ble det pekt på forskjeller mellom de ulike medlemsstatenes interne regler for krysseierskap av medier som kunne være til hinder for at det indre markedet fungerer skikkelig (Commission of the European Communities 1992:20-21, 27).

Kommisjonen inviterte medlemsstatene og medieindustrien til en høringsrunde om hvilke av de følgende forslag ville være å foretrekke når det gjaldt nivået for EUs regulering: Enten ingen EU-tiltak i forhold til eierskap i mediene, eller tiltak for å bedre gjennomsiktigheten (for å lette utvekslingen av informasjon mellom medlemsland for å gjøre eierforholdene i mediene mer oversiktlige). Et tredje alternativ var positive tiltak, via et direktiv eller en forordning, for å harmonisere de ulike nasjonale reglene om eierskap i mediene i Unionen.

Disse alternativene er fortsatt til behandling i EU, og det er stor avstand mellom de ulike standpunktene i debatten. På den ene siden står, i hovedsak, de største medieforetakene, som fortrekker større fleksibilitet i reglene om eierforhold i mediene både på det nasjonale og på europeisk nivå for bedre å møte konkurransen fra amerikansk og japansk industri. På den andre siden finner vi de som (hovedsakelig deler av Europaparlamentet) støtter iverksettelsen av et nytt direktiv om eierskap i mediene. Direktivet retter seg mot framveksten av mediekonglomerater på tvers av grensene i Europa, krysseierskap av medier og beskyttelse av pluralisme (Commission of the European Communities 1994a).

Kommisjonen har nå saken til behandling, og den forsøker å komme fram til en fruktbar tilnærming til hvordan konsentrasjonen av eierforhold i mediene kan defineres gjennom å anslå andelene av publikum som en gitt mediegruppe tiltrekker seg. De siste forslagene, som framdeles ikke er offentlig gjennomdiskutert, ser ut til å sette en 'felles EU-standard for hvor mange medieforetak et seiskap eller en enkeltperson kan få lov til å eie' (Tucker 1995a:2). Ifølge Mario Monti, Kommisjonens medlem med ansvar for det indre markedet, er det viktig å overskride ulikhetene som ligger i de i nasjonale reglene for å kunne oppmuntre til investeringer innen Europas medieindustri på tvers av landegrenser. Ikke overraskende får han støtte for sitt syn av mange større europeiske mediebedrifter. Forslaget går imidlertid sannsynligvis på tvers av medlemsstatenes ønsker, spesielt fra Storbritannia og Tyskland, om å kunne regulere sine egne medier under henvisning til 'subsidiaritetsprinsippet'.

Selv om en skulle lykkes å etablere en slik ordning, er spørsmålet om hvor taket for eierskap i mediene skal gå, og hvordan reglene for dette skal fastsettes, fremdeles åpent. Det er foreslått at slike vurderingene skal baseres på en kombinasjon av et selskaps andel av publikum og en identifisering av den som virkelig 'kontrollerer' investeringene. Det gjenstår å se hvordan de kommersielle interessene til store medieforetak i EU som også er engasjert i internasjonal konkurranse, skal kunne balanseres opp mot forbrukernes fordeler av å opprettholde mangfold i det indre markedet.

TILBAKE TIL POLITISK KULTUR?

Den reduksjonistiske forståelsen av europeisk kultur som har utviklet seg i det siste, er en konsekvens av en enhetlig markedslogikk. Den setter til side minst to viktige saker. For det første er det en tendens til å overse den faktiske kompleksiteten i forholdet mellom det 'europeiske', nasjonal identitet og audiovisuell kultur. Kanskje er det verd å gjenta at kulturelt mangfold er mer enn forbruk som kan påvirkes av rasjonalisering av politiske prosesser eller av markedet. Det er uttrykk for historisk skapte ulikheter, der vi i Europa er klart fokusert på nasjonalstaten. Denne tendensen gjør seg fortsatt gjeldende, noe som vi kan se fra mønstrene i statsdannelse i de tidligere kommunistiske statene etter 1989. I den utstrekning audiovisuell kultur oppfattes som kun et redskap for postmoderne forbruk, rent markedsmessig, vil den nødvendigvis spille på forskjeller heller enn å skape et grunnlag for dannelsen av noe felles. Med andre ord, det er nødvendig å revurdere allmennkringkastingens plass, ikke bare som et svar på kommersialisering av nasjonale markeder, men også i forhold til det bredere europeiske prosjekt, som ganske enkelt behøver en politisk kultur som kan holde det oppe.

For det andre vil en ny europeisk kommunikasjonspolitikk behøve en form for systematisk gjennomgang av de argumentene som gjelder det audiovisuelle området og de som gjelder krysseierskap (Vasconcelos 1994:63, Commission of the European Communities 1994b:53). Det er på dette punktet argumentene om å fremme det kulturelle mangfoldet kobles sammen med demokratiargumenter: Dersom vi har en vid definisjon av hva demokrati er, vil en mangfoldig kultur av levende bilder kunne bidra til å snakke 'for og med ulike sosiale grupper og kulturer' (Hill 1994a:6). Det en alvorlig mangel ved dagens audiovisuelle politikk at den styres av hensyn til industrien og sysselsettingen, og ikke i det hele tatt, eller ihvertfall knapt merkbart, av politiske og demokratidannende hensyn.7

Markedet og teknologisk innovasjon alene kan ikke gi oss pluralisme. Det er fremdeles ingen klare institusjonelle garantier for hvordan det kan oppnås, ut over medlemsstatenes politiske interesse i å støtte nasjonal identitet og andre former for identitet, og regulering av eierskap til mediene. Det å støtte vinnere i Europa, betyr å oppmuntre til vekst i Europa-baserte transnasjonale multimediegrupper, men det utgjør ingen garanti for at vi får høre et mangfold av stemmer. Derfor er det på tide å engasjere seg i en omfattende debatt som ikke bare rommer informasjonspolitikk og audiovisuell politikk, men også spørsmålet om mediepluralisme. En rapport fra Europaparlamentet hevder at 'beskyttelse av kulturelt mangfold og pluralisme finnes under avsnittet om kulturelle aspekter' i Unionstraktaten (Report of the Committee on Culture, Youth, Education and the Media 1994:8). Imidlertid er måten dette målet skal oppnås på et åpent spørsmål.

Økonomisk konkurranseevne på det globale markedet er svært viktig, men dette kan likevel ikke sidestilles med det å dekke statsborgernes behov for innflytelse i politiske og kulturelle saker. Som en del av revurderingen av mediestrukturer og regulatoriske regimer, må vi også betrakte deres forhold til kulturelt mangfold og demokrati uten fullstendig å underordne disse problemstillingene markedets logikk. Kravet om en ny vurdering av kultur og økonomi kan vi knapt unngå i framtiden, til tross for at dagens tenkning er drevet av teknologi og marked. Det overtaket markedsorientert individualisme har i dag vil ikke nødvendigvis vare evig, siden det er avhengig av en spesiell balanse mellom politiske krefter. Derfor vil det være slik at selv om dagens tankegang legger stor vekt på teknologidrevet, individualisert forbruk som en løsning på problemet knyttet til kulturell identitet, vil den ikke fullstendig kunne klare å skjule det grunnleggende spørsmålet om hvordan kollektiver kan oppnå en viss grad av solidaritet. For å si det på en annen måte, spørsmålet om hvordan en kulturell orden for EU kan skapes, vil igjen og igjen snike seg inn bakveien. Det er på dette grunnlaget at jeg vil hevde at denne tankegangen baserer seg på et misforstått premiss: personalisert forbruk understøttet av teknologi kommer ikke til å føre til framvekst av en bredt basert normativ tilslutning til en, fremdeles udefinert, europeisk identitet som rommer alle de ulike folkeslagene i EU.8

Kanskje trenger vi å foreta det normative spranget som Jürgen Habermas skisserer i sitt forsøk på å diskutere en framvoksende postnasjonal, europeisk identitet basert i en ny offentlighet. Han slår fast at 'den politiske kulturen må fungere som en fellesnevner for en konstitusjonell patriotisme som samtidig skjerper bevisstheten om mangfoldet og integriteten til de ulike livsformer som finnes i et flerkulturelt samfunn' (Habermas 1994: 22-23, 27).9

Habermas foreslår egentlig at nasjonalstaten rekonstitueres innenfor et føderalt system med en tilsvarende politisk kultur. Dette nye fellesskapet er ikke knyttet til dype felles symboler som identitetens kjerne, men heller til en regelstyrt form for 'konstitusjonell patriotisme'. En slik europeisk konstitusjonell patriotisme, som er en hyper-rasjonalistisk modell for politisk deltakelse og identifikasjon, vil måtte kunne motstå den stadige og nærmest forførende dragningen mot det nasjonale. Selv om det ikke er enkelt, gitt den nasjonale identitetens vedvarende kraft, må vi på en realistisk måte vurdere vanskene med å konstruere akseptable spilleregler for et fleretnisk og flerkulturelt politisk fellesskap. Den siste tidens utvikling enten det er innenfor eller utenfor EU, er ikke akkurat oppmuntrende. Slike vanskeligheter betyr likevel ikke at vi bør neglisjere dette perspektivet.

Dersom EU utvikler seg i mer føderal retning, er det hevet over enhver tvil at det vil bli nødvendig med en justering av Unionens politiske og økonomiske kurs for den skal kunne løse sin legitimitetskrise, eller i det minste, ta krisen opp til debatt på en skikkelig måte. Det brede kultur- og kommunikasjonsområdet vil bli omfattet av disse justeringene. Uten at EUs borgere gir en større demokratisk tilslutning til EUs politiske institusjoner, vil det ikke være mulig å utvikle en dypere fellesskapsfølelse som bidra til at denne politiske konstruksjonen får vedvarende stabilitet, og dermed den økonomiske veksten som er kjernen i prosjektet. Derfor må vi bedømme informasjonspolitikken og den audiovisuelle politikken vel så mye for sin rolle i utviklingen av et europeisk demokratisk politisk system, som for det mer åpenbare potensielle bidraget til EUs økonomi.

Dersom det er gode grunner for å tro på den nasjonale kompleksitetens standhaftighet og på nasjonalfølelsens vedvarende dragning, vil det være den framvoksende politiske kulturen som vil bli den delen av europeisk kultur som mest sannsynlig vil ha størst innflytelse på dannelsen av en ny kollektiv identitet. Europeisk kulturelt og industrielt forsvar, til tross for at de er viktige mål i denne sammenheng, skygger for dannelsen av felles politiske institusjoner og felles praksis. Det har selvfølgelig sine begrensinger å være opptatt av den positive rollen mediene og andre demokratibyggende kulturinstitusjoner vil kunne ha i et 'offentlig kunnskapsprosjekt'. Likevel gir dette et utgangspunkt som er helt annerledes enn de synspunkter som dominerer i dag. Derfor må utviklingen av framtidig politikk på områder som kultur og kommunikasjon helt bevisst samordnes med byggingen av en ny politisk kultur, som går utover nasjonalstaten samtidig som den muliggjør nasjonale forskjeller. Det er en enorm utfordring.

TAKK TIL

Denne artikkelen er basert på forskning utført som en del av Norsk forskningsråds ARENA-program (Advanced Research on the Europeanisation of the Nation-State). Forfatteren vil takke NFR for vedvarende støtte til ARENAs medieforskingsgruppe. Artikkelen reviderer og utvider et essay som opprinnelig ble publisert under tittelen 'Should we worry about America? ' utgitt i Annemoon van Hemel, Hans Mommaas og Cas Smithuisen (eds) Trading Culture: Gatt, European cultural policies and the transatlantic market (Amsterdam: Boekman Foundation, 1996). Den trekker også på forskning utført sammen med Gillian Doyle, som jeg gjerne vil takke for fortsatt samarbeid. Vårt felles arbeid ble publisert i Cultural Policy vol. 2, no. 1, 1995. Denne artikkelen er tidligere presentert på konferansen Europaeum i Genève i mars 1996, og for Aspen Institute's Working Group on Principles and Paths for Democratic Media, Queenstown, MD, USA i mai 1996.

Referanser

Andersen, Svein S. and Kjell AEliassen (eds.) (1993), Making Policy in Europe: The Europeification of National Policy-making. London: Sage Publications.

Anderson, Benedict (1994) 'Exodus', Critical Inquiry, no. 20:314-327.

Appadurai, Arjun (1993) 'Patriotism and Its Futures', Public Culture, vol. 5:411-429.

Bates, Stephen (1996) 'TV imports battle looms', The Guardian, 14 February, s.17.

Bourdon, JérômeClaire and MarionVargaftig (1995) 'Foreigners on prime time or is television xenophobic?' in Franchon, (eds.) European Television: Immigrants and Ethnic Minorities. London: John Libbey.

Carvel, John (1993) 'Euroluvvies cast Brittan as Hollywood stooge',Guardian, 29 September 1993.

Ciment, Michel (1993) 'Wide angle on Europe's cinema crisis', Observer, 12 December 1993.

Commission of the European Communities (1994a) Communication from the Commission to the Council and the European Parliament, Follow-up to the Consultation process relating to the Green paper on 'Pluralism and Media Concentration in the Internal market – An Assessment of the need for Community Action', COM(94) 353 final, Brussels, 5 October 1994.

Commission of the European Communities (1994b), Strategy Options to Strengthen the European Programme Industry in the Context of the Audiovisual Policy of the European Union,Brussels.

Commission of the European Communities (1992) Pluralism and Media Concentration in the Internal Market: An Assessment of the Need for Community Action, Commission Green Paper, COM(92) 480 final, Brussels.

de Witte, Bruno (1993) 'Cultural Legitimation: Back to the Language Question' in Garcia, Soledad (ed.) European Identity and the Search for Legitimacy, London: Pinter Publishers.

Europe and the Global Information Society: Recommendations to the European Council, Brussels, 26 May 1994.

Ferguson, Marjorie (1993)'Invisible divides: communication and identity in Canada and the U S ', Journal of Communication,vol. 43, no. 2:42-57

Film and Television Handbook 1994. London: BFI Publishing.

Film and Television Handbook 1996. London: BFI Publishing.

Fuller, Chris (1995) 'Commission faces fight in toughening directive', Media Policy Review, April 1995.

Gardner, David (1993) 'EC agreement on formula to protect European culture under Uruguay Round, Financial Times, 6/7 November 1993.

Gifreu, Josep (1996) 'Linguistic order and spaces of communication in postMaastricht Europe', Media, Culture and Society, vol. 18, no. 1: 127-139.

Godard, Francois (1993) 'GATT Real', Television Business International, November/December 1993.

Goldberg, David Theo (1994) (ed.) Multiculturalism: A Critical Reader. Cambridge, USA and Oxford, UK: Blackwell.

Goodell, Jeffrey (1994) 'The French revolution', Premiere, May 1994.

Habermas, Jürgen (1994) 'Citizenship and national identity' in Steenbergen, Bart van (ed.), The Condition of Citizenship. London: SAGE.

Hill, Johnet al (1994a) 'Introduction' to Hill . (eds.) Border Crossing: Film in Ireland, Britain and Europe Belfast: The Institute of Irish Studies, The Queen's University of Belfast in association with the University of Ulster and the British Film Institute.

Hill, John (1994b) 'The future of European cinema' in Hill . (eds.), Border Crossinget al: Film in Ireland, Britain and Europe Belfast: The Institute of Irish Studies, The Queen's University of Belfast in association with the University of Ulster and the British Film Institute

Hoskins, Colin and Rolf Mirus (1988) 'Reasons for the US dominance of the international trade in television programmes', Media, Culture and Society, vol. 10, no. 4:499-515.

Hoskins, Colin; Adam Finn and Stuart McFadyen (1994) Television and Film in a Freer International Trade Environment: Why the US Dominates and What Canada Should Do about It. Paper presented to the international conference 'Media, Culture and Free Trade: NAFTA's Impact on Cultural Industries in Canada, Mexico and the United States', 3-5 March 1994, Austin, Texas.

Husband, Charles (ed.) (1995) A Richer Vision: The Development of Ethnic Minority Media in Western Democracies. London: John Libbey.

Jarvie, Ian (1992) Hollywood's Overseas Campaign: The North Atlantic Movie Trade, 1920-1950. New York: Cambridge University Press.

Löfgren, Orvar (1993) 'Materialising the Nation in Sweden and America', Ethnos, vol. 58, nos. 3-4: 173-4.

Mattelart, Armand (1995) 'Excepción o especifidad cultural: los desafíos del GATT', Telos: Cuadernos de comunicación, tecnología y sociedad, no. 42, June-August: 15-18

Media Policy Review, March 1995.

Media Policy Review: 'Europe lays down infobahn foundation', July 1994.

Moragas Spá, Miquel de and Carmelo Garitaonandía (1995) 'Television in the regions and the European audiovisual space' in Moragas and Garitaonandía (eds.), Television in the Regions, Nationalities and Small Countries of the European Union. London: John Libbey.

Murdock, Graham (1992) 'Citizens, consumers and public culture', in Skovmand, Michael and Kim Christian Schrøder (eds.) Media Cultures: Reappraising Transnational Media. London: Routledge.

New Media Markets, 16 December 1993.

New Media Markets, 25 May 1995: 'Studio film revenues set to grow by 8.5% in 1995', s. 9-11.

Nundy, Julian (1993) 'France defends its heritage from “Rocky III", Independent, 22 November 1993.

Olsen, Johan P . (1995) Europeanization and Nation-State Dynamics, Oslo: ARENA, Working Paper 9/95.

Report of the Committee on Culture, Youth, Education and the Media on the Commission Green Paper 'Pluralism and media concentration in the internal market', COM (92) 0480 – C3-0035/93), Rapporteurs Mr Ben Fayot and Mr Dieter Schinzel, A3-0435, 5 January 1994.

Robinson, David (1993) 'A case of Hollywood – or bust?', Times, 16 December 1993, s. 31.

Schlesinger,Arthur M.Jr . (1991) The Disuniting of America: Reflections on a Multicultural Society. Whittle Direct Books, 1991.

Schlesinger, Philip (1991) Media, State and Nation: Political Violence and Collective Identities. London: SAGE.

Schlesinger, Philip (1992) '"Europeanness" – a new cultural battlefield? ' in Innovation in Social Sciences Research, vol. 5, no. 2:11-23.

Schlesinger, Philip and Gillian Doyle (1995) 'Contradictions of economy and culture: the European Union and Information Society', European Journal of Cultural Policy, vol. 2, no 1:25-42.

Schmitter, Philippe (1995a) 'What Future for the State?', in Daedalus, vol. 124, no. 2.

Schmitter, Philippe (1995b) If the Nation-State Were to Whither Away in Europe, What Might Replace It?, Oslo: ARENA, Working Paper 11/95.

Southey, Caroline (1996) 'MEPs in vote on TV content', Financial Times, 15 February 1996.

Stolke, Verena (1995) 'Talking culture: new boundaries, new rhetorics of exclusion in Europe', Current Anthropology, vol. 36, no. 1:1-24.

Tucker, Emma (1995a) 'Brussels to revive controversial media ownership plans', Financial Times, 13 November 1995.

Tucker, Emma (1995) 'EU's ministers finally in tune on broadcasting', Financial Times, 21 December 1995.

van Elteren, Mel (1994b) 'GATT and beyond: reflections on cultural identity and Americanization', s. 45-58 in Annemoon van Hemel (ed.) GATT, the Arts and Cultural Exchange between the United States and Europe: Conference Folder. Amsterdam and Tilburg: Boekman Foundation and Tilburg University, 20-21 October 1994.

Vasconcelos, Antonio-Pedro (chairman) (1994) Report by the Think Tank to the European Commissioner in charge of DG X, March 1994.

Watson, Miranda (1995) 'Quota, Unquota', Cable and Satellite Europe, no 143:36-39.

Wildman, Steven S . (1995) 'Trade liberalization and policy for media industries: A theoretical examination of media flows', Canadian Journal of Communication, vol. 20, 367-388.

Williams, Frances (1993) Europe baulks at Hollywood's onslaught', Financial Times, 10.11.1993.

Williams, Michael and Adam Dawtree (1993) 'GATT spat wake-up on Yank market muscle', Variety, 27 December 1993.

Wolin, Sheldon (1988) The Presence of the Past: Essays on the State and the Constitution. Baltimore and London: John Hopkins University Press.

Oversettelse: Hilde Arntsen og Eli Skogerbø

1De norske betegnelsene på Den europeiske unionen (EU) og dens organer følger offisiell språkbruk, slik denne framkommer i St.meld. nr. 40 (1994-95) Om medlemsskap i Den europeiske union, Oslo: Utenriksdepartementet 1994. EUs viktigste organer er Det europeiske råd, Rådet, Kommisjonen, og Europaparlamentet. Oversetterens merknad.
2Mens filmer fra USA utgjorde 93% av de britiske billettinntektene i 1992, var tilsvarende tall for Frankrike 58%. I de andre to av EUs fire store medlemsland utgjorde Hollywood mer enn 80% av det tyske markedet og 69% av det italienske (Film and Television Handbook 1994:44, tabell 16). Frankrike var EUs desidert største filmprodusent; 115 filmer med en total investering på $538 millioner (Film and Television Handbook 1996:.32, tabell 7).
3 Det kulturelle unntaket som EU forsøkte å få, var etter sigende påvirket av råd basert på kanadiske erfaringer med den tidligere frihandelsavtalen mellom USA og Canada, og med forhandlingene med USA om den Nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA). Se Hoskins, Finn og McFadyen (1994), og Ferguson (1993).
4Dette er tema som jeg har drøftet mye de siste årene. Se blant annet mine essay i Media, State and Nation: Political Violence and Collective Identities (1991).
5 Åpningstale av professor João de Deus Pinheiro, ved konferansen 'European Audiovisual Conference', Europaparlamentet, Brussel 30. juni 1994, side 3.
6De følgende fem avsnitt baserer seg på Schlesinger og Doyle (1995).
7For rapporten handler utvidelsen av tjenestene 'innenfor områder som utdanning, opplæring og offentlig informasjon' kun om fortjeneste og tilbud av programvare som kan brukes i et 'fullstendig utbygget multimedie- og interaktivt miljø' (Vasconcelos 1994:62).
8Dette avsnittet baserer seg på Schlesinger og Doyle (1995).
9Disse avsnittene er utdrag fra en lengere, kritisk kommentar i en kommende artikkel om postnasjonalisme. For argumentets skyld, har jeg bare tatt opp én side av denne kritikken.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon