God informasjon er gull verdt når det er mangel på informasjon som er problemet, sa direktør i Statens Informasjonstjeneste, Arne Simonsen, en gang. I Granfoss Næringspark, fem minutters kjøretid fra Fornebu, finner en et skilt, et skilt som i likhet med en del andre i dette fortidsminnet om industriell velstand, bærer tvetydighetens fane høyt hevet. Skiltet er i messing. På det finner en logoen til firmaet

Geelmuyden. Kiese: En blyant, knyttet i en knute. Geelmuyden. Kiese driver med informasjonsstrategisk rådgivning. De er 60. De omsetter for 60 millioner i året.

— Vi tok en beslutning raskt da vi startet firmaet. Vi ville bli størst i Norge.

Og de ville drive informasjonsformidling på en anderledes måte. Det var i 1988, kort tid etter at Morgenbladets eier Hroar Hansen hadde gjort tilværelsen i avisa ulevelig for redaktør Geelmuyden, med sin innblanding i redaksjonelle prioriteringer. Geelmuyden og en del medarbeidere forsvant umiddelbart. Selv startet han Geelmuyden. Kiese sammen med kollega Jo Kiese. I januar 1989 utvidet firmaet til et partnerskap på tre. Ytterligere fem partnere kommer til i januar 1992. Siden har det gått som det har gått, med avlegninger i Kristiansand, Bergen og Drammen, eget reklamebyrå og et designteam som ifølge Geelmuyden selv, er det beste i landet.

Etableringen, organisasjonens struktur, sammensetningen av medarbeidere og forretningsidéen i seg selv, er alle sammen sider ved Geelmuyden.Kiese som har avstedkommet alt fra stereotype utskjellinger i diverse aviser, til dyrkingen av 'men i business', av andre menn i business.

Det dyrkes organisasjonskultur i dette huset. Mange av guttene – omtrent 70 % av de ansatte er det, ifølge presentasjonsfolderen – har inntekter på passelig nivå for en næringslivsleder og driver sikkert risikosport i fritida, hvis de har noen. Mange av dem har journalistisk bakgrunn. Som gruppe betraktet er det et kollegium med journalistisk, politisk og økonomisk kompetanse. De driver alle sammen med markedskommunikasjon og har landets ledende bedrifter på sin klientliste, i tillegg til diverse offentlige etater. Det er ingen ulempe å ha erfaring fra London eller New York.

Men de samme guttene arbeider fem prosent av si tid ulønnet, ifølge Hans Geelmuyden, etter jussbussprinsippet, eller noe i den retning.

  • Geelmuyden selv påstår at han ikke er redd for å bli avslørt av gode journalister, mens han er redd for de lettvinte.

  • Han henviser ofte til advokatprofesjonen når han presenterer sin forretningsidé. Det handler om forarbeid i dokumenteringa og deretter prosedering i de rette fora.

  • Å skape eller endre holdninger i samfunnet, er en kunst, en vitenskap og et håndverk.

  • — Der finnes to typer informasjonsfolk i denne bransjen, de av den gamle skolen og de av den nye skolen.

  • — Jeg går ut ifra at du representerer den nye?

For å begynne med et eksempel fra Geelmuydens profesjonelle virkelighet: I Cindykampanjen fra 1991 representerte Geelmuyden.Kiese reklameselskapet Fram, som solgte plakatreklame, altså ikke Hennes & Mauritz som stod bak reklamen. Debatten som fulgte kampanjen dreide seg for Frams del om hvorvidt veggplakater var et problem for trafikken. Vegdirektør Eskild Jensen gikk ut med påstanden om at de var skadelige fordi de påvirket bilførernes oppmerksomhet. Derfor måtte de fjernes.

  • — For Frams del kunne dette bety slutten. Det som interesserte oss mest var sammenbladningen av 'for og mot Cindy' med sakens kjerne, som var spørsmålet om hvorvidt plakatene hadde noe i trafikken å gjøre, sier Geelmuyden.

Jensens påstand stemte ikke, samtidig som den samme Jensens posisjon i denne sammenhengen var vesentlig, sett fra Frams side.

  • — Vi gikk inn i et samarbeid med forsikringsselskapene og med Meteorologisk Institutt på Blindern, med det resultat at vi etter hvert kunne påvise at trafikkskadefrekvensen faktisk var lavere i den perioden Cindykampanjen pågikk, enn både før og etter. På Blindern fantes dessuten psykologisk ekspertise som kunne konkludere med at der ikke finnes faglig belegg for å si at slike vegplakater er trafikkskadelige. Når vi så hadde fått dokumentert det vi ville, var vi klar for nye runder i denne debatten.

Geelmuyden oppfatter sin bedrift som en trefoldig enhet, basert på dokumentasjon, analyse og og prosedyre i offentligheten. Firmaet har egen designavdeling, eget reklamebyrå og egen dokumentasjonsavdeling. Av virksomheten utgjør strategisk rådgivning 50 %. 10 % er myndighetskontakt, 10 % investor relations, 10 % er mediekontakt og 20 % er virkemiddelproduksjon.

Hva er så strategisk informasjonsarbeid? En av flere sobert tofargede firefeltstabeller, i firmaets farger burgunder og blått, forteller at Hydro ifølge Geelmuyden befinner seg i en uovertruffen situasjon med høy synlighet og høy troverdighet, mens Hroar Hansen befinner seg i kategori uønsket med lav troverdighet og høy synlighet. Dertil finnes flere, mens Geelmuydens poeng er klart nok, uten at han vil gå i detalj når det gjelder egen virksomhet. Samarbeidet med kunden begynner med å bli enige om hvem de er, og hva de vil. Geelmuyden selv og flere av hans medarbeidere anvender advokaten som analogi til informasjonsstrategen:

  • — Mens andre kanskje kan ha brukt millioner på en informasjonskampanje uten helt å vite om den var vellykket eller hvilke deler av den som var det, analyserer vi den potensielle klienten grundig før vi setter igang. Neste stadium er å overbevise klienten om at vår forståelse av situasjonen er riktig. Og deretter kommer den fasen der vi bruker advokatanalogien.

  • — Det med å prosedere i offentligheten – en advokat fører selv ordet, mens klientens rolle er temmelig begrenset når en først entrer arenaen?

  • — Vår rolle er som sagt å drive rådgivning.

Men Geelmuyden sier også at klientene får gjøre som Geelmuyden.Kiese vil, hvis samarbeidet skal fortsette. I denne fasen begynner det dessuten å koste ganske mye penger. 1150 kroner timen tar han i honorar for å si sin mening, og det kunne han tenke å doble…til advokatnivå.

  • — Informasjonsvirksomhet er såpass dyrt at ganske mange velger å sette vekk en del oppgaver for få gjort dem riktig, for eksempel til oss. Det er dessuten iferd med å bli adskillig mer komplisert, fordi informasjonsmengden i samfunnet er stor og fordi mediebruken endrer seg. Det synes jeg med respekt å melde at de fleste utdanningsinstitusjonene innen informasjonsfag og journalistikk er seine til å oppfatte implikasjonene av. Derfor er de også uinteressante for oss når vi ansetter medarbeidere – informasjonsfaglig utdannelse betyr ingen ting. Den er helt uinteressant.

  • — Hvordan det?

  • — For det første forholder de seg til en virkelighet som ikke lenger eksisterer. Massemedia og nyhetsjournalistikken er ikke lenger så sentrale kanaler for informasjonsformidling som de en gang var. Det går utmerket godt an å oppnå bred visibilitet på andre måter. I Geelmuyden. Kiese arbeider vi med å tilrettelegge nye medier, vi har blant annet det jeg oppfatter som den fremste ekspertisen i landet på World Wide Web. Dette er et ungt fag. Og det er høyst usikkert hvordan det kommer til å se ut om fem år. Det jeg vet er at de sentrale spørsmålene ikke stilles hverken i journalistutdanningen eller i diverse informasjonsfaglige utdanninger.

Poenget med markedsføring og informasjonsformidling er at mennesker i dag har et annet kunnskapsnivå enn de hadde før, de kjenner mediene og de har et kritisk forhold til dem.

  • — En av dine medarbeidere snakker om high-end og low-end som om det var velkjent materie for oss andre. Hva er en high-end informasjonsjobb?

  • — Vi har alt fra to eller tremanns bedrifter til departementer blant våre klienter, og vi driver ikke med pressemeldingsutsendelse. Det vi ønsker å konsentrere oss om er analytiske oppgaver, der det gjelder å definere mål for klientene, kanskje mål som ligger langt utenfor det de hadde tenkt seg. Kanskje mål som ser informasjonssituasjonen og behovet fra helt andre vinkler enn det de hadde tenkt. Vårt arbeide med en kunde begynner med en selvstendig analyse av deres behov. Dette er dokumentasjonsfasen, og om jeg får skryte litt har vi et velutviklet dokumentasjonsapparat. Det er ikke minst i dette leddet vi nyter godt av sterk journalistisk kompetanse. Vi legger vekt på å vite helt konkret hva vi har å forholde oss til. Hvis vi i ettertid finner at en klient ikke har spilt med fullstendig åpne kort bryter vi kontakten tvert og det har de fått klar beskjed om. Vår dokumentasjon skal være journalistfaglig korrekt.

  • — Avbryter du samarbeid hvis det byr på integritetsproblemer, har du gjort det?

  • — Ja til begge deler. Det er for eksempel ikke mulig for oss å vokse stort mer, fordi vi ikke kan ha klientrelasjoner til bedrifter i sterk konkurranse med hverandre. Vi møter oftere og oftere oss selv i døra nå. Når vi arbeider med Microsoft kan vi ikke arbeide med Lotus, for eksempel.

  • — Ikke alle er like imponert over Windows *95, og slettes ikke over tidenes mest omfattende lanseringskampanje?

Og det vil ikke Geelmuyden inn på, av hensyn til klientene. Men såkalt event management er blant tilbudene i Geelmuyden. Kieses portefølje.

  • — Hva er investor relations på norsk?

  • — Investor relations handler om finansiell markedsføring. Det er ikke minst her at vi gjør en del arbeid for utenlandske klienter. Fra tid til annen dreier dette seg også om strategidefinering, som for eksempel for britiske Logicas del, i forbindelse med Jarvesaka.

  • — Hva er virkemiddelproduksjon?

  • — Årsberetninger, reklamemateriell og lignende.

Geelmuyden. Kiese har etter hvert utvidet sin virksomhet til også å omfatte et design-team på 9 personer. Bakgrunnen for dette er ifølge Geelmuyden, behovet for å kunne beherske hele kommunikasjonsproduksjonen, fra planlegging til gjennomføring, kunne argumentere både rasjonelt og emosjonelt. Det siste dreier seg ikke bare om virkemiddelproduksjon, men også om redefinering av virkemidler. Ikke minst innen nye elektroniske medier er design et lite utforsket område. Hva gjør en så? En ansetter ungdommer som kan det gamlinger rundt de 40 aldri vil forstå.

  • — Hva er myndighetskontakt i praksis?

  • — Myndighetskontakt betyr at vi tilrettelegger for kommunikasjon mellom klienter og myndighetene.

Geelmuyden. Kiese har tidligere sentrale politikere i sitt kollegium, et faktum som ikke nødvendigvis betyr at kontaktene deres inn i det politiske miljø er spesielt viktige, ifølge Geelmuyden.

  • — De kjenner stammespråket og det er det som betyr mest. De kjenner saksgangen og vet dessuten en hel del om det å kommunisere. Derfor var de gode politikere.

  • — Samtidig er Geelmuyden. Kiese en kommersiell virksomhet. Det kan vel tenkes at en del problemstillinger som har med allmenn tilgang til medier og informasjon å gjøre må reises av andre, på andre må ter enn det du gjør – rosemaler du ikke informasjonsstrategen en tanke?

    — Samtidig er Geelmuyden. Kiese en kommersiell virksomhet. Det kan vel tenkes at en del problemstillinger som har med allmenn tilgang til medier og informasjon å gjøre må reises av andre, på andre må ter enn det du gjør – rosemaler du ikke informasjonsstrategen en tanke?

  • — Vi driver kommersiell butikk. Det legger jeg heller ikke skjul på. Jeg synes vi kjører en ekstremt åpen linje på hva det innebærer. Samtidig har mye av den kritikken vi har fått i media vært basert på en idé om at vår oppgave er å manipulere journalister. Den tanken skyldes kanskje at de oppfatter massemediene som sentrale virkemidler i informasjonsstrategisk virksomhet, men det er i så fall helt misforstått. Mediekontakt er så risikofylt at vi fraråder det når vi kan.

  • — Når du snakker om at kommunikasjon er en sak for profesjonelle, som du ofte gjør, kan en lure på du egentlig mener?

  • — I de aller fleste land er profejosjonalitet et hedersord. I Norge er det tradisjon for å snakke om profesjonalitet som noe negativt, noe en skal skjemmes over eller skjule. Forutsetningen for å mene at informasjonsfaget må utvikles videre er jo at en holder profesjonalitet i hevd, og da er mangel på profesjonalitet et større problem – jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor profesjonell informasjonsformidling trenger å bety det samme som manipulering av publikum. Vi trenger et langt mer solid forum, en plattform å resonnere og reflektere over dette faget utfra. Og det er her de informasjonsfaglige utdanningene er så håpløst ute av takt med virkeligheten.

  • — Det blir fortegnet å skulle plassere informasjonsprofesjonen i et større perspektiv ved å oppfatte den som et filter mellom journalistikk og offentlighet. Jeg tror like mye det dreier seg om å reetablere kommunikasjonslinjer og respekt, sier Geelmuyden. Hvis du tar siste valgkamp som utgangspunkt finner du en rekke politikere som overhodet ikke har brydd seg med å kommunisere med individer, med velgere, men kommuniserer kun med masser. Du finner disse, i tillegg til de som ikke kan det, vel og merke. Politikk dreier seg om å kommunisere effektivt. I samfunnet generelt er avstandene blitt for store.

Bedriften driver noe de kaller Geelmuyden. Kiese University, hvor medarbeidere sponses i størrelsesorden 30-50 000 kroner med visse mellomrom, for å videreutdanne seg. Da sendes de til langt framskredne informasjonsutdanninger i utlandet – enten det er journalistikk, design eller finans det måtte dreie seg om. I tillegg praktiseres obligatorisk frivillighet i deltagelse på ca. månedlige heldagsseminarer der Geelmuyden. Kiese diskuterer seg selv i universet – med gjesteforelesere, for eksempel fra universiteter, høgskoler eller politisk institusjoner.

  • — Å si at det vi driver med er et aspekt ved en generell samfunnstendens i retning av umyndiggjøring av enkeltmennesket, blir etter min mening galt. Jeg oppfatter oss i den motsatte rollen.

Ifølge Geelmuyden er bedriften en sammenslutning av medarbeidere med ekstremt stor grad av frihet, innen ekstremt åpne grenser, på ei grunnlønn i størrelsesorden 250 000, - som de kan to-tre- eller tidoble, hvis de vil. Kunnskapssamfunnets mistro til autoriteter og hierarkier, praktisert internt – med blyant, fargestifter og blank messing.

De er i diverse framstillinger blitt karakterisert som opportunistiske ordsmeder, slipskledte banditter og framtidas apostler.

Jeg skal ikke foredra noen konklusjon etter en samtale der andre er ment å svare – mine spørsmål er ikke nødvendigvis gjenspeilinger av en skepsis til kommunikasjonsfenomener som Geelmuyden. Kiese. Det er imidlertid interessant at informasjonsbedrifter av denne størrelsen aktivt dyrker journalistikkens profesjonsidentitet i samme setning som advokatens.