Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

’Det er kulturen…’

professor ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen

Iben Jensen og Hanne Løngreen (red) (1995) Kultur og kommunikation. Interkulturel kommunikation i teori og praksis. Frederiksberg: Samfundslitteratur.

’Det er kulturen’, sier man gjeme når det skjærer seg mellom innfødte og innvandrere, eller mellom forretningspartnere fra forskjellige land – som om vi mennesker ikke var annet enn produkter av vår (nasjonale) ’kultur’, og ’kultur’ et altomfattende program som ytringene og handlingene våre rett og slett realiserte. En raskt ekspanderende ’culture shock prevention industry’ underbygger gjerne denslags spontanforståelser: 'De ’andre’ – japanerne, franskmennene – er skrudd sammen på en annen måte enn oss nordmenn; dét er det om å gjøre å ha klart for seg, slik at vi kan unngå misforståelser når ’vår’ tenke- og væremåte kommer til anvendelse overfor ’deres’.

Med antologien Kultur og kommunikation har Iben Jensen og Hanne Løngreen gjort et prisverdig forsøk på å formidle et mer nyansert og realistisk syn på saken. Folk av ulike nasjonaliteter er ikke representanter for kulturelt ensartete grupper, framgår det her. Dessuten har de ikke bare en særlig ’kulturbakgrunn’, men også noen ressurser, strategier osv. som tilhører den aktuelle livs- og samtalesituasjon. De er ikke passive bærere av kultur: De tolker sine erfaringer, revurderer sin oppfatninger osv., på bakgrunn av de konkrete muligheter og begrensninger som tilværelsen har å by på. Om vi har vansker med å komme til forståelse med dem, kan det derfor like gjerne skyldes de praktiske og sosiale omstendigheter rundt kontakten, eller utviklingen av nye og lokale tilpasningsformer, som avstand til en opprinnelig og medbrakt kultur.

Finn Stepputats redegjørelse for utviklingen av en ’nødhjelpens kultur’, i selve kontaktflaten mellom bistandsorganisasjonene og de katastroferammete, demonstrerer nytten i dette perspektivet. Det gjør også Tatiana Jessens beskrivelse av flerspråklige barns oppvekstvilkår i spenningsfeltet mellom skole, familie og kamerater. Desto mer beklagelig er det at bokens introduksjonsartikkel ikke makter å klargjøre det kulturbegrep som disse bidragene bygger på.

Kultur er ikke nasjonalkultur, heter det her. Analytisk er kulturen dessuten til å skjelne fra samfunnslivet, som den verken avspeiler eller fastlegger, men ’er i spil med’. Dette er de to teoretiske poenger som introduksjonsartikkelen stadig gjentar. Dessverre makter den ikke å utdype dem, og makter derfor heller ikke å håndtere dem på konsistent og klargjørende vis.

’Vi forstår ikke kulturer som afgrænsede nationale størrelser), skriver Jensen og Løngreen (s. 16). Imidlertid ser de grunn til å skjelne mellom inter- og intrakulturell kommunikasjon, og med dette siste vise til ’kommunikationssituationer, hvor individer inden for samme nationalstat, men med forskelige etniske eller racemæssige baggrunde, kommunikerer med hinanden’ (s. 17) – som om kulturer, når det kommer til stykket, var nasjonale størrelser allikevel. Samme uklarhet opptrer i omtalen av medisinsk rådgivning til innvandrerfamilier. I slike situasjoner dreier det seg om ’interkulturell kommunikation inden for samfundet’, hvilket i samme setning presiseres til ’social kommunikation… inden for samme kultur’ (s. 33). I de nye multikulturelle samfunn, heter det videre – som om nasjonalstaten kunne romme flere kulturer – Vil interkulturel kommunikation være grundlaget for næsten al kommunikation’. Men så heter det allerede i neste setning at forskningen dermed vil bii ’mere optaget af magt, identitet, etnicitet og køn end af kultur’ – som om forskjeller i forståelser og verdier ikke kunne regnes som forskjeller i ’kultur' om de skulle utspille seg innenfor nasjonalstatens grenser (s. 47).

Hvis kulturer ikke er homogene og avgrensete enheter, kan man forestille seg en rad betydningssjikt som dekker områder av forskjellig sosial og geografisk utbredelse og overlapper hverandre i varierende mønstre. Slik kan en person sies å være del av et menings- og betydningsfellesskap som er moderne og kanskje vestlig, og dertil nord- eller søreuropeisk, dansk eller norsk, lokalt eller regionalt, klasse-, profesjons- eller institusjonsspesifikt, og begrenset til en lokal religiøs sekt, eller internasjonalt utbredt gjennom en ungdommelig motkultur – alt etter hvilken side av saken man er opptatt av å undersøke. I tråd med Hannerz’ Cultural Complexity (1992) kan man, mer radikalt, tenke seg kultur som ’flow’ og som stadig pågående ’organisering av forskjellighet’: Som en ’kontinuerlig variasjon av menings- og betydningskonstellasjoner’, organisert innenfor rammeverk av typen stat, marked, hver med en egen utbredelse og dynamikk, og såvidt ujevnt distribuert at håndtering av kulturforskjeller må sies å være selve kjernepunktet i kulturprosessen. På én eller annen måte må man i alle fall tenke gjennom hva man mener, når man forkaster ideen om sammenfall mellom kultur- og statsgrenser. Uten slik gjennomtenkning kan framstillingen, som her, komme i skade for å omtale alt ikke-nasjonalt som ikke-kulturelt (men altså som ’etnisk’, ’sosialt), osv.), og dermed stadig bekrefte de forståelser den uttrykkelig tar oppgjør med.

Individer er ikke kulturelt determinert, skriver Jensen og Løngren. På en eller annen måte har de nok rett i dét, for hvis alle var helt igjennom programmert av sin spesielle kultur, og det ikke var andre kilder til erfaring og vurdering enn de som allerede lå i programmet – hvordan skulle da kulturene kunne endre seg, hvilket håp ville det være for dialog om det som skiller oss? Med denne innsikten følger det imidlertid en rad spørsmål som det er nødvendig å ta på alvor, om ikke framstillingen skal vakle fram og tilbake mellom uforenlige formuleringer. Hvis interkulturell kommunikasjon også er bestemt av mange slags praktiske og sosiale betingelser, må vi ikke da forutsette at disse betingelsene blir erfart, og erfaringen lagt til grunn for handling, av en slags naturlig og almenmenneskelig ’sunn fornuft’? Hvordan skal vi tenke oss at kulturen kommer ’i spil med’ samfunnet, om ikke samfunnet på sin side kan oppfattes uavhengig av de kulturelle forutsetninger? Hvis verken aktørene eller den realitetenes verden de tar til etterretning, kan sies å være kulturelt konstituert – hva gjenstår da av begrepet om kulturen?

Man kan ikke fon/ente at redaktørenes kulturbegrep skal ha overvunnet alle teoretiske vansker. Men det ville avgjort vært en fordel om det var blitt problematisert, slik at leseren i det minste ble satt i stand til å se berettigelsen av å la rivaliserende perspektiver representeres i samlingen. Det må f.eks. være forvirrende for mange lesere når Peter Henriques, allerede i antologiens første artikkel, bestrider den oppfatning at menneske og kultur skulle være ’to atskilte ting’. Kultur er ikke noe en person kan ’ha’ eller ’leve i’, understreker han: ’personer/individer er kulturelt konstituerede på gennemgribende måde’ (s. 55). De ulike modeller for hvordan virkeligheten er innrettet er ikke bare ’repræsentationer eller efterrationaliseringer’ av den erfarte verden – ’de strukturerer oplevelsen af verden. Og oplevelsen af verden er grundlaget for handlinger i den’ (s.63). Når Henriques så – overbevisende – sporer den indre sammenheng i melanesiske kulturer, mellom tradisjonelle former for økonomisk sirkulasjon og aktørenes bevissthet om kroppslig identitet, og begrunner grensene for markedsøkonomiens ekspansjon i den utfordring av ’eksistentiel’ art som vareformen representerer, da viser han også hvor kort man kommer med en enkel idé om at folk ’ikke er kulturelt programmert’.

Man kan ikke fon/ente at redaktørenes kulturbegrep skal ha overvunnet alle teoretiske vansker. Men det ville avgjort vært en fordel om det var blitt problematisert, slik at leseren i det minste ble satt i stand til å se berettigelsen av å la rivaliserende perspektiver representeres i samlingen. Det må f.eks. være forvirrende for mange lesere når Peter Henriques, allerede i antologiens første artikkel, bestrider den oppfatning at menneske og kultur skulle være ’to atskilte ting’. Kultur er ikke noe en person kan ’ha’ eller ’leve i’, understreker han: ’personer/individer er kulturelt konstituerede på gennemgribende måde’ (s. 55). De ulike modeller for hvordan virkeligheten er innrettet er ikke bare ’repræsentationer eller efterrationaliseringer’ av den erfarte verden – ’de strukturerer oplevelsen af verden. Og oplevelsen af verden er grundlaget for handlinger i den’ (s.63). Når Henriques så – overbevisende – sporer den indre sammenheng i melanesiske kulturer, mellom tradisjonelle former for økonomisk sirkulasjon og aktørenes bevissthet om kroppslig identitet, og begrunner grensene for markedsøkonomiens ekspansjon i den utfordring av ’eksistentiel’ art som vareformen representerer, da viser han også hvor kort man kommer med en enkel idé om at folk ’ikke er kulturelt programmert’.

Slik er det også med Helle Lykke Nielsens utmerkete bidrag, idet det gjør rede for de misforståelser og den irritasjon som følger med, når moderne vestlige idealer om direkte og oppriktig tale støter sammen med arabiske idealer om ærbødighet som middel til harmonisk fellesskap. Eller når den ’pseudo-logiske’ argumentasjonsform som anses passende i politiske og administrative samenhenger ’hos oss’, møtes med argumentasjon av emosjonelt ’fremførende’ eller ’analogiserende’ slag. Lykke Nielsen er ikke blind for at slike problemer kan bunne i ulik fordeling av makt til å definere samtalens premisser. Men det er vanskelig å lese artikkelen hennes uten å legge merke til den underliggende påstand, at omgangsformer og situasjonsforståelser i høy grad er 'kulturelt programmert’.

Istedet fór å vakle mellom uforenlige kulturbegreper, kunne en bok som denne antydet noen muligheter for tilnærming. Da ville det vært nødvendig å presisere og differensiere. Med kultur sikter man jo til alt fra ontologi til etikette – og det kan godt tenkes grader av variabilitet og konstans for de forskjellige områder innen dette feltet. Den kunnskap, formsans osv. som utgjør kulturen, kan tenkes nedfelt i alt fra persepsjonsformer og praktiske ferdigheter, over konkrete tegn av typen bilder og rituelle handlinger, til helt abstrakte begreper. Det kan godt være at spørsmålet om motivasjon og vilkårlighet overfor en foreliggende, før-kulturell virkelighet ikke stiller seg på samme måte for de mange forskjellige slags symbolske former. Så lenge kulturen bare tenkes i analogi med språket, står man overfor et valg mellom å se den som produsent eller som formidler av erfarbar virkelighet; tenker man den i tillegg som kroppslige disposisjoner og handlingsskjemata, tilegnet i omgangen med redskaper, medier, osv., gjennom arbeid og annet praktisk virke, så har man kanskje tatt et sted midt på treet: Da kan kulturer godt være drastisk forskjellige på mange vis, uten dermed å bli komplett uforlignelige ’verdener’.

Er det for mye forlangt av en introduksjonsbok at den tar fatt på slike diskusjoner? Gjør den det ikke, er det i alle fall mye som må fortone seg gåtefullt. Man kan ikke røre feltet ’kultur og kommunikasjon’ uten å støte inn i problemer som krever et forsøk på avklaring.

I og for seg er det ikke en svakhet ved en antologi at bidragene peker i forskjellige retninger. Hvis den innledende oversiktsartikkel gjør oppmerksom på forholdet, og klargjør premissene for og implikasjonene av spriket, kan det være instruktivt. Men slik er det ikke her. Introduksjonen tar et oppgjør med retninger som ikke er representert i samlingen, og forespeiler et noenlunde samordnet alternativt perspektiv. Så følger artikler som dels er på kollisjonskurs med hverandre, dels også på kollisjonskurs med seg selv.

Dette siste er tilfelle med Peter Berliners artikkel om psykoterapi og interkulturell kommunikasjon. Den tar fatt i problemer av strengt personlig art, som forfatterens klienter har utviklet under ganske spesielle omstendigheter i et fremmed land. men som nå. under de nve livsbetingelser i Danmark, kommer i nytt lys. Av den grunn viser den ikke, som redaktørene vil ha det til, ̔hvorledes kulturen konstituerer personen’ (s. 11). Problemene Berliner skisserer har nemlig lite med ’kultur’ å gjøre: Hvis en ensom norsk kvinne beskriver sitt opprinnelige miljø som kvelende tett, sprengfullt av aggressive og voldsomme følelser, f. eks., da er det åpenbart sin egen familie hun sikter til, ikke den 'norske kultur'. Det er heller ikke ‘kultur’ det dreier seg om når Berliner omtaler de belastninger og vekstmuligheter som er forbundet med å leve ’i møtet mellom to kulturer', men overveiende isolasjonen, friheten osv. som hører med når man flytter til et fremmed sted. I denne artikkelen betyr 'kultur' ikke annet enn 'miljø', 'omgivelse' eller 'livssituasjon', dvs. slikt som ellers i boken kalles 'samfunn'. Men så – idet Berliner avslutningsvis spør seg om det finnes en 'særlig nordisk form for psykoterapi’ (s. 162-63) som, forsåvidt som den forutsetter at 'samtale kan føre til indsigt’ (hvilket 'bestemt ikke kun (er) nordisk') – kan være inspirert av klimaet ('årstidernes skiften, efterårets tungsind, vinterens mørke’) og de fysiske omgivelser (herunder ’havet, øerne, bøgetræerne’) – så dukker plutselig ’kulturen’ fram: Som en enhetlig, determinerende, langt på vei naturgitt størrelse av typen ’folkesjel’ – helt uten berøring med de forhold som kompliserte livet for de ’fremmedkulturelle’ klientene.

Mindre overraskende er det ikke når Hanne Løngreen – etter bl.a. å ha tilsluttet seg Geertz’ anbefaling av ’thick description’ og hans advarsel mot å 'reducere kulturer til generelle karakteristika' (s. 29) – framholder ikke-moderne samfunn som 'karakteriseret ved traditionel kultur og mangfoldighed', overfor den 'ensliggørelse', 'den svækkelse af kulturelle, symbolske og imaginative ressourcer’ som kjennetegner ’spredningen af modernitet som en særegen kultur’ (s. 103) – og så anvender denslags tynne og misvisende generaliseringer til fortolkning av to bestemte reklamebilder.

Kultur og kommunikation inneholder flere interessante og velskrevne artikler. Som helhet lider boken imidlertid slik under sin mangel på teoretisk stringens at den neppe setter leseren bedre i stand til å håndtere begrepene ’kultur’ og ’kommunikasjon’.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon