Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Talende private fotografier

stipendiat ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen

Anna Helene Tobiassen (1995) På talefot med fotografiene våre, Oslo: Spartacus forlag

Det er ikke de offentlige fotografiene pressefotografene har tatt som opptar Anna Helene Tobiassen i boken På talefot med fotografiene våre, snarere er det de private fotografiene vi selv har tatt. Pressefotografiene er offentlige, konkurrerer om oppmerksomheten, og vil appellere til de mange. De private fotografiene appellerer til de få. Begge fascinerer betrakterne med det kjente, den tilbakevendende ikonografi, og den trygge konvensjonalitet. De tøyer ikke forventningene. De innfrir forventningene. Brytes forventningene, blir betrakterne skeptiske, mistenksomme og avvisende. Pressefotografiene havner ytterst sjelden på veggen hjemme, de havner sjelden i albumer. Det gjør fotografiene forfatteren retter oppmerksomheten mot her. Det er de private øyeblikk der-og-da som er blitt til private fotografier som vises eller hentes fram her-og-nå. For den som har disse hjemme, er de ofte av uvurderlig verdi. De kan framkalle minner, stemninger og følelser fra der-og-da.

Et av etnologen Tobiassens ærend i boken, er å åpne offentlighetens øyne for de verdier som ligger i de private hverdagslivets fotografier. De fleste private fotografier viser ritualer fra livets vår, sommer og høst. Ritualene blir omsatt i minner. Både ritualer og minner er sosialt og kulturelt betingete konstruksjoner som fotografier kan være en innfallsvinkel til. Å drive folkeopplysning er et annet ærend. Hun tilbyr noen knagger som folk kan bruke for å få mer ut av de private fotografiene, både de som de har overtatt og tatt selv.

Hun nevner Roland Barthes fascinasjon av et privat fotografi av sin nylig avdøde mor. Men hun benytter ikke det semiotiske analyseapparat som Barthes både bidro til og videreutviklet. Enhver analyse av fotografier som overser dette analyseverktøyet vil halte. I stedet henter hun inspirasjon i forbilder som Pierre Bourdieu, Andre Wang Hansen og Richard Chalfen. En spørreundersøkelse hun har gjort, viser at hjemmets fotografering kretser rundt motiver der familiens barn og familiebegivenheter står i fokus. Deretter følger motiver fra ferie og reiser, og endelig forteller de om turer. Stort sett samsvarer Tobiassens funn med forbildenes undersøkelser fra andre land. Bourdieu fant liknende tendenser i Frankrike, Wang Hansen i Danmark, og Roger Taylor i England.

Hun gir dernest en innføring i hva vi gjør når vi fotograferer, hvordan vi skal gå fram for å få noe mer ut av fotografiene, gir et par knagger å henge en analyse på. Deretter viser hun hvor mye informasjon det egentlig kan ligge i fotografier som kan være stemnings- og situasjonsbeskrivende eller presenterende. Dette er et hovedskille Tobiassen bruker i tilnærmingen til hverdagslivets fotografier. Et annet skille går mellom fotografi som beretning og fotografi som levning. For med sin tilnærming er hun ute etter informasjon framfor opplevelse, hva forteller det, hvilke historiske kontekster kan det si noe om. Fotografi defineres som et middel for å stimulere hukommelsen hos etnologens informant. Fotografiene er kilder, de får informanten til å minnes og assosiere, og opplysningene gir grunnlag for nye spørsmål fra etnologen. Samspillet mellom informant og etnolog gir en dypere forståelse som det er etnologens oppgave å formidle. At det kompliserte forholdet mellom fotografi og betrakter ikke nødvendigvis genererer minner om hendelser og stemninger, men minner om andre bilder, blir imidlertid ikke forsøkt integrert i modellen (s. 56).

I et av kapitlene gjennomgår hun åtte fotoalbumer og demonstrerer hva en etnolog kan få ut av et slikt analysemateriale. For det første er på hun jakt etter hva som er blitt fotografert og hvilke motiver som dominerer. Album kan belyse livet til enkeltmennesker i spesifikke hendelser, men samtidig belyser de også forskjeller mellom mennesker over tid, forskjeller mellom miljøer, ulikhet i livsstil, skilnad i sosial og økonomisk situasjon, samt geografisk variasjon. Albumene hun har hatt tilgang til er fra perioden 1910-1935, derfor blir ikke tidsspennet så langt som ønskelig. Album av nyere dato ville bedre kunne illustrere poengene hun har. Likedan kunne den klassemessige variasjonen vært større. Men dette er forfatteren oppmerksom på.

De mislykkede fotografiene havner ikke i album, eller gjør de det? Er album et uttrykk for det ideelle liv, som Tobiassen skriver, i alle lag? Jeg har sett nyere ungdoms-album der denne idealisering av det gode liv ikke er tilstede, også disse hører med.

Forfatteren får fram at selv ikke det konvensjonelle fotografi er statisk, også innenfor konvensjonelle genrer foregår det en utvikling. At en av de viktigste impulsene som bidrar til endringer i de private fotografiene er populærkulturen, kunne med fordel ha vært drøftet. Ikke desto mindre vil dette være en innfallsvinkel andre kan gripe fatt i.

Nest siste kapittel tar opp hvordan fotografier leses, og handler om koder og konvensjoner, om forståelse, om fotografier som sannhetsvitner eller uttrykksmidler, om forbilder og forventninger, om opplevelser og hendelser. Her får hun fram hvordan personene foran kamera inntar en rolle de har klare oppfatninger om og forventinger til. For de gjør mine til å styre sin selvpresentasjon og gjøre det beste inntrykk, straks en fotograf dukker opp. Da trer en mekanisme for selvpresentasjon i kraft, og utløser den stereotype posering. Siste kapittel heter: Hva gjør vi med bildene, og hva gjør bildene for oss. Her understrekes funksjonene bildene har; hva bildene gjør for oss, og ikke med oss. Igjen tror jeg populærkulturens innflytelse både har påvirket hvilke fotografier som blir albumbilder, og har gjort noe med vår opplevelse av bildene.

Trass mine innvendinger gir boken innsyn i en nostalgisk verden de fleste regelmessig stifter bekjentskap med, og den inneholder en rekke interessante observasjoner. Boken anbefales for det første fordi det fremdeles er en begivenhet at det blir utgitt en bok om fotografi i Norge. For det andre fordi den formidler en smittende entusiasme overfor amatørfotografenes søndagsbilder. Og endelig gir den et tankevekkende innfallsvinkel til et stykke hverdagsliv som langt på vei har formet folks oppfatninger av fotografiet på godt og vondt.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon