Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Tannløst om medieeierskap

stipendiat ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen

Mangfold i media. Om eierkonsentrasjon i massemedia, NOU 1995:3.

Omtrent samtidig som det norske offentlig oppnevnte eierskapsutvalget la fram sin innstilling NOU 1995:3 Mangfold i media. Om eierkonsentrasjon i massemedia i februar i år, ble sjefredaktøren av Nordens største avis, Expressen i Sverige, sparket på dagen av sin eier, Bonnier, Nordens største medieimperium. Dette illustrerer i klartekst hvordan eiere kan velge å styre sine mediebedrifter, det er gjennom sjefredaktøren eieren har den viktigste daglige innflytelse.

Oppsigelsen av den svenske sjefredaktøren, Olle Wastberg, har ført til en omfattende debatt i vårt naboland og illustrerer noen av problemene knyttet til den etter hvert så omfattende mediekonsentrasjonen, en debatt som har vært skremmende mangelfull her hjemme både før og etter NOU-utredningen. Spørsmålet om en eventuell lov som skal begrense mediemakten i Sverige, skal ha vært en av årsakene til at Johan Bonniers hode måtte rulle etter den katastrofale sjefredaktøravsettelsen.

NOU-innstillingen, som mange har ventet på med spenning, er grei som et oppslagsverk, men lite annet. Den vil i alle fall ikke bidra til at vi får mer mangfold i media slik tittelen skulle antyde, snarere tvert imot. For 10-15 år siden kunne den kanskje hatt noe for seg. Noen av kommentarene har gått på at det hele er politisk dødt – noe som sannsynligvis er riktig – lite å hisse seg opp over og at konklusjonene er velmenende og lite overraskende. De av oss som har fulgt med i eierskapsdebatten de siste år, ble dessverre ikke overrasket. Det var lite å vente av et utvalg der de tre største medieaktørene i Norge var representert: Schibsted, A-pressen og Orkla, de utgjorde en tredjedel av utvalget. Utvalget foreslår begrensinger som vil stoppe Schibsteds videre vekst i avisbransjen, men som samtidig gir grønt lys til Orkla, A-pressen og andre. Tredelingen i norsk avisverden er blitt et faktum med offentlig velsignelse. Noe av det mest betenkelige er at utvalget overhodet ikke tar for seg problemene knyttet til krysseierskap eller konsentrasjon på regionalt og distriktsnivå. Det skremmende ligger nettopp i det at noen få eier de største og viktigste mediene både på lokalt/regionalt og nasjonalt plan. De kontroller dermed store deler av markedet, inkludert arbeidsmarkedet. En utvikling utvalget tydeligvis ikke har latt seg skremme av, stort sett med unntak av en representant, journalisten fra Nordlys, Vigdis Bendiksen. VG og Dagbladet er de største avisene opplagsmessig på nasjonalt plan. Men hva med Orklas omtrentlige monopol rundt Oslofjorden? Her foreslår utvalget ingen tiltak. En ensidig regulering av det nasjonale opplaget vil kun ramme de største hovedstadsavisene, i praksis bare Schibstedkonsernet. Dersom utvalgets forslag blir en politisk realitet, og det gjenstår så absolutt å se, vil det kunne føre til at en enkelt aktør kan eie samtlige aviser i Nord-Norge, Trøndelags-fylkene, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. Utvalgets eneste journalistrepresentant hadde en dissens som gikk nettopp på disse forhold.

Elerskapsutvalget har gjort et nyttig arbeid når det gjelder å systematisere og dokumentere faktiske forhold, men det hele kommer alt for sent i forhold til den rivende utviklingen, som i de siste årene i praksis har ført til at noen få, store aktører har delt hele det norske mediemarkedet mellom seg. Eierskapsutvalgets vurderinger av tiltak for å begrense en ytterligere eierkonsentrasjon gjør ikke stort annet enn å fryse status quo. Det er overhodet ingen grunn til å vente en revolusjonerende ny norsk mediepolitikk på eiersiden. Kulturminister Åse Klevelands taler til landsmøtene i Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening omkring Eierskapsutvalgets innstilling, gir ingen politiske signaler om at regjeringen ser med særlig bekymring på den økende mediekonsentrasjonen. Ja, for Norge og Sverige ligger på topp i Europa når det gjelder grad av mediekonsentrasjon og på bunn i grad av regulering. Noe særlig ’lysere’ tider i så måte ser vi altså overhodet ikke ut til å gå i møte etter det norske eierskapsutvalgets innstilling. Dette er langt på vei i tråd med Redaktørforeningens syn. Norsk Journalistlag derimot ser med sterk bekymring på utviklingen innenfor det norske mediemarkedet og ønsker å bringe monopoltendensene i mediene under kontroll.

EU-kommisjonen og Europa-parlamentet er langt mer opptatt av disse spørsmålene enn man er her til lands, og ønsker tiltak mot ytterligere monopolisering. Som EU-motstander og tidligere Klassekamp-redaktør Sigurd Allern har sagt: 'Norge har mye å lære av EU og de enkelte EU-land når det gjelder eierregulering. ’ Ja, selv i erkekonservative Storbritannia har man en langt mer ’radikal’ mediepolitikk, som blant annet forhindrer for stor grad av krysseierskap mellom aviser og TV.

Når det gjelder debatten om utenlandsk eierskap er den omtrent lagt død før den er begynt. Det er utrolig at den eneste som har etterlyst debatt og synspunkt om dette er vår norske variant av en mediemogul, styreformann og aksjonær i Schibsted Tinius Nagell-Erichsen. Denne saken er nemlig overhodet ikke så opplagt som mange vil ha det til. Strenge generelle norske regler vil være det beste og eneste vern mot uønskete utenlandske oppkjøp, noe som er fullt ut mulig i forhold til EØS-avtalen. Eierskaputvalget konkluderer med at norske eiere av norske medier er å foretrekke. Men da må dette følges opp i form av tiltak, så derfor er det spesielt skuffende at utvalget ikke foreslår noe for å begrense krysseierskap. En begrensning som flere andre land vi ellers liker å sammenlikne oss med, for lengst har innført, og som vil begrense de stores ytterligere vekstmuligheter på tvers av mediene. Tvert imot har Stortinget allerede vedtatt en deregulering der aviser igjen kan eie nærradiostasjoner.

Dette er også et av de områdene det ville være lettest å gjøre noe. Det er faktisk betenkelig at mektige Schibsted eier de største avisene og kontrollerer TV2 sammen med danske Egmont, i tillegg til mye annet. En av dissensene i utvalget går på at en aktør som eier mer enn 30 % innen dagspresse, radio eller TV ikke samtidig kan eie mer enn 20 % i de øvrige gruppene. Norsk Journalistlags eget ’Eierskapsutvalg’ mener også at en form for regulering her er ønskelig, for eksempel etter spansk modell som er langt strengere enn den ovennevnte dissens med en 15 % grense.

Så kan nordmenn si at vi jo aldri får italienske Berlusconi-tilstander her på berget. Men man skal ikke fenger ut i verden enn til Sverige hvor kulturministeren for lengst har dradd paralleller mellom Bonnier- og Stenbeck-imperiene til Berlusconis medieimperium. Jan Stenbeck er mediemogulen som styrer Kinnevik-konsernet som blant veldig mye annet, eier TV3, TV 1000, TV4, de nye kanalene TV6 og ZTV og 33 % av P4. Bonnier er det 16. største mediekonsernet I Europa og er i ferd med å ekspandere over hele Norden, også i Norge. Gjennom Marieberg er selskapet den største utenlandske aktør i norsk avisbransje og kontrollerer 28 % av det svenske dagspresseopplaget.

Etter det norske eierskapsutvalgets forslag, er det ingen grunn til å tro at ikke vi vil får enda større og mektigere mediemoguler for framtiden. Gjennom en evt. ny medielov, slik det foreslås, kan Schibsted kanskje hindres i å vokse videre på avissiden, men strategien til medieselskapene har lenge vært en bred multimediasatsing – illustrert ved krysseierskap innenfor hele mediesfæren, inkludert produksjon og distribusjon.

Som den amerikanske medieprofessoren Ben Bagdikian sa i et intervju: ’Når løven først har sluppet ut av buret er det umulig å få den inn igjen.' Han siktet til de mektige mediemogulene, deriblant Silvio Berlusconi. Hans fremferd i Italia har for lengst rukket å bli det fremste skrekkeksempel, spesielt på hva mediemakt og mangelfull lovgivning innen massemedier, samt mangelfull oppfølging av den som fins, kan føre til.

Det norske eierskapsutvalget etterlyser i sin utredning forskning og dokumentasjon på hvorfor vi skal ha grunn til å frykte disse gigantiske multimediaeieme. Økt eierkonsentrasjon er imidlertid en trussel i seg selv, og omfattende medimonopoler er ikke forenlig med et godt demokrati. Eksempler og materiale om dette fins det haugevis av, spesielt dersom en titter utenfor egne grenser, (men det gjør vi jo helst ikke), og joda, de fins i Norge også. Hovedspørsmålet videre bør ikke være OM det er riktig eller nødvendig med eierbegrensninger, men HVORDAN slike begrensninger best kan utformes.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon