Men, Women and Chainsaws har ikke rukket å bli en klassiker ennå, men siden boka kom ut har den blitt lagt merke til og satt stor pris på både hos teoretikere, og hos horrorfilm-fans. Denne filmteoretiske boka tar for seg skrekkfilm, og spesielt den mannlige tilskuerens forhold til denne filmgenren. Skrekkfilm er inne i tiden som aldri før, og Men, Women and Chainsaws føyer seg fint inn i rekken av mange andre bøker om denne genren som har kommet nylig. Sammen med Barbara Creeds bok The Monstrous-Feminine (1993) bruker Clover et feministisk psykoanalytisk rammeverk, men ikke i like ekstrem grad.

Clover analyserer framstillingen av kjønn i skrekkfilmen, og hvilke identifikasjonsmuligheter denne genren tilbyr sitt publikum. Det er stort sett et mannlig publikum hun er opptatt av, fordi hun går ut fra (uten å ha noe empirisk grunnlag for å si dette) at skrekkfilm stort sett blir sett av unge menn. Dette synes Clover er interessant i og med at i mange subgenrer av horrorfilmen har kvinner en sentral plass, ofte mer sentral enn man finner i andre typer populærfilm. I innledningen skriver hun;

(…) the possibility that male viewers are quite prepared to identify not just with screen females, but with screen females in the horror-film world, screen females in fear and pain. That identification, the official denial of that identification, and the larger implications of both those things are what this book is about.

Boka tar for seg tre ulike subgenrer til skrekkfilmen, den første er slasherfilmen, ofte oversatt med huggfilmen. Den andre er den okkulte eller djevelbesettelses-filmen, mens den siste tar for seg rape-revenge filmer, filmer med en kvinne som tar hevn over sin overgrepsmann/-menn. Men, Women and Chainsaws gir i tillegg til identifikasjonsspørsmålet en meget god oversikt over disse subgenrene, og over filmer det ellers ikke har vært skrevet så mye om innenfor filmteorien.

Boka går inn på spesifikke analyser av filmer og viser hvordan kjønnsidentiteten til karakterene er mer kompleks enn det man først kunne anta. Det er Clovers analyse av heltinnen i slasher- filmen som er mest kjent. "Her Body, Himself" er navnet på det kapittelet som tar for seg slasherfilmen, og dette ble opprinnelig publisert som en egen artikkel. Den sto blant annet i Filmh ä ftet, og har blitt brukt av for eksempel Anne Jerslev i hennes arbeid om skrekkfilm. Heltinnen i denne subgenren kaller Clover for The Final Girl. Denne figuren har mye til felles med offer-heltinnen i rape-revenge filmene, og de to kapitlene danner et slags par.

Med Motorsagmassakren (Tobe Hooper, 1974) får vi framveksten av The Final Girl. Denne siste overlevende etter morderens herjinger har siden 1974 vært ei jente, derav navnet. Det vil si at også den mannlige tilskueren må identifisere seg med The Final Girl, mot slutten av filmen er det tross alt ingen andre igjen. Denne skikkelsen har også forandret seg fra å være passiv (Motorsagmassakren) til å bli aktiv (Halloween (John Carpenter, 1978)), fra å bli reddet, til selv å ta monsteret av dage. I Motorsagmassakren blir hun reddet i siste liten av en tilfeldig forbipasserende, mens vi i Halloween tror at Laurie har tatt livet av Michael ihvertfall tre ganger, med vekselsvis en strikkepinne, en kjøkkenkniv og en stålkleshenger. The Final Girl er i fra første stund etablert som en hovedperson, hun er som regel ikke seksuelt aktiv, hun er på vakt (til det paranoide), intelligent og ressurssterk. Clover mener at hun også er gutteaktig.

Er nå The Final Girl en seier for feminismen? Tja, sier Clover. I verste fall blir hun bare en slags homoerotisk stand-in. Hun er kvinne fordi publikum er menn, ikke på tross av det. Hun er et mannlig surrogat, hun fungerer som et slags buffer slik at det mannlige publikum får en følelsesmessig distansering av de tabuene som blir vist. Det er derfor hun er gutteaktig, noe som kommer til syne i at mange har guttenavn; Stretch, Stevie, Marti, Terry, Laurie og Will. Dette negative synet på The Final Girl blir likevel for enkelt og unyansert.

Clover peker på at skrekkfilm kanskje er den av populærgenrene som er mest bevisst på et metaspråk, og den leken den spiller med publikum. Skrekkfilmen spiller også en lek med kjønnsidentiteten. Vi tror morderen er en mann men så er det en kvinne (Fredag den 13nde (Sean S. Cunningham, 1980)), eller så er det omvendt (Psycho (Alfred Hitchcock, 1960)).

Clover trekker opp et skille mellom karakterenes sosiale (gender) og biologiske (sex) kjønn. Selve det biologiske kjønnet, altså selve kroppen i horrorfilmen er noe som er gitt, og ikke videre interessant, men det sosiale kjønnet er teater, sier Clover. Vi har en kvinnelig kropp som først spiller en feminin rolle, den som blir trakassert og som må spille på alle følelser. Mot slutten av filmen blir den samme kroppen en maskulin helt, som en hevner eller den som endelig får tatt morderen av dage. På samme måte er en mannlige morderen feminisert i ledd av sin usikre kjønnsidentitet. Denne kjønnsforvirringen forklarer Clover delvis med samfunnsutviklingen, hvor vi har hatt en oppløsning av kjernefamilien. Vi har fått et samfunn hvor kjønnsidentitet ikke er noe gitt og hvor menn må definere sin egen maskulinitet på ny.

Det er da også en redefinering av maskulinitet som finner sted i de okkulte filmene. Kvinnen i disse filmene går igjennom en fysisk forandring, de besatte kvinnene får blant annet fordreide ansikter, sår over kroppen og er ofte omgitt av ulike kroppsavfall. Disse kvinnene kommer tilbake til samme utgangspunkt mot slutten av filmen, som regel uten å ha noe minne om besettelsen. Mannen, derimot, går igjennom en psykisk forandring hvor han er mer åpen for det overnaturlige, og er blitt forandret til en mer myk utgave.

Crudely put, for a space to be created in which man can weep without beeing labeled feminine, women must be relocated to a space where they will be made to wail uncontrollably; for man to be able to relinquish emotional rigidity, control, women must be relocated to a space in which they will undergo a flamboyant phsycotic break; and so on.

Filmen ender som regel med at mannen og kvinnen møtes på halvveien (for å bli gift), og derfor må kvinnen ha et sted å komme fra.

I sitt siste kapittel går Clover til psykoanalysen for å forklare hvorfor den mannlige tilskueren kan identifisere seg med den kvinnelige offer-heltinnen. Hun trekker fram Freuds teorier om masochisme, spesielt essayet "A Child Is Being Beaten". Essayet har blitt brukt av flere psykoanlytiske feminister for å nyansere synet på tilskueridentifikasjon. Ut i fra essayet viser Clover at menn godt kan innta en masochistisk tilskuerposisjon til film, og hvis skrekkfilm skal gi noen som helst mening for mannen må han innta en slik posisjon.

Det er et interessant fenomen at det har vært så mye stillhet rundt fenomenet om mannlige masochisme i filmteorien, synes Clover. Hun antyder at grunnen kan være at et slikt synspunkt hadde ødelagt mye av feministenes mest nyttige klisje, nemlig forestillingen om mannen som aggressiv og sadistisk i kraft av hans natur. Nå er det likevel på tide å se framover, mener Clover.

Clovers bok har blitt mye bedre mottatt enn Creeds mer rene psykoanalytiske teorier. I motsetning til Creed prøver ikke Clover å komme opp med en teori om framstillingen av kjønn for alle skrekkfilmer. Men, Women and Chainsaws står i en mellomstilling til de klasssiske feministiske psykoanalytiske teoriene, og de som vil avvise hele den psykoanalytiske tradisjonen. De sistnevnte har satt pris på Clovers analyser av disse subgenrene, men mener at hun kunne ha klart seg uten det psykoanalytiske rammeverket.

Om Men, Women and Chainsaws blir en klassiker i ordets rette forstand gjenstår vel egentlig å se. Allerede ser vi at det er umulig å se bort fra hvis man skal skrive noe om skrekkfilm idag. Selv har jeg ikke rukket å komme så langt i min egen forskning, men jeg vet at denne boken vil få stor betydning for meg i mitt arbeid. Det har vært både nyttig og ekstremt lærerikt å kunne følge med i Clovers skissering av såkalte lavkulturelle subgenrer, og også befriende å se at det er mulig å gå videre enn de klassiske feministiske psykoanalytiske teoriene.