Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Snarveier til fortiden

Kildeproblemer og formidlingsaspekter omkring Norges første spillefilm.
Shortcuts to the Past – on the History of the First Norwegian Feature Film

Gunnar Iversen er førsteamanuensis ved Institutt for drama, film og teater, Universitetet i Trondheim

Hvordan har vår første dramatiske film blitt presentert i senere år? I jubileumstider, i klasserommene, og i historiebøkene skildres Fiskerlivets Farer som vår første spillefilm. Hvordan filmen egentlig så ut, når den kom, og lignende spørsmål problematiseres sjelden. Norsk filmhistorieforskning og filmhistorieformidling lider ennå av mange barnesykdommer. I denne artikkelen belyses noen problemer.

This article discusses the first dramatic feature film in Norway. In recent years, a reconstruction of the film Dangers of a Fisherman's Life – An Ocean Drama, has been used in different ways as an example of the early film production in Norway. The article discusses various uses of this film, in film histories and other documentations of early Norwegian cinema, from the point of view that remakes of this kind raise issues of authenticity in documentation beyond this specific film and beyond what has been recognized in the usage of this film.

I 1957 møttes representanter fra filmarkiver verden over i Paris, på den internasjonale filmarkivarforeningen FIAFs årsmøte. Hvert land som var representert, hadde med seg en liten godbit fra sine filmsamlinger, og den norske deltakeren Bo Wingård – den første lederen i den knapt to år gamle statlige institusjonen Norsk filminstitutt – hadde med seg en film han presenterte som Fiskerlivets farer, Norges første spillefilm. Den kjente amerikanske filmhistorikeren Jay Leyda var til stede, og flere år senere, i sin bok om kompilasjonsfilmens historie, hadde han følgende å si om denne visningen:

The Norwegian archivist happenend to mention that this film had been lost. What, then, was the film we just saw? Oh, we made that a few years ago – we knew exactly how it should look, and it seemd a pity, etc. etc. Early film history is filled with equally well-intentioned forgeries…"(Leyda 1964:126)

For et trenet arkivøye var den filmen som ble vist åpenbart en rekonstruksjon. Ikke en rekonstruksjon i betydningen restaurert eller konstruert av deler av ulike kopier el.l., men en direkte remake. Bildeformatet hørte lydfilmen til, og den matte glansen i den fotografiske gjengivelsen tydet på at filmen var tatt opp på acetatfilm, og ikke stumfilmens nitratfilm. Kort sagt: en film fra 50-årene.

Visningen av Fiskerlivets farer på FIAF-kongressen representerer ikke noe enkeltstående unntak kun av anekdotisk verdi, men er snarere typisk for hvordan den tidligste stumfilmen har blitt framstilt og formidlet i Norge. Behovet for 'en første spillefilm' å vise fram har vært så stort at man har måttet finne den opp. I hele etterkrigstiden har den rekonstruerte 50-tallsversjonen av Fiskerlivets farer blitt presentert som om den var originalfilmen.

Da Norsk Film A/S og Norsk filminstitutt i 1982 produserte kompilasjonsfilmen Kamera går! (Ola Solum) til Norsk Films 50-årsjubileum, inngikk klipp fra rekonstruksjonen, men uten forklaringer i tekst eller tale. Kamera går! er fremdeles i distribusjon og brukes flittig i skoleverket. Så sent som i 1993, da Norge var vertsland for FIAF, ble den rekonstruerte versjonen av Fiskerlivets Farer presentert uten at det ble påpekt at den var en remake (Kulset 1995: 83-84).

I flere sammenhenger har det altså blitt gitt inntrykk av at filmen Fiskerlivets farer eksisterer i original, og var slik bildene viste. I seg selv er det ikke problematisk å lage en rekonstruksjon av en tapt film, men bruken og etter-bruken av filmen kan diskuteres. Som så ofte i populære jubileumsfeiringer og undervisningssammenhenger tar man den korteste snarveien til fortiden.

REKONSTRUKSJONENS HISTORIE

Hva var så bakgrunnen for denne rekonstruksjonen? Filmen er laget i 1954 av Oslo kinematografer, og inngikk som en del av kinoenes store Oslo-film prosjekt. Mannen bak disse filmene var kinodirektør Kristoffer Aamot som fikk idéen til rekonstruksjonen i forbindelse med feiringen av 50-års jubiléet for kinodrift i Norge. Aamot skrev selv manuskriptet, basert til en stor del på egne minner fra tiden før 1910, og filmens regissør var Edith Carlmar. Vår første kvinnelige filmregissør var midt i sin filmkarriere på dette tidspunktet. Edith Carlmar hadde ikke bare regien, men spilte også rollen som fiskerens hustru. Fiskeren selv ble spilt av Kristoffer Aamot, og filmens fotograf var filmpioneren Ottar Gladtvet.

Ikke bare i ulike jubileumssammenhenger har denne rekonstruksjonen spilt en viktig rolle, men også i filmhistorieskrivingen har man gått snarveier, Sigurd Evensmos (1967) behandling av filmen er i all vesentlighet bygd på den rekonstruerte versjonen, uten at dette er nevneverdig problematisert. Ettersom Evensmos bok Det store tivoli (1967) fremdeles står så å si alene som filmhistorisk oversiktsverk, er det den vi alle bygger på. På den måten er Aamots rekonstruerte versjon fra 1954 også skrevet inn i filmhistorien som om den var originalen.

Et viktig spørsmål er dermed om vi kan stole på denne filmen. Er dette en adekvat rekonstruksjon av en film fra årene før 1910, og kan den brukes som kilde? Det er vanskelig å svare på dette spørsmålet, ettersom kildematerialet om filmen er så motsigelsesfylt, men mye tyder på at dette mer er en kilde om sin egen tid enn om tiden før 1910. Den rekonstruerte Fiskerlivets farer forteller mer om hvordan den tidlige stumfilmen ble oppfattet i 1954, enn om hvordan den faktisk så ut. Kryssklipningen, bildeutsnittet, romkonstruksjonen og bruken av mellomtekster – alt tyder på at rekonstruksjonen er mer 'avansert' enn originalen.

Hva vet vi så om den originale Fiskerlivets farer? Flere uavhengige kilder fra ulike tidspunkter nevner denne filmen, så en film er nok blitt produsert, men dens egentlige tittel, produksjonsår og handling varierer sterkt i kildematerialet, i likhet med beskrivelsene av omstendighetene rundt produksjonen. Dermed er det vanskelig å si noe sikkert om denne filmen og dens produksjonshistorie.

En vesentlig årsak til dette er det totale fraværet av primærkilder. Filmkoplen er forlengst gått tapt, og til tross for at flere filmhistorikere har bedrevet mer eller mindre systematiske avisgjennomganger på jakt etter en originalannonse for filmen, har man heller ikke funnet at Fiskerlivets farer er blitt annonsert. Å påstå at filmen aldri har eksistert er en altfor ekstrem holdning, men kildeproblemene skaper en fundamental usikkerhet i forhold til denne filmen.

ET DRAMA PÅ HAVET

Det eneste som er felles for de ulike sekundærkildene som nevner filmen, er knyttet til selve filmproduksjonen. Originalfilmen ble etter all sannsynlighet produsert av direktør Hugo Hermansen i Norsk Kinematograf A/S. Dette var det selskap som hadde åpnet Norges første faste kinolokale i 1904, og som raskt var blitt landets dominerende kinobedrift. Opprinnelig sto svenske krefter bak, men den unge, norske kontoristen Hermansen løste etter kort tid ut de svenske aksjonærene, og etablerte et lite 'kinoimperium' i hovedstaden. Antallet Hermansen-kinoer vokste raskt, og han trappet også opp produksjonen av egne reportasjefilmer, aktualitetsfilm, den tids forløper for dokumentarfilmen og fjernsynsreportasjen. Allerede før århundreskiftet ble det produsert aktualitetsfilm i Norge, men produksjonen var sporadisk og dreide seg først og fremst om sportsreportasjer inntil tiden omkring unionsoppløsningen. Med de mange kongefilmene tok aktualitetsfilmproduksjonen for alvor fart i Norge. Hermansen ansatte en ung svensk fotograf i den mest ekspansive perioden, og det var den senere så berømte Julius Jaenzon som skal ha stått bak kameraet da selskapets første, og eneste, spillefilm ble innspilt. Jaenzons minner, trykt i Biografbladet 5-6 1936 hører til de eldste, og kanskje mest troverdige, kilder vi har om denne filmen, selv om det er underlig at han ikke nevner den i et intervju fra 1935, trykket i Svenska Dagbladet (4/10), under overskriften Trettio år vid filmkameraen – ungdomlig filmveteran berättar. (Se ellers Iversen 1993 og Idestam-Almquist 1974).

Når Evensmo skriver om den første norske filmen i 1967, er det åpenbart at han benytter seg av Jaenzons erindringer fra 1936, samt Alf Heltbergs bok Norsk film gjennom 35 år (1943). I likhet med Aamots minner har imidlertid disse kildene til felles at tidsavstanden er betydelig, noe som kan medføre feilkilder. De mange diskrepansene kildene i mellom er en god indikasjon på dette, og maner til forsiktighet.

Den eldste kilden jeg har funnet som nevner filmen, stammer fra 1925. I bladet Filmavisens årbok for 1925 skrev filmbyråsjef og filmregissør Gustav Adolf Olsen den første filmhistoriske beretningen om norske forhold. Olsens korte artikkel hadde følgende å si om filmen:

Man begyndte ogsaa saa tidlig som i aaret 1907 at beskjæftige sig med 'dramatiske' filmoptagelser. Den første blev optat av Norsk Kinematograf Aktieselskab og het Fiskerlivets farer. Noget imponerende verk var det ikke, men den gjorde allikevel vældig lykke i enhver henseende. Men saa maa man erindre, at ved kameraet stod den nu saa berømte svenske filmfotograf Julius Jaenzon. (s. 9)

Olsens beretning ligger nærmest i tid til filmens premiere, og han baserte sine opplysninger på intervjuer med kollegaer i bransjen, bl. a. Hermansen selv. Mye taler for å sette ekstra lit til nettopp denne kilden, i motsetning til Heltberg og senere kilder.

Olsen nevner i likhet med Jaenzon at Fiskerlivets farer i sin tid skal ha vært en stor suksess, noe som gjør vanskene med å finne en avisannonse eller en notis som omhandler filmen i pressen merkelig. Dette er ett av de mange mysteriene som er knyttet til filmen. En av de mulige årsakene til at mange synes å minnes handlingen på en enkel måte, selv om dette også åpner for feilkilder, er at filmens handling bringer tankene til Bjørnstjerne Bjørnsons korte novelle Faderen fra 1859. Novellens stilistiske konsentrasjon er videreført i filmen som kun viser det dramatiske midtpartiet i novellen. Med Jaenzons ord skulle handlingen i filmen omtrent være slik:

De medverkande voro tre: fiskaren, hustrun och sonen. Först såg man de tre stående på en brygga. Havet stormade, vågorna vräkte. Männen ville ut och fiska, men hustrun bad bevekande at de skulle låta bli. Hun var minst lika upprörd som havet. Men männen struntade naturligtvis i bönerna, och lade ut. Båten dansade som ett nötskal på vågoma. Männen kämpade för livet. Båten kantrade. Fiskaren kravlade ensam i land - sonen var drunknad. Han föll gråtande i hustruns armar. (Idestam-Almquist 1974: 81-82)

Det finnes en rekke sekundærkilder fra ulike tider og land som synes å bekrefte at én film ble laget av Hermansen. Ikke minst et lite reportasjeintervju Bjørn Breigutu i sin tid lagde, med mannen som spilte sønnen i filmen. Men når filmen kom, filmtittelen og filmens videre skjebne er uklar. Forsøkene på å finne ut hva som skjedde med filmkopiene etter premieren gjør kildesituasjonen enda mer uklar og svevende.

I 1909, bare 30 år gammel, ble den energiske Hugo Hermansen rammet av slag, og dette betydde slutten for hans 'kino-imperium'. Han solgte kinovirksomheten, men fortsatte med filmutleie. Senere var Hermansen med på å danne flere selskaper i filmbransjen, men noen kinodrift eller filmproduksjon var det ikke lenger snakk om.

I 1929 drev Hermansen import- og distribusjonsselskapet A/S Cinema, som dette året sendte ut en kompilasjonsfilm i forbindelse med feiringen av kinodriftens 25-årsjubileum i Norge. Denne klippfilmen Fra Christian Michelsen til kronprinsparretNorsk Filmjubileumsrevy 19041929 åpnet med Bilder fra den norske kyst , og deretter fulgte Et drama paa havet.I diverse kilder knyttet til kompilasjonsfilmen kalles Hermansens film Et drama fra havet,eller Et drama paa havet, og opptaks- og premiereåret angis til 1906. Tittelen Fiskerlivets farerfinnes ikke. Dessverre er også store deler av kompilasjonsfilmen gått tapt, og intet av Hermansens dramatiske film er bevart. Dette er det siste spor vi foreløpig har av selve filmen, men de skriftlige kildene i forbindelse med kompilasjonsfilmen fra 1929 fortjener spesiell oppmerksomhet. Kompilasjonsfilmen er sendt ut av Hermansen selv, og han burde være godt kjent med detaljene rundt filmen.

Mye taler for at filmen opprinnelig het Et drama paa havet, og ble laget i 1906. Hvor mye den likner Aamots remake fra 1954 er selvsagt umulig å vite, men intet i kildematerialet antyder f. eks. mer enn én mellomtekst i originalen, mot rekonstruksjonens 6–7 tekster. Å bruke rekonstruksjonen som om det er originalen framstår på alle måter som svært tvilsomt. Likevel er dette også dagens praksis, ikke minst gjennom bruken i Kamera går!, der nettopp den teksten som markerer at det er en rekonstruksjon, er klippet bort!

SNARVEIER TIL FORTIDEN

Disse refleksjonene om 'vår første spillefilm' bør mane til forsiktighet i jubileumstider som disse. På tross av de mange kildekritiske problemene og den problematisk etterbruken av den rekonstruerte versjonen har den foreliggende Fiskerlivets farer levd et eget liv gjennom ulike jubiléer, siden den populære fikseringen rundt historiens 'første ganger' skaper behov for en 'første film' å trekke fram.

Altfor ofte tar vi snarveier til fortiden. Moderne makro-perspektiver på film og mediehistoriografi har vist at oppmerksomheten og interessen for historiografiske problemstillinger er økende, men disse store fagdiskusjonene er kanskje til liten hjelp i dagens praksis, for den skrivende historikeren som kjemper med kildene eller den nysgjerrige leser som ønsker empiri og enkle oversikter. Denne lille gjennomgangen av noen problemer knyttet til Fiskerlivets farer viser forhåpentligvis såvel kildekritikken som proveniensprinsippets betydning i mediehistorien. Med proveniens menes herkomst eller opphav, og i historiefagets kildediskusjoner legger man vekt på at en kildes proveniens; det vil si hvilken forhistorie kilden har, eller hvilken vei den har vandret før den kom i historikerens hender. Min gjennomgang av problemene knyttet til den rekonstruerte versjonen av Fiskerlivets Farer som historisk kilde kan kalles en proveniensstudie. De fleste kilder som eksisterer omkring mitt filmeksempel ville en historiker heller kalle framstillinger, og behandle med sunn skepsis, men dette er det vi foreløpig har. Hvordan en film er blitt behandlet, dens forhistorie og proveniens kan også peke på de problemer som oppstår når en film som presenteres som en film fra 1910 egentlig er fra 1954. (Slike filmforskingsmessige problemer er behandlet ytterligere i Engberg 1981.)

Som motvekt mot de raskeste snarveiene i jubileumstider, er den empiriske forskningen viktig. Istedenfor å operere med store motsetningspar somsant falskt eller riktig/galt i historiesammenheng (Jmf. Staigers artikkel i dette nummeret) kan man kanskje heller senke ambisjonsnivået litt, og heller skille mellom det vi kan si, i motsetning til hva vi har lyst til å si. Da vil mye være vunnet for film- og mediehistorien.

Litteratur

Biografbladet5-61936

Engberg, Marguerite (1981): 'Analyseproblemer' i Sekvens Filmvitenskapelig Årbog 1981, Institut for Filmvidenskab,Københavns Universitet

Evensmo, Sigurd (1967): Det store tivoli,Gyldendal, Oslo

Heltberg, Alf (1943): Norsk film gjennom 35år Fram forlag,Oslo

Idestam-Almquist, Bengt og Ragnar Allberg (1936): Vid den svenske filmens vaggaBonnier, Stockholm

Idestam-Almquist, Bengt (1974): Svensk film fore Gösta Berling PAN/Norstedts,Stockholm

Iversen, Gunnar (1993): 'Den norske pionertiden – Filmkultur og filmproduksjon 1896-1920'i Levende bilder 2/93

Kulset, Brynjar (1995): Brennende lidenskap, Hovedoppgave i filmvitenskap,Universitetet i Trondheim,

Leyda, Jay (1964): Films beget films – Compilation films from propaganda to drama,George Allen & Unwin. London

Olsen, G.A (1925): 'Film og kinematografbranchens utvikling i Norge' i Filmavisens Aarbok 1925,Filmavisens forlag,Oslo

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon