Den boka jeg har valgt er ingen tradisjonell klassiker. Det er heller ingen medievitenskapsbok, og absolutt ikke en filmteoretisk bok. Men jeg legger straks til, for ikke å avskrekke medievitere: når jeg har valgt ut denne boka er det ut fra en overbevisning om at den har relevans både for filmvitenskap og medievitenskap. For boka handler om mediated action og tar for seg et emne som ligger til grunn for enhver forståelse av medier, nemlig kommunikasjon og tankeformidling. For meg som humanist er den blitt en klassiker som har bidratt til å forme mitt grunnsyn på kulturproduksjon.

James Wertsch er en – etter min mening – framstående representant for nyere kulturpsykologi. Hovedspørsmålene i hans forskning er for en stor del de samme generelle – og tildels naive – spørsmålene som ligger til grunn for min egen medieinteresse: Hva vil det si å være del av en kultur? Hvordan vokser vi inn i kulturen? Og hvordan vokser kulturen 'inn' i oss?

Berger og Luckmanns klassiker The Social Construction of Reality (1967) satte søkelyset på den sosialt skapte virkeligheten. James Wertsch forsøker å utdype vår forståelse av denne på individplanet. Han retter søkelyset mot språkets forhold til den individuelle psyke og den kulturelt skapte virkeligheten.

Voices of the mind handler om språk og tankeutvikling som kultur- og tradisjonsformidling. Wertsch forsøker å utvikle et alternativ til 'transportmodellen' for kommunikasjon (avsender – budskap – mottaker), en forståelse av meningsformidling som menings produksjon. Og dette gjør han ved å sammenføre og videreutvikle tanker fra den russiske psykologen Vygotsky og den russiske litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin.

Wertsch bruker Vygotsky som utgangspunkt for å belyse hvordan kulturen konkret 'vokser inn i oss' igjennom barnets språkutvikling og språkopplæring. Et sentralt poeng hos Vygotsky er at barnets indre mentale funksjoner dannes ut fra kulturelt kommuniserte ideer. Når man lærer språket, lærer man ikke (bare) å mestre et abstrakt system som en så kan bruke til å 'sette ord på' egne følelser og tanker. Evnen til å tenke selv utvikles i dialog med andre mennesker, og via dialogen med sine voksne omsorgspersoner føres barnet inn i en dialog med det kulturelle kollektiv de voksne omsorgspersonene er innfelte i. Med Vygotsky kan en derfor si at enhver funksjon i barnets kulturelle utvikling gjennomgår to faser. Først på det sosiale planet, mellom mennesker. Deretter blir den internalisert og integrert i den individuelle psyke.

Dette handler ikke bare om hvordan barn lærer å tenke og uttrykke seg, i situasjoner preget av direkte og målbevisst intervensjon fra voksne. Wertsch tolker Vygotsky slik at alle våre mulige tankeprosesser er skapt ut fra intemalisert sosialitet: I tillegg til en konkret ytre virkelighet og et samfunn styrt av menneskeskapte lover og handlingsmønstre, vokser vi også opp og inn i andre menneskers tanker og ytringer. Og disse er med på å forme vår oppfatning av den verdenen vi lever i.

Også når vi gjør opprør mot kulturelt formidlede holdninger og forståelsesformer er våre individuelle tanker farget av vår dialog med andre mennesker. Et temmelig banalt, men vesentlig poeng ut fra Vygotskys tankegang er rett og slett det at vi 'husker' også når vi tenker og 'erkjenner'. Språket og tankeformene vi erkjenner gjennom, blir alltid en integrert del av våre erkjennelser. Tankene våre – også de som vi opplever som mest originale, eller personlige – hadde ikke vært mulige uten kulturens kategoriseringer og forståelsesformer.

Det som gjør Wertsch bidrag spesielt interessant er at han – som et neste steg – kobler Vygotsky sammen med tanker og begreper fra litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin. Bakhtin fokuserer på kommunikasjonskjeden og den enkelte ytrings plass i denne, på meningsdannelse som en sosial aktivitet, og på forståelse som en kreativ prosess. Når vi snakker i dagliglivet, lager kunstverk eller skriver vitenskapelige avhandlinger, tenker vi videre (forhåpentligvis videre, i alle fall) på andres tanker. Kulturelt formidlede tanker og ideer er på et vis både vårt råmateriale og våre verktøy når vi skal utforme egne tanker.

Wertsch kommunikasjonsteori tydeliggjøre gjennom denne koblingen mellomVygotsky og Bakhtin. Fra Vygotsky tar Wertsch forståelsen av språk– og tankeutvikling som en sosial prosess: Vårt indre formes av kulturen. Ved hjelp av Bakhtin får han fram at vår 'egen stemme' formes av kulturens ulike stemmer, de perspektiver på virkeligheten som er innfelt i kulturen. Språket vi bruker vil alltid, også i dets refererende funksjon, være del av vår kulturelle, sosiale og historisk formede virkelighet.

Mens Saussure betraktet språket som et abstrakt system, der enkeltindividene (ut fra systemet) kunne velge fritt for å sette sammen sine egne ytringer, hevder Bakhtin at vi i enhver ytring, i dagligtale og i skrevne tekster, har relativt stabile måter å uttrykke oss på. Og underforståtte regler og normer for hva som kan sies og hvordan det skal sies. Han skiller mellom primære og sekundære talegenre. Primære talegenre er de genrene vi uttrykker oss i i dagligtale, sekundære talegenre er de genrene vi uttrykker oss gjennom i kunst og vitenskap. Ut fra Bakhtins syn på språk som kommunikasjon vil imidlertid ikke sekundære talegenre bare være 'utledet' av primære. Tanker, idéer og uttrykksmåter fra vitenskap, massekultur og kunst vil i neste omgang kunne bli del av våre felles forståelses- og assosiasjortsrammer og innlemmes i de primære talegenrene.

Og, hevder Wertsch, for å utforske språket i bruk må vi rette søkelyset mot hvordan det på subtilt vis er innvevd i menneskelig handling, meningsproduksjon og kulturformidling. Det er et nært samspill mellom sosiale kommunikasjonsprosesser og individuelle psykologiske prosesser. Kulturen er ikke en 'makeup' som pynter på og/eller omformer opprinnelige eller umiddelbare handlinger. Alle typer handlinger er på et vis 'medierte', vevd inn i kulturelt formidlede tanker og ideer.

Wertsch sitt eget, utvidede handlingsbegrep ('mediated action') omfatter derfor både konkrete ikke-språklige handlinger og språklige ytringer. Og, skriver Wertsch (1991: 119):

Only by being part of action do mediational means come into being and play their role. They have no magical power in and of themselves. The widespread tendency in several disciplines to focus on language and other sign systems in isolation from their mediational potential usually means that one is not focusing on mediation at all but rather examining sign systems abstracted from human action.

Å utforske forholdet mellom individ og kollektiv er en vanskelig balansekunst. I bestrebelsene etter å påvise og dokumentere konformitet og vanetenkning mister vi lett av syne kreativitet, og vice versa. Et av de spørsmålene Wertsch stiller som utgangspunkt for boka er hvordan instrumentell rasjonalitet fristilles og inngår som en kulturelt formidlet ingrediens i vår tenkning, også i debatt om emner der andre verdier og hensyn så tydelig burde være viktigere. Ut fra dette fokuserer Wertsch først og fremst på hvordan kulturelt formidlede tankeformer og stemmer vokser 'inn i' individene, framfor på individuell kreativitet.

Filmteori har – naturlig nok, idet filmer er skapt av mennesker og for mennesker – et sterk innslag av lån fra (psykoanalytisk og kognitiv) psykologisk teori. Psykologi fungerer og blir også betraktet som en basisvitenskap og teoriprodusent innen høyst forskjellige filmvitenskapelige skoleretninger.

Wertsch sin kulturpsykologiske tilnærming representerer et interessant alternativ både til resepsjonsteoriens kommunikasjonsmodell og de psykoanalytiske og kognitiv-psykologiske filmteoriene. Hans drøfting av mediert handling synes for meg å være et fruktbart utgangspunkt for å diskutere forholdet mellom tilskuer og film – et utgangspunkt der både tilskuernes egenaktivitet og passivitet i forhold til ulike tekster blir vesentlig, og også tekstens plassering i en større mediert kontekst.

Wertsch har svært lite å si om de mange praktisk-metodiske problemene vi er konfrontert med i humanistisk medieforskning. Men med sin fortolkning av Vygotskys og Bakhtins tanker og sine refleksjoner over kommunikasjon og kulturell meningsformidling stimulerer han sine lesere – forhåpentligvis også medieforskere – til nytenkning om vesentlige problem på tvers av etablerte faggrenser. Når hans bok for meg er blitt en klassiker er det fordi hans 'stemme' nok vil gjøre seg gjeldende som en forutsetning for – og en integrert del av – mine egne tanker om media og kulturell meningsformidling.

REFERANSE

Wertsch, James (1991) Voices of the Mind. A Sociocultural Approach to Mediated Action.London: Harvester Wheatsheaf.