Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Det person-fokuserte avisbildet

Et blikk på bildebruken i nyere avisjournalistikk
The person-oriented news photography

Øystein Sande er høgskolelektor ved Høgskolen i Volda

Journalistikken er under forandring. I en tid med raske samfunnsendringer på mange områder er ikke dette så unaturlig. Jeg skal i denne artikkelen gripe fatt i to tydelige utviklingstrekk som gjelder alle aviser, og som i seg selv verken er entydig positive eller negative. Det gjelder endringer i bildebruken, og den økende person-fokuseringen.

The article diskusses various ways of applying the press photo in Norwegian news journalism. It presents a study of changes of photo journalism during the last three decades, which investigates the frequent accusations of a more tabloid-oriented journalism. The investigation confirms a more person oriented practice with regard to photo journalism, a practice that however not in itself should be seen as evidence of a more tabloid-oriented press.

Artikkelen presenterer noen delresultater fra et prosjekt der jeg tar for meg noen utviklingslinjer i norsk avisjournalistikk de siste ca. 30 årene. Det er en utvikling som ofte blir kritisert, gjerne med utgangspunkt i begreper utledet av ordet "tabloid", men det brukes også positive begreper om den samme utvikling: profesjonalisering, kritisk journalistikk, effektiv kommunikasjon o.l. Uansett vurdering bør det være mulig å utforske empirisk påvisbare utviklingstrender.

En slik trend er den økende person-fokusering, både i tekst og bilder. Den er allerede påvist i flere tidligere studier, og får en bred plass også i mitt eget prosjekt, hvor jeg også sammenfatter tidligere resultater. Mine egne data henter jeg fra en ahonnementsavis – Sunnmørsposten – en bestemt måned (februar) i 1965 og 1995, og jeg ser (selvsagt) på både tekst og bilder. Når jeg i denne artikkelen avgrenser meg til "bare" avisbildene, er det mest fordi artikkel-formatet setter strenge grenser for hvor mye man kan rekke over. (En mer fullstendig rapport om denne studien vil foreligge i en egen monografi. ).

HVA KJENNETEGNER DEN "NYERE" AVISJOURNALISTIKKEN?

Har endringene i nyhetsmediene vært en utvikling til det bedre eller til det verre? Tilhengerne av det siste, den oppfatning at journalistikken generelt er i forfall, er utvilsomt den mest høyrøstede. Disse kritikerne beskriver dette (påståtte) forfallet gjerne med begrepet "tabloid", med eller uten et annetledd: "tabloid-journalistikk", "tabloid-pressen", "tabloid-tv" osv.

Stilt overfor en slik massiv kritikk kryper gjerne medie-bransjenes egne representanter ned i skyttergravene for like innbitt å forsvare den nyere journalistikken, med positivt ladede begreper som "profesjonalisering", "kritisk journalistikk", "effektiv kommunikasjon" – om man da ikke tyr til den gamle frasen om at man "gir folk det folk vil ha".

For en medieforsker bør et mellomstandpunkt være det mest fruktbare utgangspunkt for en seriøs utforskning av hva som faktisk har skjedd de siste ti-årene. Jeg mener at det er betenkelig å starte med en ferdigskrevet konklusjon om at det har skjedd et forfall (evt. framskritt), og samle data bare med tanke på å underbygge denne oppfatningen, f. eks. at "alt gjøres til underholdning".

Kritikken med utgangspunkt i begrepet tabloid (med eller uten hermetegn) retter mest oppmerksomhet på de to løssalgsavisene (også kalt tabloidaviser), og henter gjerne eksempler fra disse to avisene, helst deres førstesider, når de skal argumentere for at det har skjedd et forfall. Problemet med denne form for empirisk underbygging av generell aviskritikk, er ikke bare at førstesidene neppe er helt representative for de øvrige sidene, men enda mer at de to nevnte avisene neppe er representative for de øvrige ca. 200 avisene i landet. Når det blir innvendt at abonnementsavisene tross alt er "bedre" (mindre markskrikerske, mer informative, osv. ) enn løssalgsavisene, blir det gjerne svart med at det er de riktignok til en viss grad, men bare vent: det er løssalgsavisene som er trendsettere, og de andre avisene følger etter.

En innvending mot en slik spredningsteori er at løssalgs- og abonnmentsaviser har forskjellige funksjoner for leserne, grovt forenklet ved at førstnevnte brukes til underholdning, sistnevnte til informasjon – og derfor vil de også fortsette å være forskjellige. Men på ett punkt har kritikerne rett: det har skjedd en utvikling de siste ca. 30 årene som omfatter alle typer aviser. Også abonnementsavisene har forandret seg; det ser man bare ved å hente fram en gammel avis og kaste et hastig blikk på førstesiden. Men også når man begynner å lese, vil man merke forskjellene. Og det er slett ikke sikkert at forskjellene vil falle ut til de "gamle" avisenes fordel, med deres tettpakkede og lite leservennlige sider.

MENNESKET I JOURNALISTIKKEN – EN INTERESSEVEKKER

En hovedvariabel som jeg legger til grunn for min undersøkelse, er personfokusering, det at enkelt-mennesker kommer tydeligere til syne i avisstoffet, både i tekst og bilder. Dette er noe som gjerne nevnes når "tabloid-journalistikken" skal kritiseres, og det er lett å enes om at mange av de verste presseetiske overtrampene skjer når man går altfor tett inn på enkeltmennesker og nådeløst utleverer dem til offentligheten, noen ganger med tragiske konsekvenser for den eller de som "fokuseres". En annen innvending mot personfokuseringen er at den fungerer dårlig informativt, ved å skrive om person istedenfor sak, så å si "ta mannen istedenfor ballen". For eksempel er ikke politikernes privatliv så viktig som sakene de står for. Det gjør ikke saken noe bedre at mye av denne opptattheten av personer, og deres privatliv, gjøres for å øke salget, fordi menneskers nysgjerrighet på andre mennesker synes umettelig.

Men av dette følger ikke at person-fokusering pr. definisjon er noe moralsk/presseetisk forkastelig. Mange litterære mesterverker utmerker seg nettopp ved nærgående menneskeskildring, og den aller beste journalistikken finner man nettopp i portrett-intervjuer eller i (feature)reportasjer der vi kommer nært inn på enkeltmennesker. Og skillet mellom "sak" og "person" er slett ikke så krystallklart som det kan synes i logikk og saklighetslære. Hva er vel en "sak" om den ikke berører mennesker på en eller flere måter: som parter, beslutningstakere, eller minst like viktig: de som berøres av sakens konsekvenser? Som regel vil en sak bli bedre belyst om én eller flere av "sakens personer" også kommer til syne. Det blir ganske enkelt en bedre journalistikk. Og argumentet om folks nysgjerrighet, deres alltid like sterke interesse for andre mennesker, kan også snus til det positive: det dreier seg ikke bare om interessen for folks privatliv av typen som ukebladet "Se og Hør" representerer, men også om økt leserinteresse og (trolig) også større forståelse når det står fram personer som har tilknytning til de sakene som skal presenteres.

Person-fokusering er altså ingen entydig størrelse, verken i presse-etisk eller i mer allment mediekritisk perspektiv. Samtidig er det en journalistisk teknikk som er relativt lett å registrere og måle, både i tekst og i bilder. Graden av person-fokusering er også en teoretisk interessant variabel, siden den etter alt å dømme gjenspeiler mer allmenne utviklingstrekk, ikke bare i journalistikken, men kanskje også i den øvrige kulturelle utvikling i den vestlige verden i siste del av dette århundret.

Hans Fredrik Dahl skrev i 1980 en artikkel i Dagbladet (gjengitt i Dahl 1981), hvor han kommenterte dette utviklingstrekket: "I historisk perspektiv er denne Menneske-journalistikken noe ganske nytt. Avisen fra århundreskiftet kjente ikke mennesket. Den besto praktisk talt bare av møtereferater. Institusjonen – foreningen, partiet, møtet – var alt, enkeltmennesket intet. ( … ) Når avisene endrer seg, og alle i samme retning, henger det heller [enn kommersialisering] sammen med et dyptgående skifte i synet på hva som er stoff, hva som er interessant, i verden omkring oss. "

AVISBILDET – OGSÅ EN INTERESSEVEKKER

Mye av det samme som er sagt om person-fokusering, kan også sies om (avis)bildet. Også det er et virkemiddel som vekker lesernes nysgjerrighet og interesse, og det kan av løssalgspressen (og andre kommersialiserte medier) mer eller mindre kynisk utnyttes for å fremme salget. Men bildet kan også informere, anskueliggjøre det som de "tusen ord" ikke makter å gjøre like forståelig for leserne/seerne. Og uansett innhold bidrar avisbildet godt til å skape en mer variert sideuttegning og dermed gjøre sidene mer tiltalende og tiltrekkende for leserne. (Bare tenk på avissidene i riktig gamle dager, fullstendig tettpakket med tekst!)

Den lange linjen i pressehistorien er en langsom stigning i bildefrekvensen, fra "bildeløse" via "bildefattige" til "bilderike" aviser (se f.eks. Sivertsen 1995). Dette er en utvikling som selvsagt henger sammen med den tekniske utvikling, både fototeknisk og reproduksjonsteknisk. I tida rundt århundreskiftet var både de lette, håndholdte kameraene, celloloidrullen og autotypien (rastrering og halvtoner) de store framskritt, mens det i nyere tid var innføringen av offset og fotosats, fra 1960-tallet og framover. I dag er vi inne i en digitaliseringsprosess med muligheter som ennå langtfra er utnyttet fullt ut. Felles for alle disse tekniske nyvinningene er at det er blitt stadig lettere å lage og reprodusere avisbilder og grafiske illustrasjoner.

En annen historisk linje er at avisbildet rent funksjonelt har begynt som "underholdning" (i vid forstand), og først etter hvert har utviklet sine informative funksjoner. Det var magasinene og ukebladene som først begynte med utstrakt bildebruk, mens avisene stort sett var heller nølende med å utnytte de nye teknikker (se Hård av Segerstad 1974). Når avisene kom etter, var bildebruken størst på de "lette" sidene, som f.eks. helgebilagene, og det var populærpressen ("boulevard-pressen", "den gule presse", "tabloid-pressen") som var først ute, mens "kvalitetspressen" var mye mer forbeholden. Et eksempel på en slik skepsis er grunnleggeren av Le Monde i 1944, som bla. erklærte at han ikke ville ha bilder på forsiden, like lite som han ville ha tegneserier, mord, eller andre forbrytelser. (Sivertsen 1991:1. Om samme emne, se også: Hård af Segerstad 1974, Stangerup 1974, Hassner 1977, Becker 1992, Sande 1994. )

DISKUSJONEN OM PERSON-FOKUSERING

Som nevnt er mitt arbeid om Sunnmørsposten langtfra det første som ser på person-fokusering ("personifisering", "person-orientering") i avisjournalistikken. Som regel brukes begrepet om hele artikler, altså helheten ("leksivisjonen", se f.eks. Gynnild 1991) av tittel, ingress, bilde og brødtekst. Men begrepet kan selvsagt også brukes i analyse av avisbildene isolert.

Teoretisk er det kanskje Gudmund Hernes som har bidradd mest med å bringe begrepet inn i norsk medieforskning, med sine kjente teknikker for "mediavridning": tilspissing, forenkling, polarisering, intensivering, konkretisering, og: personifisering (Hernes 1984). Felles for disse er at de er teknikker til "fange oppmerksomhet", til å vekke mediepublikums nysgjerrighet og interesse. Samtidig bidrar de til å (over)forenkle, i verste fall å desinformere. Mye av kritikken mot "tabloidiseringen" kan tolkes som en kritikk av en eller flere av disse teknikkene.

Når det gjelder operasjonelle begreper for å klassifisere avisinnhold (artikler og bilder) etter graden av person-fokusering, skal jeg starte med klassifisering av hele artikler (oppslag), for så å gå over til bilde-klassifisering.

Som utgangspunkt har jeg valgt Harald Aas (1987), som brukte personfokusering som en viktig variabel da han studerte utviklingen i Dagbladet før og etter omleggingen til tabloidformat i 1983. Han gjorde en kvantitativ innholdsanalyse av forskjellige årganger (1969, 1977, 1982 og 1983) og brukte tre hoved-kategorier:

  1. Personfokusert: Stoff der person(er) spiller en meget sentral rolle i oppslaget.

  2. Person-sak: Stoff der det fokuseres på personer for å presentere et saksforhold; person og sak er like viktige.

  3. Saksfokusert: Redegjørelse for et saksforhold eller stoff som ikke fokuserer på bestemte personer.

Resultatet var ganske entydig: Fra 1969 til 1983 hadde prosenten av personfokuserte artikler (oppslag) økt fra 8 til 35pst, mens rent saksfokuserte artikler hadde avtatt fra 79 til 39pst. (Her er det verdt å merke seg at denne tendensen startet lenge før Dagbladets omlegging til tabloid-formatet i 1983, en omlegging som for mange kritikere står som Dagbladets "knefall" for tabloid-journalistikken.)

En avistype som skiller seg nokså mye fra Dagbladet, er de små, meget lokale fådagersavisene. Hvis økende person-fokusering er en generell utviklingstendens, skulle den kunne påvises også i disse avisene. Og det var dette som ble gjort av to Volda-studenter (Evenrud og Solvang 1989), da de brukte de samme kategorier som Harald Aas på 19 fådagersaviser, for årene 1967, 1977 og 1987. De fant at de person-orienterte oppslagene økte fra 11pst. i 1967 til 19pst. i 1987, mens de rent saksorienterte oppslagene avtok fra 55 til 37pst. Også mellomkategorien "person-sak-orientert" økte i samme tidsrom, fra 34 til 44pst. Samtidig påviste de en sterk økning i bildelegging av førstesideoppslagene, fra 37pst. i 1967 til hele 89pst. i 1987.

PERSON-FOKUSERTE BILDER

Nå er flere bilder, de fleste med personer, en vesentlig bestanddel av den økte person-fokusering av avisartikler (oppslag) som ble referert ovenfor. En annen framgangsmåte er å bruke bildene (ikke artiklene) som enheter, og klassifisere bildene etter grad av person-fokusering. Når det gjelder klassifisering av bilder generlt, er det nesten slik at hver forfatter som systematisk behandler (avis)bilder, lager sitt eget klassifiseringsskjema, der begreper som "portrett", "situasjon", "miljø", "hendelse", "stemning" m.fl. går igjen, enten hver for seg eller i ulike sammensetninger.

Heldigvis ser det ut til at de fleste klassifiseringer sier noe om personers rolle i bildet, med kategorier som går fra "mye person-fokusering" til "lite personfokusering". Det later også til at de greit kan tilordnes tre hoved-grupper som samsvarer godt med Harald Aas' kategorier for person-orientering for hele artikler. De tre hoved-gruppene kan beskrives slik:

  1. Person-portretter, med nøytral bakgrunn, der personens ansikt er det viktigste, uten andre relevante bilde-elementer for den sak som bildet skal illustrere.

  2. Person-sak-bilder, der én eller flere personer spiller en sentral rolle, men sammen med en situasjon, et miljø eller en hendelse. Denne "bakgrunnen" forutsettes å være relevant for den sak som bildet illustrerer. Personen(e) er navngitt i bildeteksten, om ikke deres identitet klart framgår på annen måte.

  3. C Rene saks-bilder. Bildet viser enten en fysisk gjenstand, et (eller flere) dyr, et landskap, et bymiljø etc. Bildet kan enten være helt tomt for personer, eller det kan forekomme mer eller mindre tilfeldige personer der, som uidentifiserte "statister".

Parallellen med den tilsvarende klassifikasjon for artikler/oppslag er klar, men det følger ikke at et bilde blir klassifisert på samme måte som den artikkelen det illustrerer. Grunnen er at en artikkel klassifiseres på grunnlag av både tittel, ingress, bilde og brødtekst, noe som av og til vil kreve skjønnsmessige avveininger av person-fokuseringen i både tittel, bilde og tekst (Aas 1987).

La oss så vende tilbake til empirien, og se hva forskjellige forskere har funnet.

Den svenske forskeren Thomas Hård af Segerstad (1974) bygde sin doktoravhandling på en studie av bildebruken i svenske aviser fra 1900 til 1970. Han inndelte bildene i følgende typer:

  1. Enkeltportrett

  2. Situasjonsportrett (individ eller gruppe i en viss situasjon)

  3. Situasjonsbilde (situasjoner der det ikke forekommer identifiserte individer)

  4. Bearbeidet situasjonsbilde og grafisk framstilling.

Her svarer 1) til A) ovenfor, 2) til B), mens 3) + 4) svarer til C). Ett av hans hovedfunn var at i perioden 1930-1970 økte "situationsportretten" fra 14pst. til 35pst., mens "situationsbilden" ble redusert fra 35pst. til 17pst. (Hård av Segerstad 1974).

Astrid Gynnild studerte endringene på førstesidene til to norske (Dagbladet og Adresseavisen) og to danske (Extra Bladet og Politiken) aviser årene 1970 og 1987. Hun gjorde også en utførlig analyse av bildene og deres funksjon på førstesidene. I denne sammenhengen skal jeg imidlertid nøye meg med å se på hennes klassifisering av bilder. Hun tok utgangspunkt i samme inndeling som Dahlbak og Kleiven hadde i boka Bildet i journalistikken (Dahlbak og Kleiven 1982):

  1. Identifikasjonsportrett

  2. Miljøportrett

  3. Situasjonsportrett

  4. Hendingsportrett

  5. Hendingsbilde (actionbilde)

  6. Miljø-, natur- og arkitekturbilde

  7. Ting/illustrasjonar.

Her ser det ut til at a) svarer til "A) Rene portretter", mens både b), c) og d) svarer til "B) Sak-person-bilder", og både e), f) og g) til "C) Saksportretter".

I sin sammenligning mellom 1970 og 1987 slo hun sammen alle "portrettbilder" (dvs. a-d) og fant en økning for samtlige 4 aviser; mest for Dagbladet: fra 45pst. til 82pst.; ikke fullt så markert for Adresseavisen: fra 44pst. til 56pst. (Gynnild 1990:66). Dessverre presenterer hun ikke tallene for de enkelte portrett-typer, slik at vi ikke ser hvordan framgangen fordeler seg på A) og B). Men hovedtendensen bekreftes: framgang for de bildene der personer spiller en aktiv rolle.

I min egen undersøkelse av Drammens Tidende og Buskeruds Blad (Sande 1994) undersøkte jeg utviklingen av ulike avissjangrer over et lengre tidsrom, med data fra årene 1930, 1960 og 1992. I tillegg til sjangerne så jeg også på bildene, og inndelte dem i 4 typer på grunnlag av de to dimensjonene portrett/situasjon og person-fokusert/ikke person-fokusert. Dette ga 4 bildetyper:

  1. Personportrettet

  2. Person(er) i situasjon

  3. Situasjonsbildet

  4. Gjenstandsportrettet

Også her er tilordningen til kategoriene A), B) og C) klar: 1. = A), 2. = B), 3. + 4. = C).

Jeg fant at personportretter økte fra 41pst. i 1930, via 36pst. i 1960 til 67pst. i 1992, mens både "situasjonsbilder" og "gjenstandsportretter" gikk sterkt tilbake, fra (til sammen) 42pst. i 1930 til bare 11pst. i 1992. (En del, men langtfra hele økningen, kan tilskrives en kraftig økning i personalia-stoff den siste perioden.) Her er det også verdt å bemerke at jeg fant de største endringene fra 1960 til 1992, mens det her, som på flere andre områder, skjedde mindre endringer i perioden fra 1930 til 1960. Dette bekrefter også den generelle teorien om at det er i løpet av de siste decenniene at det har skjedd store endringer i (avis)journalistikken.

Tendensen bort fra gjenstandsportretter og situasjoner med folk i tilfeldige biroller kan trolig også tilskrives utviklingen innen pressefotograf-rollen. Det er blitt for "lettbent" bare å knipse en situasjon eller et miljø uten å bry seg om de mennesker som på en eller annen måte er involvert. Målet er blitt å fange inn eller lage et motiv som viser både saken (hendelsen, situasjonen) og én eller flere av de involverte personer. Gjenstandsportretter og situasjonsbilder later rett og slett til å ha blitt mer avleggs.

PERSONFOKUSERTE BILDER I SUNNMØRSPOSTEN FRA 1965 TIL 1995

Studiet av Drammens Tidende & Buskeruds Blad (DT-BB) ga meg mye nyttig innsikt i utviklingstrekk over lang tid i en stor, norsk abonnementsavis (Sande 1994). I mitt aktuelle prosjekt har jeg skiftet til den abonnementsavisen som dekker den regionen hvor jeg bor (og som jeg abonnerer på), nemlig Sunnmørsposten. Generelt mener jeg at abonnementsaviser, med lokal tilknytning, er mer representative for norske aviser enn de stadig like omtalte (og utskjelte) løssalgsavisene VG og Dagbladet. Men gruppen av 6-dagers abonnementsaviser utgjør en viktig bærebjelke i den norske avisstruktur, og er en avistype som når fram til et flertall av norske avislesere, og dekker et behov for lokal informasjon og tilhørighet.

Som basis for statistiske målinger valgte jeg årgangene 1965 og 1995, februar måned, altså 24 utgaver. Generelt er forskjellene i layout mellom 1965 og 1995 meget slående, og kan sees på lang avstand. I 1965 hadde Sunnmørsposten en ganske tettpakket førsteside, med et snitt på hele 12,5 saker. I 1995 var antallet redusert til 8 saker pr. forside. Minst like slående er forskjellen i bildebruk: i 1965 hadde avisen bare 2 bilder i snitt pr. forside, i 1995 hele 5. Det vil si at i 1965 er det ett bilde pr. sjette sak; i 1995 ett bilde pr. 1,5 sak, dvs. at 2 av 3 saker er bildelagt.

I 1965 skulle førstesiden bringe mest mulig informasjon, så mye som det var mulig å pakke sammen. Sakene lå tett, til dels kilt inn i hverandre. I 1995 er oversiktligheten og "leservennligheten" viktigst. Førstesiden skal ikke være en "veggavis" som bringer mest mulig informasjon, men heller fungere som en "guide" ved inngangen til avisen. Den skal fortelle både om hva som er de viktigste sakene denne dagen, og hvor, dvs. på hvilken side, leseren kan "henvende seg" for å få vite mer. Siden er luftigere, sakene er ikke pakket som "sild i tønne".

Så til de tørre tall: For hele avisen (ikke bare førstesiden) var det i 1965 et snitt på 8,4 bilder pr. avisutgave, i 1995 et snitt på 21,3. Når det gjaldt bildenes innhold, brukte jeg den hovedinndelingen jeg tidligere har beskrevet, og fant følgende utvikling for avisas førsteside (for de øvrige sidene begrenset jeg meg til første uka):

Tabell 1 Person-fokusering i Sunnmørspostens førstesidebilder, hele februar 1965 og 1995. I prosent

19651995
A) Person-portretter3331
B) Person-sak-bilder1839
C) Rene saksbilder4931
SUM100101
N=49127

Tabell 2 Person-fokusering i Sunnmørspostens bilder 1. – 7. februar 1965 og 1995, øvrige sider

19651995
A) Person-portretter5234
B) Person-sak-bilder1746
C) Rene saksbilder3120
SUM100100
N=124384

Hovedtendensen er den samme som ellers: de rene saksbilder taper terreng i forhold til de person-fokuserte bildene. Endringene er noe ulike for førstesidebilder og bilder på de øvrige sidene, men uansett side har de "sammensatte" bildene (person + sak) rykket fram fra å være den minste til å bli den største gruppen.

Avslutningsvis kan vi si at disse endringene har medført at sakene har fått et mer "et menneskelig ansikt". Dette er også tilfelle i i bokstavelig forstand, ved at mennesker blir hovedmotivet i det bildet som ledsager teksten. Det stadig mer typiske bildemotiv er blitt bildeleggingen av "sak-person": en person som i bildemotivet presenterer den saken som artikkelen handler om. Om det da ikke er personen selv som er gjort til selve hovedsaken; her er det glidende overganger.

LITTERATUR

Becker, Karin E.: "Photojournalism and the Tabloid Press", i Dahlgren, P.: Journalism and Popular Culture. SAGE 1992.

Dahl, Hans Fredrik: "Blir vi ukeblad alle? ", i Dahl, Hans Fr.: Fra Gutenberg til Gjerde. Oslo (Aschehoug) 1981.

Dahlbak, Knut og Kleiven, Ø.: Bildet i journalistikken. IJ 1982.

Evenrud, Anne-Line og Solvang, Øystein: Tredagersavisa, fra "puslespill" til salgsplakat. Semesteroppgave [2375] HVO 1989.

Gynnild, Astrid: Avisene fangar blikket. Oslo 1990.

Hassner, Rune: Bilder för miljoner. Pressefotografi och bildreportage under 100 år. Utstillingskatalog, Malmö 1977.

Hernes, Gudmund: "Media: struktur, vridning, drama", i Nytt Norsk Tidsskriftnr. 1/1984.

Hård af Segerstad, Thomas: Dagspressens bildbruk. En funktionsanalys av bildutbudet i svenska dagstidningar 1900-1970. Uppsala 1974.

Sande, Øystein: Lesernærhet i en norsk lokalavis. En avishistorisk studie av Drammens Tidende og Buskeruds Blad. Volda 1994.

Sivertsen, Erling: Avisfotografiet – en truet autoritet. Norsk fotojournalistikk. En historisk introduksjon. Bergen (Sosiologisk institutt) 1991.

Sivertsen, Erling: Norske pressefotos. En kort historikk. Fredrikstad (IJ) 1995.

Stangerup, Hakon: Avisens historie. Bind 1. København 1973.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon